28.10.2008

Reisende i samesaker

I dag arrangerer de tre nordiske sametingene den andre fellessamiske parlamentarikerkonferansen. En stor begivenhet som gir de samiske folkevalgte en anledning til å fokusere på samefolkets felles utfordringer - og ikke minst bli kjent med hverandre!

Selv ankom jeg Roavvenjárgá søndag kveld, etter en helg med landsmøte og 40-årsjubileum i NSR. Har litt følelsen av å være deltaker i et reisende samesirkus som forflytter seg fra hotell til hotell... Overalt treffer jeg kjentfolk - andre politikere, representanter for samiske organisasjoner, urfolksgjester, journalister, og andre som deltar i møter som er lagt til denne uka med feiring av det samiske grenseoverskridende samarbeidet. Glade mennesker, internasjonale gjester, lobbyister fyller gatene i Roavvenjárga denne uka.

Det blir ikke mye dagslys, det er fortsatt mørkt når jeg står opp og beveger med ned mot møtelokalene i kjelleren. Når vi endelig kan avslutte lange dager med "parlamentering", så er det kveld igjen. Bare gatelysene og neonskiltene i bygatene lyser opp.

På hotellet skal du se nøye etter før du oppdager de mye omtalte dekorasjonene med samiske symboler. Men jeg er knapt innom hotellrommet for å skifte kofte eller ikle meg andre etniske effekter slik at mine kolleger i samesaken kan kjenne meg igjen.

I dag begynner et heftig kulturprogram, men først skal vi diskutere språkarbeid, ungdomspolitikk og bli enige om en felles erklæring fra alle de samiske parlamentarikerne. Vi svirrer mellom møterom og korridorer, tømmer konstant alle kaffekanner som blir satt fram. I ørene mine summer alle de samiske språkene, de nordiske språkene, russisk og engelsk. Foran øynene mine glimter det i søljer, silkefrynser svinger og holbier danser. Det er som å leve i en samisk boble, der verden utenfor ikke fins - men det er nettopp verden utenfor vi diskuterer...

Denne uka er jeg reisende i samesaker, sammen med veldig mange andre. Jeg tror det blir et minne for livet.

20.10.2008

Samekvinner før og nå.

Jeg er kvinne og aktiv politiker, og får ofte spørsmålet om det ikke er vanskelig å kombinere politikken med familielivet. Alle har vel hørt om tidsklemma, og den er aktuell for politikere også. Jeg syns likevel ikke det er spesielt mye vanskeligere å kombinere politikk og familie, enn det er å kombinere jobb og familie generelt. Har du full jobb og familie, så er du utfordret på tid uansett, det er ingen tvil om det.

Her i vår ble jeg intervjuet på radio om samekvinnens liv før og nå. Journalisten la til grunn at samekvinnen ”før” hadde så mye bedre tid til familien, mens ”nå” krevde yrkeskarrieren sitt. Dagens samekvinne blir tvunget ut av hjemmet, og ungene får derfor lite oppmerksomhet. Det fikk meg til å fundere litt over egen tidsbruk, helt til jeg tenkte på min egen oppvekst.

Hvis ”før” var sent på 60-tallet da jeg ble født, så var ikke situasjonen så veldig annerledes. Da jeg ble født var mamma i full jobb, og hun hadde rett til seks ukers fødselspermisjon. Etter det var jeg hos dagmamma, og senere i barnehage. Mamma har arbeidet stort sett hele tiden under min oppvekst, bare avbrutt av kortere fødselspermisjoner da søstrene mine ble født. Jeg er oppvokst med en yrkesaktiv mor, som hadde de samme utfordringene som meg med å kombinere jobb og familie.

Men ”før” var kanskje enda tidligere? Jeg har derfor spurt min mor om hennes oppvekst.

Hvis ”før” var på 40-tallet da moren min vokste opp, så var ikke situasjonen så veldig annerledes. Min áhkku hadde en stor barneflokk, og noen ville kanskje oppfatte henne som det vi i dag kaller ”hjemmeværende”. I realiteten var hun sammen med sin mann bedriftsleder for egen bedrift, som omfattet både reindrift og jordbruk, med både drenger og tjenestejenter som arbeidstakere. Hun deltok aktivt i reindrifta, og var derfor i perioder fraværende fra ”hjemmet”, der de eldste jentene passet gården og de yngste søsknene, det ble ikke mye lek på dem. Áhkku huset, forsørget og kledde opp mann, barn, eldre slektninger og ansatte. Jeg oppfatter henne som yrkesaktiv i høyeste grad, og jeg tipper at tidsklemma kunne merkes for henne også.

Min konklusjon er derfor at ”før” må være ennå lengre tid siden. Áhkku lever ikke lenger, så jeg får ikke spurt henne om hennes barndom på 1920-tallet. Men jeg vet at hun ble tidlig morløs, så det var nok ingen idyll da heller… Kanskje vi må tilbake på 1800-tallet hvis vi skal finne den gode samekvinnen?

Vi samer har ofte en tendens til å romantisere fortiden. Alt var så mye bedre før, da vi var ”ordentlige” samer, før vi ble fornorsket og samekvinnen ble tvunget ut av hjemmets lune rede. Da tok kvinnen vare på barna og på de eldre. Og det gjorde de, samtidig som de slet for å fø på seg og sine, de også… Hver tid har sin måte å organisere arbeid og omsorg på, og jeg tror ikke at dagens samebarn får mindre oppmerksomhet fra sine foreldre enn tidligere… Mamma sier at hun aldri kan huske å ha sittet på sin mors fang, mens jeg har mange minner om mammas varme fang. Og det håper jeg at mine barn også vil ha!

19.10.2008

Første bloggforsøk

Jeg er en bloggenovise. Har mange ganger tenkt at blogging må være veldig ok å ty til når man har noe på hjertet som bare må ut litt brennkjapt, og ingen hjemme syns det er like spennende som jeg...

Nå har jeg opprettet en blogg på andre forsøk. Sist var det så mange beslutninger som måtte tas: hvor, hvordan, hvilken profil, hvilken informasjon, hvordan skal jeg presentere meg, skal jeg legge ut bilde. Jeg har erklært meg som en nedlastingshemmet (snart) førtiåring, så derfor feiget jeg ut sist... Nå har jeg tatt skrittet og valgt den minst spreke bakgrunnen, slik at ingen skal kunne beskylde meg for å seile under falskt flagg! Vi kan jo håpe på at etter hvert som jeg kommer i gang, så løftes også den grafiske profilen noe... Hvem vet?