16.12.2010

80-tallslykke

Det er noe med å passere 40, og drømme om sin tapte ungdom... Nå for tia får ikke folk ekte 40-årskriser og eksistensiell angst før de fyller 60, det er mitt inntrykk. Det som gjenstår av 40-årskrisen er akutte og hyppige nostalgi-anfall. Og for meg er det altså 80-tallet som dukker opp. Permanentkrøller, skulderputer, slitte Levi's-bukser med høyt liv... Åh, sukk. Det neongule skjørtet, de oransje snekkerbuksene... Gryteretter fra Toro... Kinakål med Thousand Island-dressing. Guttene som grodde bart for å se eldre ut... Den gangen jeg kunne høre på skuterlyden om det var en Yamaha eller ikke.

Men musikken er nostalgi-eneren for meg! Av og til har jeg øyeblikk av pur- 80-tallslykke fordi jeg hører en låt som minner meg om ungdomstia mi. Spesielt hvis det er en sang jeg hadde glemt, som bare plutselig dukker opp på radioen eller noe sånt.

Det er tydeligvis noen som har det som meg, og som avhjelper sin nostalgi-hunger med å lage nye versjoner eller remixe ungdomstias favorittlåter. Her i høst hørte jeg en ny versjon av Broken Homes Oh Yeah på radioen, en versjon som fikk det til å krible i meg fordi den var om mulig bedre enn originalen. Etter litt research finner jeg ut at det faktisk er et band fra Alta/Hammerfest, Zefire, som har laget denne versjonen. Den er tilgjengelig på iTunes også, og er derfor på favorittlista på iPoden for tia.

Jeg hadde ikke altfor mange kassetter da jeg gikk på ungdomsskolen, utvalget her i Kautokeino var ikke så stort, og hadde man kunnet kjøpe denne på - la oss si Samvirkelaget - så hadde jeg sikkert ikke hatt råd likevel. Ved et lykketreff fikk jeg spilt den inn på en opptakskassett fra radioen ( fantes det kanskje bare EN radiokanal?), og dermed duret den en hel sommer gjennom. 1983?

You see? En sang - og plutselig var hele ungdomstida mi i Kautokeino og Karasjok på 80-tallet rullet opp.

Er det noe som gir deg nostalgi-tripp?

15.12.2010

Ute på prøve

Dere som har familie har sikkert også registrert at det ikke nytter å sykemelde seg fra familieforpliktelsene. Iallfall ikke de som dreier seg om ungene dine. Mamma er mamma, uansett hvor skrøpelig man føler seg. Jeg gjør så godt jeg kan for å henge med, men de store jentene resonnerte seg raskt fram til følgende: 1. Mamma er lett å trette ut i en diskusjon, fordi stemmen ikke holder. 2. Mamma er midlertidig arbeidsufør, men ikke fratatt hverken sertifikat eller visakort.

Juleshopping i Alta for mamma og de store jentene virket dermed som en god ide.

Jeg gikk med på dette av to årsaker, for det første var det en anledning til å teste ut shoppingformen, kjøreformen og prateformen. For det andre var dette noe jeg kunne gjøre som mannen i huset ville være veldig takknemlig for å slippe unna.

Etter desemberlønnas ankomst bar det derfor avgårde på tur med jentene. Jentene ble droppet i sentrum med sin tilmålte sum til julegaver, og selv tok jeg med meg smultringer for å få kaffe hos en venninne. Stemmen fungerte helt fint i en setting med lite bakgrunnsstøy, og bare en person å snakke med. Mye verre ble det da jeg forsøkte å snakke med ei kusine og mannen hennes på en kafe rett ved rulletrappa i Nord-Norges største shoppingsenter. Det ble mye "Hæ?" og "Ka?" før hun medfølende først spurte meg (og seg selv?) - "Hvordan skal du klare deg i familien vår nå?", så forklarer hun til mannen sin (som sikkert skjønte hva hun mente allerede): -"I slekta vår klarer man seg fint uten armer og bein, men stemme, det må man ha!"

Gleden over å være ute på prøve flatet litt ut, mens jeg tenkte på det hun hadde sagt resten av shoppingturen. Jo, jeg kommer kanskje til å klare meg blant den sindige og velmodulerte (men akk så tunghørte) farsslekta, men det spøker for meg når det gjelder den høylydte, rappkjefta og snartenkte morsslekta. Jeg som allerede blir beskyldt for å være stille og rolig...

10.12.2010

Mitt liv som "Tause-Birgitte"

Tilstår at jeg har latt bloggen hvile altfor lenge. Inspirasjonstørke av et eller annet slag. Når jeg nå bestemmer meg for å gjenopplive kanalen, så er det fordi skriftlig kommunikasjon plutselig ble så mye viktigere for meg. Da jeg mistet stemmen...

Komplikasjoner i forbindelse med en operasjon har gjort at det ene stemmebåndet mitt er lammet, og det setter store begrensinger for hva jeg greier å prestere muntlig. Forhåpentligvis er dette bare midlertidig, men hvor midlertidig er uklart. La oss si det sånn: det blir neppe noe julesang på meg i år.

Da jeg var liten fantaserte jeg over hvilke sanser eller funksjoner jeg ville klare å leve uten, hvis jeg fikk "velge" funksjonshemming. Stemmen var aldri et førstevalg, av en eller annen grunn. Bare i mitt eget hjem opplever jeg hvor begrensende stemmesvikten er. Prøv å uttrykke autoritet overfor dine barn når de knapt kan høre deg. Prøv å svare på et rop om assistanse et annet sted i huset, når du er opptatt med noe. Prøv å fange oppmerksomheten i en samtale med flere enn to deltakere. Prøv å snakke i en bil med motoren i gang. Uten stemme. Det krever mye av deg selv, og dem du prøver å kommunisere med. Og hvis de ikke vil høre...

Foreløpig utforsker jeg mitt nye liv som Tause-Birgitte hjemmefra. Det må jo være noe å plukke når det gjelder ikke-verbal kommunikasjon, kroppsspråk, dramaturgi, å fange oppmerksomheten, noe som kan avhjelpe mitt akutte kommunikasjonsproblem - og kanskje komme til nytte senere også? Jeg kan jo hente inspirasjon fra to-åringen jeg har i huset? Når hun ikke får oppmerksomheten, så slår hun i bordet, eller tramper i gulvet. Hun flytter seg til hun oppnår øyenkontakt med den hun ønsker å snakke med, kommer gjerne helt opp i fanget til deg hvis du f.eks. leser avisa. Det kan være noe å lære der... Kanskje kan stemmesvikten også brukes som en hersketeknikk? Talende, trykkende taushet kan skape usikkerhet hos den du snakker med. (" Hvorfor sier hun ingenting? Er det fordi hun ikke kan? Eller er det fordi hun er uenig? Eller lader hun opp til ett eller annet?) Dette har jeg allerede testet ut på en turnuskandidat på sykehuset. Det funker, men jeg vet ikke helt hva det kan brukes til.

To-åringen har forsøkt å hjelpe meg, ved å demonstrere hvordan man kan harke og hoste litt for å klarne stemmen. Da det ikke ga noe resultat informerte hun faren sin: "Eadni ii gullo nu bearehaga". Og det stemmer i grunn...

22.09.2010

Med business-telefon i bærskogen

Mine forsøk på multi-tasking når nye høyder. Etter å ha gått glipp av fjorårets bærsesonger på grunn av valget, så prøver jeg å ta litt igjen denne høsten. Iallfall såpass at minstejenta skal kjenne sammenhengen mellom det vi finner i lyngen, og det vi spiser på brødskiva. Problemet er at høstdagene er korte, og stadig blir oppstykket av reiser og møter og andre triviliateter.

Denne uka skulle far i huset i vedskogen og det var en nydelig høstettermiddag med solskinn som fristet både mor og minsten. Vi ville gjerne bli med for å se etter bær. Alt lå til rette for en koselig dag, bortsett fra to ting: brøddeigen og telefonmøtet...

Brøddeigen lot seg out-source til tenåringen, selv om hun påsto at min instruksjoner fikk det til å virke mye vanskeligere enn på skolekjøkkenet. (Jeg måtte pedagogisk forklare henne at min måte er arbeidsbesparende i lengden, fordi den er proaktiv i forhold til sånt som at brødene kan vokse sammen, skorpen kan sprekke, skorpen kan tørke og falle av etter frysing osv.)

Telefonmøtet var det verre med, men jeg satset på god dekning fra vedteigen vår. (FeFo-avgiften betalt såvidt jeg vet det. Hvis ikke må det betraktes som en politisk statement...)

Vel fremme trillet både mor og småtten rundt i lyngen. Tyttebærene var mange, kanskje ikke så store, men mer enn nok til trollkrem og litt syltetøy. Litt blåbær som ennå ikke var frosset fant vi også. Mistet bare mobiltelefonen ( business-modell) i lyngen en gang, og den ble ikke våt. Gjennomførte telefonmøtet på 20 minutter i veikanten, mens ungen ble underholdt av far og áhkku og kvikklunsj.

Da slo det meg at en samisk businesstelefon egentlig burde sett helt annerledes ut. Hva slags business har vi? Ikke helt som annen business... Jeg har allerede hatt to telefondödare-opplevelser: en i myrlendt terreng halvveis opp Ivar-veien i Hellmobotn, og en annen da både telefonen og bil-laderen ble med meg ut av bilen på tur inn på en bensinstasjon. Vurderer å bytte ut denne ømtålelige saken. Neppe noe med touch-screen, for å si det sånn.

Den perfekte samiske business-telefon må tåle ymse samisk business, turer i vedskogen og på myra, harde klimatiske forhold og noen byturer med kaffelatte og steingulv i ny og ne. Den må ha god antenne og lang batterilevetid, for vi ferdes stadig på grensen av dekningsområdene og borte fra lademulighetene. Den bør kunne håndtere samisk tegnsett, og kunne brukes til å oppdatere Facebook. Kamera hadde også vært fint!

Jeg visste det var gode grunner til at jeg ikke heiv meg på i-phone-bølgen!

21.09.2010

Direkte linje til Youngstorget og til Vårherre

Vi er fra før av godt kjent med samiske arbeiderpartpolitikeres direkte linje til partikontorene på Youngstorget. Nytteverdien av dette er omstridt i våre rekker, for det virker som den kanalen for innflytelse ikke bare fungerer en vei - men også andre veien, slik at partiets synspunkter fra sentralt hold importeres til Sanetinget.

Det som er nytt er at Aps sentrale samepolitikere også har andre kanaler. Et kjent ansikt i Troms Ap, ordfører Bjørn Inge Mo, påtroppende til styreverv i Troms Kraft, har helbredende evner. (Han kan kanskje få bruk for sine helbredende evner der? Troms Kraft har allerede connection med First House og Bjarne Håkon Hansen, Snåsamannen er neppe langt unna...). Sametingsrepresentant fra Sør-Norge valgkrets Heidi Greiner Haaker snakker med de døde.

Som disse to har også jeg en kulturbakgrunn der tradisjonell medisin, lesing, blodstopping er levende, og der hendelser og handlinger kan bli forklart på en alternativ måte. Du kan få beskjeder fra det hinsidige på ulikt vis, f.eks. gjennom syn og drømmer. Men slike ting formidles vanligvis i fortrolighet over en kaffekopp, eller ved bålet i høstmørket.

Kanskje derfor min ryggmarksrefleks er at disse bekjennelsene i all offentlighet oppleves som fremmede? Vi snakker ikke om dette i offentligheten. Det føles som om denne kraften svekkes når den alminneliggjøres og distribueres til allmennheten. Er dette en ubevisst bekyttelsesrefleks fra min side, eller ligger det også i min kulturbakgrunn at dette ikke skal snakkes om? Blir alt bedre om vi snakker om det, eller er det noe som blir borte på veien?

31.08.2010

Anbefaler reinkjøtt til middag i dag!

Nå er det på tide at alle samer og sympatisører går i gang med en massiv reinkjøtt-spise-dugnad! Slaktesesongen er rett rundt hjørnet, og media melder om fulle lagre. Mens vi strever med å plassere skyld og ansvar, samt finne løsninger som forhindrer at dette skjer neste år også, så får vi vel spist en del reinkjøtt!

For min egen del må jeg dessverre si at dette året har jeg spist mindre reinkjøtt enn vanlig. det er grenser for hvor mye reinskav du kan tygge i deg, og kjøttkoking krever litt mere planelgging en det jeg greier å få til på en vanlig hverdag. Frysedisken på Rema byr noen ganger på reinskav fra fem forskjellige produsenter, og det er jo bra, men hvor ofte kan man egentlig servere reinskav? En gang i ny og ned steker vi biff, tenk om man kunne få kjøpt biff av reinkjøtt i ferskvaredisken på Rema i Kautokeino?

Jeg har bestilt nisterein, og det er helt klart det beste alternativet når hele jobben med skjæring, salting, røyking og pakking er gjort. Jeg savner likevel det lettvinte alternativet i tillegg til finnbiffen. Koteletter kanskje, som man nå må over grensen for å få tak i.

Jeg skal gjøre mitt bidrag i reinspisedugnaden, selv om det blir reinskav og kokt kjøtt annenhver dag. Hvis noen har noen forslag til variasjon på reinskavet, så kom med tips!

30.08.2010

Plasteret som røyk -

Heisan, hva skjedde med sjøsamekvota? Det 3000 tonnene som eks-fiskeriminister Helga Pedersen lovte på sin siste dag på jobben? Ooops, det var visst ingen sjøsamekvote likevel, den er pent blir fordelt til alle andre trengende, og det er jo rettferdig, iallfall ifølge FKD.

Helga-kvoten, som også er blitt referert til som judas-kvoten eller Helga Pedersens sjøsamiske testamente, ble av meg karakteristert som "ett lite plaster på såret", da den ble lansert på samme dag som filmen "Kasta på land" av filmskaperne Harry Johansen og Toril Olsen hadde pressevisning, en fredag i oktober 2009. På visningen på kommunehuset i Tana bru, prøvde flere trofaste Ap-ere å redde ansikt ved å hausse opp kvoten med kommentarer som : "fiskerne bryr seg vel ikke om rettigheter, bare de får fiske. Det er jo det som betyr noe". Vi ikke-ap-ere hisset oss mer opp av det andre Helga sa: nemlig at regjeringen ikke anerkjente samiske fiskerirettigheter. Forsøket på å sukre denne pillen med skarve 3000 tonn, funket ikke helt på oss, av en eller annen grunn...

Regjeringen har prøvd å legge dette kjøttbeinet på bordet for å begrave andre problemstillinger i forhold til Kystfiskeutvalgets forslag. Siden hverken Sametinget eller samiske organisasjoner har vært villige til å betrakte dette som noen annet enn et mulig påslag ETTER at fiskerirettighetene er anekjent, så er forslaget tydeligvis begravet. Sametinget skal sikkert ha skylda, hvis da ikke FKDs spin-doctor lykkes i å forklare sinte fiskere og andre at Helga ikke mente det hun sa...

Jeg mener å huske at argumentasjonen for Helga-kvota var som følger: Det finnes ikke sjøsamiske rettigheter, men ulike reguleringer har slått spesielt dårlig ut i sjøsamiske områder, og dette vil vi rette på med 3000 tonn. Hvordan skal man tolke at dette ikke ble fulgt opp? Finnes rettighetene likevel eller er det ikke lenger behov for å kompensere for tidligere reguleringer?

( Forøvrig må jeg visst lære meg noen fiskeri-metaforer. Har karakerisert kvota som både "sukret pille" og "kjøttbein" i dette innlegget. Innlandsame, vet du... AGN er selvfølgelig rette metaforen!)

24.08.2010

FeFos forretningskåthet

Jeg føler meg nesten som en gammelkommunist som skriver under denne headingen, men jeg syns at FeFo legger mer og mer vekt på utvikling av nye forretningsområder. Det er sikkert mye mer moro enn å drive med kjedelig forvaltning, og det er vel det det blir penger av. Forvaltningen av utmarka tjener man for lite på, det fikk vi høre om i går på TV-ođđasat. Der må prisene økes.

Det siste er nøkkelferdige hytter. Greier du å henge med i svingene når FeFo lanserer nye inntjeningsmuligheter? For maksimering av et overskudd vi ikke har bestemt hvordan vi skal bruke ennå? Som Sametinget ikke en gang er helt sikker på at de vil ha?

Jeg kommer ikke over paradokset som ligger i at både inntjeningen er for lav og overskuddet for stort samtidig. Hørt om kryss-subsidiering av tjenester, FeFo? Vedhogst-avgiften, som de fleste nå er enige om var mere bråk enn ull, bli sannsynligvis betalt av akkurat de samme menneskene som betaler festeavgift. Festeavgift er om jeg ikke tar feil et vesentlig bidrag til driften av FeFo, et forretningsområde med overskudd. Hva med litt kryss-subsidiering?

Mitt bidrag til utvikling av FeFos strategier er følgende: ro ned ett gir på utvikling av nye forretningsområder, og gjør det til jobb nr.1 å tilby gode tjenester til lave priser for Finnmarks befolkning. Det kan hende det tar lenger tid å bygge opp et overskudd, men vi vet jo foreløpig ikke hvordan vi vil benytte dette overskuddet. Hva med å pløye det inn i en konsolidering av virksomheten, og la innbyggerne få fordøye de nye forretningsmulighetene en stund?

Er disse tankene mine et resultat av lavt stoffskifte eller sunn fornuft, det er spørsmålet...

23.08.2010

Potensielle vannskader

Toppoppslaget på NRK Sámi Radio just this moment: Vannet i Kautokeino er friskmeldt! Jeg er ikke så sikker på at hele Sápmi gleder seg over denne meldingen, men for oss Kautoværinger er det en gladsak av dimensjoner. Eller?

For meg blir det en ikke-nyhet. Vi kom hjem fra sommerferie, og lesket oss med deilig Kautokeino-vann i en ukes tid før kokevarslet kom. Det vil si, sammen med kokevarslet kom beskjeden at UV-renseanlegget mest sannsynlig hadde vært ute av drift en stund allerede. E-coli-bakteriene var derfor godt distribuert til også våre tarmsystemer. Det virket rett og slett litt rart å plutselig begynne å koke det vannet vi hadde drukket med god appetitt i en uke og vel så det.

Det er klart det går litt ut over vannforbruket. Ungene får servert juice og melk og sikkert en del brus også. Vi voksne finner alltids noe å erstatte vannet med. Men ett glass i ny og ne ser ikke ut til å ha gått utover allmenntilstanden i vår husstand. Jeg tror egentlig at vi har blitt immune, for det er jo et etterslep i vannkontrollene. Det tar tid før prøvene analyseres, og vannet ligger vel en stund i rørene også. Det vil si at vann du tror er friskt, bare ennå ikke er analysert, eller vann du driver og koker, egentlig er friskt.

Bedre føre var osv. sier vel du. Jeg har kapitulert i forhold til kokevarslene. Det er mer enn hva en dobbeltarbeidende husmor skal behøve å forholde seg til. Koke eller ikke koke, kjøpe eller ikke kjøpe, jeg drikker det som kommer fra springen og håper det beste. Får litt den samme følelsen som med søppelsortering. Hvor blir det av den møysommelig sorterte søpla? Brennes alt opp på samme sted likevel? Eller kjøres det tusenvis av kilometer for å gjenvinnes? Spiller det noen rolle om jeg koker vannet eller ikke?

20.08.2010

"Vil fungere bra på bygda" - litt rosablogging på en fredag

I storbyer som Oslo (og Fauske) driver de med mye rart. Etter ferien er jeg sånn passe nyhetssugen, men må fortsatt lese mye som ikke helt tilfredsstiller mine nyhetskriterier. Som for eksempel debatten om Pia Haraldsens kolleksjon Oslo Fashion Week. Alle vet jo at jeg er interessert i cat-walken, men det er ikke designinteressen som får denne saken til å fenge...

Et nytt høydepunkt i dag: Lene Alexandra kommenterer Pia Haraldsens kolleksjon. Kortversjon: hun er overrasket over at ikke kolleksjonen gjenspeiler Pias gode stil. (les: kolleksjonen suger), det er ikke hennes (Lene Alexandras) stil. (les: kolleksjonen suger enda mer). Det kan sikkert fungere på bygda. (les: kolleksjonen suger mye, men den kan vel være bra nok på bygda).

Hehe. Jeg er definitivt ikke målgruppen for kolleksjonen, noe slår meg at kjoler med kikkhull er ikke så flatterende på damer over førti. Selv ikke på bygda, der vi ikke er så nøye med stil og sånt. Jeg er veldig spent på om Lene Alexandras trendtips slår til, og vi får se noen kikkhullskjoler på bygda utover høsten. Jeg ferdes mest på bygda, så jeg vil definitivt holde utkikk. På julebord f.eks. kan nok kikkhullskjolene bli en slager.

I metropolen Oslo derimot... Men hei vent, sjekk kommentaren fra en av arrangørene: Oslo- ikke akkurat Paris...

19.08.2010

Tillitsmannen(damen)

Frivillig innsats er fint og nødvendig. Den er ikke alltid like frivillig, noen ganger så "må" noen stille opp og ta sin tørn, fordi alle andre gjorde det i fjor eller året før eller ikke kan før til neste år.

Jeg har tatt mine runder i diverse samiske organisasjoner og andre forsamlinger mer av typen russestyrer. Etterhvert kjenner jeg mange taktikker for unnvikelse, noen ganger fordi jeg har brukt dem selv, eller fordi jeg har observert dem i bruk. Man kan unngå møter med "valg" eller "dugnad" på sakslista, man kan komme for sent, eller måtte gå for tidlig, man kan skynde seg å melde seg frivillig til de enkleste oppgavene, og dermed unngå de mer arbeidskrevende, man kan unngå å komme med forslag, fordi alle vet at de som foreslår noe må gjøre det selv, man kan stirre blindt ut i luften eller få en viktig telefon i strategiske øyeblikk osv.

Frivillig innsats er kjempegøy når man jobber sammen med noen som bryr seg og er villig til å gjøre et arbeidstykke eller to.... Akkurat nå gjør kassereren regnskapet for Guovdageainnu Sámiid Searvi ferdig på kontorplassen lånt her på NSR-sekretariatet, med bistand fra eks-revisoren på SOL-kontoret ved siden av. Så skal regnskapet revideres av den nye revisoren som jobber på kontoret bortenfor. Samtidig venter jeg på at sekretæren i Sámiid Searvi skal hente møteboka for å skrive ferdig årsmeldingen. Alt dette skjer et halvt år på overtid fordi jeg har vært syk, og det blir det kanskje kritikk av på årsmøtet i neste uke (24.08.), men det er sånn en lettelse å få det gjort likevel! Puh!

Jeg håper forresten på avløsning som leder i Guovdageainnu Sámiid Searvi, så kanskje vi til neste år kan får et årsmøte til riktig tid. Noen som melder seg frivillig?

18.08.2010

Skolestart sett fra eneboligen

I dag begynte skolene i Kautokeino, og noen år framover har jeg ingen unger i barneskolen, bare på ungdomsskolen og videregående skole (!) Føler meg veldig voksen... Har alltid likt høst og skolestart, har vel tilbrakt altfor mange år på skolebenken selv - syns det er normaltilstanden. Bøker som er så nye at du brekker opp permen. Timeplanen på en tom oppslagstavle. Studielånet på utbetalingsanmodning i posten. Ny hybel.

Eller kanskje ikke hybel? Avisene melder om boligkrise for studenter i mange byer, og på facebook er det mange kjente som leter etter hybler til sine håpefulle på videregående i f.eks. Alta. Verre en tidligere år, skal man tro media... Jeg har en hukommelse tilbake til sent på 80-tallet når det gjelder studentboliger, og det var pinadø ikke greitt da heller. Private hybler, studentboliger, kollektiv, jeg kjenner stressnivået stige bare av tanken. Hvorfor er dette fortsatt en så stor flaskehals for studerende ungdom?

Det er en sann luksus å eie sitt eget hjem. Etter studietiden var det ikke så mye greiere, det ble leieobjekt etter leieobjekt, med Statsbyggs tidsbegrensninger stadig i bakhodet. og hvor skulle vi slå oss til. Det er en lettelse å ha etablert seg på boligmarkedet med et hus stort nok til familien, til tross for rare planløsinger og stadige vedlikeholdsbehov.

Jeg har den største sympatien for alle studentene og elevene der ute som sliter med å skaffe seg et ok sted å bo. Og så mener jeg at studentsamskipnadene rundt omkring i norske byer skal få et skikkelig løft slik at de er i stand til å investere i de boligene som trenges!

17.08.2010

FeFos overskudd og å leve i kondisjonalis...

I disse dager forbereder vi NSRs landsmøte her på kontoret. Produksjon av landsmøtesakene er i gang for alvor, og noen er allerede ferdigstilte og finnes her. Av og til går jeg litt tørr for inspirasjon, men heldigvis har vi kontorfelleskap med kreative mennesker og fritenkere, og i kaffepausen er det noen ganger veldig fri dressur.

I dag har vi diskutert FeFos overskudd, og hvordan det skal kunne benyttes til beste for Finnmarks befolkning. Det medførte mange tanker om hva som trenges å gjøres i Finnmark og i bygda vår, hva som skulle vært gjort, kunne vært gjort, hvis bare...!

Etter en god halvtime med kaffe og sjokolade nådde blodsukkeret, koffeininnholdet og tankene mange nye høyder. Da konstaterte 1.kontorfilosof: "vi lever i kondisjonalis!", og fikk oss ned på jorda igjen. Det er lenge siden jeg tok forprøven i fonetikk og språkvitenskap, men kondisjonalis husker jeg som noe som skulle ha skjedd hvis....

Men FeFo er kommet, og vil etterhvert bygge seg opp et overskudd. Det er ikke lenger kondisjonalis, ikke en gang potensialis, men kanskje heller futurum... Jeg er ikke så stiv i grammatikken lenger, men poenget mitt er at vi må benytte sjansen til å si i fra hvordan disse midlene skal brukes. FeFo holder åpne møter rundt i Finnmark nå i august, og her er en mulighet til å si noe om FeFos strategier framover.

Dette skal vi diskutere på NSRs landsmøte om noen uker, og jeg tar gjerne i mot innspill om bruk av overskuddet fra FeFo. Har du noen?

16.08.2010

Ferie utenfor allmennhetens interesse

Tilbake på kontoret går jeg gjennom et hav av aviser som har dumpet inn i løpet av ferien. Prøver å bla gjennom alle, i tilfelle jeg har gått glipp av noe, men det er mest vær-reportasjer og festival-rapporter. Jeg har hatt en (nesten) festival-fri sommer, så jeg leser festival-rapportene litt ekstra nøye, hva var bra, hva var ikke så bra. Og sukker kanskje litt over det jeg ikke fikk med meg...

Så slår det meg at sommerens store happeninger for familien vår ikke er omtalt i noen aviser. Vi har lagt opp ferien etter årsmøtet i Vuotnabadá Sijdda/Hellmobotn grunneierlag og storsamling på Drag. Grunneierlagsmøtet foregikk i strålende sol, på Mareno-hytta. Her diskuterte man dugnad og hummeroppdrett, mens grillmaten ble gjort klar utenfor. Møtet samlet nærmere 100 deltakere med stort og smått (inkludert hund og traktor). Jeg satt på dørterskelen, og sa ikke et kløyva ord - believe it or not. Dette er møter med tradisjoner, der jeg sannsynligvis må ha mange flere års ansiennitet og et par barnebarn for å ha noen innflytelse...

Storsamlingen med besøk av utsendte predikanter fra svensk side fylte samlingshuset på Drag til de grader! På søndag ble det servert middag til over fem hundre, og det var vel sitteplasser til omtrent halvparten... Selv satt jeg på barnerommet, toåringen var en fin unnskyldning til å får seg sitteplass der. Etter å ha sett gjennom avisene fra området både før og etter samlingshelga, så konstaterer jeg at det eneste media og allmennheten vet om denne happeningen er en beskjeden annonse som lister opp tid og sted for sommersamlingene i Ofoten-området. All annen informasjon går via annonsering fra predikantbordet, arbeidslister og lokal know-how. Er det i det hele tatt noen utenfor det læstadianske miljøet som vet hva som foregår?

I et gammelt Dagens Næringsliv fra sommeren finnes jeg det jeg leter etter: en reportasje fra "Læstivalen". På finsk side samles 70.000 gammellæstadienere til samling hver sommer. Kan du begripe: 70.000! Har du noen gang hørt om det før? Har dette allmennhetens interesse? Hvilke medieoppslag hadde ikke en festival med 70.000 deltakere fått?

Nå tror jeg ikke at deltakerne på disse samlingene savner eller ser noe som helst behov for medieomtale. De greier fint å få stor oppslutning om sine arrangementer uten det, og slipper innblanding og forstyrrelser utenfra. Jeg lurer likevel på hvor media er? Vet de ikke om at dette er en del av deres lokalsamfunn, eller er de rett og slett innforstått med kodene og kulturen som sier at dette er "vårt" og det vil vi ha i fred? Eller har det rett og slett ikke allmennhetens interesse?

13.08.2010

Mer om monster-master...

Strategien fra monster-mast-tilhengere er visst klar: motstanderne skal skremmes med høye strømregninger... Kan det fungere? Neppe blant hard-core motstandere... RisiKABELt å gjøre monster-mastene til en valgkampssak før neste høst, slik det nå ser ut til å gå...

Også her nordpå henger vi oss på. NRL velger helt riktig strategi: dette åpner for sjøkabel også på strekningene Balsfjord-Kvalsund og Kvalsund-Varangerbotn. Og det bør det gjøre! Nå er sjøkabel på hele strekningen neppe aktuelt, og jordkabel vil uansett medføre anleggsarbeid, varige inngrep og vedlikehold i reinbeiteland, så en kombinasjon av luftsstrekk og sjøkabel hadde vel vært optimalt. Det bør kunne gjennomføres, og må som et minimum utredes i forhold til konsekvensene for reindrifta.

Ett lite aber: hva betyr sjøkabel for fisket i fjordene? Det har vi hørt lite om, kan det være fordi det ikke har noen negative konsekvenser?

Sametinget "jobber med saken", og mener tydeligvis ingenting om det største akltuelle naturinngrepet i reinbeiteland. Noen bidrag til samfunnsdebatt kan man tydeligvis ikke vente fra den kanten. Først når saken er ferdig debattert kanskje...

Tror forresten luftspenn-tilhengerne bør prøve å finne et annet navn til mastene, slik at de ikke høres som forferdelige ut. I stedet for monster-master bør de lansere navn som mini-mast, eller mummi-mast...

Kanskje du har noen forslag på alternative maste-navn?

12.08.2010

"Kvinners ansvar å unngå voldtekt"

Holdt på å få kaffen i vrangstrupen da jeg via dette utmerkede blogginnlegget oppdaget denne flere dager overskriften i VG.

- Asylsøkerkvinne har samme ansvar for å unngå voldtekt som kvinner i vanlige boliger, i følge avdelingsdirektør Siri Rustad i UDI.

At hun har kunnet uttale dette til Norges største avis uten at det har blitt ramaskrik syns jeg er like sjokkerende som uttalelsen hennes. Jeg har iallfall ikke registrert at hun har måttet stå til rette for disse uttalelsene - men jeg er jo litt i sommermodus fortsatt. Får ikke med meg alt...

Voldtekt blir betraktet som offerets ansvar, det finner vi dessverre mange eksempler på, både fra politiets og rettsvesenets side. Sist ute var sedelighetsavdelingen i Oslo-politiet, som det blogges om her. Som regel dukker det opp litt indirekte, der offerets klesdrakt, oppførsel og moral mistenkeliggjøres. At en offentlig ansatt til de grader plasserer ansvaret for overgrepet på offeret skjer ikke like ofte. Heldigvis. Og så er hun kvinne... Jeg tenker automatisk slik, selv om jeg egentlig er helt i mot at kvinner skal ilegges et spesielt ansvar for å stille seg solidariske med ofre for overgrep. Hvorfor skal man forvente at kvinner er bedre mennesker enn menn?

Vel, når det gjelder voldtekt så er iallfall menn kraftig overrepresentert på overgriperens side. Og det er i følge UDI kvinners ansvar. Hjemme eller ute. Så det så!

Biologisk og språklig mangfold

Tilbake fra ferie i sydligere strøk (Tysfjord) oppdaget vi at "hagen" var blitt ganske overgrodd. Jeg hadde egentlig foretrukket en naturtomt, med lyng og mose, men siden vi bor i et kjøpt hus har vi en slags plen, som må klippes. Iallfall en gang i året.

Det er ikke det at jeg ikke syns det er fint med blomster og gress, men jeg rekker bare ikke over det. Jeg rekker ikke blomsterbilen, i år rakk jeg heller ikke å kjøpe sommerblomster på ASVO, rett ved siden av kontoret vårt. I tillegg er vi oftest bortreist midt på sommeren, og sommeren er som kjent ikke særlig lang her nordpå.

Det er da man bør være glad i det naturlige biologiske mangfoldet, og det har vi iallfall på tomta vår. Opp til flere naturlige blomster jeg til og med vet navnet på, slik som geiterams og reinfann! Og den forrige huseieren etterlot seg noen veldig hardføre valmuer som dukker opp hvert år selv om de må klare seg ganske alene.

Denne uka var det klart for den årlige slåtta, pappas gressklipper ble hentet (når man bare klipper en gang i året, så trenger man ikke egen gressklipper), og min bedre halvdel tok runden rundt huset. Selv satt jeg på verandaen med en venninne og et kaldt glass og tok livet med ro. Det gikk vel litt reinfann og geitrams med i den runden, og samtidig ble mange av trærne på tomta "blinket" for hogst. Vedskogen er også på tomta...

Det var da vi kom opp i diskusjonen om hva som er busker og hva som er trær... Jeg kaller alt trær, og mener at busker det er veldig lave vekster, som einer. Mannen min kaller alt for busker (ei buske-buska), hvis det ikke er snakk om potensielle tømmerstokker. Han er vokst opp et sted der de har furuskog, og jeg er vokst opp i den lave bjørkeskogen på Finnmarksvidda. Snakk om ulikt verdenssyn! Snakk om språklig og biologisk mangfold!

Hva mener du er en busk og hva er et tre?

24.06.2010

Sesong for soft-is

Sommerværet har ikke helt ankommet, og myggen er ikke særlig plagsom ennå, men for meg er det ultimate sommertegnet soft-is. Det er allerede flere uker siden de begynte å selge soft-is på Statoil her i Kautokeino. Soft-is er nemlig ikke helårsvare i indre strøk, og det er bra, for ellers er det jo knapt forskjell på sommer og vinter her... (utover mygg og snø)

Soft-is var sommerluksus nummer 1 da jeg vokste opp her i Kautokeino. De solgte det på Kiosken i sentrum av bygda, der vi kunne henge mange bleke sommerkvelder i de lange LAANGE skoleferiene, helt til pappa tok ferie og vi kunne dra på camping i Nord-Sverige. Noen var så heldige at de hadde sommerjobb på Kiosken, og tilbrakte mye tid med å vaske soft-is maskinen. Jeg elsket soft-is med sjokoladestrø, den myke teksturen og milde smaken av isen, friksjonen fra sjokoladepulveret og den sprø kjeksen som måtte spises etter et spesielt mønster. En av tantene mine veddet på at jeg ville bli kvalm til slutt hvis jeg fikk spise så mange is jeg ville, men det nektet jeg å godta. Dessverre fulgte hun ikke opp veddemålet, så jeg fikk aldri bevise at jeg kunne spise ubegrensede mengder soft-is.

I moderne tider spiser jeg den beste soft-isen på fergekaia på Drag i Tysfjord. Jeg vet ikke helt om den virkelig er best, eller om jeg bare tror på tysfjordingene som sier det. Kanskje kommer det av at sommerferiene i Tysfjord er fri for de fleste andre laster - soft-isen blir derfor en slags syndig utskeielse... Fråtseri? Eller kanskje er det fordi turen til fergekaia (6 km) nesten er en ekspedisjon i seg selv med bilen full av unger. Isen må spises der og da, fordi den ikke tåler den lange turen tilbake til sommeridyllen på Helland uten å bli altfor blaut. Det beste er å slikke av sjokoladestrøen allerede inne på kafeen, fordi vindkula du møter med en gang du går ut blåser sjokoladepulveret rett i ansiktet ditt.

Noen andre som har syndige fantasier om soft-is? Hva er ditt ultimate sommertegn?

23.06.2010

Ikke min kommune!

Frp kaprer overskrifter i agurktia med sine visjoner om et kommune-Norge med adskillig færre aktører. Kommunesammenslåing over en lav sko skal gi bedre service og lavere kostnader. Akkurat det der er jeg litegranne skeptisk til, etter å ha observert noen institusjonsfusjoner. Større organisasjon krever mer samordning, og der ryker ofte effektivitetsgevinsten. Men hva vet jeg? Sørpå ligger visst kommunene på rekke og rad, slik at du fint greier å passere fem av dem på tur til jobben. Der kan det vel være rom for noen sammenslåinger?

Der - men ikke her! Har du hørt den når det gjelder kommunesammenslåing? Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan Finnmark skulle fungert med 6 kommuner. Iallfall kan jeg ikke forestille meg hvordan vi kunne fått noen stor gevinst av å slå sammen Kautokeino med Karasjok eller Alta. Dette handler selvfølgelig like mye om lokal identitet og historie, om geografiske forhold og kommunikasjoner, som det gjør om organisering av offentlige tjenester. Ikke min kommune - det sier instinktet...

Derfor er det litt spesielt å lese om prosessen som foregår mellom Bodø og Fauske, to nord-norske kommuner der man faktisk vurderer sammenslåing. I kjent til er kommunenavnet et brennbart diskusjonstema - hvilket antagelig igjen bekrefter at identitet og tilhørighet er helt sentral i denne debatten.

Så la oss tenke oss at Frp kom til makta, og lanserte massive økonomiske insentiver for "frivillig" kommunesammeslåing. Noen som greier å forutsi debatten i Kautokeino kommunestyre? Tipper på tre hovedspor:

- Hvem har vi en "naturlig" tilhørighet med?
- Hvor skal kommunesenteret ligge?
- Hva skal storkommunen hete?

Med andre ord: en identitetsdebatt. Nesten så jeg gleder meg, identitetsdebatter er vi jo gode på...

22.06.2010

Å gå til legen

For tiden er jeg litt mer enn gjennomsnittlig opptatt av hvordan helsevesenet fungerer. Det tar litt tid å administrere min egen helse ( medisiner, blodprøver, legetimer og epikriser), men jeg følger også med hva som skjer på mediefronten. (Og da mener jeg litt utover det å se på alle sykehusserier som sendes på tv: House, Greys Anatomy, E.R., Nurse Jackie og Private Practice). Helsepolitikk er mediemat som bare det. Utrolig mange milliarder går med til å holde karusellen i gang, og folk blir visst bare sykere...

Det er flere grunner til det, en av dem er jo at vi lever stadig lengre. En annen teori jeg fikk høre da jeg gjorde et lite forsøk på å studere medisin i min ungdom, var at så lenge det finnes leger, så vil det alltid finnes sykdommer...

Dagbladet presenterer i dag en undersøkelse som viser at den tiden og oppmerksomheten du får hos legen er knyttet til din utdannelse og "sosioøkonomiske" status. Hva som er årsaken til dette, og om det har noen konsekvenser for pasientenes helse er litt uklart. Jeg tenker likevel automatisk på mine egne pasientopplevelser. Kommunikasjonen helsearbeider og pasient kan være utfordrende, på grunn av informasjonsgapet mellom dem. Jeg har, til tross for høyere utdannelse og gode norskkarakterer, hatt følelsen av å ikke ha fått vite alt, ikke vite nok, ikke ha stilt de rette spørsmålene. Kommunikasjonen mellom lege og pasient skjer også under tidspress, noe som for pasienten kan oppleves som om man kaster bort tiden til legen med unødvendige spørsmål (tid som skulle blitt brukt til livreddende arbeid annet sted...).

Kan det være at pasienter med høyere utdannelse krever mer av sine leger, eller oppleves av legen som mere likeverdige samtalepartnere, og dermed får mere tid?

Jeg kan ikke la være å reflektere litt over om dette kan ha noen betydning for samiske pasienter. Vi vet jo at utdanningsnivået i samiske områder er lavere enn i resten av landet (med unntak av kvinner i indre-Finnmark). Betyr det at samiske pasienter jevnt over får mindre tid hos legen enn andre? Gjennomsnittsinntekten er jo også lavere i mange nord-norske kommuner enn i andre deler av landet. Har det konsekvenser for den oppmerksomheten samiske pasienter får fra legene? Ikke vet jeg, men dette kommer i tilfelle i tillegg til eventuelle kommunikasjonsutfordringer man kan ha på grunn av språk- og kulturforskjeller.

Konklusjonen blir uansett at det er best å holde seg frisk, spesielt hvis du ikke er god i norsk og har høyere utdannelse...

17.06.2010

Kontrastene i Barents

Mine første oppdrag nå når jeg har begynt å jobbe igjen var møter i regi av Barents-samarbeidet. Jeg representer urfolkene i Barentsregionen i Barents regionråd, som er det politiske styret for det regionale nivået i Barentssamarbeidet. Det er tre urfolk som deltar i Barentssamarbeidet, vi samer, nenetsere og vepsere. Vi har en (1) representant i regionrådet, som altså skal representere tre urfolk i fire ulike stater, eller tretten regioner. Er det rart vi ønsker bedre representasjon?

For å ha en mulighet til å holde meg oppdatert om hva som skjer med urfolk i Barentssamarbeidet, så følger jeg møtene til WGIP, Arbeidsgruppa for urfolk. Det første møtet jeg fulgte ble arrangert i Kirkenes denne uka, på Barentssekretariatet. Der fikk jeg anledning til å bli kjent med representanter for de andre urfolkene i Barents. Det internasjonale urfolkssamarbeidet er alltid en liten reality-check for oss norske samer. Vi har utmerkede levekår, representative organer og ytringsfrihet. Når vi mener noe er galt - og det gjør vi ofte - så har vi både muligheter og rett til å si i fra - og det gjør vi sannelig også.

Ikke for å bagatellisere våre egne utfordringer, men det gir litt perspektiver at ett av de store prosjektene i Barentssamarbeidet handler om rent drikkevann. Noen som husker hvor sure vi var i fjor høst da vi måtte koke drikkevannet her i Kautokeino? Jeg var litt bekymret for om akvariefiskene mine ville tåle ukokt - og senere kloret vann. (Det gjorde de faktisk.)

Nåja, jeg faller ikke for argumentasjonen om at man ikke skal klage fordi noen alltid har det verre. Som feminist har jeg ofte hørt at kvinner i andre deler av verden har det mye verre enn oss i Norge. Det stemmer nok, men hjelper det kvinner i andre deler av verden at vi holder kjeft i skam over hvor godt vi har det? Solidaritet er viktig, men drivkraften for å forbedre egen situasjon er jo et sunnhetstegn! Eller hva mener dere? Skal vi drite i skilting av samiske stedsnavn og andre samiske kampsaker fordi andre urfolk har det verre?

15.06.2010

Aili tells it all...

I dag "står jeg fram" slik det kalles med en kreftdiagnose, i samiske media. Greitt å ha det unnagjort, derfor linker jeg til reportasjene slik at jeg slipper å gjenta meg selv for mye.

Hotellivets gleder - atter en gang...

Tilbakeføringen til arbeidslivet har også blitt et gjensyn med hotell-livets gleder. Et par hotellnetter inn i hverdagen er jeg blitt minnet om en del ting som ikke er lurt å gjøre når man bor på hotell og har begrenset plass. Dette dreier seg om helt normale aktiviteter, som matinntak:

1. Baguettspising i senga. Dette er en veldig dårlig ide, spesielt hvis baguetten er fersk og sprø. På hotellrom finnes sjelden egne spiseplasser. Når man som jeg har kontor på skrivepulten, og lenestolen er reservert til å henge opp silketørklene mine, så virket det som en god løsning å spise i senga. Iallfall ved lunsjtider. Sånn ca. midnatt skjønte jeg at jeg skulle gjort det på en annen måte.

2. Kaste nattmaten i papirkurven. Lange møtedager glir noen ganger over til lange møtekvelder. Hvis man er vant til å spise hver tredje time, så må man av og til ha nattmat, det er vanskelig å sove på tom mage. Vi kan vel si det sånn at de sunne variantene ikke alltid er tilgjengelig på natta. Hvis nattmaten er hentet på gatekjøkken, så er det en dårlig ide å legge restene i papirkurven på rommet du sover i. Iallfall hvis du ikke liker å våkne til lukta av frityrfett og løk. (Dette rådet gjelder for øvrig også for barnebleier. De bør helst ikke kastes i papirkurven på det rommet du sover. Believe me.)

3. Kaffedrikking etter middag. Det kan være vanskelig nok å få sove på et fremmed hotellrom, iallfall den første natta.

Gjensynet med hotell-livet har med andre ord vært en påminnelse om at det er mange fordeler ved å skille sove- og spisesoner, og at forstyrrelser i måltidsrutinene kan koste meg nattesøvnen. Denne gangen skal jeg huske det. God natt!

09.06.2010

På arbeidstrening som tilhører

Er for tiden under arbeids-opptrening, og denne uka har jeg trappet opp med å se på Ođđasat. Mandagens Ođđasat var jo riktig hyggelig nytt, NRK Sámi Radios kommentator mener at jeg vinner fram på meningsmålingene fordi velgerne mener jeg er lettere å forstå enn Egil Olli. Det er jo vel og bra, det eneste som skurrer her at jeg ikke har sagt et kløyva ord i offentligheten på mange måneder. De samiske velgerne har med andre ord veldig god hukommelse. Glad er jeg for det!

Et annet punkt i arbeidstreningen er at jeg forsøker å følge med hva som skjer på Sametingets plenum i Karasjok. Det kan man gjøre via nett, via media (med minst et 1/2 døgns forsinkelse) og via sosiale media. På Facebook er det fint lite nytt fra debatten. På twitter drypper det inn litt innimella, spesielt @siljekarine har vært aktiv.

I min nye rolle som tilhører syns jeg egentlig det er stusselig å høre plenumsdebatten "naken" via nett. Å sitte i salen, å kunne se representantenes ansiktsuttrykk, høre mumlingen til sidemannen, kommentarer i pausen, se de ansattes frustrasjon over politikernes påstander (ikke alle har pokerfjes...), det er dette som gir litt mer liv til en ofte forutsigbar debatt (det meste er jo ferdigforhandlet for en uke siden). Det lille ekstra jeg savner her foran pc'n, håper jeg å kunne få i form av representantenes og tilhørernes kommentarer og fortolkninger på sosiale media.

Min oppfordring til de som tør: gjør Sametingsdebatten litt sprekere på nett! Kanskje vi greier å skape litt nysgjerrighet? Kanskje vi greier å få et par nye tilhørere?

Nå ringer bjella, og vi starter på igjen!

07.06.2010

Som toåringer ser det - og sier det!

Jeg er tenåringsmor og toåringsmor, og det er en stadig kilde til frustrasjon, ny livsinnsikt og mye moro. Småtten snakker mer og mer, og hennes observasjoner gir nye perspektiver på smått og stort.

Våren har kommet, og det har blitt registrert. Det finnes ikke lenger snø i bygda, men inntil noen uker siden kunne vi fortsatt se snø på fjelltoppene lengre borte. Toåringen ser selvfølgelig dette, og tolker det på sin måte: "Muohta lea mannan meahccái!" ( fritt oversatt: snøen er dratt til fjells..) Og det har den jo...

I gangen på barnehagen møter vi en barnehagevenninne. Hun har med seg en barbie-dukke, og viser den fram litt beskjedent. Pappaen ber henne fortelle hva dukka heter, og hun mumler fram noen som høres ut som "livju". Dukka heter Rivgu, viser det seg, og det navnet har hun funnet på helt av seg selv. Veldig passende, for barbie-dukka er vel så langt fra det tradisjonelle samiske skjønnhetsidealet som man kan komme...

I utlandet (syden) er det mange nordmenn, og på ferie i forrige uke ble toåringen hele tiden spurt av hyggelige nordmenn om hva hun het. Vi fikk skjenn av den ene tenåringen for at toåringen ikke kunne norsk, for hun svarte konsekvent alle spørsmål eller tiltaler på denne måten: "Mun lean stuorra nieida!" Jeg syns det vitner om et kommunikasjonsgeni som kan bli gull verdt i framtiden. Få budskapet ditt fram uansett hva journalister spør om! Gjenta det i det uendelige! Skal kanskje teste det ut når jeg snart skal i ilden igjen:

Mun lean stuorra nieida!

26.05.2010

Vårtegn - nå også som rosablogger!

I mitt frivillige (sofakroken) og ufrivillige (Universitetssykehuset i Nord-Norge) isolat de siste månedene, så har jeg blitt storforbruker av ukeblader. Avishylla har jeg konsekvent valgt bort. Jeg har ikke kunnet lese samiske eller nord-norske aviser, fordi jeg har blitt så stressa av det. Hvis det står noe om samepolitikk, så blir jeg stressa fordi jeg ikke har uttalt meg om saken, og hvis det IKKE står noe om samepolitikk, så har jeg blitt like stressa fordi ingen bryr seg eller arbeidet med viktige samiske saker. Catch 22 eller noe sånt. Riksavisene ( de jeg ikke abonnerer på vel og merke...) har kunnet by på siste oppdateringer om flåttens utbredelse og Paradise hotell, og da var veien til ukebladshyllene ganske kort.

Jeg har lest KK, Kamille, Elle, Henne, i Form og Tara. Siden jeg har tenåringer i huset har jeg også lest Det Nye og Costume. Hos søstra mi har jeg lest Se&Hør, og blitt hekta på Jan Thomas sine kjole-terningkast. Hos mamma har jeg lest Familien og Allers. Jeg har til og med kjøpt noen eksemplarer av Alt om håndarbeid, men har heldigvis mistet mønstrene som fulgte med som bilag.

Etter denne månedlange studien syns jeg at jeg har nok empiri til å erklære at våren er kommet. Jeg har lært alt om hvordan foreta vårpussen av hender, føtter, hår og hud, og til og med av verandakassene. Jeg vet alt om hvordan man skal bygge ut den nye vårgarderoben slik at den passer både på kontoret og på bytur etter kontortid. James Oliver har lært meg om friske vårsalater, og alle de nye oppskriftene jeg kunne tenkes å prøve ut eskorteres av kalori- og næringsinnhold. Jeg syns kanskje jeg hadde lest noe av dette før, i et annet ukeblad, eller kanskje et annet år ( Har tross alt 30 år med ukeblader bak meg...), men det var bra å få bekreftet at det fortsatt er viktig i skrubbe og fukte huden før man påfører selvbruningsprodukter. Ikke så mye nytt på den fronten, nei.

Jeg vurderte å skaffe meg noen av vårens nøkkelplagg, men etter to sesonger syns jeg fortsatt at haremsbuksene er stygge og lite flatterende. Jeg må se dem iallfall tre sesonger til før jeg tar dem på meg. Trenchcoaten har jeg i grunnen fra sist gang den var aktuell ( klassiker sier ukebladene, og det er jo faktisk sant...), jeg må bare slanke meg ti kilo, slik at den sitter som den gjorde da.

Jeg dro faktisk på bytur for å kjøpe meg peep-toe sandaler med spenner og kilehæl fra Bianco, og gråbrun neglelakk fra Chanel, men noen andre hadde lest akkurat de anbefalingene, så alt var utsolgt. Jeg går med andre ord våren i møte like fin som i fjor, bare ett år og noen pasienterfaringer rikere. Vel, noe er nytt av året: jeg har hatt god tid til å drive fotpleie, så hvis jeg noen gang får tak i sandalene fra Bianco, så skal jeg jamen vifte med tærne!

20.05.2010

Bloggtørken over?

Etter to måneders bloggtørke har jeg fått en uimotståelig trang til å revitalisere bloggen min. Jeg vet ikke om det var vårsola i Kautokeino, skriveriene om samepolitisk krise eller riktig medisindose, men for første gang på lenge danser fingrene over tastaturet...

Jeg har hatt lite å fortelle om og enda mindre krefter til å gjøre det i en periode. Denne perioden ser jeg nå en foreløpig ende på, og håper å være i virksomhet i løpet av sommeren. Jeg begynner forsiktig med blogg- og twitter-aktivitet, og øker etterhvert på med møtedeltakelse. I dag deltok jeg på et telefonmøte for første gang på 2,5 måneder - og det var kanskje det som ga meg et adrenalinkick til BÅDE å åpne twitter-kontoen min, OG skrive et blogginnlegg?

To måneder er kort tid i et menneskeliv, men lang tid i politikken. Nåvel, i samepolitikken må vi ofte tenke i generasjonsperspektiv, så ting tyder på at det ikke har skjedd en revolusjon mens jeg var indisponert. For sikkerhets skyld skal jeg stikke innom kontoret i neste uke, og bla gjennom avisene. Har jeg egentlig gått glipp av så mye? Kanskje noen kan oppdatere meg på tingenes tilstand?

08.03.2010

Hilsen via via på kvinnedagen!

Jeg har tatt meg en liten blogge time-out av personlige årsaker, men håper å være raskt tilbake som blogger. I mellomtiden tenkte jeg å tipse om bloggen til min "andrekusine" Anne. Hun har skrevet en liten 8.marshilsen til oss alle. Som en påminnelse om at kvinnelivet ikke var helt uten utfordringer i "de gode gamle dager" heller. Det har jeg blogget om tidligere forresten, og det er fortsatt aktuelt... Derfor resirkulerer jeg det som en oppfølging av Annes betraktninger på kvinnedagen.

Ha en god kvinnedag!

02.03.2010

Miljø og kalde rumper

I forrige uke diskuterte Sametinget miljø, energi- og klimapolitikk. Debatten – på Sametinget – men også i andre fora, kretset omkring hvilket ansvar Sametinget og samefolket skal ta på seg, og i hvilken grad vi bare skal sende oppdraget og regningen over til statene og majoritetsbefolkningen.

I mangel av politiske redskaper blir symbolpolitikken veldig viktig, derfor kan vi sametingsrepresentanter gjerne reflektere over egen ressursbruk. Gunn-Britt har hatt det som tema for flere blogginnlegg i forrige uke.

Selv driver jeg med min husstand research i forhold til overgang til pelletsoppvarming hjemme. Dette har vi som målsetning å iverksette fra neste fyringssesong. Jeg prøver også å være energibevisst i forhold til klesvask (er dette skittent eller rent?) oppvask (ny kaffekopp hver gang?) matlaging (er disse restene fremdeles spiselige, eller må de stå i kjøleskapet to dager til før de kan kastes?) og bilkjøring (hvordan samordne henting og bringing av barn med andre ærender). Dessverre blir det ofte slik at jeg ikke velger de miljøvennlige løsningene, fordi de krever for mye tid, tankefokus eller tap av komfort. Det blir enklest å definere alt tøy som ligger på gulvet som skittentøy, og enklere å skrive ut et vedtak på nytt, framfor å prøve å finne papirkopien i en av mange dokumenthauger. Slik er det kanskje også på Sametinget?

Miljøsaken var siste sak på Sametingets plenum i forrige uke. Etter at saken var ferdigdebattert pakket vi sammen sakspapirene våre for denne gang. Noen av oss dro innom hotellet for å få i oss litt mat før hjemreisen. Utenfor hotellet gikk mange biler på tomgang, for at hjemreisen skulle bli mer komfortabel for kalde sametingsrepresentanter. Så langt rakk altså vårt engasjement for miljøet: Kutt gjerne ut sakspapirer på samisk, men la oss slippe å sette oss inn i en kald bil etter møteslutt. Er det sånn at grensen for miljøengasjementet for oss som sametingsrepresentantergår ved en kald rumpe?

23.02.2010

Trusler om tvangsekteskap...

Arbeiderpartiets Helga Pedersen rasler med sablene, og vil at Sámi allaskuvla/Samisk høgskole og Høgskolen i Finnmark skal finne hverandre - og hvis de ikke gjør det frivillig, så vil regjeringen slå dem sammen med tvang. Et rent direktiv, med andre ord, og ikke fra Forskningsministeren eller fra Kunnskapsministeren, men fra nestlederen i Arbeiderpartiet.

Som tidligere ansatt på Samisk høgskole så kjenner jeg godt til høgskolens historie og kamp for selvstendighet når det gjelder muligheten til å bygge akademisk kompetanse som det samiske samfunnet trenger, og som tar utgangspunkt i samisk kultur og tradisjoner. I tillegg har det gjenom 20 år blitt lagt adskillige menneskelige og faglige ressurser i å kunne tilby høyere utdanning på samisk.

Samisk høgskole er mye mer enn en regional høgskole for Finnmark. Samisk høgskole rekrutterer både studenter og fagansatte fra både norsk, finsk, svensk og russisk side. Samisk høgskole har et ansvar for høyere utdanning og forksning på samisk. Samisk høgskole skal i følge Sametingets egne vedtak, og vedtak i Samisk Parlamentarisk råd og på Samekonferansen utvikles til et samisk universitet. Hva er da fordelene ved å bli et underbruk at Høgskolen i Finnmark? Det kan hende det styrker Høgskolen i Finnmark, men det styrker ikke samisk høyere utdanning.

Etableringen og utviklingen av Samisk høgskole har vært et blodslit for mange, men det har vært et meningsfylt arbeid fordi vi har utviklet en egen samisk kunnskapsinstitusjon, der det undervises og forskes på samisk. Samisk høgskole er ennå ikke blitt helt det vi ønsker - et allsamisk universitet - men veien dit går ikke gjennom en tvangssammenslåing med Høgskolen i Finnmark. Det vil bare forsterke de utfordringene høgskolen allerede har med et bredt allsamisk fokus - også språklig.

Jeg håper Sametinget raskt avviser dette forslaget fra Helga Pedersen, slik at vi kan utvikle samisk høyere utdanning i tråd med høgskolens strategier, og de som Sametinget, Samisk Parlamentarisk råd og Samekonferansen har for utvikling av samisk høyere utdanning og forskning.

19.02.2010

Er selen vegetarianer?

Noen ganger er det veldig langt fra forskernes og fagbyråkratenes skrivebord til hverdagen i de samiske primærnæringene. Det opplevde vi denne uka, da reineiere på Saltfjellet, som har mistet over 100 rein denne vinteren på grunn av togpåkjørsler, ble møtt med følgende uttalelser fra Mattilsynet: "Dere har jo ikke beiterett på jernbanelinja." Så da så. Dermed er dette reinens og reineiernes eget problem, som bare kan løses gjennom sanksjoner mot reineierne. Jeg lurer på om ikke Mattilsynet også skal forklare reinen i Finnmark at den ikke har beiterett på riksvei 92 eller 93? Det virker ikke som om den skjønner det helt av seg sjøl...

Et annet eksempel er selbestanden. Lokale fiskere hevder at selen spiser og skremmer fisk, mens noen forskere og fagbyråkrater ikke er enige at dette har konsekvenser for f.eks. laksebestanden. Selen spiser harr og ikke laks, sier de. Hmm... (Her kan jeg tenke meg at mange ihuga laksefiskere spør seg om dette er troverdig - hvem i alle dager spiser harr når det er laks å få?)

Debatten om forvaltningen av selen fortsetter på Stortinget, der Høyre og Sametinget faktisk viser seg å være enige. Her ser man at politikere og "folk flest" slår sine pjalter sammen mot fagarrogansen. Jeg vet ikke hva selen spiser. (Vittige sjeler i Tana har spurt seg om den kanskje handler på Rema?) Men jeg vet at jernbanelinja er lang og at det ikke nytter å si til reinen at den ikke har beiterett der, iallfall ikke når værforhold og rovdyr også er inne i bildet. Derfor konstaterer jeg ikke likhet med Høyre og Sametinget at selen neppe er vegetarianer, men et rovdyr, og at vi trenger en nye rovdyrpolitikk både til lands og til vanns.

18.02.2010

Den første grønlender?

Surfer litt på nettet mens kaffen traktes en morgentime på kontoret. Som vanlig har jeg øynene åpne for alle nyheter med smak av urfolk eller kvinnesak. Og hva finner jeg på Dagbladets sider? Jo, Magasinet opplyser om at de første grønlenderne hverken var inuitter eller indiandere. Hmm...

Min urfolks ryggmargsrefleks er å være kritisk til genforskning. Den samiske paranoiaen begynner med en gang å røre på seg. Hva er målsetningen ved denne forskningen? Er man ute etter å svekke rettighetene til de som faktisk bor på Kalaallit Nunaat i dag? Er dette en konspirasjon for å bevise at noen andre har mer rett til undergrunnsressursene som blir tilgjengelige når innlandsisen trekker seg tilbake på Grønland, eller til de framtidige åpne havområdene rundt Arktis?

Så ser jeg på "bildet" de presenterer av mannen de kaller Inuk (menneske?). Han ser ut som klisjeen av et urfolkseksemplar. Nå er han så gammel at forskere sannsynligvis ville si oss at urfolksstatusen ikke var aktuell på dette tidspunktet, men ikke engang Carl August Fleischer ville giddet å påstå noen annet enn at dette var en ekte "uran". Og uansett: ikke noen forsker eller politiker ville greie å selge inn budskapet om at denne mannen var dansk! Puh! Grønlendernes rettigheter foreløpig trygge!

Men vent nå litt? Jeg leser artikkelen litt nøyere. Og da ser jeg det som avslører dette som en ondsinnet konspirasjon for å undergrave inuitters og samers og alle andre urfolks rettigheter: Nyheten om denne banebrytende forskningen blir presentert på - ja du leser riktig - ZOOLOGISK MUSEUM i København!

Herrefolket avslører seg selv!

17.02.2010

OL, oppdrett og sinte natives

Jeg syns som regel det er for mye sport på TV, og det blir veldig påfallende i forbindelse med store mesterskap, slik som, ja, VINTER-OL! Nordmenns forhold til vintersport syns jeg er antropologisk interessant, spesielt det at jeg selv (en lite entusiastisk skigåer) trodde at langrenn var en verdenssport nesten fram til voksen alder.

Nå ja, med litt god mat så kan jeg lures til tv-skjermen, og i går så vi Norge-Canada spille curling. Jeg tror curling er min favoritt-vintersport (i tillegg til skiskyting)! Her er det mye strategi, finmotorikk samt god gammeldags muskelkraft med i bildet. Uten at du trenger å føle deg andpusten... Norge tapte, men det var en bra kamp, og et øyeblikk vurderte jeg å stå opp kl 04.00 i natt for å se neste kamp. det slo jeg fort fra meg, da jeg skjønte at Norge ikke kommer til å ta noe OL-gull.

Hvorfor ikke? Ryktene sprer seg på Facebook om at sinte native-americans har gannet Norge på grunn av de norske oppdrettsselskapene som truer forholdene for sjøpattedyr og villaks i området. Det toppet seg da kong Harald sa nei til å spise middag med en høvding når han var i Vancouver.

Her er nettsiden Farmed and dangerous, som argumenterer mot åpen lakseoppdrett. Jeg videreformidler den fordi jeg lurer litt på om lakseoppdrettens fortreffelighet er en nasjonal løgn vi er oppvokst med, i likhet med den om at langrenn er en verdenssport. Jeg konstaterer uansett at urfolks ganning har større kraft enn krutt, og at jeg regner Norges gullkamp for over.

16.02.2010

Nyttelast og andre husmortips

Når man har vært en uke ute på tur, så er det mye som venter hjemme. Mye kos, og noe som ikke er så koselig. Bakkemannskapet hjemme har ikke alltid ambisjoner om å ta unna husarbeidet før mor kommer hjem, men er så greie at de sparer mye til meg, slik at jeg skal slippe å føle meg overflødig eller utafor.

Det betyr at det er en del husarbeid som skal gjøres litt sånn plutselig. Det syns jeg i grunnen er hyggelig, da kjenner jeg liksom at jeg virkelig er HJEMME og ikke UTE.

Hvordan angriper man så et hus som trenger litt omsorg og mye vaskevann? Jeg har identifisert to metoder:

1. Rom-for-rom-metoden. Den går ut på at du tar for deg ett og ett rom som du rydder og vasker helt ferdig før du går videre til neste rom, og slik fortsetter du systematisk til du er ferdig eller lei. Det siste skjer som regel først for mitt vedkommende, og derfor kommer jeg sjelden gjennom hele huset. Fordelen med denne metoden er at hvis du konsentrerer deg om status-rom (stua og gangen) der gjester mest sannsynlig oppholder seg, så kan du skape en illusjon av å ha et ryddig hus uten egentlig å ha det...

2. Litt-over-alt-metoden. Denne metoden går ut på å rydde hele huset samtidig, litt her og der mens du vandrer fra rom til rom, til du er ferdig eller lei. (Gjett hva som skjer først?). Dette er min favoritt-metode. Den kan foregå slik at jeg reier senger og lufter på ett rom, mens jeg plukker opp skittentøy, som jeg så bærer ned i vaskerommet, for å sette på en maskin, der jeg tar med tørt tøy opp sammen med middagen fra fryseboksen, tørker av kjøkkenbenken for å sette f.eks. kjøttet til tining der, tørker av salongbordet for å brette klær mens jeg ser på tv. Hver gang jeg forflytter meg fra ett rom til et annet tar jeg med meg "nyttelast" som hører hjemme i det neste rommet. Dette tar tid, og det er vanskelig å se resultater på kort tid, og betry som regel at det ikke er helt ryddig noe sted noen gang, men er hyggelig og nesten ikke kjedelig i det hele tatt...

Begrepet "nyttelast" er forresten lansert av Arne Brundtland, og var visstnok en viktig metode for å holde orden i det Harlem Brundtlandske hjem. Det burde bevise at det er en metode som passer bra for politikere.

Har dere noen andre metoder? Jeg har hørt om litt-hver-dag-metoden og ett-rom-pr-dag-metoden, men ingen av dem passer en livsstil med mye reising...

27.01.2010

Ask og svineinfluensa

Det var en mørk og stormfull natt...

Joda, det ulte rundt vinduene i niende etasje på SAS Radisson Hotel i Tromsø i natt. Jeg måtte ty til sov-i-ro i ørene for å få nattefred. Men Ask var ikke verre i bygatene at dette tapre villmarksmennesket (noble savage i følge polarforskerne) fikk kjempet seg fram til en koselig restaurant i går kveld. Jeg bestemte meg til og med for å leve farlig, og tok snarveien langs brygga, og det gikk helt fint, blåste ikke på sjøen.

Den største konsekvensen av stormen Ask som vederfartes meg, var at tvn på hotellrommet fungerte dårlig, bildet og lyden ble brutt eller frosset flere ganger i minuttet. Jeg besøkte Gunn-Britt på Rica, men der var bildet helt fint, og det samme rapporterte pappa fra Bryggen. (Samesirkuset turnerer igjen...) Konklusjonen er at SAS-hotellet har en usikret parabol som står utsatt til for vinden, og altså er et dårlig valg når man vil se på tv i stormkastene. Heldigvis er jeg urfolk, og kan tilpasse meg klimatiske endringer, og det fins alltid noen annet å gjøre i Tromsø enn å se på tv.

Ask minner meg litt om svineinfluensaen, den levde ikke helt opp til forhåndsomtalen... Jeg ble litt syk med feber og hodepine før jul. I går ble jeg litt våt, luggen blåste seg til høyreskill, og det så litt rart ut. Kanskje jeg bare er flink til å søkre dekning...

25.01.2010

Våre egne polarhelter

Den første som nevnte den norske polarhelten Nansen på Arctic Frontiers i går var faktisk en urfolksrepresentant, nemlig lederen av Raipon. Han fikk øyeblikkelig respons fra polarforskerhold. Norges stolte polarforskningshistorie ble ytterligere markert når UD tok ordet på slutten av dagen. Statssekretær Erik Lahnstein trakk fram Nansens kryssing av Grønlandsisen, men var ikke helt sikker på om Nansen greidde dette helt alene... Vi som er mer enn normalt opptatt av samisk historie vet jo godt at Samuel Balto og Ole Ravna var med Nansen over isen. I grunnen er vi ganske sikre på at de slepte med seg den stakkars dážaen, mens de bannet over hva som egentlig var vitsen med ekspedisjonen?

Nesten samtidig som Nansen ble tema på konferansen leser jeg på nett at forlaget ČálliidLágádusonsdag vil markere våre egne polarhelter, samene som etter oppfordringer fra amerikanske myndigheter dro til Alaska på slutten av 1800-tallet for å lære inuittene å drive tamreindrift. Før jul utga forlaget en bok som inneholdt brev fra Alaska-farerne, som ble publisert i den samiske avisa Nuorttanáste.

Jeg leste boka i romjula, og det var fornøyelig lesning, ikke minst fordi oldefaren min, Rihtta-Issát, Isaac J. Hætta, var en av dem som oppholdt seg i mange tiår i Alaska. Jeg husker fortellingene jeg hørte som barn om denne oldefaren vår som hadde vært gullgraver i Alaska. Jeg skjønte ikke da hvilken utrolig historie dette var, om de mange familiene som brøt opp fra alt det de kjente, og dro over Atlanteren med alt det de eide, inkludert rein... Noen kom tilbake etter at myndighetene i Alaska gjorde vanskeligere for samer å drive reindrift i Alaska, men mange ble der for alltid, og har etterkommere som fortsatt oppfatter seg som samer, og holder kontakten med sine slektninger i Sápmi.

En annen av Alaska-farerne var faktisk Samuel Balto, vår egen polarhelt!

Stikkord: dialog!

I år som i fjor deltar jeg på Arctic Frontiers, en internasjonal konferanse om nordområdene som arrangeres årlig i Tromsø. Begynner å bli sånn passe kjent med opplegget, og noterer meg endringene fra år til år. Spesielt av året er at de aller fleste innlederne føler behov for å vektlegge behovet for dialog med urfolk. Før lunsj ble jeg riktig oppløftet av innledningene til USAs ambassadør og statssekretæren fra Russland. Nå har også EUs ambassadør med erklært EUs uttrykkelige vilje til å være i dialog med urfolk og urfolkssamfunn, og spesielt europeiske urfolk.

Så ble jeg litt svett. I denne salen registrerer jeg sånn omtrent fem koftekledde blant mange grådresser. Jeg vet at det er minst like mange samer uten kofte, så da er vi kanskje opp i ti blant flere hundre. Hmm... Hvordan skal vi rekke over alle de som vil drive dialog med oss? Vet at det finnes urfolk også utenfor denne salen, men her er det veldig tydelig at urfolk som regel også innebærer en minoritetssituasjon... Vår egen kapasitet - og kompetanse på f.eks. energipolitikk kommer til å være den største begrensingen på muligheten til å influere på de beslutningene som vil ha konsekvenser for vår framtid. Hjelp!

Da ble det nesten litt befriende at Kinas ambassadør hittil har vært den eneste som ikke har understreket betydningen av dialog med urfolk... Kina trenger vi altså ikke stresse med. Puh! Det er kanskje litt bekymringsverdig at han virket helt uforstående når det ble stilt spørsmål om hvordan Kina med sin ønskede observatørstatus i Arktisk råd vil "contribute to the cooperation with Indigenous Peoples". Det kunne kanskje virke som om begrepet "Indigenous Peoples" var helt ukjent for ham.

På den måten var det rene ord for pengene fra Kina. Den samiske paranoiaen sier meg nemlig at talene vi i dag har hørt fra flere stater om viktigheten av dialog med urfolk bærer preg av festtaler og ikke er forankret i virkeligheten. Med Kina vet vi i det minste hva vi får. Dialog er det ikke....

Sår i naturen eller kulturlandskap?

Regjeringen har endelig motet seg opp til å ta fatt i den ene politiske saken i Nord-Norge som skaper sterkere følelser enn samiske rettigheter, nemlig de varslede endringene i Motorferdselsloven. Statssekretær Heidi Sørensen er riktig tapper der hun på vegne at sitt parti SV fronter det mange nordpå oppfatter som urbane og romantiske tanker om natur og naturbruk.

Mine aktiviteter utenfor stueveggene begrenser seg til litt bærplukking, noen fisketurer, og kaffebål med ungene. Jeg har ikke bruk for noen ATV til dette. Men jeg mener at den tradisjonelle naturbruken som er en del av husholdsøkonomien for veldig mange av oss som bor nordpå må kunne innebære moderne hjelpemidler, som motorkjøretøyer. Noe annet ville være bakstreversk og virkelighetsfjernt. Jeg er på ingen måte for fri motorferdsel, men det må vel kunne finnes fornuftige løsninger?

Er det slik at spor etter menneskers bruk av naturen alltid er sår i naturen? Kan ikke sporene etter mennesker bruk være vakre og nyttige? En sti eller ett kjørespor, slik dette bildet NRK Sámi Radio bruker? En gamme, en bålplass eller spor etter hogst? Slike spor forteller noen om at det bor folk her, og at de ferdes ute og bruker sine omgivelser, ikke bare observerer dem. Det er ikke bare naturlandskapet som er vakkert, men også kulturlandskapet.

22.01.2010

Å se lyset...

Har hatt en veldig myk start på dagen. Julegaven fra familien var en vekke-lampe, og jeg blir bare mer og mer glad for den. Den vekker meg vet at lyset skrur seg på langsomt, og blir gradvis sterkere fram til det tidspunktet jeg har satt vekkerklokka på. Og da, hvis jeg ikke allerede har våknet av lyset, vekkes jeg forsiktig av mildt fuglekvitter... Jeg åpner øynene og det er lyst i rommet - men ikke noe sterkt ubehagelig lys - for øynene har allerede vent seg langsomt til lyset. Morning has broken. Genialt!

Og dagen fortsetter: mens jeg ordner til frokost trekker jeg fra alle gardinene for å se morgenrøden på bakkene på den andre siden av elva. Når jeg kjører minsten i barnehagen er det allerede nesten lyst, og når jeg kjører til kontoret blir soloppgangen speilet i vinduene på alle husene på vestsiden av veien.

Ved lunsjtider tar jeg en tur hjem for å se til husets pasient som jeg har smittet med halsbetennelse, og da er dagslyset klart og sterkt. Ved to-kaffen skumrer det litt, og når ungen hentes i barnehagen er det blitt kveld igjen. Men om noen uker vil det fortsatt være dag når jeg kommer hjem fra jobb.

Godt å si farvel til mørketida.

14.01.2010

Monstertorsken - ikke kattemat med konspirasjonsmat

I høst fikk vi se bilder på NRKs nettsider av deformerte torsk fanget i Lyngenfjorden Nord-Troms. Det førte til ny fart i debatten om torskoppdrett i området, og konsekvensen for den lokale torskestammen. Flere erfarne fiskere hevdet at dette var "kongetorsk", og et ikke uvanlig fenomen - i gamle dager ble det regnet som lykkebringende å få en kongetorsk. Andre mente at omfanget var mye større og deformeringene annerledes og "styggere" enn kongetorsken brukte være.

Jeg syns bildene av fisken var uappetittelige, og ikke akkurat salgsfremmende for fiskeribransjen. I dag melder NRK Sámi Radio at ikke engang katta vil spise monstertorsken...

Det jeg stusser mest ved i denne saken er likevel håndteringen fra Fiskeridirektoratet . I følge http://www.sagat.no/ så er det fortsatt uklart om de vil offentliggjøre reslutatene av DNA-tester gjort på monstertorsken. " Det er ingen automatikk i at resultatene blir offentliggjort". Hva i svarte er dette for noe tull? Praktiserer de ikke offentlighetsloven i Fiskeridirektoratet? Hva i alle dager er det som kan forsvare at resultatene av disse testene ikke offentliggjøres? Det vil bare skape enda mere usikkerhet over konsekvensene av oppdrettsvirksomhet i fjordene våre. Det vil framstå som en dekkoperasjon, som om fiskerimyndighetene har noe å skjule.

Det er i alles interesse at det vi kan få vite om monstertorsken blir tilgjengelig for alle, også oppdrettsnæringen. Jeg kan ikke fatte å begripe at ikke Fiskeridirektoratet bare sier det slik: Jo, resultatene av DNA-testene skal selvfølgelig offentliggjøres så snart de er klare! Hva har de å skjule? Dette er bare mat til en masse konspirasjonesteorier, og med en fiskeriminister i hardt vær på grunn av sine interesser i oppdrettsnæringen, så burde noen passe seg litt...

13.01.2010

Drømmehagen og Frp

Kanskje toåringen min blir en Frp-er? Hun er iallfall svært misfornøyd over at Drømmehagen ikke lenger er en del av NRK Supers ettermiddagstilbud. Flere ganger har hun stått foran tven, og forlangt "Eará tv! Eará tv!" Hadde det vært valg i morgen, og hun hadde hatt stemmerett, så hadde det ikke vært tvil om hvor hun sendte sin stemme. Mor er litt lettet over at to-åringer ikke har stemmerett, og ganske begrenset konsentrasjonsspenn, men stusser over at partiet mot statlig intervensjon enda en gang ønsker å sette NRKs programtilbud på Stortingets dagsorden. (Husker ikke helt hvilket program det dreide seg om sist, men dette har skjedd før!)

Jeg har blogget om Drømmehagen tidligere, og syns det er et utmerket program hvis man ønsker å gjøre ungene til tv-slaver så tidlig som mulig. (Og tro meg - det er øyeblikk i en mors liv da dette er et SVÆRT sterkt ønske! "Se litt på tv, gullet, og la mamma sove litt til...") Nå tror jeg det finnes et liv etter Drømmehagen også, så jeg har ikke hevet meg på noen form for aksjonisme i denne saken. (Må vel innrømme at jeg har deltatt på noen nettavstemninger da.)

Syns ofte det er provoserende når politikere er så inkonsekvente som Frp er i denne saken. En slik styring av NRK kan da ikke være liberalistisk politikk? Men NRK-systemet er vel ikke liberalistisk politkk, det heller? Denne gangen ble jeg ikke særlig provosert, syns denne saken ble nesten litt festlig. Både jeg og toåringen min føler oss litt som "folk flest" i dag...

12.01.2010

Nyttårsforsetter - i år igjen!

Jeg startet det nye året med et langt sofaopphold med streptokokkene mine. I feberørska syns jeg nyhets-og debattprogrammene fokuserte litt vel mye på samfunnets kostnader ved sykefravær, så jeg måtte ty til søppel-tv i stedet. Det ble rett og slett ubehagelig "close to home", på toppen av sykdommen følte jeg meg ubrukelig som arbeidstaker og samfunnsborger. Derfor oppdaterte jeg meg på The Hills og The City i stedet - akkurat i tide for at den nye sesongen begynte. I tillegg har jeg utviklet en skummel fascinasjon for Judge Judy... Ha! Det hadde vi trengt i Sápmi! En streng áhkku med makt til å dømme! Privat skittentøyvask på tv, med en streng áhkku som sier akkurat det jeg tenker: "You're lying!" "You are an idiot!" "I don't believe you!" det er nesten som å se på Nanny 911 - man føler seg veldig vellykket i kontrast...

Men nyttårsforsettene, i tillegg til de vanlige som å spise sunnere og trimme mer (klassiker), er å avvenne meg fra søple-tv, gradvis nedtrapping med samtidig opptrapping av nyhetssendinger og debattprogrammer - (hjelp - mere sykelønnsordning!).

Det største nyttårsforsettet er at jeg skal lære finsk! I morgen begynner jeg på begynnerkurs i finsk (fortsatt ledige plasser, ta kontakt med sol@nsr.no).

Med et finsk etternavn, og forfedre fra finsk side av grensen er det mange som tar det som en selvfølge at jeg kan finsk. men jeg kan pinlig lite finsk - det jeg kan deduserer jeg ut fra samisk. Min bestefar var trespråklig, men de kunnskapene har gått tapt generasjon for generasjon med mangel på vedlikehold. Selv valgte jeg tysk på ungdomsskolen og i videregående skole - jeg skulle jo ut i verden! (det har blitt med en tur med Kielferga og noen tyske drikkeviser). Jeg har måttet innse at finsk er mer brukandes i mitt liv...

Hvorfor det? Kommunikasjon med slektninger, venner og samepolitikere på finsk side ville bli mye lettere med større finskkunnskaper. Finland er vårt nærmeste ferieland - det blir noen ski- og badeturer til Levi i løpet av året. jeg vil gjerne kunne lese menyer og avisoverskrifter på finsk - skjønne litt mer av det som skjer i samfunnet man besøker. Jeg opplever ofte når jeg driver politisk research om samiske forhold på finsk side, at jeg plutselig er på en finskspråklig hjemmeside, og ikke greier å navigere videre...

Og sist men ikke minst: jeg har en del venner og slektninger på Facebook som ofte skriver statusoppdateringer på finsk - og jeg er rett og slett nysgjerrig av natur... Hva er det de styrer med? Hva går jeg glipp av? man skal ikke undervurdere nysgjerrigheten som en drivkraft for å lære!

Godt nytt år!