Sesong for soft-is

Sommerværet har ikke helt ankommet, og myggen er ikke særlig plagsom ennå, men for meg er det ultimate sommertegnet soft-is. Det er allerede flere uker siden de begynte å selge soft-is på Statoil her i Kautokeino. Soft-is er nemlig ikke helårsvare i indre strøk, og det er bra, for ellers er det jo knapt forskjell på sommer og vinter her... (utover mygg og snø)

Soft-is var sommerluksus nummer 1 da jeg vokste opp her i Kautokeino. De solgte det på Kiosken i sentrum av bygda, der vi kunne henge mange bleke sommerkvelder i de lange LAANGE skoleferiene, helt til pappa tok ferie og vi kunne dra på camping i Nord-Sverige. Noen var så heldige at de hadde sommerjobb på Kiosken, og tilbrakte mye tid med å vaske soft-is maskinen. Jeg elsket soft-is med sjokoladestrø, den myke teksturen og milde smaken av isen, friksjonen fra sjokoladepulveret og den sprø kjeksen som måtte spises etter et spesielt mønster. En av tantene mine veddet på at jeg ville bli kvalm til slutt hvis jeg fikk spise så mange is jeg ville, men det nektet jeg å godta. Dessverre fulgte hun ikke opp veddemålet, så jeg fikk aldri bevise at jeg kunne spise ubegrensede mengder soft-is.

I moderne tider spiser jeg den beste soft-isen på fergekaia på Drag i Tysfjord. Jeg vet ikke helt om den virkelig er best, eller om jeg bare tror på tysfjordingene som sier det. Kanskje kommer det av at sommerferiene i Tysfjord er fri for de fleste andre laster - soft-isen blir derfor en slags syndig utskeielse... Fråtseri? Eller kanskje er det fordi turen til fergekaia (6 km) nesten er en ekspedisjon i seg selv med bilen full av unger. Isen må spises der og da, fordi den ikke tåler den lange turen tilbake til sommeridyllen på Helland uten å bli altfor blaut. Det beste er å slikke av sjokoladestrøen allerede inne på kafeen, fordi vindkula du møter med en gang du går ut blåser sjokoladepulveret rett i ansiktet ditt.

Noen andre som har syndige fantasier om soft-is? Hva er ditt ultimate sommertegn?

Ikke min kommune!

Frp kaprer overskrifter i agurktia med sine visjoner om et kommune-Norge med adskillig færre aktører. Kommunesammenslåing over en lav sko skal gi bedre service og lavere kostnader. Akkurat det der er jeg litegranne skeptisk til, etter å ha observert noen institusjonsfusjoner. Større organisasjon krever mer samordning, og der ryker ofte effektivitetsgevinsten. Men hva vet jeg? Sørpå ligger visst kommunene på rekke og rad, slik at du fint greier å passere fem av dem på tur til jobben. Der kan det vel være rom for noen sammenslåinger?

Der - men ikke her! Har du hørt den når det gjelder kommunesammenslåing? Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan Finnmark skulle fungert med 6 kommuner. Iallfall kan jeg ikke forestille meg hvordan vi kunne fått noen stor gevinst av å slå sammen Kautokeino med Karasjok eller Alta. Dette handler selvfølgelig like mye om lokal identitet og historie, om geografiske forhold og kommunikasjoner, som det gjør om organisering av offentlige tjenester. Ikke min kommune - det sier instinktet...

Derfor er det litt spesielt å lese om prosessen som foregår mellom Bodø og Fauske, to nord-norske kommuner der man faktisk vurderer sammenslåing. I kjent til er kommunenavnet et brennbart diskusjonstema - hvilket antagelig igjen bekrefter at identitet og tilhørighet er helt sentral i denne debatten.

Så la oss tenke oss at Frp kom til makta, og lanserte massive økonomiske insentiver for "frivillig" kommunesammeslåing. Noen som greier å forutsi debatten i Kautokeino kommunestyre? Tipper på tre hovedspor:

- Hvem har vi en "naturlig" tilhørighet med?
- Hvor skal kommunesenteret ligge?
- Hva skal storkommunen hete?

Med andre ord: en identitetsdebatt. Nesten så jeg gleder meg, identitetsdebatter er vi jo gode på...

Å gå til legen

For tiden er jeg litt mer enn gjennomsnittlig opptatt av hvordan helsevesenet fungerer. Det tar litt tid å administrere min egen helse ( medisiner, blodprøver, legetimer og epikriser), men jeg følger også med hva som skjer på mediefronten. (Og da mener jeg litt utover det å se på alle sykehusserier som sendes på tv: House, Greys Anatomy, E.R., Nurse Jackie og Private Practice). Helsepolitikk er mediemat som bare det. Utrolig mange milliarder går med til å holde karusellen i gang, og folk blir visst bare sykere...

Det er flere grunner til det, en av dem er jo at vi lever stadig lengre. En annen teori jeg fikk høre da jeg gjorde et lite forsøk på å studere medisin i min ungdom, var at så lenge det finnes leger, så vil det alltid finnes sykdommer...

Dagbladet presenterer i dag en undersøkelse som viser at den tiden og oppmerksomheten du får hos legen er knyttet til din utdannelse og "sosioøkonomiske" status. Hva som er årsaken til dette, og om det har noen konsekvenser for pasientenes helse er litt uklart. Jeg tenker likevel automatisk på mine egne pasientopplevelser. Kommunikasjonen helsearbeider og pasient kan være utfordrende, på grunn av informasjonsgapet mellom dem. Jeg har, til tross for høyere utdannelse og gode norskkarakterer, hatt følelsen av å ikke ha fått vite alt, ikke vite nok, ikke ha stilt de rette spørsmålene. Kommunikasjonen mellom lege og pasient skjer også under tidspress, noe som for pasienten kan oppleves som om man kaster bort tiden til legen med unødvendige spørsmål (tid som skulle blitt brukt til livreddende arbeid annet sted...).

Kan det være at pasienter med høyere utdannelse krever mer av sine leger, eller oppleves av legen som mere likeverdige samtalepartnere, og dermed får mere tid?

Jeg kan ikke la være å reflektere litt over om dette kan ha noen betydning for samiske pasienter. Vi vet jo at utdanningsnivået i samiske områder er lavere enn i resten av landet (med unntak av kvinner i indre-Finnmark). Betyr det at samiske pasienter jevnt over får mindre tid hos legen enn andre? Gjennomsnittsinntekten er jo også lavere i mange nord-norske kommuner enn i andre deler av landet. Har det konsekvenser for den oppmerksomheten samiske pasienter får fra legene? Ikke vet jeg, men dette kommer i tilfelle i tillegg til eventuelle kommunikasjonsutfordringer man kan ha på grunn av språk- og kulturforskjeller.

Konklusjonen blir uansett at det er best å holde seg frisk, spesielt hvis du ikke er god i norsk og har høyere utdannelse...

Kontrastene i Barents

Mine første oppdrag nå når jeg har begynt å jobbe igjen var møter i regi av Barents-samarbeidet. Jeg representer urfolkene i Barentsregionen i Barents regionråd, som er det politiske styret for det regionale nivået i Barentssamarbeidet. Det er tre urfolk som deltar i Barentssamarbeidet, vi samer, nenetsere og vepsere. Vi har en (1) representant i regionrådet, som altså skal representere tre urfolk i fire ulike stater, eller tretten regioner. Er det rart vi ønsker bedre representasjon?

For å ha en mulighet til å holde meg oppdatert om hva som skjer med urfolk i Barentssamarbeidet, så følger jeg møtene til WGIP, Arbeidsgruppa for urfolk. Det første møtet jeg fulgte ble arrangert i Kirkenes denne uka, på Barentssekretariatet. Der fikk jeg anledning til å bli kjent med representanter for de andre urfolkene i Barents. Det internasjonale urfolkssamarbeidet er alltid en liten reality-check for oss norske samer. Vi har utmerkede levekår, representative organer og ytringsfrihet. Når vi mener noe er galt - og det gjør vi ofte - så har vi både muligheter og rett til å si i fra - og det gjør vi sannelig også.

Ikke for å bagatellisere våre egne utfordringer, men det gir litt perspektiver at ett av de store prosjektene i Barentssamarbeidet handler om rent drikkevann. Noen som husker hvor sure vi var i fjor høst da vi måtte koke drikkevannet her i Kautokeino? Jeg var litt bekymret for om akvariefiskene mine ville tåle ukokt - og senere kloret vann. (Det gjorde de faktisk.)

Nåja, jeg faller ikke for argumentasjonen om at man ikke skal klage fordi noen alltid har det verre. Som feminist har jeg ofte hørt at kvinner i andre deler av verden har det mye verre enn oss i Norge. Det stemmer nok, men hjelper det kvinner i andre deler av verden at vi holder kjeft i skam over hvor godt vi har det? Solidaritet er viktig, men drivkraften for å forbedre egen situasjon er jo et sunnhetstegn! Eller hva mener dere? Skal vi drite i skilting av samiske stedsnavn og andre samiske kampsaker fordi andre urfolk har det verre?

Aili tells it all...

I dag "står jeg fram" slik det kalles med en kreftdiagnose, i samiske media. Greitt å ha det unnagjort, derfor linker jeg til reportasjene slik at jeg slipper å gjenta meg selv for mye.

Hotellivets gleder - atter en gang...

Tilbakeføringen til arbeidslivet har også blitt et gjensyn med hotell-livets gleder. Et par hotellnetter inn i hverdagen er jeg blitt minnet om en del ting som ikke er lurt å gjøre når man bor på hotell og har begrenset plass. Dette dreier seg om helt normale aktiviteter, som matinntak:

1. Baguettspising i senga. Dette er en veldig dårlig ide, spesielt hvis baguetten er fersk og sprø. På hotellrom finnes sjelden egne spiseplasser. Når man som jeg har kontor på skrivepulten, og lenestolen er reservert til å henge opp silketørklene mine, så virket det som en god løsning å spise i senga. Iallfall ved lunsjtider. Sånn ca. midnatt skjønte jeg at jeg skulle gjort det på en annen måte.

2. Kaste nattmaten i papirkurven. Lange møtedager glir noen ganger over til lange møtekvelder. Hvis man er vant til å spise hver tredje time, så må man av og til ha nattmat, det er vanskelig å sove på tom mage. Vi kan vel si det sånn at de sunne variantene ikke alltid er tilgjengelig på natta. Hvis nattmaten er hentet på gatekjøkken, så er det en dårlig ide å legge restene i papirkurven på rommet du sover i. Iallfall hvis du ikke liker å våkne til lukta av frityrfett og løk. (Dette rådet gjelder for øvrig også for barnebleier. De bør helst ikke kastes i papirkurven på det rommet du sover. Believe me.)

3. Kaffedrikking etter middag. Det kan være vanskelig nok å få sove på et fremmed hotellrom, iallfall den første natta.

Gjensynet med hotell-livet har med andre ord vært en påminnelse om at det er mange fordeler ved å skille sove- og spisesoner, og at forstyrrelser i måltidsrutinene kan koste meg nattesøvnen. Denne gangen skal jeg huske det. God natt!

På arbeidstrening som tilhører

Er for tiden under arbeids-opptrening, og denne uka har jeg trappet opp med å se på Ođđasat. Mandagens Ođđasat var jo riktig hyggelig nytt, NRK Sámi Radios kommentator mener at jeg vinner fram på meningsmålingene fordi velgerne mener jeg er lettere å forstå enn Egil Olli. Det er jo vel og bra, det eneste som skurrer her at jeg ikke har sagt et kløyva ord i offentligheten på mange måneder. De samiske velgerne har med andre ord veldig god hukommelse. Glad er jeg for det!

Et annet punkt i arbeidstreningen er at jeg forsøker å følge med hva som skjer på Sametingets plenum i Karasjok. Det kan man gjøre via nett, via media (med minst et 1/2 døgns forsinkelse) og via sosiale media. På Facebook er det fint lite nytt fra debatten. På twitter drypper det inn litt innimella, spesielt @siljekarine har vært aktiv.

I min nye rolle som tilhører syns jeg egentlig det er stusselig å høre plenumsdebatten "naken" via nett. Å sitte i salen, å kunne se representantenes ansiktsuttrykk, høre mumlingen til sidemannen, kommentarer i pausen, se de ansattes frustrasjon over politikernes påstander (ikke alle har pokerfjes...), det er dette som gir litt mer liv til en ofte forutsigbar debatt (det meste er jo ferdigforhandlet for en uke siden). Det lille ekstra jeg savner her foran pc'n, håper jeg å kunne få i form av representantenes og tilhørernes kommentarer og fortolkninger på sosiale media.

Min oppfordring til de som tør: gjør Sametingsdebatten litt sprekere på nett! Kanskje vi greier å skape litt nysgjerrighet? Kanskje vi greier å få et par nye tilhørere?

Nå ringer bjella, og vi starter på igjen!

Som toåringer ser det - og sier det!

Jeg er tenåringsmor og toåringsmor, og det er en stadig kilde til frustrasjon, ny livsinnsikt og mye moro. Småtten snakker mer og mer, og hennes observasjoner gir nye perspektiver på smått og stort.

Våren har kommet, og det har blitt registrert. Det finnes ikke lenger snø i bygda, men inntil noen uker siden kunne vi fortsatt se snø på fjelltoppene lengre borte. Toåringen ser selvfølgelig dette, og tolker det på sin måte: "Muohta lea mannan meahccái!" ( fritt oversatt: snøen er dratt til fjells..) Og det har den jo...

I gangen på barnehagen møter vi en barnehagevenninne. Hun har med seg en barbie-dukke, og viser den fram litt beskjedent. Pappaen ber henne fortelle hva dukka heter, og hun mumler fram noen som høres ut som "livju". Dukka heter Rivgu, viser det seg, og det navnet har hun funnet på helt av seg selv. Veldig passende, for barbie-dukka er vel så langt fra det tradisjonelle samiske skjønnhetsidealet som man kan komme...

I utlandet (syden) er det mange nordmenn, og på ferie i forrige uke ble toåringen hele tiden spurt av hyggelige nordmenn om hva hun het. Vi fikk skjenn av den ene tenåringen for at toåringen ikke kunne norsk, for hun svarte konsekvent alle spørsmål eller tiltaler på denne måten: "Mun lean stuorra nieida!" Jeg syns det vitner om et kommunikasjonsgeni som kan bli gull verdt i framtiden. Få budskapet ditt fram uansett hva journalister spør om! Gjenta det i det uendelige! Skal kanskje teste det ut når jeg snart skal i ilden igjen:

Mun lean stuorra nieida!