29.11.2008

Hjemkomst

Å være på sametingsplenum er temmelig altoppslukende. Møter hele dagen, og møter om kvelden for å forberede møtene om dagen, og att på til møter tidlig om morgenen for å oppdatere hverandre om møtene kvelden før - før vi går på det egentlige møtet...

Hver gang tenker jeg at jeg skal få tid til å gå på apoteket, kjøpe strømpebukser på butikken - og siden september har jeg planlagt å dra innom InKa for å kjøpe ferdige dusker (det er jo så lettvint! Men du må kanskje være samedame for å forstå det...)

Sannheten er: jeg blir bare ikke. Sametinget er et stort bygg med mange mennesker, og det er alltid noen jeg skulle ha snakket med først... Jeg kommer meg ikke engang bort på hotellet til lunsj - tar meg like gjerne en brødskive i kantina.

Derfor er det litt rart når plenum endelig er over - da oppdager jeg at tiden ikke har stått stille. Jeg kommer hjem - og her har det faktisk skjedd ett og annet. Halve familien er bortreist, og hun som er hjemme har lagt sine egne planer. Etter å ha savnet familien hele uka, så er jeg plutselig helt alene hjemme...

Her gjelder det å trives i sitt eget selskap. Og det er nok av det som skulle vært gjort. Skal bare blogge litt først... Og ta en tur på kafe...

28.11.2008

Flinkest i klassen i likestillingspolitikk

Arbeiderpartiet har gjennom tidene gjort en stor innsats på likestillingsfronten i Norge. De aller fleste store skritt framover når det gjelder kvinners rettigheter på arbeidsmarkedet og i samfunnet har vært frontet og gjennomført av Arbeiderpartiet. Det er kanskje derfor partiet har et så sterkt eierskap til likestillingssaken, og så gjerne vil forsvare dette eierskapet.

Også NSR er opptatt av likestilling, og det er mitt inntrykk av at de fleste andre grupperingene på Sametinget er relativt godt oppdatert og engasjert i ulike fasetter av likestillingspolitikken. Det skal vi være glade for - ingen skal ha monopol på likestillingssaken. Ikke kvinner, ikke menn, ikke noe spesielt parti eller organisasjon.

Gårsdagens debatt om Sametinget handlingsplan for likestilling dreide seg bort fra de konkrete likestillingsutfordringene i det samiske samfunnet og på Sametinget, til en veldig sametingsintern konkurranse mellom Ap og NSR om hvem som er best i klassen på likestillingsfronten, hvem som fant på noe lurt først og hvem som har ansvar for framskritt eller tilbakeslag. Den debatten kan jo Ap og NSR ha stor glede av, men den er kanskje ikke så utviklende for saksfeltet.

Sånn som jeg ser det har Ap og NSR det meste til felles når det gjelder målsetninger for likestillingspolitikk. Noen av strategiene har vel kanskje vært litt ulike. Tiden for likestillingskonsulenter er vel forlengst over, nå skal kjønnsperspektivet integreres i alle politikkfelt og ikke være et ansvar for enkeltpersoner. Sametinget skal ha fokus på arbeidet i egen organisasjon og på samfunnet utenfor. Men det er ikke bare Sametinget som skal arbeide med likestilling i det samiske samfunnet. Vi trenger de frivillige organisasjonene, og vi trenger kompetansemiljøer utenfor Sametinget.

Jeg håper Handlingsplanen for likestilling kan bidra til det siste. Da må regjeringen være villige med å styrke den institusjonen som er klar til å ta på seg dette ansvaret. Ap påstår at det bare er NSRs somling som gjør at dette ikke har skjedd for lenge siden. Barne- og familiedepartementet har stått klar med pengene lenge. Da ordner det seg vel raskt nå, når vi har en plan og alt mulig.

27.11.2008

Hotell-livet

Etter noen år i politikken - og med en tidligere karriere som flyvertinne (nå er det så lenge siden at jeg har gått bort fra å bruke den politisk korrekte betegnelsen "kabinansatt") - så har det blitt en del hotelldøgn på meg. Glansen ved hotell-livet har blitt litt matt med årene. Da jeg var student og flyvertinne syns jeg det var stas med bugnende frokostbord - nå spiser jeg bare brødskive med ost hver dag, og tenker på havregrøten jeg koker hjemme... Før var det deilig å krype ned i rene sengklær, nå savner varmen fra han jeg ellers deler soverom med...

Hotell-livet er greitt nok, men jeg har vel blitt litt vanskelig med årene, og blir fort irritert over småting. En liten reprise på hva man kan la seg frustrere over i et hotellrom:

- fjernkontroller som ikke fungerer
- en tv som er så kørkete plassert at den ikke kan sees fra senga
- en tv som skrur volum opp max hver gang du skifter kanal
- utbrente lyspærer
- ikke ekstra dorull
- for små handklær
- såpestykker som er pakket inn i plast som er omtrent forseglet
- kalde badegulv
- durende lufteanlegg
- bråk fra naboen
- manglende hårføner

I det hotellrommet jeg bor i disse dagene har jeg irritert meg over at det ikke er noe strømuttak ved skrivebordet. Når jeg trenger strøm til pcen min må jeg strekke kabelen rundt tven, for der er et strømuttak - men der er alle kontaktene egentlig opptatt - jeg må velge om jeg vil koble fra tvn eller lampa. Utrolig irriterende. Denne uka har valget vært lett - for lampa fungerer ikke likevel. Det er selvfølgelig enda en ting å irritere seg over: rommet er for mørkt akkurat der jeg har kofferten liggende. Det betyr at jeg må flytte meg inn i lyset for å sjekke om det er de riktige plaggene jeg har plukket opp fra kofferten. Utrolig irriterende!

Nå er det kanskje noen som tenker (som jeg også har gjort) at disse bagatellene lar seg vel lett løse? En tur innom resepsjonen kan vel resultere i både ny lyspære og skjøtekabel... Javisst. Men dette er som sagt bagateller som jeg helt legger fra meg når jeg forlater hotellrommet. Jeg lukker døra og glemmer det. Vi holder jo på med viktige ting i samepolitikken! Jeg kan vel ikke heftes med sånne småting....

Helt til jeg åpner hotelldøra igjen, og virkelig blir hefta...

Glamouren ved hotell-livet er definivt borte.

Forvaltningsfloppen?

I dag begraver vi forvaltningsreformen her på Sametinget. En litt resignert forsamling minner hverandre gjensidig om det som kunne vært, skulle blitt, ville blitt, om ikke ting hadde blitt som de ble og alle hadde gjort som de gjorde. Noen sitater fra debatten:

"Sjelden har vel så mange brukt så mye ressurser på så lite."

"At det ikke ble noe av reformen, er en ulykke for samepolititkken"

"Dette svarte ikke til forventningene."

"Vi diskuterer en sak som allerede er avsluttet."

Jaja. Liten entusiasme hverken for "reformen" eller for å debattere den. Lufta har forlengst gått ut av denne ballongen. Eller var det kanskje gårsdagens budsjettbehandling som bidrar til den labre stemningen i salen? Mer om det senere....

23.11.2008

Tjeihelg i Stockholm

Jeg er på vei hjem fra "Tjeihelg" i Stockholm. Arlanda Express suser gjennom Stockholms forsteder, jeg hører på Niko Valkeapääs Geassebeaivi og later som om vintersolen egentlig er sommersol. Samtidig surrer hodet fullt av ideer for valg- og likestillingsarbeid.

Sametinget på svensk side inviterte meg til å innlede på en Tjeihelg – en del av deres satsning for likestilling og bedre kvinnerepresentasjon fram mot sametingsvalget neste vår. Deltakerne var kvinnelige sametingsrepresentanter, partimedlemmer og andre samepolitisk interesserte kvinner. Jeg fikk frie rammer både når det gjaldt tema og tidsbruk, og det endte med en ganske åpen samtale i over to og en halv time. Vi diskuterte hva som motiverer kvinner for politisk deltakelse, hvem som har ansvaret for rekruttering av kvinner til politikken – og hvordan det kan gjøres.

Sametinget på norsk side har denne perioden en jevn kjønnsrepresentasjon – og det er et resultat av et målrettet arbeid i NSR, og sannsynligvis i andre organisasjoner og partier. Spørsmålet er om vi greier å opprettholde denne balansen også etter neste valg? Rekruttering av kvinner til samepolitikken krever bevisstgjøring, men den virkelige utfordringen er å hindre for stort frafall. Forskning på norsk kommunepolitikk viser at kvinner i større grad enn menn gir seg etter en periode – og det er ingen grunn til å tro at samepolitikken er så veldig annerledes…

Mens jeg forberedte meg til Tjeihelgen tenkte jeg nøye over hvordan jeg selv ble rekruttert til samepolitikken, og hvordan jeg fortsatt har en stor motivasjon for og tro på at arbeidet på Sametinget gir resultater og har betydning for samiske samfunn. Jeg kom på to gode råd jeg fikk fra noen betydelig mer erfarne mennesker når jeg første gang ble valgt som NSR-leder:

Det første rådet var fra en kvinnelig medsammensvoren. Hun sa: ”Aili, det første du skal gjøre er å gi deg selv en stor tabbekvote! Og, når du har brukt den opp, så skal du utvide den enda mer!”

Dette rådet har jeg delt med andre kvinnelige politikere på Tjeihelgen. Ikke la deg hindre av at du ikke kan alt, vet alt, behersker alt, for det er det ingen som gjør. Ha tro på at du har noe å bidra med, at du har kunnskap, erfaringer og vilje til arbeide til beste for samfunnet. Politikken er en evig skole, og den eneste måten å mestre den på er å ta sjansen på at du kan noe av betydning, og at du kan lære resten underveis…

Det andre rådet fikk jeg fra en av de virkelig store NSR-nestorene. Han sa: ”Husk at veien ikke alltid går rett fram. Noen ganger må du ta noen omveier.”

Disse ordene har vært nyttige når arbeidet jeg har gjort ikke har gitt øyeblikkelige resultater, det har minnet meg på å tenke langsiktig. Det samepolitiske arbeidet er på mange måter et prosjekt over generasjoner. Rådet har også vært til hjelp når ting ikke ble helt slik som planlagt. Politikken har mange aktører, og resultatene kan være vanskelige å forutsi. Man må være forberedt på å justere strategiene underveis, og noen ganger nøye seg med kompromisser og halvgode løsninger…

Dette var noe av det jeg bidro med på Tjeihelgen. Det jeg fikk tilbake var mange innspill om forskjeller og likheter mellom samepolitikken på svensk og norsk side, og hva vi kan gjøre for å sikre kvinners deltakelse. Det største energi-kicket for meg er møtet med engasjerte og dyktige mennesker, og jeg reiser fra Stockholm full av entusiasme for organisasjonsarbeid og politikk!

Det kan kanskje trenges, for turen går raskt videre til Karasjok og sametingsplenum, der vi skal behandle neste års budsjett og Handlingsplan for likestilling.

19.11.2008

Simultankapasitet?

Jeg får ofte spørsmål om hvordan det er å kombinere politisk arbeid med hjemmelivet, når man har tre barn og den yngste er under året gammel. Kortversjonen er at det går veldig greitt - hvis alle (både i familien og mine medarbeidere i politikken) legger godviljen til. Den lange versjonen er som følger:

En vanlig formiddag i Guovdageaidnu

I dag var jeg påmeldt til Arctic Councils Senior Arctic Officials møte her i Guovdageaidnu. Dette er virkelig en kjempestor happening, både i samisk, norsk og internasjonal sammenheng. Offisielle representanter for 11 arktiske stater, urfolksorganisasjoner og tilknyttede institusjoner og forskningsprogrammer setter hverandre i stevne i bygda vår. Men før jeg kunne høre ordfører Klemet Erland Hætta ønske alle velkommen til Sápmis hjerte, måtte jeg gjennom dette:

Mannen min og jeg hadde egentlig forhandlet oss fram til at han skulle starte tidlig på jobb, og så komme hjemom og hjelpe meg å få de to største avgårde på skole. Utpå morgenkvisten var vi skjønt enige om at det bare ble unødvendig stress, slik at han tok det oppdraget før han dro på jobb. Mens knøttet fortsatt sov dusjet jeg og tok på meg alt kofteutstyret unntatt kofta - det er dress-code på slike arrangementer. På badet vårt er det litt konkurranse om speilplassen med mine eldste døtre, så vi spiser og speiler oss på skift her i huset. Mens jeg spiste frokost, våknet minstemann, og jeg mikset morgengrøten mens hun ble kledt på. Først etter at grøtseansen var gjennomført kunne jeg ta på meg kofta - og jeg trenger vel ikke forklare hvorfor?

En mett og fornøyd unge krabbet dermed rundt på gulvet mens jeg samlet alle effektene mine; mobiltelefon, pc, kamera og bleiebag. En liten krise når jeg skulle finne visittkortene mine - fant bare sånne som det sto "sametingspresident" på... Kanskje best å la dem ligge foreløpig? Jaja, visittkortene fikk jeg klare meg uten helt til ettemiddagssesjonen. Mannen min kjørte behjelpelig bilen ut av garasjen og løftet vogna inn - slik at alt skulle være klart til mor og barn - og først da dro han på jobb.

Den største utfordringen er å kle ytterklær på både seg selv og knøttet samtidig. Hun kan ikke være for lenge i varme klær innendørs uten å bli irritabel - og det kan ikke jeg heller. Taktikken er å kle på henne, og så finne et trygt sted å sette henne fra meg mens jeg kler på meg selv litt brennkjapt og synger (eller joiker) for å underholde henne. Det går helt fint i dag også. Men da jeg plasserte henne i bilsetet oppdaget jeg at det var feil vogn som var lastet inn i bilen... Jeg ville jo ha den nye lette sportstrilla, for den er rød og matcher kofta mye bedre enn den gamle tunge kombivogna. Dermed var det inn i garasjen på jakt etter rett vogn, vognbytte, og så endelig avgårde til Báktehárji.

Jeg parkerte bilen utafor Báktehárji, idrettshallen der møtet foregår, og lastet opp trilla med pc, stellebag, kamera og unge... Masse koftekledde - og dresskledde - folk er også på tur inn i hallen. Vel inne registrerer jeg meg, og får meg en kopp kaffe mens jeg beundrer alle flaggene som dekker hallens vegger. Helt framme henger sameflagget, og senteret av salen er pyntet med reinskinn og gevirer.

Både jeg og knøttet treffer kjentfolk, mens jeg hilser på urfolksdelegater og norske embetsmenn, så hilser hun på áddjá og risteadni. Vi er begge like fornøyde når vi setter oss til rette for å høre på Kulturskolens barnekor som åpner møtet med sang og joik. Ungen sitter lenge rolig og ser storøyd ut på forsamlingen, men etter en stund begynner hun å røre på seg. Mor konsenterer seg om Climate Change and the Cryosphere, og knøttet morer seg med å kaste mobiltelefonen og etterpå simultantolkeutstyret ned på gulvet. Snakker om simultankapasitet!

Etter en halv time med Cryospheren har knøttet utvidet sin sfære, og gått over til å kaste naboens tolkeutstyr og tomme kaffekopp i gulvet. Heldigvis ser det ut til at de fleste syns hun er et sjarmerende avbrekk fra klimaendringene, men jeg vet å ikke tøye grensene. Det blir kaffepause ute blant utstillerne og i kafeteriaen. Jeg får mye skryt av den stille og snille ungen min, og jeg er lenge veldig enig. Men etter en halvtime i kafeteriaen begynner hun å bli lei av den og!

Mens alle delegatene strømmer inn i kafeteriaen til sin kaffepause drar hun i frynsene på tørklet mitt og forlanger oppmerksomhet. Jeg er akkurat i ferd med å lese en sms fra en journalist da hun napper til seg telefonen min og kaster den i gulvet. I kafeteriaen er det flislagt gulv, så det går ikke så bra som inne i salen. Telefonen oppløses i sine forskjellige bestanddeler - og når jeg setter den sammen så vil den ikke våkne til liv igjen. Og dette er krise for en politiker som nettopp har sendt ut en pressemelding!

Det passer i grunnen bra å ta en time-out fra konferansen. Hun skal ha formiddagsluren sin, og jeg må operere mobiltelefonen. Hun sover i bilen på tur hjem, så det er lett å bare løfte henne over i vogna og parkere den utenfor husdøra. Vel inne får jeg liv i telefonenen, gjennomfører to intervjuer og kjenner at livet er under kontroll igjen...

Det kalles simultankapasitet når man er i stand til å utføre flere forskjellige oppgaver samtidig. Min erfaring er at det ikke er noen garanti for at man lykkes, men jeg gir aldri opp å prøve!

14.11.2008

Frokost hos frisøren

I dag forsov jeg meg. Etter en lang uke med møter fra morgen til kveld er jeg endelig hjemme igjen, og har tydeligvis litt søvnbehov å ta igjen. Klokka ti over ni begynte den lille klumpen ved siden av meg å røre på seg, og jeg sjekket klokka. Det gikk opp for meg at jeg at jeg allerede var ti minutter forsinket til krise-frisørtimen jeg hadde forhandlet meg fram til!

Heldigvis hadde far i huset ennå en permisjonsdag igjen, så mens jeg heiv på meg klærne fra i går og pusset tennene tok han seg av minsten. På tur ned trappa ser jeg at frisøren har ringt (for en service!) og jeg ringer tilbake: vi avtaler at det ikke blir tid til den planlagte helrenoveringa, men litt oppfrisking skal vi vel rekke?

Mannen min har som sagt hatt permisjon denne uka: og plutselig har det som ved et under blitt plass til bilen i garasjen! Dermed startet bilen som et skudd, og jeg slapp å skrape rutene. Jeg glipper fortsatt med øynene mens jeg kjører gjennom bygda. Det er alltid veldig stille i Kautokeino etter ni, når kjøre-til jobb-og-skole-rushet har gitt seg.

Ti på halv ti sitter jeg i frisørstolen. Håret står rett til værs, men det er jo det som skal ordnes, så det var liksom ingen vits i å børste det... Mens frisøren magiske smørerier virker, sitter jeg under varmehetta og får servert frokost: kaffe og fyrstekake! Ikke helt i tråd med hverken Fedon- eller Libra-metoden, men i valget mellom for lavt eller for høyt blodsukker velger jeg alltid det siste...

Jeg tenker på at jeg alltid har hatet å forsove meg. Jeg var nok en veldig pliktoppfyllende skoleelev en gang i tiden, for jeg kan huske at de sjeldne gangene vi forsov oss var helt skrekkelige for meg. En brutal start på dagen: jeg liker å ha god tid om morgenen, liker å spise en god (og sunn) frokost og tenke meg om noen ganger før jeg kler på meg... Denne nevrosen med å ha god tid om morgenen, og være presis ble desto verre etter noen år som flyvertinne. Da kom du bare ikke for sent, selv ikke til de aller tidligste avgangene. Og jeg lærte meg at frokost skulle det være, selv om du skulle møte på jobb før klokka fem...

Etter noen år i offentlig forvaltning og politikk prøver jeg å lære meg at andre kan vente på meg og ikke omvendt... Idag ble det frisøren, men hun gir meg påfyll på kaffen likevel og gjør sitt beste for å forvandle bustehodet mitt til noen mer presentabelt.

I dag spiser jeg frokost hos frisøren...

12.11.2008

Leseglede og budsjettprioriteringer

Jeg er et lesende menneske. Helt fra jeg knekket lesekoden som seksåring har jeg hatt utrolig stor glede av å lese. Jeg er altetende på bokfronten, krim, kjærlighetsromaner, noveller, diktsamlinger, dokumentarlitteratur, ukeblader og aviser. Alt til sin tid. Jeg leser for å slappe av, for å bli underholdt, for å bli oppdatert, provosert og for å lære.

Lesing er en hobby du kan ta med deg overalt. Jeg leser hjemme i sofakroken. Jeg leser på hytta under solcellelampa. Jeg leser på flyturen til Oslo. Jeg leser for ungene. Jeg leser aviser ved frokostbordet i helgene. Jeg hører på lydbøker i bilen og når jeg er ute og triller barnevogn. Jeg leser raskt og overfladisk - og viser det seg at jeg liker det jeg leser, så leser jeg det både en og to ganger til.

Litteraturen har gitt meg utrolig mye, og jeg forsøker å overføre denne lesegleden til barna mine. Derfor er samisk litteratur en hjertesak for meg. Å lese bøker på samisk gir meg i tillegg til den personlige leseropplevelsen, også ny innsikt i en samisk verdensforståelse, et bedre ordforråd og en bedre språkfølelse.

Jeg mener også at vi samer som et folk har en rett til å skape vår egen litteratur, forme og beskrive vårt virkelighetsbilde og våre livserfaringer. Litteratur er et varig kulturuttrykk som formidler en arv mellom ulike generasjoner, et vitnesbyrd og en gave fra samefolket til resten av verden. Vi er et folk med en sterk muntlig tradisjon, som litt etter litt erobrer denne viktige formidlertradisjonen; skriftspråket, teksten, boka.

I et moderne samfunn er skriftspråket viktig. Muligheten til å benytte samisk språk skriftlig på alle samfunnsnivåer er en forutsetning for både den språklige utviklingen og samfunnsutviklingen. Derfor er samisk litteratur en hjertesak for meg. Derfor har jeg ønsket at deler av avkastningen av Samefolkets fond skal gå til produksjon av samisk litteratur. Styrking av samisk litteratur dreier seg både om språkpolitikk og kulturpolitikk. Det dreier seg om identitet og kunstnerisk utfoldelse. Det dreier seg om samfunnsdebatt og – utvikling.

Når vi på Sametinget, etter forslag fra NSR, ble enige om å prioritere samisk litteratur i forhold til Samefolkets fond, så trodde jeg i min naivitet at det var vilje til en reell prioritering. Derfor er jeg svært skuffet over at Sametingsrådet i sitt budsjettforslag bruker denne prioriteringen som et argument for å kutte en million i den ordinære bevilgningen til samisk litteratur. Hvor ble det da av viljen til å løfte fram samisk litteratur?

Jeg håper fortsatt at satsningen på samisk litteratur vil være en reell satsning, som vil gi samiske lesere flere bøker å velge mellom og mange gode og spennende leseropplevelser.

10.11.2008

En synkronisert hverdag?

Jeg er ikke lenger en nedlastingshemmet snart 40-åring. I forrige uke fylte jeg førti, og gaven fra mann og barn var en i-pod. Det må være verdens største i-pod – den er iallfall ikke særlig lett og nett – men skal ha kapasitet til både musikk, tv-og radioprogrammer og lydbøker. Nå har jeg lært meg å kjøpe musikk, legge inn cd-samlinga – det neste er å prøve meg på pod-casting…

Men altså: jeg synkroniserer. Jeg slår på pc’n, kobler til i-poden, og dermed synkroniserer de seg mot hverandre. Ny musikk jeg har lastet ned, dukker plutselig opp på i-poden. Hele kjøreturen fra Kautokeino til Karasjok hørte jeg på gamle yndlingssanger som har vært bortglemt i cd-hylla i årevis. Og sangene kommer i en harmonisk tilpasset rekkefølge, og gir en svært behagelig lytteropplevelse.

Det er et eget morgenrituale. Jeg synkroniserer i-poden og pcn. Jeg synkroniserer mobilen og pcen. Og så synkroniserer jeg pcen og serveren. Og så møter jeg dagen helt i sync. Alle mine elektroniske hjelpemidler oppfører seg slik de skal, og formidler enhetlige signaler til meg som bruker. Livet mitt er under kontroll. Nesten…

Det slår meg at jeg skulle hatt en slik synkronisering av hjemmelivet også. Når jeg kommer inn døra hjemme, etter å ha vært på komitemøte i Karasjok, så skulle det vært en automatisk oppdatering av meg, om alt som har skjedd på hjemmefronten.

Jeg trenger å bli synkronisert i forhold til om det er melk i kjøleskapet, om det er fritt for bleier eller babymat, om noen av barna trenger melding med seg til skolen eller rent gymtøy, og det er avtalt foreldresamtale eller tannlegetime, om bibliotekbøkene er levert, om det er fritt for grønne søppelposer, om kakefatet til kusina mi er levert tilbake, om telefonregningen er betalt og om ungene har gjort leksene sine.

Nå bruker jeg mye tid på å rote meg fram til disse viktige opplysningene på egen hånd. Det resulterer i at beskjeder når fram for seint, at butikken stenger før jeg skjønner hva som mangler, at foreldremøter går i glemmeboka, at jeg spør ungene mine ti ganger om det samme, men ikke har tid til å høre hva de svarer fordi jeg samtidig prøver å gå gjennom posten og mailen…

Jeg ser fram til at teknologien en gang i framtida virkelig kan bli et redskap for en mer oversiktig og synkron hverdag. Foreløpig er jeg bare sånn halvveis i sync med meg selv…