Ask og svineinfluensa

Det var en mørk og stormfull natt...

Joda, det ulte rundt vinduene i niende etasje på SAS Radisson Hotel i Tromsø i natt. Jeg måtte ty til sov-i-ro i ørene for å få nattefred. Men Ask var ikke verre i bygatene at dette tapre villmarksmennesket (noble savage i følge polarforskerne) fikk kjempet seg fram til en koselig restaurant i går kveld. Jeg bestemte meg til og med for å leve farlig, og tok snarveien langs brygga, og det gikk helt fint, blåste ikke på sjøen.

Den største konsekvensen av stormen Ask som vederfartes meg, var at tvn på hotellrommet fungerte dårlig, bildet og lyden ble brutt eller frosset flere ganger i minuttet. Jeg besøkte Gunn-Britt på Rica, men der var bildet helt fint, og det samme rapporterte pappa fra Bryggen. (Samesirkuset turnerer igjen...) Konklusjonen er at SAS-hotellet har en usikret parabol som står utsatt til for vinden, og altså er et dårlig valg når man vil se på tv i stormkastene. Heldigvis er jeg urfolk, og kan tilpasse meg klimatiske endringer, og det fins alltid noen annet å gjøre i Tromsø enn å se på tv.

Ask minner meg litt om svineinfluensaen, den levde ikke helt opp til forhåndsomtalen... Jeg ble litt syk med feber og hodepine før jul. I går ble jeg litt våt, luggen blåste seg til høyreskill, og det så litt rart ut. Kanskje jeg bare er flink til å søkre dekning...

Våre egne polarhelter

Den første som nevnte den norske polarhelten Nansen på Arctic Frontiers i går var faktisk en urfolksrepresentant, nemlig lederen av Raipon. Han fikk øyeblikkelig respons fra polarforskerhold. Norges stolte polarforskningshistorie ble ytterligere markert når UD tok ordet på slutten av dagen. Statssekretær Erik Lahnstein trakk fram Nansens kryssing av Grønlandsisen, men var ikke helt sikker på om Nansen greidde dette helt alene... Vi som er mer enn normalt opptatt av samisk historie vet jo godt at Samuel Balto og Ole Ravna var med Nansen over isen. I grunnen er vi ganske sikre på at de slepte med seg den stakkars dážaen, mens de bannet over hva som egentlig var vitsen med ekspedisjonen?

Nesten samtidig som Nansen ble tema på konferansen leser jeg på nett at forlaget ČálliidLágádus på onsdag vil markere våre egne polarhelter, samene som etter oppfordringer fra amerikanske myndigheter dro til Alaska på slutten av 1800-tallet for å lære inuittene å drive tamreindrift. Før jul utga forlaget en bok som inneholdt brev fra Alaska-farerne, som ble publisert i den samiske avisa Nuorttanáste.

Jeg leste boka i romjula, og det var fornøyelig lesning, ikke minst fordi oldefaren min, Rihtta-Issát, Isaac J. Hætta, var en av dem som oppholdt seg i mange tiår i Alaska. Jeg husker fortellingene jeg hørte som barn om denne oldefaren vår som hadde vært gullgraver i Alaska. Jeg skjønte ikke da hvilken utrolig historie dette var, om de mange familiene som brøt opp fra alt det de kjente, og dro over Atlanteren med alt det de eide, inkludert rein... Noen kom tilbake etter at myndighetene i Alaska gjorde vanskeligere for samer å drive reindrift i Alaska, men mange ble der for alltid, og har etterkommere som fortsatt oppfatter seg som samer, og holder kontakten med sine slektninger i Sápmi.

En annen av Alaska-farerne var faktisk Samuel Balto, vår egen polarhelt!

Stikkord: dialog!

I år som i fjor deltar jeg på Arctic Frontiers, en internasjonal konferanse om nordområdene som arrangeres årlig i Tromsø. Begynner å bli sånn passe kjent med opplegget, og noterer meg endringene fra år til år. Spesielt av året er at de aller fleste innlederne føler behov for å vektlegge behovet for dialog med urfolk. Før lunsj ble jeg riktig oppløftet av innledningene til USAs ambassadør og statssekretæren fra Russland. Nå har også EUs ambassadør med erklært EUs uttrykkelige vilje til å være i dialog med urfolk og urfolkssamfunn, og spesielt europeiske urfolk.

Så ble jeg litt svett. I denne salen registrerer jeg sånn omtrent fem koftekledde blant mange grådresser. Jeg vet at det er minst like mange samer uten kofte, så da er vi kanskje opp i ti blant flere hundre. Hmm... Hvordan skal vi rekke over alle de som vil drive dialog med oss? Vet at det finnes urfolk også utenfor denne salen, men her er det veldig tydelig at urfolk som regel også innebærer en minoritetssituasjon... Vår egen kapasitet - og kompetanse på f.eks. energipolitikk kommer til å være den største begrensingen på muligheten til å influere på de beslutningene som vil ha konsekvenser for vår framtid. Hjelp!

Da ble det nesten litt befriende at Kinas ambassadør hittil har vært den eneste som ikke har understreket betydningen av dialog med urfolk... Kina trenger vi altså ikke stresse med. Puh! Det er kanskje litt bekymringsverdig at han virket helt uforstående når det ble stilt spørsmål om hvordan Kina med sin ønskede observatørstatus i Arktisk råd vil "contribute to the cooperation with Indigenous Peoples". Det kunne kanskje virke som om begrepet "Indigenous Peoples" var helt ukjent for ham.

På den måten var det rene ord for pengene fra Kina. Den samiske paranoiaen sier meg nemlig at talene vi i dag har hørt fra flere stater om viktigheten av dialog med urfolk bærer preg av festtaler og ikke er forankret i virkeligheten. Med Kina vet vi i det minste hva vi får. Dialog er det ikke....

Sår i naturen eller kulturlandskap?

Regjeringen har endelig motet seg opp til å ta fatt i den ene politiske saken i Nord-Norge som skaper sterkere følelser enn samiske rettigheter, nemlig de varslede endringene i Motorferdselsloven. Statssekretær Heidi Sørensen er riktig tapper der hun på vegne at sitt parti SV fronter det mange nordpå oppfatter som urbane og romantiske tanker om natur og naturbruk.

Mine aktiviteter utenfor stueveggene begrenser seg til litt bærplukking, noen fisketurer, og kaffebål med ungene. Jeg har ikke bruk for noen ATV til dette. Men jeg mener at den tradisjonelle naturbruken som er en del av husholdsøkonomien for veldig mange av oss som bor nordpå må kunne innebære moderne hjelpemidler, som motorkjøretøyer. Noe annet ville være bakstreversk og virkelighetsfjernt. Jeg er på ingen måte for fri motorferdsel, men det må vel kunne finnes fornuftige løsninger?

Er det slik at spor etter menneskers bruk av naturen alltid er sår i naturen? Kan ikke sporene etter mennesker bruk være vakre og nyttige? En sti eller ett kjørespor, slik dette bildet NRK Sámi Radio bruker? En gamme, en bålplass eller spor etter hogst? Slike spor forteller noen om at det bor folk her, og at de ferdes ute og bruker sine omgivelser, ikke bare observerer dem. Det er ikke bare naturlandskapet som er vakkert, men også kulturlandskapet.

Å se lyset...

Har hatt en veldig myk start på dagen. Julegaven fra familien var en vekke-lampe, og jeg blir bare mer og mer glad for den. Den vekker meg vet at lyset skrur seg på langsomt, og blir gradvis sterkere fram til det tidspunktet jeg har satt vekkerklokka på. Og da, hvis jeg ikke allerede har våknet av lyset, vekkes jeg forsiktig av mildt fuglekvitter... Jeg åpner øynene og det er lyst i rommet - men ikke noe sterkt ubehagelig lys - for øynene har allerede vent seg langsomt til lyset. Morning has broken. Genialt!

Og dagen fortsetter: mens jeg ordner til frokost trekker jeg fra alle gardinene for å se morgenrøden på bakkene på den andre siden av elva. Når jeg kjører minsten i barnehagen er det allerede nesten lyst, og når jeg kjører til kontoret blir soloppgangen speilet i vinduene på alle husene på vestsiden av veien.

Ved lunsjtider tar jeg en tur hjem for å se til husets pasient som jeg har smittet med halsbetennelse, og da er dagslyset klart og sterkt. Ved to-kaffen skumrer det litt, og når ungen hentes i barnehagen er det blitt kveld igjen. Men om noen uker vil det fortsatt være dag når jeg kommer hjem fra jobb.

Godt å si farvel til mørketida.

Monstertorsken - ikke kattemat med konspirasjonsmat

I høst fikk vi se bilder på NRKs nettsider av deformerte torsk fanget i Lyngenfjorden Nord-Troms. Det førte til ny fart i debatten om torskoppdrett i området, og konsekvensen for den lokale torskestammen. Flere erfarne fiskere hevdet at dette var "kongetorsk", og et ikke uvanlig fenomen - i gamle dager ble det regnet som lykkebringende å få en kongetorsk. Andre mente at omfanget var mye større og deformeringene annerledes og "styggere" enn kongetorsken brukte være.

Jeg syns bildene av fisken var uappetittelige, og ikke akkurat salgsfremmende for fiskeribransjen. I dag melder NRK Sámi Radio at ikke engang katta vil spise monstertorsken...

Det jeg stusser mest ved i denne saken er likevel håndteringen fra Fiskeridirektoratet . I følge http://www.sagat.no/ så er det fortsatt uklart om de vil offentliggjøre reslutatene av DNA-tester gjort på monstertorsken. " Det er ingen automatikk i at resultatene blir offentliggjort". Hva i svarte er dette for noe tull? Praktiserer de ikke offentlighetsloven i Fiskeridirektoratet? Hva i alle dager er det som kan forsvare at resultatene av disse testene ikke offentliggjøres? Det vil bare skape enda mere usikkerhet over konsekvensene av oppdrettsvirksomhet i fjordene våre. Det vil framstå som en dekkoperasjon, som om fiskerimyndighetene har noe å skjule.

Det er i alles interesse at det vi kan få vite om monstertorsken blir tilgjengelig for alle, også oppdrettsnæringen. Jeg kan ikke fatte å begripe at ikke Fiskeridirektoratet bare sier det slik: Jo, resultatene av DNA-testene skal selvfølgelig offentliggjøres så snart de er klare! Hva har de å skjule? Dette er bare mat til en masse konspirasjonesteorier, og med en fiskeriminister i hardt vær på grunn av sine interesser i oppdrettsnæringen, så burde noen passe seg litt...

Drømmehagen og Frp

Kanskje toåringen min blir en Frp-er? Hun er iallfall svært misfornøyd over at Drømmehagen ikke lenger er en del av NRK Supers ettermiddagstilbud. Flere ganger har hun stått foran tven, og forlangt "Eará tv! Eará tv!" Hadde det vært valg i morgen, og hun hadde hatt stemmerett, så hadde det ikke vært tvil om hvor hun sendte sin stemme. Mor er litt lettet over at to-åringer ikke har stemmerett, og ganske begrenset konsentrasjonsspenn, men stusser over at partiet mot statlig intervensjon enda en gang ønsker å sette NRKs programtilbud på Stortingets dagsorden. (Husker ikke helt hvilket program det dreide seg om sist, men dette har skjedd før!)

Jeg har blogget om Drømmehagen tidligere, og syns det er et utmerket program hvis man ønsker å gjøre ungene til tv-slaver så tidlig som mulig. (Og tro meg - det er øyeblikk i en mors liv da dette er et SVÆRT sterkt ønske! "Se litt på tv, gullet, og la mamma sove litt til...") Nå tror jeg det finnes et liv etter Drømmehagen også, så jeg har ikke hevet meg på noen form for aksjonisme i denne saken. (Må vel innrømme at jeg har deltatt på noen nettavstemninger da.)

Syns ofte det er provoserende når politikere er så inkonsekvente som Frp er i denne saken. En slik styring av NRK kan da ikke være liberalistisk politikk? Men NRK-systemet er vel ikke liberalistisk politkk, det heller? Denne gangen ble jeg ikke særlig provosert, syns denne saken ble nesten litt festlig. Både jeg og toåringen min føler oss litt som "folk flest" i dag...

Nyttårsforsetter - i år igjen!

Jeg startet det nye året med et langt sofaopphold med streptokokkene mine. I feberørska syns jeg nyhets-og debattprogrammene fokuserte litt vel mye på samfunnets kostnader ved sykefravær, så jeg måtte ty til søppel-tv i stedet. Det ble rett og slett ubehagelig "close to home", på toppen av sykdommen følte jeg meg ubrukelig som arbeidstaker og samfunnsborger. Derfor oppdaterte jeg meg på The Hills og The City i stedet - akkurat i tide for at den nye sesongen begynte. I tillegg har jeg utviklet en skummel fascinasjon for Judge Judy... Ha! Det hadde vi trengt i Sápmi! En streng áhkku med makt til å dømme! Privat skittentøyvask på tv, med en streng áhkku som sier akkurat det jeg tenker: "You're lying!" "You are an idiot!" "I don't believe you!" det er nesten som å se på Nanny 911 - man føler seg veldig vellykket i kontrast...

Men nyttårsforsettene, i tillegg til de vanlige som å spise sunnere og trimme mer (klassiker), er å avvenne meg fra søple-tv, gradvis nedtrapping med samtidig opptrapping av nyhetssendinger og debattprogrammer - (hjelp - mere sykelønnsordning!).

Det største nyttårsforsettet er at jeg skal lære finsk! I morgen begynner jeg på begynnerkurs i finsk (fortsatt ledige plasser, ta kontakt med sol@nsr.no).

Med et finsk etternavn, og forfedre fra finsk side av grensen er det mange som tar det som en selvfølge at jeg kan finsk. men jeg kan pinlig lite finsk - det jeg kan deduserer jeg ut fra samisk. Min bestefar var trespråklig, men de kunnskapene har gått tapt generasjon for generasjon med mangel på vedlikehold. Selv valgte jeg tysk på ungdomsskolen og i videregående skole - jeg skulle jo ut i verden! (det har blitt med en tur med Kielferga og noen tyske drikkeviser). Jeg har måttet innse at finsk er mer brukandes i mitt liv...

Hvorfor det? Kommunikasjon med slektninger, venner og samepolitikere på finsk side ville bli mye lettere med større finskkunnskaper. Finland er vårt nærmeste ferieland - det blir noen ski- og badeturer til Levi i løpet av året. jeg vil gjerne kunne lese menyer og avisoverskrifter på finsk - skjønne litt mer av det som skjer i samfunnet man besøker. Jeg opplever ofte når jeg driver politisk research om samiske forhold på finsk side, at jeg plutselig er på en finskspråklig hjemmeside, og ikke greier å navigere videre...

Og sist men ikke minst: jeg har en del venner og slektninger på Facebook som ofte skriver statusoppdateringer på finsk - og jeg er rett og slett nysgjerrig av natur... Hva er det de styrer med? Hva går jeg glipp av? man skal ikke undervurdere nysgjerrigheten som en drivkraft for å lære!

Godt nytt år!

Stikker fingeren i jorda...

Eller hadde kanskje gjort det hadde det ikke vært for tela...

I dag blogger jeg fra kommunestyremøte, som jeg møter på som siste vara for SáB /SfP(Samefolkets parti). Kanskje får jeg påtale hos ordføreren for å være aktiv på sosiale media under møtet - har hørt om noe sånt fra kommunestyret i Alta... Syns det er både nyttig og relevant å bruke sosiale media i politikken, noen ganger iallfall.

Har iallefall fått masse bloggeinspirasjon i løpet av møtet så langt. Kommunepolitikken er så mye mer "hands-on" enn det vi gjør på Sametinget. Møtet i dag dreier seg om hva vi skal betale i vannavgift, om det er rimelig at enslige i eneboliger betaler like mye som familier i enebolig f.eks. Møtet i dag dreier seg om vi skal prioritere varme skolebygg eller oppvarmet kunstgressbane. Det dreier seg om skjenkebevilgninger og alkoholpolitikk. Brennbare saker!

På Sametinget har vi ofte sterke meninger om det tilbudet kommunene skal gi til samiske innbyggere og brukere. Dette er sjelden diskusjonstema på kommunestyremøte i Kautokeino, hvor alle tilbud i prinsippet skal være samiske tilbud... I mange andre kommuner der det bor samer, er samene i mindretall. Hvor sannsynlig er det da at de samiske brukernes behov blir prioritert i stramme kommunebudsjetter? Veien til dette går gjennom rettigheter, rettsliggjøring, lovfesting...

Uansett: vi behandler nå kommunebudsjettet for 2010, og økonomiplanen 2010-2013. Noen vanskelige prioriteringer blir gjort. Nå blir heldigvis renovering av skolebyggene prioritert framfor andre gode formål. Vi stikker med andre ord fingeren i jorda - eller prøver i hvertfall...

Julegaver ankommet

Hit til NSR-kontoret iallfall. Nå har vi enda en kasse stående mitt i møterommet/kafferommet vårt! Det er julegavene til våre tillitsvalgte, som vi håper å få avgårde med posten tidlig i neste uke. Da setter jeg og Thomas oss ned med tape og papir. Hvis Thomas får viljen sin så dropper vi gavepapiret av miljøhensyn...

Jeg håper NSRs lokallagsledere, sametingsrepresentanter, landsstyre og andre tillitsvalgte setter pris på gaven... Det blir vanskelig å la være å tenke på NSR når man bruker den. Bilde kommer etterhvert, men jeg vil ikke røpe det før julaften.

På hjemmebane går det som vanlig trått med julegavehandelen. Jeg er et ekte skippertaksmenneske, men har begynt i det små. Til helga må det skje, slik at fjerde søndag i advent bare blir kos, ikke stress. Ordentlig juleidyll skal det bli, med ryddig hus og tente lys.

Tror jeg, tralala!

Livet er ikke så greitt i Hollywood heller...

Etter noen uker med inspirasjonstørke her på bloggen, så kom jammen inspirasjonen som sendt fra - ja, ikke himmelen, men Hollywood! Tabloidene oversvømmes av saftig stoff fra "over there", og til og med skandalene er større og mer glamorøse enn hva vi får til her til lands...

En gang i høst kjente jeg at jeg greide å irritere meg en smule over Hollywood-fruen Anna Anka, og hennes råd til sine medsøstre om hvordan ekteskapet skulle bevares. Den feministiske angrepsvinkelen var jo ganske fristende, men det var jo mange andre perspektiver man kunne fyre irritasjonen med, også. Hvilken relevans hadde hennes liv på solsiden, med swimming-pool og praktikanter for en som meg? Hvorfor prakket hun og media på meg disse rådene om hvordan jeg skulle holde på min mann? Hva med konenes lykke og tilfredstillelse i ekteskapet?

Nå er det pay-back-time! Til morrakaffen i dag koser jeg meg med saftige utdrag fra hjemmelivet hos familien Anka. Idyllen er visst ikke helt perfekt likevel, til tross for daglige blow-jobs eller hva det nå var. De tradisjonelle verdiene som fru Anka forfektet innbefatter også husbråk, mannemishandling og politibesøk. Og pre-nuptials, som vi alle vet hva er helt fra L.A. Law var på NRK på 80-tallet.

Jeg sitter her vinterblek, og drømmer om en extreme make-over i Hollywood-miljøet, om bukplastikk, fettsuging og brystløft. Spray-tan og high-lights.

Eller kanskje ikke? Livet er visst ikke så greitt i Hollywood, heller...

Teaterbygg til Beaivváš

I går presenterte Beaivváš Sámi Nášunálteahter prosjektskissen for det nye teaterbygget, i samarbeid med Kautokeino kommune og Centrum Eiendom AS. Arkitekten er Jappe Nielsen. Sjekk ut sidene til GLR, nærradioen i Kautokeino for en titt på planene og bilder fra presentasjonen.

Et spennende bygg med rom for mange kulturopplevelser, og en flott base for turneteateret Beaivváš. Og hvis ting utvikler seg i riktig retning kan det kanskje bli et senter for kommunikasjon også! Tenk deg å kunne se en Beaivváš-premiere på pcen der hvor du er, eller oppleve en opera-forestilling i Milano i teaterbyggets nye storsal.

Jeg tenker på å gå langs en fakkelbelyst sti en høstkveld om en tre års tid, gjennom skogen opp til teaterbygget, på tur til åpningsforestillingen! Kanskje det blir en kavalkade over Beaivváš tidligere oppsetninger - eller kanskje det blir ny samisk dramatikk? Gleder meg uansett!

Alternative karrierer

Jeg registrerer stor debatt om Bjarne-Håkon Hanssens direkterute fra toppen i norsk politikk, og rett inn i kommunikasjonsbransjens varme favn. Denne overgangen har så store etiske slagsider at jeg ikke gidder å argumentere mot det en gang. Han burde vite bedre. Men dette har da skjedd før?

Nå hender det jo - spesielt i det siste - at jeg får spørsmål om hva jeg skal gjøre nå? Slike spørsmål kommer gjerne fra mennesker som ikke helt forstår hvor spennende livet som opposisjonpolitiker kan være... Ikke alltid like spennende som livet som posisjonspolitiker, riktignok. Men det har sine sider! Uansett: alle folkevalgte har et ansvar overfor sine egne velgere, og overfor det organet de deltar i. Uavhengig av hvor de sitter ved bordet.

Tanken har likevel slått meg: hva kunne jeg eventuelt bruke mine erfaringer til? Ingen kommunikasjonsbyråer har forsøkt å rekruttere meg - ennå jeg syns jeg har opplevd mange mediestormer! Det kan jo kanskje tyde på at samepolitikken sees på som smal - og at en samepolitikers erfaringer ikke er relevante? Eller at en samepolitiker ikke opparbeider seg det attraktive nettverket en rikspolitiker får? Og det er sikkert riktig. Det finnes foreløpig ikke noe samisk kommunikasjonsbyrå der erfaringene mine ville være relevante, og nettverket mitt brennaktuelt. Kanskje jeg må starte et selv?

Keski Communication? Guovdageainnu Gulahallan? Sámi Public Relations? Det kunne kanskje vært noe? Kanskje jeg kunne fått etableringsstipend fra Sametinget, til og med. Jeg kjenner jo folk og systemet... Men hvem skulle kjøpt tjenestene mine? Samepolitikere? Selskaper som vil lobbe Sametinget?

Kanskje ikke helt det store markedet, nei. Jeg får bli i denne bransjen noen år til, tenker jeg! Til tross for at jeg stadig får konstruktive karriereråd fra norske politikere. Hvis det er flere som har karrieretips til politikere det ikke er bruk for, så tar jeg i mot dem med (ganske) behersket interesse...

Reiseregninger som renselse

Det er tid for den store opprydningen i lommebok og vesker: hvor er alle kvitteringene fra reisene de siste (10) ukene? Det første tegnet på at jeg ligger på etterskudd med reiseregnskapet, er at lommeboka er så stappfull av kvitteringer at den ikke lar seg lukke. Det andre tegnet er at bankkontoen begynner å si i fra. Når far i huset begynner å stille ubehagelige spørsmål er det på tide å trø til. Det er nemlig som regel han som fyller tanken på bilen - og innimellom så demrer det for han at det er en temmelig ugunstig løsning. Han har utgiftene. Jeg har inntektene. Hvis de kommer da, det er jo avhengig av disse reiseregningene.

I dag har jeg gjort en virkelig innsats, og brukt noen gode timer på å rekonstruere valgkampturneen og det som fulgte etterpå. Jeg er kvitt alle kvitteringer, men som vanlig var det jo ikke til å unngå at noen kvitteringer ikke lar seg lokalisere. Da er det min filosofi at det er bedre å å refundert noe enn ingenting, så regningene blir levert.

Nå sitter jeg igjen som om jeg har gjennomgått en renselse... Rett og slett en zen-opplevelse av sjelelig ro og kontroll over tilværelsen. Det kan anbefales som alternativ til aromaterapi eller detox. Jeg er sikker på at jeg ser yngre og mer uthvilt ut. Veska og lommeboka er lettere. Skuldrene har falt tilbake og kolsetrolet har garantert senket seg. Jeg ser resultatet foran meg som en liten bunke grønne skjemaer, som skal ekspederes til ulike adressater i nabolaget. Og snart, om noe få uker, kan jeg kanskje til og med fylle tanken selv!

Sjølaksen inn under Sametinget?

Dette foreslår sjølaksefiskere i Øst-Finnmark etter forgjeves å ha arbeidet for å få gehør hos dem som forvalter sjølaksefisket i dag, Direktoratet for Naturforvaltning. Det kan virke som om DN lenge har prøvd å desimere det tradisjonelle sjølaksefisket som har vært en viktig del av ressursgrunnlaget for sjøsamene gjennom historien. Bl.a. har man foreslått en konsesjonsordning for å begrense og regulere fisket.

Jeg er glad for at sjølaksefiskerne ser Sametinget som en alliert, men er svært bekymret for framtiden til sjølaksefisket - spesielt når vi hører at storebror Russland ønsker stans i all sjølaksefiske. Hva blir igjen av forsvaret for denne kombinasjonsnæringen, når utgangspunktet for norsk fiskeripolitikk nå har blitt at det ikke finnes særskilte rettigheter for sjøsamer og andre kystbeboere? Hvordan skal Norge da makte å forsvare dette fisket?

Kanskje man egentlig ikke har noe ønske om det...

Om å stole på offisiell informasjon

Vel, vel... Valgdeltakelsen i Ávjovárri valgkrets var visst ikke 89,9% likevel. Akkurat nå er jeg litt flau over at jeg trodde det. De første beskjedene om valgdeltakelsen i Kautokeino var nemlig på 81,1%. Hvis summen av alle tre kommuner da skulle blitt 89,9, så skulle det vært nærmere 100% valgdeltakelse i Karasjok og Porsanger for å få summen til å bli 89,9%. Kanskje litt usannsynlig? Så viser det seg at kommunene hadde rapportert inn noen hundre flere stemmer enn dem som faktisk ble avgitt, og at tallene på KRD sine offisielle valgsider derfor var helt hinsides...

Når denne feilrapporteringen fikk konsekvensen at Samefolkets parti mistet sitt mandat i Ávjovárri til Høyre, så ble jeg litt usikker på om man i det hele tatt skal feste så stor lit til de offisielle tallene. Hva hvis også andre kommuner har rapportert litt sånn i hytt og pine? Både i Gáisi og Sør-Norge er sistemandatet avgjort av henholdsvis åtte og ti stemmer, og det skal ikke mye feilrapportering til før dette endrer seg.

I tillegg vet vi at velgerne hadde anledning til å endre rekkefølgen på listekandidatene. I Kautokeino har vi stor tradisjon for å bruke slike muligheter - opptelling av kommunestyrevalget er ingen liten utfordring... Ingen kandidater er foreløpig kåret, det skal gjøres av Sametinget en gang etter at de har fått inn (de korrekte og kontrolltellede) tallene fra kommunene. Derfor sitter jeg med den ugne følelsen av at den nye valgordningen ikke helt har svart til forventningene om et raskt valgresultat...

Sofapartiet i motgang og medgang

Noen dager etter valget begynner livet å vende tilbake til det normale. Søvnunderskuddet er nesten banket ned, og det er liksom ingen som stresser med å diskutere politiske saker ennå. Vi diskuterer valgresultatet. Og for dem som ikke er drittleie ennå så har jeg noen betraktninger - om valgdeltakelsen i min valgkrets Ávjovárri.

Sofapartiet må se seg grundig slått - Ávjovárri hadde en deltakelse til Sametingsvalget på nesten 90%! Snakker om engasjement! Alle partier må ha mobilisert godt, og mange tidligere hjemmesittere må ha reist seg fra sofaen. Om jeg ikke er strålende fornøyd med våre egne resultater, så er jeg stolt over engasjementet i valgkretsen - velgerne bryr seg om Sametinget og sametingsvalget. Noen i den grad at de vil legge ned Sametinget, riktignok...

Men til stortingsvalget slo sofapartiet knock-out på de andre partiene. I følge Altaposten hadde Kautokeino, min hjemkommune, en valgdeltakelse på bare 59%... For en kontrast. Det betyr at mange av dem som møtte opp i stemmelokalene for å stemme, valgte bort stortingsvalget. Et aktivt valg - det var ikke bare det at de "ikke ble" å stemme. Hvorfor?

Når Sametinget opplever lav valgdeltakelse, så blir Sametinget utsatt for kritikk. Det blir snakket om tillitskrise, liten representativitet, informasjonssvikt, at partiene ikke greier å engasjere, at det der vanskelig å se forskjell på partiene. Lurer på om det er noen politiske kommentatorer som drister seg til å si at det norske demokratiet er inne i en tillitskrise i Kautokeino? At Stortinget oppleves som fjernt fra folket? At Stortinget ikke bryr seg om Kautokeino? At stortingspartiene snakker om saker som ikke engasjerer oss? Tør vedde på at ingen sier noe sånt, tvert i mot. Det er nok velgerne i Kautokeino det er noe galt med...

For min egen del syns jeg det var veldig vanskelig å avgi min stemme til stortingsvalget. Jeg syns ikke at noen av partiene hadde noen overbevisende politikk på samiske saker, som er veldig viktige for meg. Og ellers er jo partiene ganske like etter pensjonsforlik, rovdyrforlik, klimaforlik og så videre. Ja, jeg er opptatt av barnehagedekning, skoletilbud, helsetilbud, men det jeg brenner for er jo det samiske barnehagetilbudet, det samiske skoletilbudet, helsetilbudet til samer. Og det er jo ikke akkurat i fokus hos noen av partiene. Og når det samepolitiske alternativet ikke greide å stille liste, så ble jeg litt hjemløs.

Jeg stemte ikke på sofapartiet, men syns ikke det er så vanskelig å skjønne at noen gjorde det. Stortingspartiene har ikke brydd seg så mye med Kautokeino, og det er tydeligvis gjensidig. Vi får håpe på større valgdeltakelse neste stortingsvalg, hvis vi alle skjerper oss...

Bekjennelser i høstmørket

Ikke mange dager igjen til valget nå. På søndag kl 15.00 åpner stemmelokalene her i Kautokeino, og da går jeg over fra valgkampmodus til valgfunksjonær. Jeg skal sitte og ta i mot stemmer, og se til at alt går riktig for seg under Stortings- og sametingsvalget her i bygda. Og, en gang natt til tirsdag vil vi ha fått stemmetallene i Ávjovárre valgkrets. Sannhetens time. Eller noe sånt.

Valgkampen har hatt noen uforventede forløp. Jeg hørte på Katri Sombys morgenkåseri på NRK Sámi Radio i morges. Hun delte ut prisen for valgkampens mest debatterte sak: Catwalken som tenderte til catfight. Hvis all PR er god PR skulle jeg ligge godt an, men jeg er jammen ikke sikker på at det er tilfellet. Derfor må jeg bekjenne hva jeg egentlig gjorde mens den beryktede debatten jeg ikke var invitert på en gang foregikk på Samisk Hus i Oslo. Ikke fest. Ikke moteshow.

Jeg lagde middag til mann og barn. Jeg dro fra Oslo tidlig lørdags morgen for å tilbringe lørdag kveld og søndag sammen med familien. Så mens noen samepolitikere (ingen presidentkandidater) debatterte bypolitikk, så sto jeg hjemme på kjøkkenet og lagde mat som var så begivenhetsløs at jeg ikke husker hva det var en gang. Uansvarlig og useriøs som jeg er... Lite glamorøst spør du meg.

Har jeg flere bekjennelser på lager? Tja... Har lagt meg til en dårlig vane: kaffelatte og sjokoladebolle på Statoil når jeg skal på en lang biltur - og dem har det vært mange av i høst... Det er selvfølgelig en av grunnene til at modellkarrieren ble heller kortvarig.

Ellers kan jeg avsløre at jeg er temmelig mett på valgdebatter, og svitsjer over til FEM hver gang Jens, Erna eller Siv dukker opp på skjermen. Når jeg blir lei av interiørprogrammer så følger jeg med på National Geographys serie om 2. verdenskrig. Vi kan aldri lære for mye om 2. verdenskrig. Problemet er at skulkingen av valgdebatter har gjort at jeg fortsatt ikke vet hva jeg skal stemme til Stortingsvalget.

Kanskje noen vil gi meg noen råd om dette? Hva bør en 40-årig trebarns-mamma over middels intressert i samepolitikk stemme til Stortingsvalget i Finnmark?

Kvotekjøp eller gratiskvoter?

Stusset litt i dag da visepresident Balto gikk ut med brask og bram og lovte millioner i tilskudd til kvotekjøp for fjordfiskere. Dette går på tvers av det som Smith-utvalget har foreslått: nemlig at fjordfiskere skal ha rett til kvote - og at de ikke skal være omsettelige. Sametinget - også Ap - har støttet Smith-utvalget forslag. Hvis Smith-utvalgets forslag blir virkelighet, så kan Sametinget bruke disse midlene på helt andre formål. Spørsmålet blir: hva vet Balto om framtiden for Smith-utvalgets forslag, siden hun kommer med dette utspillet? Er det tilfelle at Ap har begravet disse forslagene så dypt at de aldri vil dukke opp igjen, og prøver Balto seg på en avledningsmanøver? Lanserer hun plan B fordi plan A er lagt død?

Det blir enda underligere når vi tenker tilbake på behandlingen av Sametingets budsjett 2009 i novenber i fjor. Da sto NSR m. flere bak et forslag om å sette av en avgrenset sum til kvotekjøp, som en avhjelping mens vi venter på finnmarksfiskeloven. Men dette stemte Ap på Sametinget i mot. Hva har skjedd internt i Ap i mellomtiden med denne saken som er så viktig for bosetningen langs kysten og sjøsamisk framtid? Jeg er ikke optimistisk etter signalene vi har fått fra Kyst- og fiskeriminister Helga Pedersen, og blir enda mer skeptisk etter Baltos forsøk på avledningsmanøver!

Sametingsåpning på svensk side

Denne uka ble det nye svenske Sametinget "invigdt" i Kiruna. Tre ting som er verdt å merke seg ved denne innvigningen (ikke sortert etter viktighet):

1. Kronprinsesse Victoria overvar åpningen, ikledt sørsamekofte. Jeg tror det har stor symbolverdi, og håper at det er blitt bredt kringkastet i Sverige. Jeg velger å tolke det som en støtteerklæring til sørsamene for deres strev med å opprettholde sin kultur. På svensk side er det spesielt tøft på grunn av alle rettssakene grunneiere har anlagt mot sørsamiske reineiere. Vet ikke hvor engasjert kronprinsessen er, men her er det jo lov å legge godviljen til...

2. Det nye svenske Sametinget består av 15 kvinner og 16 menn, så nær en 50% kjønnsfordeling som vi kan komme. Dette lover bra, og jeg syns det er spesielt artig siden jeg har deltatt i et mobiliseringsarbeid, som innleder på "tjeihelgen" det svenske Sametinget arrangerte i fjor høst.

3. Krøll med konstitueringen. Det svenske Sametingets møteordning tar tydeligvis ikke høyde for den parlamentariske situasjonen. Da jeg var på nettet onsdag ettermiddag, var Guovssonástis Per-Mikael Utsi valgt som styreleder (president). I går var jeg ikke online, men i dag ser jeg at Min Geaidnus Sara Larsson er styreleder. Rakk ikke engang å gratulere Per-Mikael...

Jaja, syns det er flott at de kvinnelige politikerne på svensk side endelig skal synes! Så gratulerer, Sara!!

Debatt-blues

Etter en nok en lang valgkampdag satte jeg meg ned foran tvn for å se på - ja hva tror dere - en valgkampsending! Denne gangen var varianten mediekommentatorer som kommenterer medias iscenesetting av politikere. Det er vel bare sånne som jeg som er passe interesserte i sånt stoff, jeg hørte bare etter med et halvt øre. Poenget var: I Norge få ikke politikere briljere og resonnere slik som Obama får - (og det forklarer vel hvorfor vi ikke har noen Obama?). Men løsningen ble også presentert: hvis du er frustrert over ikke å få sagt det du skulle i en debatt - blogg om det!

Som sagt så gjort: i dag møtte jeg Per Sandberg (FrP) på Dagsnytt 18 på NRK p2 til debatt om deres samepolitikk. Under introen innrømmet programlederen hvor lite hun kunne om saken - i hvilke andre saker skjer dette? Under utannonseringen siterte hun ukritisk fra FrPs program uten å åpne for kommentarer på det. Hun ble et sannhetsvitne for FrP.

Det jeg ville sagt om jeg hadde fått kommentert sitatet fra FrPs program var følgende:

- Ja, FrP presenterer i programmet sitt noen floskler om at samisk språk og kultur skal leve. Men det skal ikke koste noe. Det viser deres forslag til statsbudsjett i 2009, i 2008 og tidligere år, der de bl.a. vil kutte støtten til samiske barnehager, til samisk i grunnopplæringen og til samiske aviser. Det er FrPs politikk i praksis. Strupetak på samisk språk. La dere ikke lure!

Så det så. Der fikk jeg det ut. Lurer på om det funker. Og om noen som hørte Dagsnytt 18 leser det.

Hardt arbeid gjenstår fortsatt!

På mange måter har jeg valgt minste motstands vei som samemamma. Jeg oppdrar ungene mine i en bygd der samisk fortsatt er hverdagsspråket, og der jeg slipper å stå på barrikadene for et samisk skoletilbud. Ikke det at jeg alltid har vært fornøyd med barnehage- eller skoletilbudet, men jeg slipper iallfall å argumentere for at samisk språk er viktig.

Dette gjelder ikke flertallet av samiske foreldre. Saken om samiskklassen i Alta er ett eksempel på at samiske foreldre må være over gjennomsnittet engasjerte, motiverte og kapable for å sikre barnas rett til opplæring i og på samisk. De må selv ha et genuint ønske om samiskopplæring for sine barn, de må være bedre informert enn skoleledelse og kommune om barnas rettigheter, og de må ofte selv rekruttere lærere.

Jeg spør meg om hvor mange samiske barn som ikke får et tilbud fordi foreldrene ikke makter å stange hodet mot skolebyråkratiet, eller fordi foreldrene ikke vet om barnas rettigheter? Hadde jeg selv hatt krefter til dette, ved siden av jobb og andre hverdagsutfordringer?

Hva kan vi gjøre bedre? Samisk skole er som et mangehodet troll der alt henger sammen, men du likevel ikke får has på udyret fordi det vokser ut nye hoder for hvert du kutter av.

- styrking av lovverket: Alta-saken viser at ti elevers-grensen for opplæring på samisk kan være en bremsekloss. Opplæringsloven bør forbedres til individuell rett til opplæring på samisk, evt. med lavere krav til elevantall. Sametinget og Kunnskapsdepartementet må ta jobben.

- styrking av informasjonsarbeidet. Altfor få skoleeiere, skoleledere eller foreldre kjenner samiske barns rettigheter. Sametinget bør konsentrere seg om å nå foreldrene, så kan Kunnskapsdepartementet/Utdanningsdirektoratet ta de andre

- styrking av tilsynet. Fylkesmennene har ansvar for tilsyn også når det gjelder samiske barn. Samiske barn har rett til tilpasset opplæring. Trenger vi et eget Språktilsyn for å få en bedre vaktbikkje enn det Sametinget greier å være?

- rekruttering til lærerutdanning. Det nytter lite med rettigheter, tilsyn eller informasjon hvis ikke det er praktisk mulig å gjennomføre opplæringen. Rekruttering til læreryrkene er spesielt viktig hvis man ønsker å styrke samisk språk. Det er hard konkurranse om studenter med kvalifikasjoner i samisk. Jeg ser to veier: desentraliserte studietilbud for å nå voksne studenter, og spesielle rekrutteringstiltak som stipender. Men: styrker vi rekrutteringstiltakene her, så må vi også godta at det blir færre søkere til andre viktige studier... (vi er tross alt et lite folk)

- rekruttering til læreryrket. Ikke nok med å rekruttere til læreryrket, de ferdige kandidatene må faktisk ut i skolen - og her er det igjen knallhard konkurranse om arbeidskraften fra samisk media, samisk institusjoner og offentlig forvaltning. Har ingen andre svar enn at virket som samisk lærer må være konkurransedyktig både mht lønn og andre vilkår.

- og da kommer vi over på læremidlene. I motsetning til Ap så mener jeg at denne saken ikke er løst, og heller ikke vil bli løst med ensidig fokus på gratis læremidler.

- hva kan løses med ny teknologi? Teknologien har ikke bare gitt oss vansker med samisk tegnsett osv. Noen ganger gir den oss løsninger også. Ny teknologi åpner muligheter for fjernundervisning og digitale læremidler. Fjernundervisning gjennomført på en god måte, og med det riktig utstyret kan være en viktig del av et desentralisert samisktilbud, men må suppleres med språkbad, samiskleir, hospitering eller andre tiltak som lar elevene møte andre samiske elever og lære sammen med dem. Digitale læremidler kan raskere og billigere fornyes, men krever riktig utstyr og kompetanse hos både elev og lærer.

Den foreløpige konklusjonen er at det finnes et hav av utfordringer, og ikke ett enkelt svar på noen av dem. Men ingen kan være nærmere problemstillingen enn Sametinget. Ingen bør ha bedre kompetanse enn Sametinget på området. Har Sametinget de rette verktøyene, partnerne, ressursene, myndigheten for jobben? Har vi som samepolitikere nok politisk vilje?

Noe annet svar enn JA på det siste spørsmålet burde få oss alle til å stemme FrP...

Hva med hverdagspolitikken?

Det er litt av et paradoks at samme dagen som den rødgrønne regjeringen fronter sine samepolitiske milepæler, så får vi vite at den samiske klassen som skulle opprettes i Alta fortsatt ikke er avklart. Paradoks fordi man fra Ap sin side har argumentert med at "hverdagspolitikken" skal utvikles til fordel for ubehagelige og kontroversielle rettighetssaker slik som Kystfiskeutvalget og Mineralloven.

Skole, språk, kultur - det må jo være ukontroversielt? Men, nei, ikke i Alta, der en foreldregruppe har krevd undervisning på samisk for sine barn fra høstens skolestart. Kommunen ble gjort kjent med dette kravet i november, og nå, 8 dager før skolestart er det fortsatt uklart om det blir noe tilbud.

Det er også litt vittig hvordan sametingsrådet forsøker å bagatellisere de sakene de har vært på kollisjonskurs med regjeringen i . Hvor troverdig er det av Egil Olli å være fornøyd med utviklingen av sametingsbudsjettet nå - når han ikke var det i fjor høst? I pressemeldingen fra AID om de gode lovkonsultasjonene med Sametinget har de "glemt" å nevne kontroversene om mineralloven. Det må jo være fordi det er en liten fillesak, eller hva?

Buffy i øsende regn - Riddu-rapport

Ting går tregt i sommervarmen - her kommer en ti dager gammel festivalrapport fra Riddu Riđđu...

Jeg hadde helt rett når jeg spådde at Riddu kom til å slå andre festivaler på kjentfolk-faktoren! Utrolig mange kjente og kjære - og en del veldig uventede festivaldeltakere! (Pansertantene mine...) Det tok evigheter å patruljere festivalområdet, nettopp fordi det var så mange kjente man måtte ta seg en prat med. Slekt, venner, gamle skolekamerater, NSR-veteraner, tidligere arbeidskolleger - you name it! "Alle" var på Riddu.

Jeg observerte også noe artig: Riddu er blitt så etablert som festival at mange av de årvisse gjestene har opparbeidet seg sine egne tradisjoner og ritualer. ( "Vi pleier alltid å campe akkurat her", "Vi har grillmiddag fredags kveld", "Vi tar med oss både telt og lávvu", " Vi får alltid med oss Sesam-seminaret", " I 2006 (alternativt 1999, 2004, 2007) så gjorde vi det/ skjedde dette...") Noen flere antropologer på tur?

Riddu greide ikke å slå Skiippagurra på maten - de store kulinariske høydepunktene opplevde jeg utenfor festivalområdet (takk for maten, Terje!), men doene var det ingenting å si på. Korte, siviliserte køer, godt med dopapir - ingen våtservietter sånn som på Midnattsrocken, dessverre. Iallfall ikke i doene nærmest scenen. Midnattsrocken fortsatt best på do!

Det store musikalske høydepunktet var fredags-kvelden da Buffy sto på scenen. I øsende regn. Noen ivrige fans prøvde å dra meg med inn i mølja foran scenen - men der kunne jeg ikke holde paraplyen min... Ærlig talt: regn i ansiktet gjorde noe med stemninga for meg, det ble litt kjipere. Men lenger bak fikk jeg stå med paraplyen min og rocke, og da tok det seg opp! Da hun spilte Starwalker fikk jeg til og med ståplass på en benk - og det var HERLIG! Heya-heya-heya-heya!
-hey-hey! Tårene rant og brystet svulmet, og det var VÅR Buffy! Vår stemme! Vårt håp!

Sommerferien over?

Dette var det siste glimtet av Hellmobotn for i år. Det betyr at sommerferien er over for meg, nå begynner valgkampen (og noen mindre familie-arrangementer innimellom...)

Egentlig skulle jeg legge ut et annet bilde fra Hellmoa, et bilde av utsikten innover når du har strevet deg opp den først stigningen fra marka. Det bildet tok dessverre kvelden sammen med mobiltelefonen min, som ikke tålte møtet med det lulesamiske kjerneområdet...

Poenget var uansett at departementet for noen år siden var veldig opptatt av å verne dette vakre området, bl.a. på grunn av furuskogen. Dette var oppstarten til en stor debatt om vern og bruk i samiske områder - en debatt som fortsatt er veldig aktuell. Nå har det vært stilt fra departementet veldig lenge - det kan være fordi selve tankegangen om samisk bruk er tung å svelge, eller det kan være fordi man ikke ønsker fokus på vernearbeid i samerettsdebatten som foregår. Eller det kan rett og slett være fordi orkanen Narve la ned store deler av den verneverdig skogen da den herjet...

Det var de glisne restene av furuskogen jeg tok bilde av. Jeg syns den første bakken opp fra marka er tøff, og når jeg andpusten har kreket meg opp, så forventer jeg å bli omsluttet av en trygg og god furuskog, med veldig godt bærterreng... Jeg blir fortsatt skuffet over synet som møter meg - altfor åpent og lyst - og med noen tynne pistrete småfuruer... Bærterrenget har ikke blitt bedre - men det har blitt mere gress.

En skjebnens ironi, spør du meg. Furuskogen skulle vernes bl.a. mot samisk bruk. Men det var naturen selv som la den flat. Det er som om noen har tenkt: komme her og komme her! Jeg skal vel vise dere hva denne skogen kan brukes til!

Nye hytter har det blitt nede på marka!