21.09.2010

Direkte linje til Youngstorget og til Vårherre

Vi er fra før av godt kjent med samiske arbeiderpartpolitikeres direkte linje til partikontorene på Youngstorget. Nytteverdien av dette er omstridt i våre rekker, for det virker som den kanalen for innflytelse ikke bare fungerer en vei - men også andre veien, slik at partiets synspunkter fra sentralt hold importeres til Sanetinget.

Det som er nytt er at Aps sentrale samepolitikere også har andre kanaler. Et kjent ansikt i Troms Ap, ordfører Bjørn Inge Mo, påtroppende til styreverv i Troms Kraft, har helbredende evner. (Han kan kanskje få bruk for sine helbredende evner der? Troms Kraft har allerede connection med First House og Bjarne Håkon Hansen, Snåsamannen er neppe langt unna...). Sametingsrepresentant fra Sør-Norge valgkrets Heidi Greiner Haaker snakker med de døde.

Som disse to har også jeg en kulturbakgrunn der tradisjonell medisin, lesing, blodstopping er levende, og der hendelser og handlinger kan bli forklart på en alternativ måte. Du kan få beskjeder fra det hinsidige på ulikt vis, f.eks. gjennom syn og drømmer. Men slike ting formidles vanligvis i fortrolighet over en kaffekopp, eller ved bålet i høstmørket.

Kanskje derfor min ryggmarksrefleks er at disse bekjennelsene i all offentlighet oppleves som fremmede? Vi snakker ikke om dette i offentligheten. Det føles som om denne kraften svekkes når den alminneliggjøres og distribueres til allmennheten. Er dette en ubevisst bekyttelsesrefleks fra min side, eller ligger det også i min kulturbakgrunn at dette ikke skal snakkes om? Blir alt bedre om vi snakker om det, eller er det noe som blir borte på veien?

4 kommentarer:

  1. Er det ikke sånn at de som snakker om slike evner, ikke egentlig har dem...?
    Min opplevelse av tradisjonelle samisk (nordnorsk, tror jeg heller) medisin/lesing/blodstopping, ikke er ting man snakker om, eller evner man kan profittere på. Så gjør man et av de to, så har man heller ikke evnene...?

    SvarSlett
  2. Anonym22.9.10

    Nå har du vel drukket for mye Møllers Tran....

    SvarSlett
  3. For mye tran? Hva mener du? Er det fordi jeg ikke avviser dette som rent tullball?

    Og Lene: nettopp sånn syns jeg også det er...

    SvarSlett
  4. Problemet med slike kulturbaserte tradisjoner er at ingen egentlig lenger vet hvorfor - i dette tilfellet, hvorfor man "ikke skal snakke om det".

    Minner om historien om jenta som delte lammelåret i to før hun stekte det i ovnen: "Sånn gjorde alltid mamma det når vi vokste opp" var forklaringen til ektemannen.

    Inntil jentas mor kom på besøk. Da kunne hun fortelle at de var nødt til å dele låret i to for å få det i den lille ovnen de hadde den gang :)

    Altså en praksis som nå var unødvendig, ettersom ovnen var stor nok.

    Kanskje snakket vi samer ikke om slikt i offentligheten, fordi vi sjelden hadde tilgang til offentligheten? Eller fordi vi som regel ble ansatt som trollmenn og -kvinner om vi gjorde det - noe som det sjelden kom noe godt ut av.

    At vi nå kan snakke om det uten å bli brent på bål eller halshugget, synes jeg er en udelt positiv utvikling.

    SvarSlett