05.12.2008

Kaffetørst

Kaffe er liksom samenes nasjonaldrikk. Hvor du enn kommer, så blir du bydd kaffe. Og du skal helst si ja takk - prøv å si at du ikke drikker kaffe - full forvirring en liten stund, kanskje litt panikk. (Hva skal vi gjøre med dette mennesket som ikke drikker kaffe???) Som politiker skal du liksom være folkelig, og drikke det du blir invitert på... Finnes det noen politikere som ikke drikker kaffe?

Jeg drikker kaffe. Kaffe er for meg en sosial drikk, skal helst nytes i selskap med andre. De dagene jeg hadde en normal 8-4 jobb pleide jeg å være litt tungstartet - trengte tre kopper før jeg var gira nok til å hive meg over arbeidsoppgavene. Jeg trenger også mange doser for å holde det gående en hel dag med lange møter. Nå når jeg praktiserer hjemmelivet er det liksom ikke det samme lenger. En smårolling er ikke det rette kaffeselskapet. Jeg må ut, på besøk eller på kafe for å få kaffedosen min.

Lørdagskaffen på kaffebar har blitt et rituale. Jeg har fem minutter å gå til nærmeste kaffebar, her jeg bor i sentrale deler av Kautokeino. Er det rart jeg føler meg urban når jeg slentrer inn og bestiller en kaffelatte? Det kjennes ganske bra å varme hendene mot kaffeglasset mens jeg leser dagens aviser og sludrer med venninner. Det er ikke så verst å være kaffelatte-same i Kauto... Bylivet kan jo bli for masete.

Den aller beste kaffen er vel den bålkokte, den som drikkes i sola på en barflekk på vårparten, eller en sommerkveld ved elvebredden. Røyken river i nesa, det flyr glør gjennom lufta, flammene varmer - men den brennhete kaffen varmer enda mer...

Men altså - kaffe er vanndrivende, har jeg skjønt etter hvert. Kommer det mye inn, så skal det ut også på et tidspunkt. Dette er jeg ganske flink til å forutse og planlegge, og jeg setter meg aldri inn i en bil eller går inn på et møterom uten å gå på do først... Det kan likevel skje at møtene varer lengre en forutsett. Og hvis jeg i tillegg har tatt for meg av kaffe underveis for å gire meg opp, så kan lengselen etter en naturlig pause bli veldig stor. Jeg husker iallfall et møte i xx-departementet, der det begynte å gå opp for meg at det ikke bare var kaffen på tur inn som gira meg opp - men minst like mye kaffen på tur ut... Kanskje ble argumentasjonen ekstra inntrengende på denne måten? Lenge skjøv jeg bare problemet foran meg, mens jeg prøvde å anslå hvor lang tid resten av punktene på dagsordenen ville ta. Ikke kunne jeg forkorte noe av argumentasjonen heller, for det var jo viktige og interessante saker vi diskuterte. Til sist måtte jeg bare kapitulere, og høflig be om en liten pause... Etter fem-minutters time-out var jeg klar for møtestart igjen - og nye kaffekopper!

Nå skal jeg ta en liten kaffepause...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar