02.03.2010

Miljø og kalde rumper

I forrige uke diskuterte Sametinget miljø, energi- og klimapolitikk. Debatten – på Sametinget – men også i andre fora, kretset omkring hvilket ansvar Sametinget og samefolket skal ta på seg, og i hvilken grad vi bare skal sende oppdraget og regningen over til statene og majoritetsbefolkningen.

I mangel av politiske redskaper blir symbolpolitikken veldig viktig, derfor kan vi sametingsrepresentanter gjerne reflektere over egen ressursbruk. Gunn-Britt har hatt det som tema for flere blogginnlegg i forrige uke.

Selv driver jeg med min husstand research i forhold til overgang til pelletsoppvarming hjemme. Dette har vi som målsetning å iverksette fra neste fyringssesong. Jeg prøver også å være energibevisst i forhold til klesvask (er dette skittent eller rent?) oppvask (ny kaffekopp hver gang?) matlaging (er disse restene fremdeles spiselige, eller må de stå i kjøleskapet to dager til før de kan kastes?) og bilkjøring (hvordan samordne henting og bringing av barn med andre ærender). Dessverre blir det ofte slik at jeg ikke velger de miljøvennlige løsningene, fordi de krever for mye tid, tankefokus eller tap av komfort. Det blir enklest å definere alt tøy som ligger på gulvet som skittentøy, og enklere å skrive ut et vedtak på nytt, framfor å prøve å finne papirkopien i en av mange dokumenthauger. Slik er det kanskje også på Sametinget?

Miljøsaken var siste sak på Sametingets plenum i forrige uke. Etter at saken var ferdigdebattert pakket vi sammen sakspapirene våre for denne gang. Noen av oss dro innom hotellet for å få i oss litt mat før hjemreisen. Utenfor hotellet gikk mange biler på tomgang, for at hjemreisen skulle bli mer komfortabel for kalde sametingsrepresentanter. Så langt rakk altså vårt engasjement for miljøet: Kutt gjerne ut sakspapirer på samisk, men la oss slippe å sette oss inn i en kald bil etter møteslutt. Er det sånn at grensen for miljøengasjementet for oss som sametingsrepresentantergår ved en kald rumpe?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar