31.12.2008

Årets siste dag

I romjula har det vært storm på Finnmarkskysten, men vi har nesten ikke merket noe til det inne på vidda. Mildvær og glatt føre - kanskje litt ekstra vind - men ingenting som ligner uvær... Men i dag er Yngve på nyttårsbesøk...

Noe av det beste med å bo i Kautokeino er klimaet, det mener jeg helt bestemt. Iallfall klimaet slik det var før klimaendringene... Stabile kalde vintre... Nå kan jeg ikke huske sist det var 40 kuldegrader, men i mine barndoms vintre var det minst en uke sprengkulde hver vinter. På nittitallet hadde vi den berømte uka med -50. Jeg husker at vi fikk i gang bilen for å kjøre ungene til barnehagen, det var som å kjøre en tanks, alt var stivt og kaldt. Til og med stoppingen i setene var stivfrosset, vi satt på isklumper. Barnehagen stengte forøvrig den uka - lufteanlegget var visst ikke i stand til å håndtere kulda!

Det er ikke plagsomt mye snø heller her omkring. Akkurat passe til skiføre og skuterføre. Det er som regel den samme snøen vi måker på hele vinteren, den bare fyker litt fram og tilbake. Mest tilbake, siden vinden som regel kommer sørfra. Det merkes ikke så mye lenger, siden vi har verdens største og dyreste levegg noen meter fra tomtegrensa. Diehtosiida, vitenskapsbygget. 9000 kvm, tre etasjer. Det ser slett ikke så galt ut nå når den rosa-oransje plasten er blitt dekt av ytterpanel. (På den siden som vender mot huset vårt, iallfall) Jeg er behersket optimist i forhold til naboskapet. Jeg skal jo ha kontor der...

Yngve feirer altså nyttår her i Kauto, og det er snøfokk. Trimturen er avlyst, men jeg trenger jo ikke tenke på nyttårsforsettene riktig ennå. Ett halvt døgn igjen før jeg må love å leve et nytt og bedre liv, bli et nytt og bedre menneske... Same procedure as last year, med andre ord.

Godt nytt år!

18.12.2008

Ikea-hylla, del 2

I den uka som har gått har Ikea-hylla blitt helt ferdigmontert! Vel, nesten... I løpet av prosessen mistet vi en halv hengsel og en dørknott, men vi regner med at de dukker opp etterhvert som vi får stablet bøker og annet inn i hylla. Den utnytter gulvplassen effektivt, og er fortsatt bare halvfull - masse bøker og stortingsmeldinger kan fortsatt få plass, men jeg hiver med hard hånd.

Har nemlig gitt opp å ha et privat arkiv hjemme. Jeg finner helst ting på nett når jeg trenger det, likevel, det går kjappere. Og jeg har aldri tålmodighet til å fullføre noe systematiseringsarbeid... Så vips - der gikk "En bedre organisert stat" i søpla - en stortingsmelding fra 80-tallet - som jeg har tatt vare på fordi Svenne antagelig var veldig inspirert av den når han organiserte Sametinget i sin tid. Vips - der gikk mappen med landsmøtepapirer fra 2003 - litt nostalgi - det var jo da jeg ble valgt som NSR-leder første gang. Vips - der gikk julekortene fra 2006 - siste jul som sametingspresident...

I dag er det søppellevering, så her må det gå unna... Klesskapet er neste. Her har jeg store utfordringer - skal prøve å få klær fra to klesskap inn i et klesskap... Det får jeg ta i morgen. Og så får jeg vurdere hvor realistisk det er at jeg passer inn i det og det plagget FØR det er håpløst umoderne... Og hvor mange par svarte sokker trenger man egentlig? Og gidder jeg egentlig bruke ubehagelige string-truser? ( Ja, jeg har et par venninner som påstår at det ikke er noe ubehagelig å bruke dem. Jeg sier bare: har aldri trodd på dere, dere bare bløffer! Innrøm det, dere bruker ikke de trusene fordi de er så behagelige - det er for å unngå trusekanter og føle seg sexy...)

Ikke noe galt i det, forresten. Kanskje jeg beholder dem inntil videre...

17.12.2008

Komiske budsjettforklaringer

Er Ap tatt med buksene nede, eller med grådige fingre inn i mor Sápmis sparegris? Nei, hevder Olli. Det er dette som har vært politikken deres hele tiden, alle andre må ha misforstått dem når de har kritisert NSR tidligere... Så prøver han å lansere et regnestykke som skal bevise at det er slik de har prioritert hele tiden, så og så mange prosent til Sametinget og så og så mange prosent til "folket". Vel, vel... Tro om de har lagt Samefolkets fond inn i dette regnestykket? Det kan virke slik - for av neste års fordeling av fondsmidlene, så har de jammen prioritert 1,2 millioner til sametingssystemet, ikke til "folket".

Dette bekrefter at den kritikken Ap har reist mot NSR tidligere, har vært både urimelig og uredelig. Urimelig, fordi den lønns- og prisstigningen Olli i dag viser til, ikke er noe nytt fenomen. Uredelig, fordi de enten snakket mot bedre vitende i 2005, eller rett og slett har valgt å endre mening siden da.

Olli har god samvittighet, sier han. Og han ser ikke det minste flau ut. Pengene går til et godt formål, det skal vi ikke være i tvil om. Rådsmedlemmene skal ha gode arbeidsforhold, sier han. I 2005 var han mer opptatt av "folket". Jeg syns kanskje Ap framstår som en smule maktarrogant, og ikke helt troverdige, sett i lys av tidligere utspill. Men jeg er jo ikke akkurat objektiv.

Men jeg er litt flau på deres vegne, faktisk... Man blir jo det når man ser noen uten bukser.

10.12.2008

Ikea-hylla

Jeg er ikke så veldig opptatt av interiør. Jeg leser jo interiør-blader, og studerer Ikea-katalogen, men nøyer meg stort sett med teorien på hjemmebane. Det må bare være sånn når man bor i et eldre, påbygd hus, og ikke er helt ferdig med oppussinga... Man må være hjemmeblind - ellers vil man bare ergre seg over det som ennå ikke har blitt gjort.

Den nye trenden her i Finnmark er å dra på kjærlighetsferie til Haparanda. Dit drar nye par for å stadfeste sin kjærlighet, og etablerte par for å fornye den... For i Haparanda har vi Ikea. Og finnes det bedre redebygging enn å kjøpe møbler sammen? Vi har ennå ikke tatt turen, men sendte en handleliste med lillesøster tidligere i høst. Billy-bokskap. Endelig skal jeg få kontroll over løsbladssystemet!

Hyllene har stått til modning i garasjen i noen ukers tid. Det ble litt upraktisk når vinteren kom, og vi skulle ha bilen inn, så noe måtte gjøres. I kveld tok vi skrittet - og bar første hyllesett opp dit det var tenkt plassert. Så klødde vi oss litt i hodet, og mannen min lurte litt på hvordan, hvorfor og ikke minst hvor, og jeg forklarte hva jeg hadde tenkt.

Det er ikke det at jeg ikke er praktisk anlagt, for det er jeg. Jeg var kjempeflink med legoklosse-konstruksjoner da jeg var liten. Og jeg er en kløpper på bruksanvisninger. Så jeg gikk i gang med instruksjonsheftet mens mannen min begynte å skru. Han er mer av prøve-og-feile-typen. Dette betyr at vi utfyller hverandre på en helt optimal måte - nesten helt uten irritasjoner. Nesten... For min makker fulgte ikke instruksjonene slik de sto i heftet. Hans opplegg var: den skrua ser ut til å passe i det hullet, derfor skal den dit... Jeg for min del tror at Ikea-folkene sannsynligvis har en tanke bak at de ber oss gjør ting i en viss rekkefølge - kanskje de senere operasjonene blir enklere hvis vi gjør det slik og ikke sånn.

Likevel, mannfolk har en viss autoritet når det gjelder møbelskruing, så jeg fant meg i å følge opplegget hans sånn delvis. (Han hadde nemlig drillen). Måtte selvfølgelig dobbeltsjekke med instruksjonene innimellom, og avverget et par mindre feilmonteringer på den måten. Pluggene inn i rette hull og alt det der. Men så, akkurat i det mannen min er i gang med å stramme de siste skruene i hovedkonstruksjonen, så ser vi noe rart. Den midterste hylla har strammeskruene festet på øversiden av hylla, ikke på undersiden, slik som topphylla, og bunnhylla. Merkelig... Kan den være opp-ned?

Vi ble stående å diskutere om dette bare er et estetisk problem, eller om det har noe å si for konstruksjonen. Mannen min er opptatt av estetikken, men jeg mener at det ikke kommer til å synes, for vi skal jo ha ting inni hyllene... Han forsikrer meg om at det ikke har noe å si for konstruksjonen, og dermed blir vi enige om å drite i det og fortsette... - Det kan sikkert sparkles, sier han. Så vi fester bakplata, reiser hylla opp, fester toppsikringa og begynner å legge inn de andre hyllene. Men så var det noe rart igjen...

Bunnhylla er annerledes enn de andre hyllene, de er helt hvitmalte, mens bunnhylla har sponplatefront... Den skiller seg liksom litt ut fra resten av hylla. Hmm... Det viser seg selvfølgelig at den hvite hyllefronten vender inn mot veggen - den kan riktignok ikke sees lenger, for den er dekt, og spikret godt fast i bakplata.

Dette er definitivt et estetisk problem, men jeg begynner å bli utålmodig, og syns ikke det gjør noe. Mannen min forklarer meg at det ikke er noe problem, og at vi klarer å demontere hylla på no-time, og ordne begge feilene på en gang. Og den store fordelen er at nå vet vi akkurat hva vi ikke skal gjøre feil når vi monterer opp de to neste hyllene! (Jippi!) Det er klart, med prøve-og-feile-innfallsvinkelen må man regne med en del snuoperasjoner... Med min metode, slavisk følging av bruksanvisning, hadde det sikkert blitt rett med en gang. Det gidder jeg ikke nevne, for han har ikke en gang lagt merke til at de blyantstrekene jeg satte på baksiden, gjorde at han traff midthylla når han spikret fast bakplata. Det gjorde jeg fordi det sto i instruksjonsheftet!

Den med den største hammeren bestemmer fortsatt, og han overbeviser om at dette fikser vi kjapt. ( Jeg mente egentlig at dette burde kunne sparkles...) Så: av med bakplata, av med hyllene, ned på gulvet igjen med hele skapet, alle hyllene må løsnes, midt- og bunnhylla må snus - og der ble det nesten feil igjen, men det oppdages i tide. Bakplata er litt vanskeligere å å få på plass denne gangen, men det går, og der står hylla igjen, litt penere enn sist - bare et par spikerhull på fronten av bunnhylla. ( som kan sparkles)

Nå har storesøstrene blitt lei av å passe minstemann - derfor har vi plutselig en stor baby krabbende rundt i anleggsområdet, etter en del: -Ii njálbmái! Eašš-eašš! finner vi ut at vi skal ta pause.

Nå blogger jeg. Mannen min har fått blod på tann, og vil skru opp resten av hyllene. Iallfall en til. For nå skal det gå kjapt - vi vet akkurat hvordan det skal gjøres! Kanskje. For de andre hyllene er bare halvparten så brede, og det kan jo bety at de skal settes opp på en helt annen måte. Best at jeg leser bruksanvisningen!

05.12.2008

Kaffetørst

Kaffe er liksom samenes nasjonaldrikk. Hvor du enn kommer, så blir du bydd kaffe. Og du skal helst si ja takk - prøv å si at du ikke drikker kaffe - full forvirring en liten stund, kanskje litt panikk. (Hva skal vi gjøre med dette mennesket som ikke drikker kaffe???) Som politiker skal du liksom være folkelig, og drikke det du blir invitert på... Finnes det noen politikere som ikke drikker kaffe?

Jeg drikker kaffe. Kaffe er for meg en sosial drikk, skal helst nytes i selskap med andre. De dagene jeg hadde en normal 8-4 jobb pleide jeg å være litt tungstartet - trengte tre kopper før jeg var gira nok til å hive meg over arbeidsoppgavene. Jeg trenger også mange doser for å holde det gående en hel dag med lange møter. Nå når jeg praktiserer hjemmelivet er det liksom ikke det samme lenger. En smårolling er ikke det rette kaffeselskapet. Jeg må ut, på besøk eller på kafe for å få kaffedosen min.

Lørdagskaffen på kaffebar har blitt et rituale. Jeg har fem minutter å gå til nærmeste kaffebar, her jeg bor i sentrale deler av Kautokeino. Er det rart jeg føler meg urban når jeg slentrer inn og bestiller en kaffelatte? Det kjennes ganske bra å varme hendene mot kaffeglasset mens jeg leser dagens aviser og sludrer med venninner. Det er ikke så verst å være kaffelatte-same i Kauto... Bylivet kan jo bli for masete.

Den aller beste kaffen er vel den bålkokte, den som drikkes i sola på en barflekk på vårparten, eller en sommerkveld ved elvebredden. Røyken river i nesa, det flyr glør gjennom lufta, flammene varmer - men den brennhete kaffen varmer enda mer...

Men altså - kaffe er vanndrivende, har jeg skjønt etter hvert. Kommer det mye inn, så skal det ut også på et tidspunkt. Dette er jeg ganske flink til å forutse og planlegge, og jeg setter meg aldri inn i en bil eller går inn på et møterom uten å gå på do først... Det kan likevel skje at møtene varer lengre en forutsett. Og hvis jeg i tillegg har tatt for meg av kaffe underveis for å gire meg opp, så kan lengselen etter en naturlig pause bli veldig stor. Jeg husker iallfall et møte i xx-departementet, der det begynte å gå opp for meg at det ikke bare var kaffen på tur inn som gira meg opp - men minst like mye kaffen på tur ut... Kanskje ble argumentasjonen ekstra inntrengende på denne måten? Lenge skjøv jeg bare problemet foran meg, mens jeg prøvde å anslå hvor lang tid resten av punktene på dagsordenen ville ta. Ikke kunne jeg forkorte noe av argumentasjonen heller, for det var jo viktige og interessante saker vi diskuterte. Til sist måtte jeg bare kapitulere, og høflig be om en liten pause... Etter fem-minutters time-out var jeg klar for møtestart igjen - og nye kaffekopper!

Nå skal jeg ta en liten kaffepause...

Er det gull alt som glitrer?

I Kautokeino liker vi å pynte oss, det skulle vel være en kjent sak. Ei venninne av meg sa en gang at uttrykket "less is more" ikke gjelder her... Tror ikke det er helt sant: det vi iallfall kan her omkring, det er å differensiere mellom ulike anledninger. Når du har ørten riskuer (søljer) i ulike størrelser, så tar du ikke på deg de samme til alle anledninger, noen bruker du ved spesielle anledninger, slik som bryllup - andre kombinasjoner passer kanskje til møtebruk. "Dress for the occasion" passer vel kanskje bedre?

Vi har fire sølvsmier her i bygda, og har vel alle gjort en innsats for at de skal opprettholdes. Den mest naturlige gaven til ei jente eller kvinne er nettopp en risku. Da jentungen ble døpt her i vår, så fikk hun flere. Jeg bruker fortsatt konfirmasjonssølja mi av og til, selv om den er veldig 80-talls og har både gullbunn og gull-lávgastagat.

Kanskje vi har bidratt til å drive opp mineralprisene i oppgangstider? Det kan jo være verdt å tenke over i disse dager, nå når Sametinget har sagt NEI til forslaget til ny minerallov... Høye mineralpriser og ny teknologi har gitt større interesse enn noen gang for å lete etter mineraler heromkring. Sametinget setter nå foten ned for mineralvirksomhet i samiske områder. Hva er konsekvensene av dette vedtaket? Mineralnæringa har havnet i en skvis mellom sentrale myndigheter og Sametinget, og får ikke det endelige avklarte helhetlige lovverket de var forespeilet.

Hva er konsekvensene i samiske lokalsamfunn? Noen vil vel hevde at dette legger en bremse på utvikling av nye næringer. Og det kan vel være riktig - på kort sikt. Vi må likevel huske at her der det snakk om ikke-fornybare ressurser, de blir ikke borte så lenge vi ikke bruker dem. Når de er brukt, så er det takk og farvel, både til ressursene og næringsinteressene. Spørsmålet er hva de da har lagt igjen etter seg i våre samfunn? Har det blitt lokal verdiskapning, eller er det bare sporene etter naturinngrepene igjen?

Jeg mener vi må stå på kravene om et bedre rammeverk, og ikke forhaste oss med å bruke opp disse ressursene som er en del av vår arv. Vi må ha sikkerhet for at ny virksomhet ikke forhindrer våre varige næringer, og for at ressursene i nærområdene også kommer våre samfunn til gode.

Det er ikke gull alt som glitrer. Man kan bli lurt - min 80-talls sølje var av gullbelagt sølv... Nå skal jeg fjerne gullbelegget. I sølvprakt framstår den nok god som ny...

Hva skjer forresten med mineralprisene under finanskrisen? Glitrer gullet litt mindre nå?

04.12.2008

Voldtekt på nordisk vis

Vår ferskeste blogger, Nanna Thomassen, debuterer her med et innlegg om kjønnsbasert vold.

Det fikk meg til å huske rapporten som Amnesty International la fram tidligere i høst om oppfølging av voldekter i rettssystemene i Norden. I likestillingens høyborg blir de fleste voldtekter aldri anmeldt, og av de som faktisk blir anmeldt, så er det de aller færreste som ender med domfellelse. I Norge er det bare hver åttende voldtektsanmeldelse som ender med fellende dom.

Mangelfull politietterforskning og fordommer og myter i rettssystemet blir trukket frem som årsakene til denne begredelige statistikken.

Justisminister Storberget lover å følge opp rapporten, så det blir interessant å se om disse statistikkene blir snudd. Jeg for min del er fornøyd med at kjønnsbasert vold blir satt på dagsordenen som det menneskerettighetsspørsmålet det faktisk er.

All ros til Amnesty International for å sette menneskerettighetsbrudd i de nordiske landene på dagsorden - og for å rette fokus mot kjønnsbasert vold overalt i verden!

03.12.2008

Budsjett-blues

Etter noe dager har det sunket inn at vårt utmerkede budsjettforslag ble stemt ned i Sametinget. Mange gode saker ligger nå på vent til neste mulighet byr seg, noen av dem skal vi jobbe videre med gjennom valgprogrammet vårt. I politikken går som tidligere nevnt veien ikke strakt framover bestandig...

Det høres kanskje ut som jeg trøster meg selv - men det er faktisk et par ting jeg er ganske provosert over:

Den satsningen Sametinget initierte ved å velge samisk litteratur som satsningsområde i Samefolkets fond, blir kraftig barbert fordi den ordinære bevilgningen til litteratur kuttes. Sametingets flertall "prioriterte" litteratur med ekstraordinære midler, og benyttet anledningen til å kutte i den faste bevilgningen. Og man strøk skjønnlitteratur helt bort fra den faste bevilgningen.

Sametinget vedtok i vår om å legge inn 6 millioner ekstra av fondsmidlene slik at folk kunne søke om midler til litteratur, språktiltak og tradisjonskunnskap. På veien inn i budsjettet er denne økningen krympet til 4,8 millioner. Hva skjedde med 1,2 milloner? Jo, de skal brukes til å administrere resten...Dette er ikke i tråd med det vi vedtok i vår! Det var den store interessen for å søke midler på disse pottene som gjorde at vi la inn 6 millioner ekstra. Den satsningen er også kraftig barbert av Ap-rådet og de som stemte med dem. Å bruke Samefondet til å drifte Sametinget var vel ikke slik noen hadde tenkt det...

Og så er det noe rart i Ap og cos budsjettforslag: 1 million til utmarksnæringer - problemet er at vilkårene er utformet slik at det ser ut til at det ikke er noen som kan søke penger fra denne potten... Hva er det for en satsning? Det ble vel litt travelt i budsjettinnspurten for oss alle... Eller er denne potten lagd slik med vilje, slik at rådet skal kunne omdisponere den i ettertid? Til noe de ikke ville fått gjennom i plenum denne gangen?

Jeg vakler litt mellom å karakterisere dette som klønethet eller manipulative tendenser. Har enn å ikke helt bestemt meg.

Følg med i neste episode av "Ávjovárgeaidnu 50" - sesong 19...

02.12.2008

Derfor er jeg off-line i dag

Det er mye man må huske på når man skal flytte seg fra et sted til et annet med et lite barn. Jeg og knøttet har jo litt rutine på det etter mer en ti måneder sammen. Vi blir lei av hverandres selskap, det skjer en gang tidlig på formiddagen, etter at vi med felles innsats har fått de andre i familien avgårde til jobb og skole. Min innsats begrenser seg til å minne om tannpuss og påkledning, knøttets innsats går ut på å kvine høyt hvis frokosten er forsinket, og vinke ivrig når hun hører nøkkelordet: Ha det!

Vi gjennomfører våre rutiner, og etter litt lek og lettere husarbeid (jeg bretter rene klær, og hun hiver dem på gulvet), så trenger vi litt avveksling. Da drar vi til muossá. Hos muossá er det kaffe til mor og lekekamerater til knøttet. Der får hun være stor og plage familiens absolutte minstemann, mens mor og muossá bitcher om livet generelt og julebaksten spesielt.

Vi skal altså avgårde, og dette er en lavterskeltur - for dit vi skal fins det både barnemat, bleier og klesskift - vi trenger ikke ha med oss noe som helst. Jo- vi må ha med oss barneklærne vi pakket i går - de som er blitt for små. To poser. Og så må vi kle godt på oss, for det er blitt -20. Og så må vi tenke på at hun kanskje sovner i bilen på tilbaketuren, så pia må ha på seg klær som hun kan sove i ute i vogna etterpå. Det var vel alt? Ja, mors romslige veske med det jeg trenger for å holde kontroll over hverdagen: mobiltelefon, kalender, i-pod, nødproviant, lommebok, lypsyl, brev som skal postes, hodepinetabletter, tyggis, ørepropper osv. osv.

Vi kommer oss avgårde uten å glemme noe, og har en hyggelig time i selskap med flere av samme sort. Hjemturen går nesten etter planen, men da jeg har buksert pia ut i bilen igjen, kommer den lille kusina hennes med ulljakka pia egentlig skulle hatt på seg - hun skal jo sove nå... Første feilmelding... Nåja, det har blitt mildere, så det går vel bra. Pia sover allerede i stolen mens jeg laster opp med en kasse barneklær som er blitt passe til henne...

Alt går tilsynelatende etter planen, jeg kommer meg hjem, får plassert barnet i vogna uten at hun våkner, setter vogna i garasjen, siden det er så kaldt ute. Så er jeg hjemme, og har en time eller to til husarbeid eller politisk arbeid eller kanskje en kaffe til... Og det er deilig stille... Lenge... Og så går det opp for meg hvorfor. Mobiltelefonen ble igjen hos muossá. Fasttelefonen funker ikke. Jeg kan ikke hente telefonen før ungen har våkna igjen, fordi vi er alene hjemme.

I stedet for å hyperventilere (ja, det er mitt første instinkt), så kompenserer jeg med litt aktivitet på internett, sjekker nyhetene, face-book, for å skyve unna følelsen av isolasjon. Etter hvert bestemmer jeg meg for at det ikke er noen katastrofe å være uten telefon, jeg har jo mobilsvar, og må neppe løse de helt store verdensproblemene akkurat i dag. Snart kommer eldstemann fra skolen, og da får jeg hentet telefonen.

I mellomtiden er jeg off-line. Iallfall nesten...

Og vurderer å feste mobilen til klærne mine med en smokk-klype for framtiden.