31.12.2008

Årets siste dag

I romjula har det vært storm på Finnmarkskysten, men vi har nesten ikke merket noe til det inne på vidda. Mildvær og glatt føre - kanskje litt ekstra vind - men ingenting som ligner uvær... Men i dag er Yngve på nyttårsbesøk...

Noe av det beste med å bo i Kautokeino er klimaet, det mener jeg helt bestemt. Iallfall klimaet slik det var før klimaendringene... Stabile kalde vintre... Nå kan jeg ikke huske sist det var 40 kuldegrader, men i mine barndoms vintre var det minst en uke sprengkulde hver vinter. På nittitallet hadde vi den berømte uka med -50. Jeg husker at vi fikk i gang bilen for å kjøre ungene til barnehagen, det var som å kjøre en tanks, alt var stivt og kaldt. Til og med stoppingen i setene var stivfrosset, vi satt på isklumper. Barnehagen stengte forøvrig den uka - lufteanlegget var visst ikke i stand til å håndtere kulda!

Det er ikke plagsomt mye snø heller her omkring. Akkurat passe til skiføre og skuterføre. Det er som regel den samme snøen vi måker på hele vinteren, den bare fyker litt fram og tilbake. Mest tilbake, siden vinden som regel kommer sørfra. Det merkes ikke så mye lenger, siden vi har verdens største og dyreste levegg noen meter fra tomtegrensa. Diehtosiida, vitenskapsbygget. 9000 kvm, tre etasjer. Det ser slett ikke så galt ut nå når den rosa-oransje plasten er blitt dekt av ytterpanel. (På den siden som vender mot huset vårt, iallfall) Jeg er behersket optimist i forhold til naboskapet. Jeg skal jo ha kontor der...

Yngve feirer altså nyttår her i Kauto, og det er snøfokk. Trimturen er avlyst, men jeg trenger jo ikke tenke på nyttårsforsettene riktig ennå. Ett halvt døgn igjen før jeg må love å leve et nytt og bedre liv, bli et nytt og bedre menneske... Same procedure as last year, med andre ord.

Godt nytt år!

18.12.2008

Ikea-hylla, del 2

I den uka som har gått har Ikea-hylla blitt helt ferdigmontert! Vel, nesten... I løpet av prosessen mistet vi en halv hengsel og en dørknott, men vi regner med at de dukker opp etterhvert som vi får stablet bøker og annet inn i hylla. Den utnytter gulvplassen effektivt, og er fortsatt bare halvfull - masse bøker og stortingsmeldinger kan fortsatt få plass, men jeg hiver med hard hånd.

Har nemlig gitt opp å ha et privat arkiv hjemme. Jeg finner helst ting på nett når jeg trenger det, likevel, det går kjappere. Og jeg har aldri tålmodighet til å fullføre noe systematiseringsarbeid... Så vips - der gikk "En bedre organisert stat" i søpla - en stortingsmelding fra 80-tallet - som jeg har tatt vare på fordi Svenne antagelig var veldig inspirert av den når han organiserte Sametinget i sin tid. Vips - der gikk mappen med landsmøtepapirer fra 2003 - litt nostalgi - det var jo da jeg ble valgt som NSR-leder første gang. Vips - der gikk julekortene fra 2006 - siste jul som sametingspresident...

I dag er det søppellevering, så her må det gå unna... Klesskapet er neste. Her har jeg store utfordringer - skal prøve å få klær fra to klesskap inn i et klesskap... Det får jeg ta i morgen. Og så får jeg vurdere hvor realistisk det er at jeg passer inn i det og det plagget FØR det er håpløst umoderne... Og hvor mange par svarte sokker trenger man egentlig? Og gidder jeg egentlig bruke ubehagelige string-truser? ( Ja, jeg har et par venninner som påstår at det ikke er noe ubehagelig å bruke dem. Jeg sier bare: har aldri trodd på dere, dere bare bløffer! Innrøm det, dere bruker ikke de trusene fordi de er så behagelige - det er for å unngå trusekanter og føle seg sexy...)

Ikke noe galt i det, forresten. Kanskje jeg beholder dem inntil videre...

17.12.2008

Komiske budsjettforklaringer

Er Ap tatt med buksene nede, eller med grådige fingre inn i mor Sápmis sparegris? Nei, hevder Olli. Det er dette som har vært politikken deres hele tiden, alle andre må ha misforstått dem når de har kritisert NSR tidligere... Så prøver han å lansere et regnestykke som skal bevise at det er slik de har prioritert hele tiden, så og så mange prosent til Sametinget og så og så mange prosent til "folket". Vel, vel... Tro om de har lagt Samefolkets fond inn i dette regnestykket? Det kan virke slik - for av neste års fordeling av fondsmidlene, så har de jammen prioritert 1,2 millioner til sametingssystemet, ikke til "folket".

Dette bekrefter at den kritikken Ap har reist mot NSR tidligere, har vært både urimelig og uredelig. Urimelig, fordi den lønns- og prisstigningen Olli i dag viser til, ikke er noe nytt fenomen. Uredelig, fordi de enten snakket mot bedre vitende i 2005, eller rett og slett har valgt å endre mening siden da.

Olli har god samvittighet, sier han. Og han ser ikke det minste flau ut. Pengene går til et godt formål, det skal vi ikke være i tvil om. Rådsmedlemmene skal ha gode arbeidsforhold, sier han. I 2005 var han mer opptatt av "folket". Jeg syns kanskje Ap framstår som en smule maktarrogant, og ikke helt troverdige, sett i lys av tidligere utspill. Men jeg er jo ikke akkurat objektiv.

Men jeg er litt flau på deres vegne, faktisk... Man blir jo det når man ser noen uten bukser.

10.12.2008

Ikea-hylla

Jeg er ikke så veldig opptatt av interiør. Jeg leser jo interiør-blader, og studerer Ikea-katalogen, men nøyer meg stort sett med teorien på hjemmebane. Det må bare være sånn når man bor i et eldre, påbygd hus, og ikke er helt ferdig med oppussinga... Man må være hjemmeblind - ellers vil man bare ergre seg over det som ennå ikke har blitt gjort.

Den nye trenden her i Finnmark er å dra på kjærlighetsferie til Haparanda. Dit drar nye par for å stadfeste sin kjærlighet, og etablerte par for å fornye den... For i Haparanda har vi Ikea. Og finnes det bedre redebygging enn å kjøpe møbler sammen? Vi har ennå ikke tatt turen, men sendte en handleliste med lillesøster tidligere i høst. Billy-bokskap. Endelig skal jeg få kontroll over løsbladssystemet!

Hyllene har stått til modning i garasjen i noen ukers tid. Det ble litt upraktisk når vinteren kom, og vi skulle ha bilen inn, så noe måtte gjøres. I kveld tok vi skrittet - og bar første hyllesett opp dit det var tenkt plassert. Så klødde vi oss litt i hodet, og mannen min lurte litt på hvordan, hvorfor og ikke minst hvor, og jeg forklarte hva jeg hadde tenkt.

Det er ikke det at jeg ikke er praktisk anlagt, for det er jeg. Jeg var kjempeflink med legoklosse-konstruksjoner da jeg var liten. Og jeg er en kløpper på bruksanvisninger. Så jeg gikk i gang med instruksjonsheftet mens mannen min begynte å skru. Han er mer av prøve-og-feile-typen. Dette betyr at vi utfyller hverandre på en helt optimal måte - nesten helt uten irritasjoner. Nesten... For min makker fulgte ikke instruksjonene slik de sto i heftet. Hans opplegg var: den skrua ser ut til å passe i det hullet, derfor skal den dit... Jeg for min del tror at Ikea-folkene sannsynligvis har en tanke bak at de ber oss gjør ting i en viss rekkefølge - kanskje de senere operasjonene blir enklere hvis vi gjør det slik og ikke sånn.

Likevel, mannfolk har en viss autoritet når det gjelder møbelskruing, så jeg fant meg i å følge opplegget hans sånn delvis. (Han hadde nemlig drillen). Måtte selvfølgelig dobbeltsjekke med instruksjonene innimellom, og avverget et par mindre feilmonteringer på den måten. Pluggene inn i rette hull og alt det der. Men så, akkurat i det mannen min er i gang med å stramme de siste skruene i hovedkonstruksjonen, så ser vi noe rart. Den midterste hylla har strammeskruene festet på øversiden av hylla, ikke på undersiden, slik som topphylla, og bunnhylla. Merkelig... Kan den være opp-ned?

Vi ble stående å diskutere om dette bare er et estetisk problem, eller om det har noe å si for konstruksjonen. Mannen min er opptatt av estetikken, men jeg mener at det ikke kommer til å synes, for vi skal jo ha ting inni hyllene... Han forsikrer meg om at det ikke har noe å si for konstruksjonen, og dermed blir vi enige om å drite i det og fortsette... - Det kan sikkert sparkles, sier han. Så vi fester bakplata, reiser hylla opp, fester toppsikringa og begynner å legge inn de andre hyllene. Men så var det noe rart igjen...

Bunnhylla er annerledes enn de andre hyllene, de er helt hvitmalte, mens bunnhylla har sponplatefront... Den skiller seg liksom litt ut fra resten av hylla. Hmm... Det viser seg selvfølgelig at den hvite hyllefronten vender inn mot veggen - den kan riktignok ikke sees lenger, for den er dekt, og spikret godt fast i bakplata.

Dette er definitivt et estetisk problem, men jeg begynner å bli utålmodig, og syns ikke det gjør noe. Mannen min forklarer meg at det ikke er noe problem, og at vi klarer å demontere hylla på no-time, og ordne begge feilene på en gang. Og den store fordelen er at nå vet vi akkurat hva vi ikke skal gjøre feil når vi monterer opp de to neste hyllene! (Jippi!) Det er klart, med prøve-og-feile-innfallsvinkelen må man regne med en del snuoperasjoner... Med min metode, slavisk følging av bruksanvisning, hadde det sikkert blitt rett med en gang. Det gidder jeg ikke nevne, for han har ikke en gang lagt merke til at de blyantstrekene jeg satte på baksiden, gjorde at han traff midthylla når han spikret fast bakplata. Det gjorde jeg fordi det sto i instruksjonsheftet!

Den med den største hammeren bestemmer fortsatt, og han overbeviser om at dette fikser vi kjapt. ( Jeg mente egentlig at dette burde kunne sparkles...) Så: av med bakplata, av med hyllene, ned på gulvet igjen med hele skapet, alle hyllene må løsnes, midt- og bunnhylla må snus - og der ble det nesten feil igjen, men det oppdages i tide. Bakplata er litt vanskeligere å å få på plass denne gangen, men det går, og der står hylla igjen, litt penere enn sist - bare et par spikerhull på fronten av bunnhylla. ( som kan sparkles)

Nå har storesøstrene blitt lei av å passe minstemann - derfor har vi plutselig en stor baby krabbende rundt i anleggsområdet, etter en del: -Ii njálbmái! Eašš-eašš! finner vi ut at vi skal ta pause.

Nå blogger jeg. Mannen min har fått blod på tann, og vil skru opp resten av hyllene. Iallfall en til. For nå skal det gå kjapt - vi vet akkurat hvordan det skal gjøres! Kanskje. For de andre hyllene er bare halvparten så brede, og det kan jo bety at de skal settes opp på en helt annen måte. Best at jeg leser bruksanvisningen!

05.12.2008

Kaffetørst

Kaffe er liksom samenes nasjonaldrikk. Hvor du enn kommer, så blir du bydd kaffe. Og du skal helst si ja takk - prøv å si at du ikke drikker kaffe - full forvirring en liten stund, kanskje litt panikk. (Hva skal vi gjøre med dette mennesket som ikke drikker kaffe???) Som politiker skal du liksom være folkelig, og drikke det du blir invitert på... Finnes det noen politikere som ikke drikker kaffe?

Jeg drikker kaffe. Kaffe er for meg en sosial drikk, skal helst nytes i selskap med andre. De dagene jeg hadde en normal 8-4 jobb pleide jeg å være litt tungstartet - trengte tre kopper før jeg var gira nok til å hive meg over arbeidsoppgavene. Jeg trenger også mange doser for å holde det gående en hel dag med lange møter. Nå når jeg praktiserer hjemmelivet er det liksom ikke det samme lenger. En smårolling er ikke det rette kaffeselskapet. Jeg må ut, på besøk eller på kafe for å få kaffedosen min.

Lørdagskaffen på kaffebar har blitt et rituale. Jeg har fem minutter å gå til nærmeste kaffebar, her jeg bor i sentrale deler av Kautokeino. Er det rart jeg føler meg urban når jeg slentrer inn og bestiller en kaffelatte? Det kjennes ganske bra å varme hendene mot kaffeglasset mens jeg leser dagens aviser og sludrer med venninner. Det er ikke så verst å være kaffelatte-same i Kauto... Bylivet kan jo bli for masete.

Den aller beste kaffen er vel den bålkokte, den som drikkes i sola på en barflekk på vårparten, eller en sommerkveld ved elvebredden. Røyken river i nesa, det flyr glør gjennom lufta, flammene varmer - men den brennhete kaffen varmer enda mer...

Men altså - kaffe er vanndrivende, har jeg skjønt etter hvert. Kommer det mye inn, så skal det ut også på et tidspunkt. Dette er jeg ganske flink til å forutse og planlegge, og jeg setter meg aldri inn i en bil eller går inn på et møterom uten å gå på do først... Det kan likevel skje at møtene varer lengre en forutsett. Og hvis jeg i tillegg har tatt for meg av kaffe underveis for å gire meg opp, så kan lengselen etter en naturlig pause bli veldig stor. Jeg husker iallfall et møte i xx-departementet, der det begynte å gå opp for meg at det ikke bare var kaffen på tur inn som gira meg opp - men minst like mye kaffen på tur ut... Kanskje ble argumentasjonen ekstra inntrengende på denne måten? Lenge skjøv jeg bare problemet foran meg, mens jeg prøvde å anslå hvor lang tid resten av punktene på dagsordenen ville ta. Ikke kunne jeg forkorte noe av argumentasjonen heller, for det var jo viktige og interessante saker vi diskuterte. Til sist måtte jeg bare kapitulere, og høflig be om en liten pause... Etter fem-minutters time-out var jeg klar for møtestart igjen - og nye kaffekopper!

Nå skal jeg ta en liten kaffepause...

Er det gull alt som glitrer?

I Kautokeino liker vi å pynte oss, det skulle vel være en kjent sak. Ei venninne av meg sa en gang at uttrykket "less is more" ikke gjelder her... Tror ikke det er helt sant: det vi iallfall kan her omkring, det er å differensiere mellom ulike anledninger. Når du har ørten riskuer (søljer) i ulike størrelser, så tar du ikke på deg de samme til alle anledninger, noen bruker du ved spesielle anledninger, slik som bryllup - andre kombinasjoner passer kanskje til møtebruk. "Dress for the occasion" passer vel kanskje bedre?

Vi har fire sølvsmier her i bygda, og har vel alle gjort en innsats for at de skal opprettholdes. Den mest naturlige gaven til ei jente eller kvinne er nettopp en risku. Da jentungen ble døpt her i vår, så fikk hun flere. Jeg bruker fortsatt konfirmasjonssølja mi av og til, selv om den er veldig 80-talls og har både gullbunn og gull-lávgastagat.

Kanskje vi har bidratt til å drive opp mineralprisene i oppgangstider? Det kan jo være verdt å tenke over i disse dager, nå når Sametinget har sagt NEI til forslaget til ny minerallov... Høye mineralpriser og ny teknologi har gitt større interesse enn noen gang for å lete etter mineraler heromkring. Sametinget setter nå foten ned for mineralvirksomhet i samiske områder. Hva er konsekvensene av dette vedtaket? Mineralnæringa har havnet i en skvis mellom sentrale myndigheter og Sametinget, og får ikke det endelige avklarte helhetlige lovverket de var forespeilet.

Hva er konsekvensene i samiske lokalsamfunn? Noen vil vel hevde at dette legger en bremse på utvikling av nye næringer. Og det kan vel være riktig - på kort sikt. Vi må likevel huske at her der det snakk om ikke-fornybare ressurser, de blir ikke borte så lenge vi ikke bruker dem. Når de er brukt, så er det takk og farvel, både til ressursene og næringsinteressene. Spørsmålet er hva de da har lagt igjen etter seg i våre samfunn? Har det blitt lokal verdiskapning, eller er det bare sporene etter naturinngrepene igjen?

Jeg mener vi må stå på kravene om et bedre rammeverk, og ikke forhaste oss med å bruke opp disse ressursene som er en del av vår arv. Vi må ha sikkerhet for at ny virksomhet ikke forhindrer våre varige næringer, og for at ressursene i nærområdene også kommer våre samfunn til gode.

Det er ikke gull alt som glitrer. Man kan bli lurt - min 80-talls sølje var av gullbelagt sølv... Nå skal jeg fjerne gullbelegget. I sølvprakt framstår den nok god som ny...

Hva skjer forresten med mineralprisene under finanskrisen? Glitrer gullet litt mindre nå?

04.12.2008

Voldtekt på nordisk vis

Vår ferskeste blogger, Nanna Thomassen, debuterer her med et innlegg om kjønnsbasert vold.

Det fikk meg til å huske rapporten som Amnesty International la fram tidligere i høst om oppfølging av voldekter i rettssystemene i Norden. I likestillingens høyborg blir de fleste voldtekter aldri anmeldt, og av de som faktisk blir anmeldt, så er det de aller færreste som ender med domfellelse. I Norge er det bare hver åttende voldtektsanmeldelse som ender med fellende dom.

Mangelfull politietterforskning og fordommer og myter i rettssystemet blir trukket frem som årsakene til denne begredelige statistikken.

Justisminister Storberget lover å følge opp rapporten, så det blir interessant å se om disse statistikkene blir snudd. Jeg for min del er fornøyd med at kjønnsbasert vold blir satt på dagsordenen som det menneskerettighetsspørsmålet det faktisk er.

All ros til Amnesty International for å sette menneskerettighetsbrudd i de nordiske landene på dagsorden - og for å rette fokus mot kjønnsbasert vold overalt i verden!

03.12.2008

Budsjett-blues

Etter noe dager har det sunket inn at vårt utmerkede budsjettforslag ble stemt ned i Sametinget. Mange gode saker ligger nå på vent til neste mulighet byr seg, noen av dem skal vi jobbe videre med gjennom valgprogrammet vårt. I politikken går som tidligere nevnt veien ikke strakt framover bestandig...

Det høres kanskje ut som jeg trøster meg selv - men det er faktisk et par ting jeg er ganske provosert over:

Den satsningen Sametinget initierte ved å velge samisk litteratur som satsningsområde i Samefolkets fond, blir kraftig barbert fordi den ordinære bevilgningen til litteratur kuttes. Sametingets flertall "prioriterte" litteratur med ekstraordinære midler, og benyttet anledningen til å kutte i den faste bevilgningen. Og man strøk skjønnlitteratur helt bort fra den faste bevilgningen.

Sametinget vedtok i vår om å legge inn 6 millioner ekstra av fondsmidlene slik at folk kunne søke om midler til litteratur, språktiltak og tradisjonskunnskap. På veien inn i budsjettet er denne økningen krympet til 4,8 millioner. Hva skjedde med 1,2 milloner? Jo, de skal brukes til å administrere resten...Dette er ikke i tråd med det vi vedtok i vår! Det var den store interessen for å søke midler på disse pottene som gjorde at vi la inn 6 millioner ekstra. Den satsningen er også kraftig barbert av Ap-rådet og de som stemte med dem. Å bruke Samefondet til å drifte Sametinget var vel ikke slik noen hadde tenkt det...

Og så er det noe rart i Ap og cos budsjettforslag: 1 million til utmarksnæringer - problemet er at vilkårene er utformet slik at det ser ut til at det ikke er noen som kan søke penger fra denne potten... Hva er det for en satsning? Det ble vel litt travelt i budsjettinnspurten for oss alle... Eller er denne potten lagd slik med vilje, slik at rådet skal kunne omdisponere den i ettertid? Til noe de ikke ville fått gjennom i plenum denne gangen?

Jeg vakler litt mellom å karakterisere dette som klønethet eller manipulative tendenser. Har enn å ikke helt bestemt meg.

Følg med i neste episode av "Ávjovárgeaidnu 50" - sesong 19...

02.12.2008

Derfor er jeg off-line i dag

Det er mye man må huske på når man skal flytte seg fra et sted til et annet med et lite barn. Jeg og knøttet har jo litt rutine på det etter mer en ti måneder sammen. Vi blir lei av hverandres selskap, det skjer en gang tidlig på formiddagen, etter at vi med felles innsats har fått de andre i familien avgårde til jobb og skole. Min innsats begrenser seg til å minne om tannpuss og påkledning, knøttets innsats går ut på å kvine høyt hvis frokosten er forsinket, og vinke ivrig når hun hører nøkkelordet: Ha det!

Vi gjennomfører våre rutiner, og etter litt lek og lettere husarbeid (jeg bretter rene klær, og hun hiver dem på gulvet), så trenger vi litt avveksling. Da drar vi til muossá. Hos muossá er det kaffe til mor og lekekamerater til knøttet. Der får hun være stor og plage familiens absolutte minstemann, mens mor og muossá bitcher om livet generelt og julebaksten spesielt.

Vi skal altså avgårde, og dette er en lavterskeltur - for dit vi skal fins det både barnemat, bleier og klesskift - vi trenger ikke ha med oss noe som helst. Jo- vi må ha med oss barneklærne vi pakket i går - de som er blitt for små. To poser. Og så må vi kle godt på oss, for det er blitt -20. Og så må vi tenke på at hun kanskje sovner i bilen på tilbaketuren, så pia må ha på seg klær som hun kan sove i ute i vogna etterpå. Det var vel alt? Ja, mors romslige veske med det jeg trenger for å holde kontroll over hverdagen: mobiltelefon, kalender, i-pod, nødproviant, lommebok, lypsyl, brev som skal postes, hodepinetabletter, tyggis, ørepropper osv. osv.

Vi kommer oss avgårde uten å glemme noe, og har en hyggelig time i selskap med flere av samme sort. Hjemturen går nesten etter planen, men da jeg har buksert pia ut i bilen igjen, kommer den lille kusina hennes med ulljakka pia egentlig skulle hatt på seg - hun skal jo sove nå... Første feilmelding... Nåja, det har blitt mildere, så det går vel bra. Pia sover allerede i stolen mens jeg laster opp med en kasse barneklær som er blitt passe til henne...

Alt går tilsynelatende etter planen, jeg kommer meg hjem, får plassert barnet i vogna uten at hun våkner, setter vogna i garasjen, siden det er så kaldt ute. Så er jeg hjemme, og har en time eller to til husarbeid eller politisk arbeid eller kanskje en kaffe til... Og det er deilig stille... Lenge... Og så går det opp for meg hvorfor. Mobiltelefonen ble igjen hos muossá. Fasttelefonen funker ikke. Jeg kan ikke hente telefonen før ungen har våkna igjen, fordi vi er alene hjemme.

I stedet for å hyperventilere (ja, det er mitt første instinkt), så kompenserer jeg med litt aktivitet på internett, sjekker nyhetene, face-book, for å skyve unna følelsen av isolasjon. Etter hvert bestemmer jeg meg for at det ikke er noen katastrofe å være uten telefon, jeg har jo mobilsvar, og må neppe løse de helt store verdensproblemene akkurat i dag. Snart kommer eldstemann fra skolen, og da får jeg hentet telefonen.

I mellomtiden er jeg off-line. Iallfall nesten...

Og vurderer å feste mobilen til klærne mine med en smokk-klype for framtiden.

29.11.2008

Hjemkomst

Å være på sametingsplenum er temmelig altoppslukende. Møter hele dagen, og møter om kvelden for å forberede møtene om dagen, og att på til møter tidlig om morgenen for å oppdatere hverandre om møtene kvelden før - før vi går på det egentlige møtet...

Hver gang tenker jeg at jeg skal få tid til å gå på apoteket, kjøpe strømpebukser på butikken - og siden september har jeg planlagt å dra innom InKa for å kjøpe ferdige dusker (det er jo så lettvint! Men du må kanskje være samedame for å forstå det...)

Sannheten er: jeg blir bare ikke. Sametinget er et stort bygg med mange mennesker, og det er alltid noen jeg skulle ha snakket med først... Jeg kommer meg ikke engang bort på hotellet til lunsj - tar meg like gjerne en brødskive i kantina.

Derfor er det litt rart når plenum endelig er over - da oppdager jeg at tiden ikke har stått stille. Jeg kommer hjem - og her har det faktisk skjedd ett og annet. Halve familien er bortreist, og hun som er hjemme har lagt sine egne planer. Etter å ha savnet familien hele uka, så er jeg plutselig helt alene hjemme...

Her gjelder det å trives i sitt eget selskap. Og det er nok av det som skulle vært gjort. Skal bare blogge litt først... Og ta en tur på kafe...

28.11.2008

Flinkest i klassen i likestillingspolitikk

Arbeiderpartiet har gjennom tidene gjort en stor innsats på likestillingsfronten i Norge. De aller fleste store skritt framover når det gjelder kvinners rettigheter på arbeidsmarkedet og i samfunnet har vært frontet og gjennomført av Arbeiderpartiet. Det er kanskje derfor partiet har et så sterkt eierskap til likestillingssaken, og så gjerne vil forsvare dette eierskapet.

Også NSR er opptatt av likestilling, og det er mitt inntrykk av at de fleste andre grupperingene på Sametinget er relativt godt oppdatert og engasjert i ulike fasetter av likestillingspolitikken. Det skal vi være glade for - ingen skal ha monopol på likestillingssaken. Ikke kvinner, ikke menn, ikke noe spesielt parti eller organisasjon.

Gårsdagens debatt om Sametinget handlingsplan for likestilling dreide seg bort fra de konkrete likestillingsutfordringene i det samiske samfunnet og på Sametinget, til en veldig sametingsintern konkurranse mellom Ap og NSR om hvem som er best i klassen på likestillingsfronten, hvem som fant på noe lurt først og hvem som har ansvar for framskritt eller tilbakeslag. Den debatten kan jo Ap og NSR ha stor glede av, men den er kanskje ikke så utviklende for saksfeltet.

Sånn som jeg ser det har Ap og NSR det meste til felles når det gjelder målsetninger for likestillingspolitikk. Noen av strategiene har vel kanskje vært litt ulike. Tiden for likestillingskonsulenter er vel forlengst over, nå skal kjønnsperspektivet integreres i alle politikkfelt og ikke være et ansvar for enkeltpersoner. Sametinget skal ha fokus på arbeidet i egen organisasjon og på samfunnet utenfor. Men det er ikke bare Sametinget som skal arbeide med likestilling i det samiske samfunnet. Vi trenger de frivillige organisasjonene, og vi trenger kompetansemiljøer utenfor Sametinget.

Jeg håper Handlingsplanen for likestilling kan bidra til det siste. Da må regjeringen være villige med å styrke den institusjonen som er klar til å ta på seg dette ansvaret. Ap påstår at det bare er NSRs somling som gjør at dette ikke har skjedd for lenge siden. Barne- og familiedepartementet har stått klar med pengene lenge. Da ordner det seg vel raskt nå, når vi har en plan og alt mulig.

27.11.2008

Hotell-livet

Etter noen år i politikken - og med en tidligere karriere som flyvertinne (nå er det så lenge siden at jeg har gått bort fra å bruke den politisk korrekte betegnelsen "kabinansatt") - så har det blitt en del hotelldøgn på meg. Glansen ved hotell-livet har blitt litt matt med årene. Da jeg var student og flyvertinne syns jeg det var stas med bugnende frokostbord - nå spiser jeg bare brødskive med ost hver dag, og tenker på havregrøten jeg koker hjemme... Før var det deilig å krype ned i rene sengklær, nå savner varmen fra han jeg ellers deler soverom med...

Hotell-livet er greitt nok, men jeg har vel blitt litt vanskelig med årene, og blir fort irritert over småting. En liten reprise på hva man kan la seg frustrere over i et hotellrom:

- fjernkontroller som ikke fungerer
- en tv som er så kørkete plassert at den ikke kan sees fra senga
- en tv som skrur volum opp max hver gang du skifter kanal
- utbrente lyspærer
- ikke ekstra dorull
- for små handklær
- såpestykker som er pakket inn i plast som er omtrent forseglet
- kalde badegulv
- durende lufteanlegg
- bråk fra naboen
- manglende hårføner

I det hotellrommet jeg bor i disse dagene har jeg irritert meg over at det ikke er noe strømuttak ved skrivebordet. Når jeg trenger strøm til pcen min må jeg strekke kabelen rundt tven, for der er et strømuttak - men der er alle kontaktene egentlig opptatt - jeg må velge om jeg vil koble fra tvn eller lampa. Utrolig irriterende. Denne uka har valget vært lett - for lampa fungerer ikke likevel. Det er selvfølgelig enda en ting å irritere seg over: rommet er for mørkt akkurat der jeg har kofferten liggende. Det betyr at jeg må flytte meg inn i lyset for å sjekke om det er de riktige plaggene jeg har plukket opp fra kofferten. Utrolig irriterende!

Nå er det kanskje noen som tenker (som jeg også har gjort) at disse bagatellene lar seg vel lett løse? En tur innom resepsjonen kan vel resultere i både ny lyspære og skjøtekabel... Javisst. Men dette er som sagt bagateller som jeg helt legger fra meg når jeg forlater hotellrommet. Jeg lukker døra og glemmer det. Vi holder jo på med viktige ting i samepolitikken! Jeg kan vel ikke heftes med sånne småting....

Helt til jeg åpner hotelldøra igjen, og virkelig blir hefta...

Glamouren ved hotell-livet er definivt borte.

Forvaltningsfloppen?

I dag begraver vi forvaltningsreformen her på Sametinget. En litt resignert forsamling minner hverandre gjensidig om det som kunne vært, skulle blitt, ville blitt, om ikke ting hadde blitt som de ble og alle hadde gjort som de gjorde. Noen sitater fra debatten:

"Sjelden har vel så mange brukt så mye ressurser på så lite."

"At det ikke ble noe av reformen, er en ulykke for samepolititkken"

"Dette svarte ikke til forventningene."

"Vi diskuterer en sak som allerede er avsluttet."

Jaja. Liten entusiasme hverken for "reformen" eller for å debattere den. Lufta har forlengst gått ut av denne ballongen. Eller var det kanskje gårsdagens budsjettbehandling som bidrar til den labre stemningen i salen? Mer om det senere....

23.11.2008

Tjeihelg i Stockholm

Jeg er på vei hjem fra "Tjeihelg" i Stockholm. Arlanda Express suser gjennom Stockholms forsteder, jeg hører på Niko Valkeapääs Geassebeaivi og later som om vintersolen egentlig er sommersol. Samtidig surrer hodet fullt av ideer for valg- og likestillingsarbeid.

Sametinget på svensk side inviterte meg til å innlede på en Tjeihelg – en del av deres satsning for likestilling og bedre kvinnerepresentasjon fram mot sametingsvalget neste vår. Deltakerne var kvinnelige sametingsrepresentanter, partimedlemmer og andre samepolitisk interesserte kvinner. Jeg fikk frie rammer både når det gjaldt tema og tidsbruk, og det endte med en ganske åpen samtale i over to og en halv time. Vi diskuterte hva som motiverer kvinner for politisk deltakelse, hvem som har ansvaret for rekruttering av kvinner til politikken – og hvordan det kan gjøres.

Sametinget på norsk side har denne perioden en jevn kjønnsrepresentasjon – og det er et resultat av et målrettet arbeid i NSR, og sannsynligvis i andre organisasjoner og partier. Spørsmålet er om vi greier å opprettholde denne balansen også etter neste valg? Rekruttering av kvinner til samepolitikken krever bevisstgjøring, men den virkelige utfordringen er å hindre for stort frafall. Forskning på norsk kommunepolitikk viser at kvinner i større grad enn menn gir seg etter en periode – og det er ingen grunn til å tro at samepolitikken er så veldig annerledes…

Mens jeg forberedte meg til Tjeihelgen tenkte jeg nøye over hvordan jeg selv ble rekruttert til samepolitikken, og hvordan jeg fortsatt har en stor motivasjon for og tro på at arbeidet på Sametinget gir resultater og har betydning for samiske samfunn. Jeg kom på to gode råd jeg fikk fra noen betydelig mer erfarne mennesker når jeg første gang ble valgt som NSR-leder:

Det første rådet var fra en kvinnelig medsammensvoren. Hun sa: ”Aili, det første du skal gjøre er å gi deg selv en stor tabbekvote! Og, når du har brukt den opp, så skal du utvide den enda mer!”

Dette rådet har jeg delt med andre kvinnelige politikere på Tjeihelgen. Ikke la deg hindre av at du ikke kan alt, vet alt, behersker alt, for det er det ingen som gjør. Ha tro på at du har noe å bidra med, at du har kunnskap, erfaringer og vilje til arbeide til beste for samfunnet. Politikken er en evig skole, og den eneste måten å mestre den på er å ta sjansen på at du kan noe av betydning, og at du kan lære resten underveis…

Det andre rådet fikk jeg fra en av de virkelig store NSR-nestorene. Han sa: ”Husk at veien ikke alltid går rett fram. Noen ganger må du ta noen omveier.”

Disse ordene har vært nyttige når arbeidet jeg har gjort ikke har gitt øyeblikkelige resultater, det har minnet meg på å tenke langsiktig. Det samepolitiske arbeidet er på mange måter et prosjekt over generasjoner. Rådet har også vært til hjelp når ting ikke ble helt slik som planlagt. Politikken har mange aktører, og resultatene kan være vanskelige å forutsi. Man må være forberedt på å justere strategiene underveis, og noen ganger nøye seg med kompromisser og halvgode løsninger…

Dette var noe av det jeg bidro med på Tjeihelgen. Det jeg fikk tilbake var mange innspill om forskjeller og likheter mellom samepolitikken på svensk og norsk side, og hva vi kan gjøre for å sikre kvinners deltakelse. Det største energi-kicket for meg er møtet med engasjerte og dyktige mennesker, og jeg reiser fra Stockholm full av entusiasme for organisasjonsarbeid og politikk!

Det kan kanskje trenges, for turen går raskt videre til Karasjok og sametingsplenum, der vi skal behandle neste års budsjett og Handlingsplan for likestilling.

19.11.2008

Simultankapasitet?

Jeg får ofte spørsmål om hvordan det er å kombinere politisk arbeid med hjemmelivet, når man har tre barn og den yngste er under året gammel. Kortversjonen er at det går veldig greitt - hvis alle (både i familien og mine medarbeidere i politikken) legger godviljen til. Den lange versjonen er som følger:

En vanlig formiddag i Guovdageaidnu

I dag var jeg påmeldt til Arctic Councils Senior Arctic Officials møte her i Guovdageaidnu. Dette er virkelig en kjempestor happening, både i samisk, norsk og internasjonal sammenheng. Offisielle representanter for 11 arktiske stater, urfolksorganisasjoner og tilknyttede institusjoner og forskningsprogrammer setter hverandre i stevne i bygda vår. Men før jeg kunne høre ordfører Klemet Erland Hætta ønske alle velkommen til Sápmis hjerte, måtte jeg gjennom dette:

Mannen min og jeg hadde egentlig forhandlet oss fram til at han skulle starte tidlig på jobb, og så komme hjemom og hjelpe meg å få de to største avgårde på skole. Utpå morgenkvisten var vi skjønt enige om at det bare ble unødvendig stress, slik at han tok det oppdraget før han dro på jobb. Mens knøttet fortsatt sov dusjet jeg og tok på meg alt kofteutstyret unntatt kofta - det er dress-code på slike arrangementer. På badet vårt er det litt konkurranse om speilplassen med mine eldste døtre, så vi spiser og speiler oss på skift her i huset. Mens jeg spiste frokost, våknet minstemann, og jeg mikset morgengrøten mens hun ble kledt på. Først etter at grøtseansen var gjennomført kunne jeg ta på meg kofta - og jeg trenger vel ikke forklare hvorfor?

En mett og fornøyd unge krabbet dermed rundt på gulvet mens jeg samlet alle effektene mine; mobiltelefon, pc, kamera og bleiebag. En liten krise når jeg skulle finne visittkortene mine - fant bare sånne som det sto "sametingspresident" på... Kanskje best å la dem ligge foreløpig? Jaja, visittkortene fikk jeg klare meg uten helt til ettemiddagssesjonen. Mannen min kjørte behjelpelig bilen ut av garasjen og løftet vogna inn - slik at alt skulle være klart til mor og barn - og først da dro han på jobb.

Den største utfordringen er å kle ytterklær på både seg selv og knøttet samtidig. Hun kan ikke være for lenge i varme klær innendørs uten å bli irritabel - og det kan ikke jeg heller. Taktikken er å kle på henne, og så finne et trygt sted å sette henne fra meg mens jeg kler på meg selv litt brennkjapt og synger (eller joiker) for å underholde henne. Det går helt fint i dag også. Men da jeg plasserte henne i bilsetet oppdaget jeg at det var feil vogn som var lastet inn i bilen... Jeg ville jo ha den nye lette sportstrilla, for den er rød og matcher kofta mye bedre enn den gamle tunge kombivogna. Dermed var det inn i garasjen på jakt etter rett vogn, vognbytte, og så endelig avgårde til Báktehárji.

Jeg parkerte bilen utafor Báktehárji, idrettshallen der møtet foregår, og lastet opp trilla med pc, stellebag, kamera og unge... Masse koftekledde - og dresskledde - folk er også på tur inn i hallen. Vel inne registrerer jeg meg, og får meg en kopp kaffe mens jeg beundrer alle flaggene som dekker hallens vegger. Helt framme henger sameflagget, og senteret av salen er pyntet med reinskinn og gevirer.

Både jeg og knøttet treffer kjentfolk, mens jeg hilser på urfolksdelegater og norske embetsmenn, så hilser hun på áddjá og risteadni. Vi er begge like fornøyde når vi setter oss til rette for å høre på Kulturskolens barnekor som åpner møtet med sang og joik. Ungen sitter lenge rolig og ser storøyd ut på forsamlingen, men etter en stund begynner hun å røre på seg. Mor konsenterer seg om Climate Change and the Cryosphere, og knøttet morer seg med å kaste mobiltelefonen og etterpå simultantolkeutstyret ned på gulvet. Snakker om simultankapasitet!

Etter en halv time med Cryospheren har knøttet utvidet sin sfære, og gått over til å kaste naboens tolkeutstyr og tomme kaffekopp i gulvet. Heldigvis ser det ut til at de fleste syns hun er et sjarmerende avbrekk fra klimaendringene, men jeg vet å ikke tøye grensene. Det blir kaffepause ute blant utstillerne og i kafeteriaen. Jeg får mye skryt av den stille og snille ungen min, og jeg er lenge veldig enig. Men etter en halvtime i kafeteriaen begynner hun å bli lei av den og!

Mens alle delegatene strømmer inn i kafeteriaen til sin kaffepause drar hun i frynsene på tørklet mitt og forlanger oppmerksomhet. Jeg er akkurat i ferd med å lese en sms fra en journalist da hun napper til seg telefonen min og kaster den i gulvet. I kafeteriaen er det flislagt gulv, så det går ikke så bra som inne i salen. Telefonen oppløses i sine forskjellige bestanddeler - og når jeg setter den sammen så vil den ikke våkne til liv igjen. Og dette er krise for en politiker som nettopp har sendt ut en pressemelding!

Det passer i grunnen bra å ta en time-out fra konferansen. Hun skal ha formiddagsluren sin, og jeg må operere mobiltelefonen. Hun sover i bilen på tur hjem, så det er lett å bare løfte henne over i vogna og parkere den utenfor husdøra. Vel inne får jeg liv i telefonenen, gjennomfører to intervjuer og kjenner at livet er under kontroll igjen...

Det kalles simultankapasitet når man er i stand til å utføre flere forskjellige oppgaver samtidig. Min erfaring er at det ikke er noen garanti for at man lykkes, men jeg gir aldri opp å prøve!

14.11.2008

Frokost hos frisøren

I dag forsov jeg meg. Etter en lang uke med møter fra morgen til kveld er jeg endelig hjemme igjen, og har tydeligvis litt søvnbehov å ta igjen. Klokka ti over ni begynte den lille klumpen ved siden av meg å røre på seg, og jeg sjekket klokka. Det gikk opp for meg at jeg at jeg allerede var ti minutter forsinket til krise-frisørtimen jeg hadde forhandlet meg fram til!

Heldigvis hadde far i huset ennå en permisjonsdag igjen, så mens jeg heiv på meg klærne fra i går og pusset tennene tok han seg av minsten. På tur ned trappa ser jeg at frisøren har ringt (for en service!) og jeg ringer tilbake: vi avtaler at det ikke blir tid til den planlagte helrenoveringa, men litt oppfrisking skal vi vel rekke?

Mannen min har som sagt hatt permisjon denne uka: og plutselig har det som ved et under blitt plass til bilen i garasjen! Dermed startet bilen som et skudd, og jeg slapp å skrape rutene. Jeg glipper fortsatt med øynene mens jeg kjører gjennom bygda. Det er alltid veldig stille i Kautokeino etter ni, når kjøre-til jobb-og-skole-rushet har gitt seg.

Ti på halv ti sitter jeg i frisørstolen. Håret står rett til værs, men det er jo det som skal ordnes, så det var liksom ingen vits i å børste det... Mens frisøren magiske smørerier virker, sitter jeg under varmehetta og får servert frokost: kaffe og fyrstekake! Ikke helt i tråd med hverken Fedon- eller Libra-metoden, men i valget mellom for lavt eller for høyt blodsukker velger jeg alltid det siste...

Jeg tenker på at jeg alltid har hatet å forsove meg. Jeg var nok en veldig pliktoppfyllende skoleelev en gang i tiden, for jeg kan huske at de sjeldne gangene vi forsov oss var helt skrekkelige for meg. En brutal start på dagen: jeg liker å ha god tid om morgenen, liker å spise en god (og sunn) frokost og tenke meg om noen ganger før jeg kler på meg... Denne nevrosen med å ha god tid om morgenen, og være presis ble desto verre etter noen år som flyvertinne. Da kom du bare ikke for sent, selv ikke til de aller tidligste avgangene. Og jeg lærte meg at frokost skulle det være, selv om du skulle møte på jobb før klokka fem...

Etter noen år i offentlig forvaltning og politikk prøver jeg å lære meg at andre kan vente på meg og ikke omvendt... Idag ble det frisøren, men hun gir meg påfyll på kaffen likevel og gjør sitt beste for å forvandle bustehodet mitt til noen mer presentabelt.

I dag spiser jeg frokost hos frisøren...

12.11.2008

Leseglede og budsjettprioriteringer

Jeg er et lesende menneske. Helt fra jeg knekket lesekoden som seksåring har jeg hatt utrolig stor glede av å lese. Jeg er altetende på bokfronten, krim, kjærlighetsromaner, noveller, diktsamlinger, dokumentarlitteratur, ukeblader og aviser. Alt til sin tid. Jeg leser for å slappe av, for å bli underholdt, for å bli oppdatert, provosert og for å lære.

Lesing er en hobby du kan ta med deg overalt. Jeg leser hjemme i sofakroken. Jeg leser på hytta under solcellelampa. Jeg leser på flyturen til Oslo. Jeg leser for ungene. Jeg leser aviser ved frokostbordet i helgene. Jeg hører på lydbøker i bilen og når jeg er ute og triller barnevogn. Jeg leser raskt og overfladisk - og viser det seg at jeg liker det jeg leser, så leser jeg det både en og to ganger til.

Litteraturen har gitt meg utrolig mye, og jeg forsøker å overføre denne lesegleden til barna mine. Derfor er samisk litteratur en hjertesak for meg. Å lese bøker på samisk gir meg i tillegg til den personlige leseropplevelsen, også ny innsikt i en samisk verdensforståelse, et bedre ordforråd og en bedre språkfølelse.

Jeg mener også at vi samer som et folk har en rett til å skape vår egen litteratur, forme og beskrive vårt virkelighetsbilde og våre livserfaringer. Litteratur er et varig kulturuttrykk som formidler en arv mellom ulike generasjoner, et vitnesbyrd og en gave fra samefolket til resten av verden. Vi er et folk med en sterk muntlig tradisjon, som litt etter litt erobrer denne viktige formidlertradisjonen; skriftspråket, teksten, boka.

I et moderne samfunn er skriftspråket viktig. Muligheten til å benytte samisk språk skriftlig på alle samfunnsnivåer er en forutsetning for både den språklige utviklingen og samfunnsutviklingen. Derfor er samisk litteratur en hjertesak for meg. Derfor har jeg ønsket at deler av avkastningen av Samefolkets fond skal gå til produksjon av samisk litteratur. Styrking av samisk litteratur dreier seg både om språkpolitikk og kulturpolitikk. Det dreier seg om identitet og kunstnerisk utfoldelse. Det dreier seg om samfunnsdebatt og – utvikling.

Når vi på Sametinget, etter forslag fra NSR, ble enige om å prioritere samisk litteratur i forhold til Samefolkets fond, så trodde jeg i min naivitet at det var vilje til en reell prioritering. Derfor er jeg svært skuffet over at Sametingsrådet i sitt budsjettforslag bruker denne prioriteringen som et argument for å kutte en million i den ordinære bevilgningen til samisk litteratur. Hvor ble det da av viljen til å løfte fram samisk litteratur?

Jeg håper fortsatt at satsningen på samisk litteratur vil være en reell satsning, som vil gi samiske lesere flere bøker å velge mellom og mange gode og spennende leseropplevelser.

10.11.2008

En synkronisert hverdag?

Jeg er ikke lenger en nedlastingshemmet snart 40-åring. I forrige uke fylte jeg førti, og gaven fra mann og barn var en i-pod. Det må være verdens største i-pod – den er iallfall ikke særlig lett og nett – men skal ha kapasitet til både musikk, tv-og radioprogrammer og lydbøker. Nå har jeg lært meg å kjøpe musikk, legge inn cd-samlinga – det neste er å prøve meg på pod-casting…

Men altså: jeg synkroniserer. Jeg slår på pc’n, kobler til i-poden, og dermed synkroniserer de seg mot hverandre. Ny musikk jeg har lastet ned, dukker plutselig opp på i-poden. Hele kjøreturen fra Kautokeino til Karasjok hørte jeg på gamle yndlingssanger som har vært bortglemt i cd-hylla i årevis. Og sangene kommer i en harmonisk tilpasset rekkefølge, og gir en svært behagelig lytteropplevelse.

Det er et eget morgenrituale. Jeg synkroniserer i-poden og pcn. Jeg synkroniserer mobilen og pcen. Og så synkroniserer jeg pcen og serveren. Og så møter jeg dagen helt i sync. Alle mine elektroniske hjelpemidler oppfører seg slik de skal, og formidler enhetlige signaler til meg som bruker. Livet mitt er under kontroll. Nesten…

Det slår meg at jeg skulle hatt en slik synkronisering av hjemmelivet også. Når jeg kommer inn døra hjemme, etter å ha vært på komitemøte i Karasjok, så skulle det vært en automatisk oppdatering av meg, om alt som har skjedd på hjemmefronten.

Jeg trenger å bli synkronisert i forhold til om det er melk i kjøleskapet, om det er fritt for bleier eller babymat, om noen av barna trenger melding med seg til skolen eller rent gymtøy, og det er avtalt foreldresamtale eller tannlegetime, om bibliotekbøkene er levert, om det er fritt for grønne søppelposer, om kakefatet til kusina mi er levert tilbake, om telefonregningen er betalt og om ungene har gjort leksene sine.

Nå bruker jeg mye tid på å rote meg fram til disse viktige opplysningene på egen hånd. Det resulterer i at beskjeder når fram for seint, at butikken stenger før jeg skjønner hva som mangler, at foreldremøter går i glemmeboka, at jeg spør ungene mine ti ganger om det samme, men ikke har tid til å høre hva de svarer fordi jeg samtidig prøver å gå gjennom posten og mailen…

Jeg ser fram til at teknologien en gang i framtida virkelig kan bli et redskap for en mer oversiktig og synkron hverdag. Foreløpig er jeg bare sånn halvveis i sync med meg selv…

28.10.2008

Reisende i samesaker

I dag arrangerer de tre nordiske sametingene den andre fellessamiske parlamentarikerkonferansen. En stor begivenhet som gir de samiske folkevalgte en anledning til å fokusere på samefolkets felles utfordringer - og ikke minst bli kjent med hverandre!

Selv ankom jeg Roavvenjárgá søndag kveld, etter en helg med landsmøte og 40-årsjubileum i NSR. Har litt følelsen av å være deltaker i et reisende samesirkus som forflytter seg fra hotell til hotell... Overalt treffer jeg kjentfolk - andre politikere, representanter for samiske organisasjoner, urfolksgjester, journalister, og andre som deltar i møter som er lagt til denne uka med feiring av det samiske grenseoverskridende samarbeidet. Glade mennesker, internasjonale gjester, lobbyister fyller gatene i Roavvenjárga denne uka.

Det blir ikke mye dagslys, det er fortsatt mørkt når jeg står opp og beveger med ned mot møtelokalene i kjelleren. Når vi endelig kan avslutte lange dager med "parlamentering", så er det kveld igjen. Bare gatelysene og neonskiltene i bygatene lyser opp.

På hotellet skal du se nøye etter før du oppdager de mye omtalte dekorasjonene med samiske symboler. Men jeg er knapt innom hotellrommet for å skifte kofte eller ikle meg andre etniske effekter slik at mine kolleger i samesaken kan kjenne meg igjen.

I dag begynner et heftig kulturprogram, men først skal vi diskutere språkarbeid, ungdomspolitikk og bli enige om en felles erklæring fra alle de samiske parlamentarikerne. Vi svirrer mellom møterom og korridorer, tømmer konstant alle kaffekanner som blir satt fram. I ørene mine summer alle de samiske språkene, de nordiske språkene, russisk og engelsk. Foran øynene mine glimter det i søljer, silkefrynser svinger og holbier danser. Det er som å leve i en samisk boble, der verden utenfor ikke fins - men det er nettopp verden utenfor vi diskuterer...

Denne uka er jeg reisende i samesaker, sammen med veldig mange andre. Jeg tror det blir et minne for livet.

20.10.2008

Samekvinner før og nå.

Jeg er kvinne og aktiv politiker, og får ofte spørsmålet om det ikke er vanskelig å kombinere politikken med familielivet. Alle har vel hørt om tidsklemma, og den er aktuell for politikere også. Jeg syns likevel ikke det er spesielt mye vanskeligere å kombinere politikk og familie, enn det er å kombinere jobb og familie generelt. Har du full jobb og familie, så er du utfordret på tid uansett, det er ingen tvil om det.

Her i vår ble jeg intervjuet på radio om samekvinnens liv før og nå. Journalisten la til grunn at samekvinnen ”før” hadde så mye bedre tid til familien, mens ”nå” krevde yrkeskarrieren sitt. Dagens samekvinne blir tvunget ut av hjemmet, og ungene får derfor lite oppmerksomhet. Det fikk meg til å fundere litt over egen tidsbruk, helt til jeg tenkte på min egen oppvekst.

Hvis ”før” var sent på 60-tallet da jeg ble født, så var ikke situasjonen så veldig annerledes. Da jeg ble født var mamma i full jobb, og hun hadde rett til seks ukers fødselspermisjon. Etter det var jeg hos dagmamma, og senere i barnehage. Mamma har arbeidet stort sett hele tiden under min oppvekst, bare avbrutt av kortere fødselspermisjoner da søstrene mine ble født. Jeg er oppvokst med en yrkesaktiv mor, som hadde de samme utfordringene som meg med å kombinere jobb og familie.

Men ”før” var kanskje enda tidligere? Jeg har derfor spurt min mor om hennes oppvekst.

Hvis ”før” var på 40-tallet da moren min vokste opp, så var ikke situasjonen så veldig annerledes. Min áhkku hadde en stor barneflokk, og noen ville kanskje oppfatte henne som det vi i dag kaller ”hjemmeværende”. I realiteten var hun sammen med sin mann bedriftsleder for egen bedrift, som omfattet både reindrift og jordbruk, med både drenger og tjenestejenter som arbeidstakere. Hun deltok aktivt i reindrifta, og var derfor i perioder fraværende fra ”hjemmet”, der de eldste jentene passet gården og de yngste søsknene, det ble ikke mye lek på dem. Áhkku huset, forsørget og kledde opp mann, barn, eldre slektninger og ansatte. Jeg oppfatter henne som yrkesaktiv i høyeste grad, og jeg tipper at tidsklemma kunne merkes for henne også.

Min konklusjon er derfor at ”før” må være ennå lengre tid siden. Áhkku lever ikke lenger, så jeg får ikke spurt henne om hennes barndom på 1920-tallet. Men jeg vet at hun ble tidlig morløs, så det var nok ingen idyll da heller… Kanskje vi må tilbake på 1800-tallet hvis vi skal finne den gode samekvinnen?

Vi samer har ofte en tendens til å romantisere fortiden. Alt var så mye bedre før, da vi var ”ordentlige” samer, før vi ble fornorsket og samekvinnen ble tvunget ut av hjemmets lune rede. Da tok kvinnen vare på barna og på de eldre. Og det gjorde de, samtidig som de slet for å fø på seg og sine, de også… Hver tid har sin måte å organisere arbeid og omsorg på, og jeg tror ikke at dagens samebarn får mindre oppmerksomhet fra sine foreldre enn tidligere… Mamma sier at hun aldri kan huske å ha sittet på sin mors fang, mens jeg har mange minner om mammas varme fang. Og det håper jeg at mine barn også vil ha!

19.10.2008

Første bloggforsøk

Jeg er en bloggenovise. Har mange ganger tenkt at blogging må være veldig ok å ty til når man har noe på hjertet som bare må ut litt brennkjapt, og ingen hjemme syns det er like spennende som jeg...

Nå har jeg opprettet en blogg på andre forsøk. Sist var det så mange beslutninger som måtte tas: hvor, hvordan, hvilken profil, hvilken informasjon, hvordan skal jeg presentere meg, skal jeg legge ut bilde. Jeg har erklært meg som en nedlastingshemmet (snart) førtiåring, så derfor feiget jeg ut sist... Nå har jeg tatt skrittet og valgt den minst spreke bakgrunnen, slik at ingen skal kunne beskylde meg for å seile under falskt flagg! Vi kan jo håpe på at etter hvert som jeg kommer i gang, så løftes også den grafiske profilen noe... Hvem vet?