22.04.2009

Teater og overgrep

Det er interessante problemstillinger som reiser seg etter at Teaterfabrikken fikk avslag på pengesøknad fra Sametingets tilskuddsstyre. Pengene skulle gå til å utvikle og sette opp det som NRK kaller "overgrepsteater". Bare denne redaksjonelle begrepsbruken setter i gang ikke helt behagelige tankerekker. Det er kanskje meningen? Kunst skal jo provosere?

Åpenhet er viktig når det gjelder seksuelle overgrep, men jeg opplevde det slik at i denne saken - eller disse sakene - så ble enkeltmenneskers personvern ved noen tilfeller satt til side fordi "offentligheten" hadde krav på å VITE. Ville det også gjelde "overgrepsteateret"? Ville jeg likt at det ble lagd teater av episoder av livet mitt jeg er i ferd med å legge bak meg? Det kan selvfølgelig ikke jeg vite noe om, heller ikke Teaterfabrikken - eller Sametingets tilskuddsstyre. Skulle jeg tatt denne beslutningen i tilskuddsstyret, og samtidig blitt informert om at pengestøtten ble betraktet som inngangsbilletten til det samiske miljøet, så hadde nok jeg også stemt mot...

Det er noe med de skisserte metodene som også gjør meg skeptisk. Her skal man intervjue overgrepsofre, "researche" dem, for senere å formidle deres opplevelser og følelser til et publikum. Og så da? Hva hvis noen trenger hjelp for å bearbeide minner som intervjuene framkaller? Skal Teaterfabrikken drive terapi? Vi får en teaterforestilling, kanskje oppsatt i Kautokeino. En bearbeidet versjon av virkeligheten, der alle vet hvem de virkelige aktørene var. Og så skal Teaterfabrikken reise på turne, men vi blir igjen her. Hva da?

Jeg mener at om disse sakene skal bearbeides for scenen, så bør det gjøres av noen som har respekt for og tilhørighet til det samfunnet som skal gjøres til case. Jeg får en følelse av at vi objektiviseres, skal forskes på og analyseres av utenforstående, som ikke tar noe ansvar for konsekvenser av det de gjør - eller sikrer at det kommer dem det gjelder til gode.

Er jeg i overkant proteksjonistisk?

7 kommentarer:

  1. Lean áibbas ovttaoaivilis duinna.

    SvarSlett
  2. Anonym23.4.09

    Áibbas ovttaoaivilis.

    SvarSlett
  3. Anonym23.4.09

    Det er sikkert fint å være litt proteksjonistisk. Men på den andre siden synes jeg vi (samer) er flinke til å si nei veldig raskt. Jeg liker ideen med teater. En teaterforestillng kan være et fint forebyggende tiltak. Jeg vil ikke tenke at vi er stakkars ofre som blit utnytta av norske forskere og at det er deres interesser alltid som står i sentrum og vi blir utnyttet. Vi liker å tenke sånn og vi er vant til å tenke sånn.
    Men okei, samepolitikere er skeptisk til dette prosjektet.. det er greit. Men kan vi finne på noe selv da som gjør at vi sikrer åpenhet og fortsatt debatt om seksuelle krenkelser i vårt samfunn? Eller skal vi fortsette å sope skiten under matta slik vi har gjort i alle år?
    Hilsen Anne Lene Turi

    SvarSlett
  4. Ja, det var en utfordring. Jeg tror mange tenker helt instinktivt: har vi ikke snakket NOK om dette nå? Er det noe mer å si?

    Som mor til flere døtre håper jeg at bevisstheten omkring hva som er seksuelle overgrep og hvordan man skal håndtere det er høyere i samfunnet enn tidligere. Men det er slett ingen selvfølge, og tabuemmer som dette kan fortsatt oppfattes som for private.

    Sametinget gir tilskudd til noen organisasjoner som setter og har satt fokus på seksuelle overgrep - men kunne man stimulert til konkrete prosjekter som involverte de lokale kulturskolene og kommunehelsetjenesten? Jeg har ingenting i mot drama som metode, så lenge det er en sikkerhet for at man vet hva man holder på med. Så syns jeg det kan tjene mange formål å ha tilbud om bøllekurs og grensesettingskurs for jenter - men hva med guttene?

    SvarSlett
  5. Anonym24.4.09

    For meg er forebygging av vold (partnervold, vold mellom barn og unge, vold mellom voksne og barn og alle typer seksualisert vold), rusmisbruk og psykiske vansker det aller viktigste å jobbe med i Sapmi. Som politikere, helsepersonell, forskere..
    Vi må tørre å være bevisst og å snakke om sosiale problemer som finnes. Man kan ALDRI snakke nok om det og det er ALLTID mer å si. Jeg synes at man skal støtte folk som prøver å GJØRE noe, i stedet for å sitte på gjerdet og kritisere. Det var egentlig bare det jeg hadde på hjertet. :)
    God helg.
    d.Anne Lenes

    SvarSlett
  6. Anonym24.4.09

    Koffer er det bare jenter som skal lære grensesetting? Eller skal guttene ha grenserespekteringskurs? Er det bare jentene som skal ta ansvar, bære byrden?

    MH

    SvarSlett
  7. Nei, jentene skal ikke bære ansvaret, men jeg er ærlig talt litt opprådd for forslag til tiltak med gutter som målgruppe. Kanskje fordi jeg er oppvokst med bare søstre, og har bare døtre? Og vi må jo innrømme at det er forskjell på kjønnene, og at gutter/menn er overrepresenterte på overgripersiden...

    Ja til grenserespekteringskurs og ja til bevisstgjøring av at et nei betyr nei, ja til et samfunn der det er lov til å snakke om det som er galt og vanskelig, for det er et viktig steg på veien til å gjøre noe med det...

    Men å rettsforfølge seksuelle overgrep og voldtekter er ikke enkelt, her en blogg jeg skrev tidligere, med link til en viktig rapport fra Amnesty International:

    http://aili-keskitalo.blogspot.com/2008/12/voldtekt-p-nordisk-vis.html

    SvarSlett