19.11.2008

Simultankapasitet?

Jeg får ofte spørsmål om hvordan det er å kombinere politisk arbeid med hjemmelivet, når man har tre barn og den yngste er under året gammel. Kortversjonen er at det går veldig greitt - hvis alle (både i familien og mine medarbeidere i politikken) legger godviljen til. Den lange versjonen er som følger:

En vanlig formiddag i Guovdageaidnu

I dag var jeg påmeldt til Arctic Councils Senior Arctic Officials møte her i Guovdageaidnu. Dette er virkelig en kjempestor happening, både i samisk, norsk og internasjonal sammenheng. Offisielle representanter for 11 arktiske stater, urfolksorganisasjoner og tilknyttede institusjoner og forskningsprogrammer setter hverandre i stevne i bygda vår. Men før jeg kunne høre ordfører Klemet Erland Hætta ønske alle velkommen til Sápmis hjerte, måtte jeg gjennom dette:

Mannen min og jeg hadde egentlig forhandlet oss fram til at han skulle starte tidlig på jobb, og så komme hjemom og hjelpe meg å få de to største avgårde på skole. Utpå morgenkvisten var vi skjønt enige om at det bare ble unødvendig stress, slik at han tok det oppdraget før han dro på jobb. Mens knøttet fortsatt sov dusjet jeg og tok på meg alt kofteutstyret unntatt kofta - det er dress-code på slike arrangementer. På badet vårt er det litt konkurranse om speilplassen med mine eldste døtre, så vi spiser og speiler oss på skift her i huset. Mens jeg spiste frokost, våknet minstemann, og jeg mikset morgengrøten mens hun ble kledt på. Først etter at grøtseansen var gjennomført kunne jeg ta på meg kofta - og jeg trenger vel ikke forklare hvorfor?

En mett og fornøyd unge krabbet dermed rundt på gulvet mens jeg samlet alle effektene mine; mobiltelefon, pc, kamera og bleiebag. En liten krise når jeg skulle finne visittkortene mine - fant bare sånne som det sto "sametingspresident" på... Kanskje best å la dem ligge foreløpig? Jaja, visittkortene fikk jeg klare meg uten helt til ettemiddagssesjonen. Mannen min kjørte behjelpelig bilen ut av garasjen og løftet vogna inn - slik at alt skulle være klart til mor og barn - og først da dro han på jobb.

Den største utfordringen er å kle ytterklær på både seg selv og knøttet samtidig. Hun kan ikke være for lenge i varme klær innendørs uten å bli irritabel - og det kan ikke jeg heller. Taktikken er å kle på henne, og så finne et trygt sted å sette henne fra meg mens jeg kler på meg selv litt brennkjapt og synger (eller joiker) for å underholde henne. Det går helt fint i dag også. Men da jeg plasserte henne i bilsetet oppdaget jeg at det var feil vogn som var lastet inn i bilen... Jeg ville jo ha den nye lette sportstrilla, for den er rød og matcher kofta mye bedre enn den gamle tunge kombivogna. Dermed var det inn i garasjen på jakt etter rett vogn, vognbytte, og så endelig avgårde til Báktehárji.

Jeg parkerte bilen utafor Báktehárji, idrettshallen der møtet foregår, og lastet opp trilla med pc, stellebag, kamera og unge... Masse koftekledde - og dresskledde - folk er også på tur inn i hallen. Vel inne registrerer jeg meg, og får meg en kopp kaffe mens jeg beundrer alle flaggene som dekker hallens vegger. Helt framme henger sameflagget, og senteret av salen er pyntet med reinskinn og gevirer.

Både jeg og knøttet treffer kjentfolk, mens jeg hilser på urfolksdelegater og norske embetsmenn, så hilser hun på áddjá og risteadni. Vi er begge like fornøyde når vi setter oss til rette for å høre på Kulturskolens barnekor som åpner møtet med sang og joik. Ungen sitter lenge rolig og ser storøyd ut på forsamlingen, men etter en stund begynner hun å røre på seg. Mor konsenterer seg om Climate Change and the Cryosphere, og knøttet morer seg med å kaste mobiltelefonen og etterpå simultantolkeutstyret ned på gulvet. Snakker om simultankapasitet!

Etter en halv time med Cryospheren har knøttet utvidet sin sfære, og gått over til å kaste naboens tolkeutstyr og tomme kaffekopp i gulvet. Heldigvis ser det ut til at de fleste syns hun er et sjarmerende avbrekk fra klimaendringene, men jeg vet å ikke tøye grensene. Det blir kaffepause ute blant utstillerne og i kafeteriaen. Jeg får mye skryt av den stille og snille ungen min, og jeg er lenge veldig enig. Men etter en halvtime i kafeteriaen begynner hun å bli lei av den og!

Mens alle delegatene strømmer inn i kafeteriaen til sin kaffepause drar hun i frynsene på tørklet mitt og forlanger oppmerksomhet. Jeg er akkurat i ferd med å lese en sms fra en journalist da hun napper til seg telefonen min og kaster den i gulvet. I kafeteriaen er det flislagt gulv, så det går ikke så bra som inne i salen. Telefonen oppløses i sine forskjellige bestanddeler - og når jeg setter den sammen så vil den ikke våkne til liv igjen. Og dette er krise for en politiker som nettopp har sendt ut en pressemelding!

Det passer i grunnen bra å ta en time-out fra konferansen. Hun skal ha formiddagsluren sin, og jeg må operere mobiltelefonen. Hun sover i bilen på tur hjem, så det er lett å bare løfte henne over i vogna og parkere den utenfor husdøra. Vel inne får jeg liv i telefonenen, gjennomfører to intervjuer og kjenner at livet er under kontroll igjen...

Det kalles simultankapasitet når man er i stand til å utføre flere forskjellige oppgaver samtidig. Min erfaring er at det ikke er noen garanti for at man lykkes, men jeg gir aldri opp å prøve!

2 kommentarer:

  1. ha ha ha... gal dat lea hearvai: manastallat, seminaret ja politihket - oktanagas :-D

    SvarSlett
  2. Inger Eline27.11.08

    Livet med småbarn er herlig. Ikke noe annet å si til det. ;-)

    SvarSlett