Teater og overgrep

Det er interessante problemstillinger som reiser seg etter at Teaterfabrikken fikk avslag på pengesøknad fra Sametingets tilskuddsstyre. Pengene skulle gå til å utvikle og sette opp det som NRK kaller "overgrepsteater". Bare denne redaksjonelle begrepsbruken setter i gang ikke helt behagelige tankerekker. Det er kanskje meningen? Kunst skal jo provosere?

Åpenhet er viktig når det gjelder seksuelle overgrep, men jeg opplevde det slik at i denne saken - eller disse sakene - så ble enkeltmenneskers personvern ved noen tilfeller satt til side fordi "offentligheten" hadde krav på å VITE. Ville det også gjelde "overgrepsteateret"? Ville jeg likt at det ble lagd teater av episoder av livet mitt jeg er i ferd med å legge bak meg? Det kan selvfølgelig ikke jeg vite noe om, heller ikke Teaterfabrikken - eller Sametingets tilskuddsstyre. Skulle jeg tatt denne beslutningen i tilskuddsstyret, og samtidig blitt informert om at pengestøtten ble betraktet som inngangsbilletten til det samiske miljøet, så hadde nok jeg også stemt mot...

Det er noe med de skisserte metodene som også gjør meg skeptisk. Her skal man intervjue overgrepsofre, "researche" dem, for senere å formidle deres opplevelser og følelser til et publikum. Og så da? Hva hvis noen trenger hjelp for å bearbeide minner som intervjuene framkaller? Skal Teaterfabrikken drive terapi? Vi får en teaterforestilling, kanskje oppsatt i Kautokeino. En bearbeidet versjon av virkeligheten, der alle vet hvem de virkelige aktørene var. Og så skal Teaterfabrikken reise på turne, men vi blir igjen her. Hva da?

Jeg mener at om disse sakene skal bearbeides for scenen, så bør det gjøres av noen som har respekt for og tilhørighet til det samfunnet som skal gjøres til case. Jeg får en følelse av at vi objektiviseres, skal forskes på og analyseres av utenforstående, som ikke tar noe ansvar for konsekvenser av det de gjør - eller sikrer at det kommer dem det gjelder til gode.

Er jeg i overkant proteksjonistisk?

Drømmehagen testes ut

Ettåringen har blitt 15 måneder gammel, og skal snart begynne i barnehagen. Derfor fant mor ut at vi skulle teste NRKs tilbud for de aller minste. Ungen kan jo allerede ringe opp kjente og kjære fra fars mobiltelefon , og kræsje en pc, så da må tv være det neste. I går ettermiddag satte vi oss ned og så på Drømmehagen.

På fanget til mor satt ettåringen stille i et helt kvarter og fulgte med i den spennende historien om Hoppsy Daisy og den fine steinen som hun ELSKET. Jeg kan ikke tenke meg at hun skjønte noe som helst av storyen - men hun lot seg fascinere av de fine fargene, bjellelydene og den lille dialogen som Drømmehagen kunne by på. ( Hoppsy Daisy! Makka Pakka!)

Egentlig må dette være en fin serie for flerspråklige barn, siden det var så lite dialog. Iallfall hvis en voksen forklarer litt på samisk innimellom. Krever ikke store vokabularet, akkurat. Og handlingen går så sakte, og dialogen så full av gjentagelse at man rekker å tenke seg om flere ganger. På den annen side: det skulle ikke være så altfor ressurskrevende for NRK Sámi Radio å dubbe de der greiene til samisk...

Uansett, det blir nok mer Drømmehagen her i huset...

Aps løfter om kulturpolitikk

Ap er i landsmøterus - og valgløftene sitter løst. Vi Ap-skeptikere tar vel ikke bølgen akkurat når Giske lover mer penger til samisk kultur. Denne gangen er det teaterbygg som skal bygges. Innen 2014, dvs. i løpet av den neste sametings- og stortingsperioden? Nå er det kanskje noen som husker at det gjenstår littegranne for å innfri løftene om byggesaker i DENNE sametings-og stortingsperioden. Et aldri så lite samisk kunstmuseum, faktisk. Men det kommer helt sikkert i nærmeste framtid det også, for det valgløftet er faktisk resirkulert for en ny valgkamp!

Kulturminister Giske - som faktisk er en av de ministrene som IKKE har besøkt Sametinget i det hele tatt, lover at regjeringen skal stille opp med rammebetingelsene, og så skal Sametinget bestemme selv. Det høres ut som en våt drøm! Rammebetingelsene når det gjelder forvaltning av samiske museer og andre kulturinstitusjoner har riktignok ikke vært rare greiene hittil, så her bør Giske vise ny vilje. Det er nesten så man må invitere han til Sametinget...?

Men rett skal være rett: i en sak har Giske løftet samisk kulturpolitikk, og det gjelder saken om samisk pressestøtte. Her bidro man til et løft som betyr at vi har både en samiskspråklig og en norskspråklig dagsavis i dag. Det har tatt mange år med arbeid både fra samepolitisk hold og fra samisk medias side. Godt å endelig se resultater!

Sámi Grand Prix-CD'n amputert?

Jeg tror jeg har absolutt alle Sámi Grand Prix-CDene liggende her hjemme (om jeg finner dem, det er en annen sak...). Jeg har kjøpt dem både for å høre på musikken, og fordi jeg prøver å kjøpe alle samiske CD-utgivelser. Både som en gest til dyktige artister, og for å være oppdatert på hva som finnes av samisk musikk. Det er litt politikk i musikkkjøpene mine, med andre ord, ikke bare musikkglede...

Poenget med Grand Prix-CD-utgivelsene er vel på den ene siden å dokumentere en årlig konsert-happening i Sápmi, og gi artistene en mulighet til å profilere seg og sin musikk. Det har opp gjennom årene vært en del kritikk av arrangementet, som nettopp har gått på dette med ansvaret for artistutvikling og oppfølging. Det har vært begrenset hva arrangørene av Samisk Musikkfestival kan tilby, men CD-utgivelsen - delfinansiert av Sametinget, selvfølgelig, har iallfall vært et tilbud til artistene.

I år vil dessverre noe av artistene ikke delta på denne CDn. Uten å kjenne bakgrunnen for dette, utover det som blir referert i media, så må jeg si det er utrolig synd. CD-prosjektet blir temmelig amputert uten full deltakelse, og de mindre kjente artistene mister en mulighet til å profilere seg sammen med mer etablerte. Dokumentasjonen av arrangementet mister også verdi. Min oppfordring til arrangørene er at de bør vurdere å gjøre CD-utgivelsen til en del av konseptet. Det kan vel hende at noen avklaringer må gjøres mht. fordeling av eventuelle inntekter - men jeg frykter vel i grunnen at det ikke er rare overskuddet igjen etter en slik produksjon...

Uansett, jeg legger herved inn en bestilling på CDn når den kommer!

Svart og hvitt om rovdyrpolitikk

Det sies at det går en konfliktlinje i norsk politikk mellom by og bygd når det gjelder rovdyrpolitikk. Toleransen for rovdyr - og rovdyrtap i beitenæringene er av en eller annen grunn langt større i urbane strøk enn på bygda... Mine år i storbyer som Tromsø og Alta har ikke urbanisert meg nok, selv om jeg drikker min kaffelatte med stolthet! For når det gjelder rovdyrpolitikk så er det situasjonen for næringsutøverne - og for reinen og sauen - som jeg instinktivt orienterer meg mot.

Det betyr ikke at jeg er døv og blind for andre argumenter, og jeg er litt overrasket over denne reaksjonen på et Dagblad-oppslag om NSRs brev til Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet om en gjennomgang av rovdyrpolitikk og -forvaltning. Det var da ikke akkurat en fullstendig utrydding av alle stakkars rovdyr vi etterlyste... Rovdyrdebatten inviterer visst ikke til nyanserte synspunkter. Det kan jo være at de redaksjonelle "gåseøynene" rundt ordet rovdyrpress bidrar til å mistenkeliggjøre våre synspunkter...

Denne konfliktlinjen i norsk politikk merkes overhodet ikke i samepolitikken. Her er vi visst alle skjønt enige om at noe er galt. Eller? Jeg registrerer stor debatt på nrk-weben når det er oppslag om rovdyrerstatninger. Og her kan frontene være ganske harde, med mange påstander og beskyldninger om juksemakeri. Men i de offisielle politiske fora er vi alle ganske samepolitisk korrekte...

Endelig barnehageplass!

Fikk meg en gledelig overraskelse da jeg åpnet mailen i dag! Endelig har lillepia fått barnehageplass... Mailen var kommet onsdag i påskeuka, og jeg fikk straks dårlig samvittighet for å ha gått inn i maildvale i påskedagene. Under morrakaffen hos lillesøster hadde jeg nemlig slengt litt med leppa fordi varaordfører Jan Ole Buljo lovte på Ođđasat at barnehagekøen skulle avvikles til påske. Jeg suret litt fordi vi fortsatt sto i kø ( lillesøster har fått en unge ut av køen og inn i barnehagenirvana...). Og så hadde vi fått plass! Riktignok er det ikke helt klart når vi kan begynne, men når Kautokeino våkner til liv etter påske, så ordner det seg vel...

Men i det samme meldte angsten seg. Er gullungen egentlig voksen nok til å flytte hjemmefra og klare seg selv ute i den store verden? Tør vi dette? Hvordan skal hun klare seg uten eadni og áhčči? Kommer de barnehageansatte til å skjønne det når hun er sulten, tørst, trøtt eller lei seg? Kommer hun til å gråte når vi forlater henne der? Kommer de til å få henne til å sove? Kommer hun til å bli terrorisert av de større ungene? Kanskje hun egentlig burde være hjemme enda lenger? Kanskje vi skal ordne hjemmeundervisning fram til konfirmasjonen, eller iallfall til hun lærer å selv skrive klagebrev til kunnskapsministeren?

Men mor har mye annet på plakaten, og det er ikke alltid like barnevennlige aktiviteter. Typisk nok opplever jeg det slik at det er MINE valg som gjøre at ungen skal begynne i barnehagen - og ikke barnefarens... Nei, nå gjelder det å se det positive i denne utviklingen. Jeg har selv bare gode minner fra barnehagetida!

Påskekyllingen

Satt og leste Morgenbladet fredag ettermiddag (en avis jeg anbefaler på det varmeste, mye lesestoff, selv om kulturstoffet blir ganske ufordøyelig for meg) om kyllingproduksjon i Norge. Jeg ventet utålmodig på at 3net skulle få opp nettet i Kautokeino igjen, slik at jeg fikk gjort noe fornuftig. Og så ble jeg fanget av dette intervjuet med en kyllingprodusent. Han kunne fortelle at forbrukerne ikke ville ha store kyllinger, fordi de ble for dyre og tok for lang tid å steke – selv om de ville smakt mye bedre. Han ville gjerne produsere større og bedre kyllinger – men forbrukerne vil altså ikke ha dem.

For noe sprøyt! Som forbruker må jeg si meg hjertens uenig. JEG VIL HA STØRRE KYLLINGER! Men aldri at jeg er blitt stilt over for noe valg! Rema 1000 eller Coop uavhengig – alt de har å by på er jo disse stakkars tørre småspurvene som aldeles ikke rekker til noen familiemiddag – og har altfor mye skinn og bein i forhold til kjøttmengden. Jeg ville gjerne hatt en stor og feit kylling på en kilo under ovnsgrillen. Jeg er villig til å betale hva det koster å fore den opp i fire dager til, slakte den og frakte den til meg. Den trenger ikke koste kr. 29,90,-. Og jeg tåler å vente det ekstra kvarteret det tar å steke den! Hører dere meg: kyllingprodusenter og kjedebutikkenes markedsanalytikere? Har dere virkelig spurt forbrukerne om dette?

Neste gang jeg blir oppringt av en eller annen markedsundersøkelse skal jeg ikke legge på, men passe på å si i fra om dette med kyllingene. Og det oppfordrer jeg alle andre til å gjøre også! Kanskje det er på tide med en ny grasrotaksjon på Facebook slik at den tause majoriteten får sagt i fra om våre kyllingbehov? Tenk dere, en kilos-kylling, med smør og rosmarinkvister under brystskinnet slik at det blir sprøtt, og noen snitt i lårkjøttet slik at det steker ferdig før brystkjøttet blir tørt. ( Jeg har da sett Jamie Oliver på tv. Nettet faller ikke ut hele tiden.)

Mens jeg venter på større og saftigere påskekyllinger, så sverger jeg til reinkjøtt og elgkjøtt. Kanskje ligger det noen ryper nede i fryseboksen også?

Men hvorfor føles livet så meningsløst uten internett- og tv-forbindelse?

Sametingslistene offentliggjort!

Ved midnatt gikk fristen for å levere listeforslag til sametingsvalget ut, og nå har Sametinget offentliggjort listene her. Imponerende 55 lister er levert inn, og ikke uventet er det min egen valgkrets, Ávjovárre, som topper med 11 ulike lister. Det skal ikke mangle valgmuligheter for velgerne iallfall. Vår liste i Ávjovárre ser slik ut, og NSR-listene i de andre valgkretsene finnes her.

Ikke de store overraskelsene på listene. Kanskje noen uventede navn her og der, og noen uventede plasseringer, men det meste er slik som forventet. Det som er spennende at det er mange som satser bredt geografisk, med lister i mange valgkretser, og dermed vanskelig kan drive bare med enkeltssakspolitikk. De kommer til å bli utfordret, og utfordre hverandre på å utvikle en helhetlig politikk som omfatter mer enn bare en valgkrets - og det syns jeg er bra!

Det er vanskelig å la være å spekulere på hvordan dette slår ut i stemme- og mandatfordeling. Fra den gamle valgordningen vet vi at de store tjente på at stemmene ble spredt på mange - hvordan slår detet ut i dag? Vi er vel mange som sitter å regner litt i disse dager...

Må finne kalkulatoren! Tett før alvoret begynner!

Boazu - all around the world!

Men enkelte politikere kappes om å angripe reindriftas uforholdsmessige store makt ( makt til å stenge skuterløyper, makt til å komme med innsigelser i plansaker, makt til å bli ekspropiert bort fra flytteveier og beiteområder), så feirer den internasjonale reindrifta seg selv sammen med politikere, forskere og adminstratorer i Guovdageaidnu. Her arrangeres den 4. internasjonale reindriftskongressen, med deltakere fra alle deler av de sirkumpolare området - og til og med fra Kina og Iran... Visste dere at det drives reindrift i Skottland, forresten?

Et fantastisk arrangement! For meg som vokste opp mens Russland lå bak jernteppet, så er det virkelig en opplevelse å lære mer om alle folkeslagene, språkene og kulturene som har overlevd gjennom Sovjetstyret - men som nå trues av klimaendringer og industrialisering av nordområdene.

For det er til tider dystre framtidsperspektiver som legges fram. ICR, International Centre for Reindeer Husbandry la tirsdag fram en rapport om konsekvensene av framtidig petroleumsutvikling i Barentsregionen. Rapporten sier at i 2030 kan 80% av sommerbeitearealene i Barentsregionen være borte. Rapporten er også en liten "reality check" når det gjelder den store makta reindrifta påstås å ha. Det viser seg at det er marginalt i hvilken grad reindriftas innsigelser mot inngrep i beiteland fører fram (12% på arealplan nivå, og bare 7% i enkeltsaker) - og ofte er problemet at man overhodet ikke blir informert om inngrep.

Skulle gjerne linket til rapporten og til mer informasjon om kongressen - men denne linken får jeg ikke til å fungere: www.reindeerportal.org. Kanskje alt oppstyret omkring kongressen har gjort at hjemmesiden kollapset? Håper siden er oppegående snart, så flere får tilgang til denne informative og godt illustrerte (politikervennlige?) rapporten. I mellomtiden skal jeg ta meg en tur på kongress!

Kakespisingsmesterskapet

Bare for å ha sagt det: tolv kaker holder i massevis, enten du har 40 eller 100 gjester.

Iallefall hvis en av dem er en svær marsipankake, som den på bildet.

På tredje dag etter konfirmasjonsselskapet strever vi fortsatt med å svelge unna. Familien får servert et kakestykke til alle måltider, og jeg insisterer på å invitere kaffegjester for å få litt omsetning på kakene mens de ennå er delikate. Noen synger nå på siste verset... Gjestene får heller ikke gå før de har tatt med seg litt til neste kaffetår.

Dag 3 er det meste unnagjort. Syns selv det var litt synd at suksessterta mi ikke var drøyere enn at jeg tygde i meg den siste biten i ettermiddag. Den har bare blitt bedre av å stå, deilig seig mandelbunn og fyldig eggekrem - nydelig!

Nå har vi bare en kake igjen: lillesøsters ostekake med creme-fraiche-topping. Den kom seg faktisk aldri på kakebordet, fordi det ikke var plass. I kveld, når det er kaketid igjen, så skal vi kjøre jordbær i blenderen til saus, og smake på ostekaka. Det er nesten så det frister. Hadde det ikke vært for at jeg er litt kvalm...