25.06.2009

Heia Sápmi!

I disse dager spiller Team Sápmi - det samiske herrelaget - i Viva World Cup i Nord-Italia. Sameradioen melder om tomme tribuner når laget vårt spiller. Hva? Vil ikke Italia se sameguttene briljere med ballen? Kan du skjønne - i en av Europas store fotballnasjoner. Hvor er AC Milans og Juventus' talentspeidere??

I sånne øyeblikk blir jeg rammet av akutt 80-tallsnostalgi. Jeg er tilbake på Báktevárri stadion sommeren -86, med neonfargede klær og permanentkrøller, som publikum på den første landskampen mellom Sápmi og Åland. Sápmi vant! Jeg kan ennå kjenne nasjonalfølelsen bruse gjennom brystet! Jeg var så stolt! Dette var vårt lag -Sápmi-spillerne var så kule! Kalle Tjäders Maradona-rundkast etter en scoring husker jeg ennå i dag. Flere tusen tilskuere - det er jeg brennsikker på at det var - har aldri sett så mye folk i Kautokeino noen gang senere!

I dag spiller Sápmi i Nord-Italia for noen få tilskuere, og jeg kan ikke for at jeg syns det virker litt stusselig i sammenligning. Team Sápmi burde spille her i Sápmi - hvem har glede av dem i Nord-Italia? Ja, jeg vet at Viva World Cup var i Gällivare i fjor sommer, men da hadde jeg baby og greier og var lite klar for cup- og festivalrunddansen. Hvordan var stemningen? Noen som var der?

Kanskje går det ikke an for meg å gjenskape følelsen av å være 17 år og ha livet foran seg, og være stolt av noe som hørte oss til. Da jeg vokste opp var det ikke noen selvfølge at det samiske var kult. Bildet i offentligheten var at vi var sørgelig traurige og gammeldagse, eller politiske aktivister. Det kule kom først senere - og det jeg husker best fra min tidlige ungdom var Beaivváš med Min duoddarat - og landskampen Sápmi-Åland. Ja, jeg husker Mari Boines første plate, jeg husker Karasjok-guttenes gálssot-hearvvat, men Sápmi-Åland seieren var det største
som hendte!! Jeg husker det neongule skjørtet jeg hadde på meg da jeg bløffet meg inn på Ája om kvelden, og at det var første gang jeg så en gutt med kofte OG blekede jeans. (Gjett hvem det var...)

Back to the eighties! Viva Sápmi! La oss få en EKTE landskamp på hjemmebane!

23.06.2009

Sommeren kommer brått på!

Når man bor i nord, så er man ikke bortskjemt på sommer. Hvis solen titter fram, så skynder vi oss å ta en pause i snømåkinga, og setter oss ned på sparken... Uti juni har (kanskje) snøen blitt borte, det har kanskje blitt grønt - og myggen har iallfall kommet. Men jeg klarer liksom ikke helt nyte sola. Jeg er hele tia sikker på at den snart blir borte - og at vi blir straffet med regn og kuling resten av sommeren. Jeg er vær-pessimist av ren selvoppholdelse. Da blir jeg aldri skuffet over været...

Sola og sommeren dukker plutselig opp en dag i juni - men er jeg klar for den? Som regel ikke. Til tross for at alle ukeblader - og noen aviser også - i månedsvis har gnålt om sommergarderoben, sommersveisen, tørrbørsting, selvbruning, hårfjerning, pedikyr, celulittkurer osv. Jeg er fortsatt vinterbleik, og sommerklærne er ikke pakket fram. Ja, sommerklærne pakkes fram - de kjøpes ikke inn hver vår. Lite slitasje på dem, med andre ord. Vinterklærne henger som regel framme hele året, til sammenligning...

En solskinnsmorgen i juni står jeg fortvilet foran klesskapet og prøver å bli inspirert. Fortsatt er det mer av meg som skal dekkes til enn det som skal vises fram, og det betyr at mulighetene for å ønske sommeren velkommen er begrenset. Det blir standardgarderoben med en (1) sommerinnrømmelse: sandaler som viser tærne - selv om jeg ikke rakk å lakkere dem i sesongens nye korallfarge.

Tenker litt på áhkku, som heller kledde på seg enn av seg. Ikke har vi vær til disse sommeklærne, og den gjennomsnittlige samekroppen svarer ikke til idealmålene i ukebladene uansett. Har du forresten sett en samemann på sommeren? Ansiktet og hendene er knallbrune - resten er blendahvitt. Våren er vår tid for å nyte sola! Sommeren tar vi som den kommer. Hvis den kommer.

18.06.2009

Avisbud med feil farge

I går kunne Altaposten melde at to abonnenter hadde sagt opp avisa etter at en mann med afrikansk opprinnelse ble observert under opplæring som avisbud. Et annet avisbud, en innvandrer, kunne fortelle at han har opplevd utrivelige episoder "men 70% av kundene er greie".

Hverdagsrasisme har tidligere vært tema i Altaposten, etter trusselepisoder i ungdomsmiljøet. Da sto også samer fram og fortalte at de kunne oppleve det som belastende å være same i Alta. Altaposten skal ha ros for å ta opp slike ubehagelige tema. Samtidig vet vi at avissidene i Finnmarksavisene noen ganger går over alle støvleskaft med desinformasjon og angrep på samer og/eller reindrift. Dette er medias rolle på godt og ondt. Noen ganger er jeg glad for at ungene mine foreløpig bare leser tegneseriene i avisene. Jeg gruer meg litt til den dagen jeg må forklare og forsvare all den undertykkingen samene, Sametinget og reindrifta driver med... I vinter ble jeg kontaktet av en mor i reindrifta. Hun kunne fortelle at hennes nesten voksne barn opplevde det som veldig belastende, og det gikk på motivasjonen løs når det gjaldt å etablere seg i reindrifta.

Den tøffe debatten setter noen merkelapper på oss samer, som blir til sannhet bare de gjentas ofte nok. Mange vil nok mene at dette ikke har noe med hverdagsrasisme å gjøre. Kanskje ikke. Men det synliggjør noen holdninger og fordommer som finner sine paralleller i tidligere tiders syn på samer som "mangelfulle" på mange måter. Å si opp avisa fordi avisbudet har feil farge - det er et mye tydeligere uttrykk for hverdagsrasismen. Det er lett å sette fingeren på, og de aller fleste av oss vil klart ta avstand fra det. Dermed er det lettere å snakke om det også. Det finnes hverdagsrasister. Herved er det bevist.

Men har debatten om samesak noe med holdninger og fordommer å gjøre? Eller er det bare opplyst samfunnsdebatt?

17.06.2009

Teknologi - demokrati eller overvåkning?

Er du på Twitter? Jeg har vært der noen måneder (NSR er der også...), men er fortsatt en twitter-amatør, på den måten at jeg stadig oppdager nye muligheter. Ikke at man har tid til å sette seg inn i alt, da... Det mest overraskende med twitter for min del var å kunne sette pris på "short stories" altså litteratur - noveller på inntil 140 tegn. Utrolig at man kan si noe meningsfylt og tankevekkende i en litterær form på 140 tegn... Den andre a-ha-opplevelsen var all humoren: jeg har mye moro av å følge profilene Tulle-Jens og NestenSivJensen, mye god samfunnssatire der! At jeg i tillegg får mange tips om aktuelle saker og nye kilder er en selvfølge.

Men nå: med urolighetene i Iran i forbindelse med valget der, så kommer Twitters funksjon i forhold til demokratiutvikling virkelig til syne. Som mange totalitære stater forsøker også Iran å kontrollere informasjon og kommunikasjon via internett, enten det dreier seg om søkemotorer, mail-trafikk eller sosiale medier som Facebook for den saks skyld. Twitter har de ikke helt fått taket på - og det har gjort Twitter til en viktig kanal for umiddelbar informasjon om hva som skjer i Iran. Kanskje en av de få?

Det får meg til å tenke på tidligere oppstander i totalitære regimer, slik som i Kina eller i Øst-blokk-landene. Hadde historien sett annerledes ut med tilgang på moderne informasjonteknologi? Har vi bedre muligheter til demokratiutvikling i dag fordi teknologien kan være en kraft og ikke bare en motkraft? Og i et samisk perspektiv: ville Alta-saken utviklet seg annerledes med den umiddelbarheten mobiltelefoner og Twitter gir?

På den andre siden: denne uka har også vist oss at den nye teknologien gir muligheter til overvåkning man ikke hadde tidligere. Jeg kjenner et snev av samisk paranoia når jeg tenker på at de mailene jeg sender slekt, venner eller samarbeidspartnere på svensk side går via svensk overvåkning... Tror jeg må skrive mer på samisk for å gjøre det litt vanskeligere for dem. Kanskje det kan bli noen arbeidsplasser ut av det? Egne samisk oversettere tilknyttet svensk etterretning? Kanskje de har det allerede, for alt jeg vet...

16.06.2009

Navnet skjemmer fortsatt ingen?

Det måtte jo bare komme! Har egentlig skjønt at noen ladet opp til det lenge, derfor dette tidligere blogginnlegget. I løpet av de siste ukene har jeg sett det samme leserinnlegget publisert i flere aviser, der jeg blir avkrevd en selvangivelse av identitet og etnisitet. "Er Aili Keskitalo same?"

Leserinnlegget er utformet slik at jeg ved å bekrefte min samiske tilhørighet med det samme fradømmer alle sjøsamer deres identitet - alternativt kan jeg hevde at de har rett til å være sjøsamer - men da er jeg selv diskvalifisert som same. Fordi jeg heter Keskitalo, og det kan ikke en ekte same hete. Ikke egentlig.

Mens jeg funderer litt over dette valget (og om jeg i det hele tatt ser behov for å stå fram som same - etter førti år som same) så spør jeg igjen: etter det vi vet om samisk historie og norsk jordsalgs- og navnepolitikk - forteller egentlig etternavnet alt om etnisk tilhørighet?