16.12.2010

80-tallslykke

Det er noe med å passere 40, og drømme om sin tapte ungdom... Nå for tia får ikke folk ekte 40-årskriser og eksistensiell angst før de fyller 60, det er mitt inntrykk. Det som gjenstår av 40-årskrisen er akutte og hyppige nostalgi-anfall. Og for meg er det altså 80-tallet som dukker opp. Permanentkrøller, skulderputer, slitte Levi's-bukser med høyt liv... Åh, sukk. Det neongule skjørtet, de oransje snekkerbuksene... Gryteretter fra Toro... Kinakål med Thousand Island-dressing. Guttene som grodde bart for å se eldre ut... Den gangen jeg kunne høre på skuterlyden om det var en Yamaha eller ikke.

Men musikken er nostalgi-eneren for meg! Av og til har jeg øyeblikk av pur- 80-tallslykke fordi jeg hører en låt som minner meg om ungdomstia mi. Spesielt hvis det er en sang jeg hadde glemt, som bare plutselig dukker opp på radioen eller noe sånt.

Det er tydeligvis noen som har det som meg, og som avhjelper sin nostalgi-hunger med å lage nye versjoner eller remixe ungdomstias favorittlåter. Her i høst hørte jeg en ny versjon av Broken Homes Oh Yeah på radioen, en versjon som fikk det til å krible i meg fordi den var om mulig bedre enn originalen. Etter litt research finner jeg ut at det faktisk er et band fra Alta/Hammerfest, Zefire, som har laget denne versjonen. Den er tilgjengelig på iTunes også, og er derfor på favorittlista på iPoden for tia.

Jeg hadde ikke altfor mange kassetter da jeg gikk på ungdomsskolen, utvalget her i Kautokeino var ikke så stort, og hadde man kunnet kjøpe denne på - la oss si Samvirkelaget - så hadde jeg sikkert ikke hatt råd likevel. Ved et lykketreff fikk jeg spilt den inn på en opptakskassett fra radioen ( fantes det kanskje bare EN radiokanal?), og dermed duret den en hel sommer gjennom. 1983?

You see? En sang - og plutselig var hele ungdomstida mi i Kautokeino og Karasjok på 80-tallet rullet opp.

Er det noe som gir deg nostalgi-tripp?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar