22.09.2010

Med business-telefon i bærskogen

Mine forsøk på multi-tasking når nye høyder. Etter å ha gått glipp av fjorårets bærsesonger på grunn av valget, så prøver jeg å ta litt igjen denne høsten. Iallfall såpass at minstejenta skal kjenne sammenhengen mellom det vi finner i lyngen, og det vi spiser på brødskiva. Problemet er at høstdagene er korte, og stadig blir oppstykket av reiser og møter og andre triviliateter.

Denne uka skulle far i huset i vedskogen og det var en nydelig høstettermiddag med solskinn som fristet både mor og minsten. Vi ville gjerne bli med for å se etter bær. Alt lå til rette for en koselig dag, bortsett fra to ting: brøddeigen og telefonmøtet...

Brøddeigen lot seg out-source til tenåringen, selv om hun påsto at min instruksjoner fikk det til å virke mye vanskeligere enn på skolekjøkkenet. (Jeg måtte pedagogisk forklare henne at min måte er arbeidsbesparende i lengden, fordi den er proaktiv i forhold til sånt som at brødene kan vokse sammen, skorpen kan sprekke, skorpen kan tørke og falle av etter frysing osv.)

Telefonmøtet var det verre med, men jeg satset på god dekning fra vedteigen vår. (FeFo-avgiften betalt såvidt jeg vet det. Hvis ikke må det betraktes som en politisk statement...)

Vel fremme trillet både mor og småtten rundt i lyngen. Tyttebærene var mange, kanskje ikke så store, men mer enn nok til trollkrem og litt syltetøy. Litt blåbær som ennå ikke var frosset fant vi også. Mistet bare mobiltelefonen ( business-modell) i lyngen en gang, og den ble ikke våt. Gjennomførte telefonmøtet på 20 minutter i veikanten, mens ungen ble underholdt av far og áhkku og kvikklunsj.

Da slo det meg at en samisk businesstelefon egentlig burde sett helt annerledes ut. Hva slags business har vi? Ikke helt som annen business... Jeg har allerede hatt to telefondödare-opplevelser: en i myrlendt terreng halvveis opp Ivar-veien i Hellmobotn, og en annen da både telefonen og bil-laderen ble med meg ut av bilen på tur inn på en bensinstasjon. Vurderer å bytte ut denne ømtålelige saken. Neppe noe med touch-screen, for å si det sånn.

Den perfekte samiske business-telefon må tåle ymse samisk business, turer i vedskogen og på myra, harde klimatiske forhold og noen byturer med kaffelatte og steingulv i ny og ne. Den må ha god antenne og lang batterilevetid, for vi ferdes stadig på grensen av dekningsområdene og borte fra lademulighetene. Den bør kunne håndtere samisk tegnsett, og kunne brukes til å oppdatere Facebook. Kamera hadde også vært fint!

Jeg visste det var gode grunner til at jeg ikke heiv meg på i-phone-bølgen!

21.09.2010

Direkte linje til Youngstorget og til Vårherre

Vi er fra før av godt kjent med samiske arbeiderpartpolitikeres direkte linje til partikontorene på Youngstorget. Nytteverdien av dette er omstridt i våre rekker, for det virker som den kanalen for innflytelse ikke bare fungerer en vei - men også andre veien, slik at partiets synspunkter fra sentralt hold importeres til Sanetinget.

Det som er nytt er at Aps sentrale samepolitikere også har andre kanaler. Et kjent ansikt i Troms Ap, ordfører Bjørn Inge Mo, påtroppende til styreverv i Troms Kraft, har helbredende evner. (Han kan kanskje få bruk for sine helbredende evner der? Troms Kraft har allerede connection med First House og Bjarne Håkon Hansen, Snåsamannen er neppe langt unna...). Sametingsrepresentant fra Sør-Norge valgkrets Heidi Greiner Haaker snakker med de døde.

Som disse to har også jeg en kulturbakgrunn der tradisjonell medisin, lesing, blodstopping er levende, og der hendelser og handlinger kan bli forklart på en alternativ måte. Du kan få beskjeder fra det hinsidige på ulikt vis, f.eks. gjennom syn og drømmer. Men slike ting formidles vanligvis i fortrolighet over en kaffekopp, eller ved bålet i høstmørket.

Kanskje derfor min ryggmarksrefleks er at disse bekjennelsene i all offentlighet oppleves som fremmede? Vi snakker ikke om dette i offentligheten. Det føles som om denne kraften svekkes når den alminneliggjøres og distribueres til allmennheten. Er dette en ubevisst bekyttelsesrefleks fra min side, eller ligger det også i min kulturbakgrunn at dette ikke skal snakkes om? Blir alt bedre om vi snakker om det, eller er det noe som blir borte på veien?