16.12.2010

80-tallslykke

Det er noe med å passere 40, og drømme om sin tapte ungdom... Nå for tia får ikke folk ekte 40-årskriser og eksistensiell angst før de fyller 60, det er mitt inntrykk. Det som gjenstår av 40-årskrisen er akutte og hyppige nostalgi-anfall. Og for meg er det altså 80-tallet som dukker opp. Permanentkrøller, skulderputer, slitte Levi's-bukser med høyt liv... Åh, sukk. Det neongule skjørtet, de oransje snekkerbuksene... Gryteretter fra Toro... Kinakål med Thousand Island-dressing. Guttene som grodde bart for å se eldre ut... Den gangen jeg kunne høre på skuterlyden om det var en Yamaha eller ikke.

Men musikken er nostalgi-eneren for meg! Av og til har jeg øyeblikk av pur- 80-tallslykke fordi jeg hører en låt som minner meg om ungdomstia mi. Spesielt hvis det er en sang jeg hadde glemt, som bare plutselig dukker opp på radioen eller noe sånt.

Det er tydeligvis noen som har det som meg, og som avhjelper sin nostalgi-hunger med å lage nye versjoner eller remixe ungdomstias favorittlåter. Her i høst hørte jeg en ny versjon av Broken Homes Oh Yeah på radioen, en versjon som fikk det til å krible i meg fordi den var om mulig bedre enn originalen. Etter litt research finner jeg ut at det faktisk er et band fra Alta/Hammerfest, Zefire, som har laget denne versjonen. Den er tilgjengelig på iTunes også, og er derfor på favorittlista på iPoden for tia.

Jeg hadde ikke altfor mange kassetter da jeg gikk på ungdomsskolen, utvalget her i Kautokeino var ikke så stort, og hadde man kunnet kjøpe denne på - la oss si Samvirkelaget - så hadde jeg sikkert ikke hatt råd likevel. Ved et lykketreff fikk jeg spilt den inn på en opptakskassett fra radioen ( fantes det kanskje bare EN radiokanal?), og dermed duret den en hel sommer gjennom. 1983?

You see? En sang - og plutselig var hele ungdomstida mi i Kautokeino og Karasjok på 80-tallet rullet opp.

Er det noe som gir deg nostalgi-tripp?

15.12.2010

Ute på prøve

Dere som har familie har sikkert også registrert at det ikke nytter å sykemelde seg fra familieforpliktelsene. Iallfall ikke de som dreier seg om ungene dine. Mamma er mamma, uansett hvor skrøpelig man føler seg. Jeg gjør så godt jeg kan for å henge med, men de store jentene resonnerte seg raskt fram til følgende: 1. Mamma er lett å trette ut i en diskusjon, fordi stemmen ikke holder. 2. Mamma er midlertidig arbeidsufør, men ikke fratatt hverken sertifikat eller visakort.

Juleshopping i Alta for mamma og de store jentene virket dermed som en god ide.

Jeg gikk med på dette av to årsaker, for det første var det en anledning til å teste ut shoppingformen, kjøreformen og prateformen. For det andre var dette noe jeg kunne gjøre som mannen i huset ville være veldig takknemlig for å slippe unna.

Etter desemberlønnas ankomst bar det derfor avgårde på tur med jentene. Jentene ble droppet i sentrum med sin tilmålte sum til julegaver, og selv tok jeg med meg smultringer for å få kaffe hos en venninne. Stemmen fungerte helt fint i en setting med lite bakgrunnsstøy, og bare en person å snakke med. Mye verre ble det da jeg forsøkte å snakke med ei kusine og mannen hennes på en kafe rett ved rulletrappa i Nord-Norges største shoppingsenter. Det ble mye "Hæ?" og "Ka?" før hun medfølende først spurte meg (og seg selv?) - "Hvordan skal du klare deg i familien vår nå?", så forklarer hun til mannen sin (som sikkert skjønte hva hun mente allerede): -"I slekta vår klarer man seg fint uten armer og bein, men stemme, det må man ha!"

Gleden over å være ute på prøve flatet litt ut, mens jeg tenkte på det hun hadde sagt resten av shoppingturen. Jo, jeg kommer kanskje til å klare meg blant den sindige og velmodulerte (men akk så tunghørte) farsslekta, men det spøker for meg når det gjelder den høylydte, rappkjefta og snartenkte morsslekta. Jeg som allerede blir beskyldt for å være stille og rolig...

10.12.2010

Mitt liv som "Tause-Birgitte"

Tilstår at jeg har latt bloggen hvile altfor lenge. Inspirasjonstørke av et eller annet slag. Når jeg nå bestemmer meg for å gjenopplive kanalen, så er det fordi skriftlig kommunikasjon plutselig ble så mye viktigere for meg. Da jeg mistet stemmen...

Komplikasjoner i forbindelse med en operasjon har gjort at det ene stemmebåndet mitt er lammet, og det setter store begrensinger for hva jeg greier å prestere muntlig. Forhåpentligvis er dette bare midlertidig, men hvor midlertidig er uklart. La oss si det sånn: det blir neppe noe julesang på meg i år.

Da jeg var liten fantaserte jeg over hvilke sanser eller funksjoner jeg ville klare å leve uten, hvis jeg fikk "velge" funksjonshemming. Stemmen var aldri et førstevalg, av en eller annen grunn. Bare i mitt eget hjem opplever jeg hvor begrensende stemmesvikten er. Prøv å uttrykke autoritet overfor dine barn når de knapt kan høre deg. Prøv å svare på et rop om assistanse et annet sted i huset, når du er opptatt med noe. Prøv å fange oppmerksomheten i en samtale med flere enn to deltakere. Prøv å snakke i en bil med motoren i gang. Uten stemme. Det krever mye av deg selv, og dem du prøver å kommunisere med. Og hvis de ikke vil høre...

Foreløpig utforsker jeg mitt nye liv som Tause-Birgitte hjemmefra. Det må jo være noe å plukke når det gjelder ikke-verbal kommunikasjon, kroppsspråk, dramaturgi, å fange oppmerksomheten, noe som kan avhjelpe mitt akutte kommunikasjonsproblem - og kanskje komme til nytte senere også? Jeg kan jo hente inspirasjon fra to-åringen jeg har i huset? Når hun ikke får oppmerksomheten, så slår hun i bordet, eller tramper i gulvet. Hun flytter seg til hun oppnår øyenkontakt med den hun ønsker å snakke med, kommer gjerne helt opp i fanget til deg hvis du f.eks. leser avisa. Det kan være noe å lære der... Kanskje kan stemmesvikten også brukes som en hersketeknikk? Talende, trykkende taushet kan skape usikkerhet hos den du snakker med. (" Hvorfor sier hun ingenting? Er det fordi hun ikke kan? Eller er det fordi hun er uenig? Eller lader hun opp til ett eller annet?) Dette har jeg allerede testet ut på en turnuskandidat på sykehuset. Det funker, men jeg vet ikke helt hva det kan brukes til.

To-åringen har forsøkt å hjelpe meg, ved å demonstrere hvordan man kan harke og hoste litt for å klarne stemmen. Da det ikke ga noe resultat informerte hun faren sin: "Eadni ii gullo nu bearehaga". Og det stemmer i grunn...