13.10.2011

New time 15.30...

Akkurat nå føles det som om jeg har vært på reise kontinuerlig i en måneds tid. Jeg vet at det ikke er riktig, at jeg har vært hjemom og pakket om innimellom, men de siste 30 dagene har jeg hatt 23 reisedøgn. Det er litt over normalt for å si det sånn... Derfor er det ganske surt å ha forlatt en spennende konferanse og et hyggelig venninnetreff på kafe, for å sitte på flyplassen å hate. Flyet mitt HJEM er foreløpig 1 1/2 time forsinket.

Prøver å muntre meg selv opp med at det egentlig er ganske gøy å være på tur. Etter innkjøpet av en Kindle har jeg bestandig masse sakspapirer lett tilgjengelig (og noen krimromaner også, da...) Derfor får jeg unna litt lesearbeid både her og der. Og med den nye Samsungen trenger jeg neste ikke pakke opp pc'n for å følge med hva som skjer på facebook eller twitter. jeg koordinerer familieaktiviterer, forelesninger og duodjekurs i dødtiden.

Man treffer hyggelig folk også på tur. I dag for eksempel, ble jeg kjørt til Tromsø sentrum av en drosjesjåfør. Når jeg sa at jeg skulle på 4 roser, så sa han: - Da blir det fem roser der! I min alder tar man de komplimentene man får med et stort smil... Drosjesjåføren i Kiruna var også hyggelig, da jeg spurte om han tok kort svarte han entusiastisk: -Jajamenn! Og da måtte jeg tenke på de nordsvenske guttene fra min ungdom som svarte på akkurat på den samme måten på det jeg lurte på... -Jajamenn!

Men hjemme venter mann og barn, klesvask og mathandling, og på kontoret ubesvarte brev, reiseregniner og halvferdige seminarplaner. Kaffelatten på flyplassen er god, men jeg merker at stressterskelen nærmer seg. Får jeg kjørt hjem i dagslys? Er det glatt på veien?

Klokka er nå 15.02, og jeg krysser fingrene for at ikke avgangstidspunktet endres igjen...

29.09.2011

Nytt reisebrev - nå med sitat fra Fiskarlaget

Dagens arktiske verksted i Nuuk hadde som tema: Fra fangersamfunn til industrinasjon? Her var det mye interessant å gripe fatt i, men dagens høydepunkter for meg var bidragene fra ICC og Norges Fiskarlag.

Det siste først: jeg var kanskje i overkant skeptisk til Fiskarlagets bidrag, siden det siste jeg hørte fra dem var hvor lite Sametinget hadde peiling på fiskeripolitikk... Den slags brautende hersketeknikker er tydeligvis fortsatt gangbar vare blant gutta boys (eller gubbene?) i Fiskerlaget… Men dagens bidrag, via skype, fra Fiskarlagets nestleder var tankevekkende på en svært positiv måte. August Fjeldskår skal få prisen for dagens sitat:

- Den dagen vi ikke kan si til verden at vi har rein fisk fra et reint hav, da er vi et fattigfolk, uansett hvor rike oljen har gjort oss!

Hans bekymring gikk spesielt på seimsikkskyting og oljevirksomhet i gytefelt, og på manglende norsk oljevernberedskap.

Dagen bød også på dypdykk i Alcoa-prosjektet i Maniitsoq: i anleggsfasen vil det være behov for hele 2000 årsverk i importert arbeidskraft! Disse gjestearbeiderne vil sannsynligvis være asiatiske, fordi de er mest konkurransedyktige på lønninger. Grønland vil ikke akseptere innskrenkninger i arbeidernes rettigheter når det gjelder arbeidsmiljø, forsikring, boforhold og organisasjonsfrihet, men sannsynligvis akseptere det i forhold til lønn, pensjon, ferie/fritid, barsel og stemmerett. Med andre ord: dette er planlagt sosial dumping! Et annet forhold; hva vil det bety for Maniitsoq når 2000 arbeidere med ulik kulturtilhørighet skal bo og arbeide i et samfunn med 3000 innbyggere?

Det Grønlandske samfunnet står overfor svært vanskelige valg: hvis Grønland ikke er konkurransedyktige, så vil industrien etablere seg i andre land, og Grønland får ikke utnyttet vannkraftpotensialet – kan ikke eksportere strøm til Europa, som Norge gjør. Håpet er at de greier å gjennomføre gode og åpne beslutningsprosesser, for de beslutningene som skal tas framover vil kunne endre Kalaallit Nunaat for alltid.

28.09.2011

Reisebrev fra Kalaallit Nunaat 2

Så har jeg gjort det igjen. Kofferten min var under vektgrensen på overfarten, men det kan se ut som jeg må betale for overvekt på tilbaketuren. I dag hadde jeg satt av noen timer til å sjekke ut shopping- og kafetilbudet i Nuuk. Dere syns kanskje at det er en rar og lite eksotisk prioritering når jeg er på Kalaallit Nunaat/Grønland, men når man bor på bygda så er det fint med en smak av bylivet. Dessuten bor 85% av grønlenderne i byer i følge sikre kilder, så jeg regner med at jeg hadde en autentisk grønlandsk opplevelse.

Jeg er et lesende menneske, og en bokhandel er et fast innslag på reisen. Jeg var innom bokhandelen Atuagkat, som jeg husket fra 2004, og kom ut noen kilo tyngre med romaner og krimbøker , samt en dvd med grønlandsk-kurs. Den lover at etter en 10-20 timers bruk skal jeg uten problemer kunne uttale lange grønlandske ord. Nå er det kanskje usannsynlig at jeg har 10-20 timer til overs, men fristelsen er stor for å kunne uttale ilinniarnertuunngorniarfimmiullu.

Prøvde også en røff, kort, selskinnsjakke, men den hadde sprengt reisebudsjettet mitt med mange tusen danske kroner. Den lignet en jeg prøvde i 2004, og som jeg ikke kjøpte da fordi den var så dyr, og fargen var hot pink. Da tenkte jeg at jeg hadde slått til hadde den vært i en mer klassisk farge, slik som nå. Svart eller koksgrå. Selskinnet glinset fristende til meg, men den var blitt enda litt dyrere, og jeg tjener sannsynligvis mindre enn i 2004… Den får henge noen år til, tror jeg.

Shoppingen ble avsluttet med lunsj på Kafe Tuaq i kulturhuset Katuaq. Skikkelig teaterkafe, med ordentlig bykaffe og passe urban meny. Jeg sjekket om den nye grønlandske skrekkfilmen gikk på kino, men må nok vente til den kommer på en samisk filmfestival nær der jeg bor. Av avisomtalen høres den ut som en grønlandsk versjon av Blair Witch Project, som for alvor skremte meg fra å se skrekkfilmer…

Tilbake på hotellet forbereder jeg meg på morgendagens workshop, som har tema: Fra fangerkultur til industrinasjon?

27.09.2011

Reisebrev fra Kalaallit Nunaat

Denne gangen har jobben min som reisende i samesaker tatt meg over havet til et etterlengtet gjensyn med Nuuk. Jeg deltar på workshops om industrialisering og samfunnsutvikling i regi av Fagforbundet, og blir som før slått over likhetene i ufordringer mellom Kalaallit Nunaat og Sápmi.

Jeg har ikke vært i Nuuk siden 2004, og mye har forandret seg her. Flere at de beryktede boligblokkene bygd på 60-tallet er revet og erstattet av moderne bygg. Byggevirksomheten er imponerende, men deler av sentrum ser ut som Alta, hvis dere skjønner hva jeg mener... Omgivelsene rundt byen er likevel så storslåtte at helheten blir riktig vakker.

I likhet med Nord-Norge er optimismen når det gjelder mineral- og petroleumsutvinning betydelig, men også her finnes det kritiske røster. Et av de mest omtalte prosjektene er Alcoas planer om et aluminiums-smelteverk i Maniitsoq. Dette vil bringe massive endringer i et lite lokalsamfunn, i anleggsperioden er det snakk om 3000 årsverk, og i driftsperioden 6-700. Hva skjer med samfunnet da, både positivt og negativt? Paralellen til Nussirs planer i Kvalsund er slående. Dette har konsekvenser for ikke bare sysselsetting og verdiskapning, men også for sosiale strukturer og samfunnsmessig infrastruktur. I tillegg kommer de miljømessige utfordringene. Samtidig er det disse ikke-fornybare ressursene som eventuelt skal finansiere ambisjonene om større økonomisk uavhengighet fra Danmark og økt velferd for Kalaallit Nunaats befolkning.

Man kan bli både glad og bekymret over å høre Norge her bli dratt fram som det gode eksemplet når det gjelder forvaltning av naturressurser og miljøkrav. Glad, fordi Norge har noe å bidra med i internasjonal kontekst, men også bekymret fordi ikke alt er helt på stell her heller.

Oljelobbyen er en betydelig maktfaktor som utvilsomt påvirker tilsynelatende demokratiske prosesser. Og beredskapen for oljeutslipp utenfor kysten av Nord-Norge står ikke i forhold til de værharde forholdene vi kan oppleve. Da blir man ikke beroliget av å høre Statoil karakterisere norsk råolje som “et rent naturprodukt”, slik de gjorde på konferansen Arctic Frontiers i januar.

22.09.2011

Samisk språk fra talerstolen

Ha-ha! Bare vent til jeg blir ferska: blogger om samisk språk på NORSK! Kjenner allerede angsten for å bli rammet av språkmoralismen... Altfor blir man sittende igjen etter debatter om samisk språkbruk med en følelse av utilstrekkelighet og dårlig samvittighet over alt man ikke får til; slik som f.eks. å blogge på samisk.

Slike tanker satt jeg igjen med etter den store språkdebatten vi hadde på Sametinget i vår, og som Silje Karine Muotka har blogget så bra om. Hvordan skal vi gjøre samisk språkbruk til noe positivt, noen som er vits i å kunne, noe som er en fordel, noe å strekke seg etter? Hvordan skal vi gjøre Sametinget til et språkforbilde? For det vi ikke får til på Sametinget, blir enda vanskelig andre steder.

For meg er det krevende å gi uttrykk for mine meninger på samisk, fordi det ikke er mitt førstespråk. Det enkleste for meg ville være å velge norsk. Det er et vesentlig handicap for meg som førstespråklig norsktalende politiker å debattere med førstespråklige samisktalende politikere, men jeg har både en personlig og en politisk agenda om å fremme samisk språk, så jeg gjør så godt jeg kan. Det er ikke alltid jeg lykkes, noen ganger må jeg ty til norsk. Vanskeligst er det når de aller fleste sametingsrepresentantene debatterer på norsk, det farger meg, og det blir vanskeligere å ta ordet på samisk.

Det er ikke sikkert alle syns det betyr noe hvilket språk som dominerer på Sametinget, men Sametinget selv gjør det, iallfall på papiret.

Jeg forstår at det er ulike sider ved dette forslaget som kan provosere eller forundre. Spesielt hvis man tar for gitt at samisk og norsk i utgangspunktet er likestilte språk. Sånn er det ikke, heller ikke på Sametinget. Likebehandling gir ikke likhet, og de som bruker samisk fra talerstolen henvender seg til en stor del av tilhørerne via tolk. Den samisk uttrykksmåten er kanskje også mer omstendelig og indirekte enn den norske. Det er derfor slett ikke sikkert at den ordningen vi har i dag er så "rettferdig". I tillegg kommer det faktum at samisk er et minoritetsspråk på nesten alle arenaer.

Noen ganger er det behov positive språktiltak. Det kan hende Sametingets plenumssal ikke skal være en arena for språktiltak, men det gir noen signaler når møtespråket stort sett er norsk. Det blir ofte påtalt av tilhørere og av media, og også av sametingsrepresentantene selv. Skal vi akseptere det som et speilbilde av den reelle språksitusjonen i de samiske samfunnene? Er det diskriminerende mot norsktalende å gi samiskspråklige mer taletid, eller er det utjevning? Er der motiverende eller er demotiverende?

Noe av den samme debatten kjenner vi igjen fra motiveringsstipendet elever i videregående skoler med samisk som fag får. Stipendet har en høyere sats for de med samisk som førstespråk, enn for de med samisk som andre- eller fremmedspråk. Dette har vi hatt store diskusjoner om i NSR. Betyr dette at noen elever er mere "verdt"? Det vi iallfall vet at stipendet virker motiverende for de som har anledning til å "velge" mellom samisk som første- eller andrespråk. Alle kan ikke ta det valget. Er stipendet diskriminering av dem?

Jeg har ikke fasiten her, men ønsker en debatt om hvordan vi reelt kan bidra til flere aktive språkbrukere på flere språkarenaer i hverdagen. Det gjør jeg fra mitt ståsted som andrespråklig same, og som samepolitiker.

Hva syns du?

31.08.2011

Rat-man, Hamster-boy og generasjonskløften

Etter noen års opphold har jeg begynt å se veldig mye på Sámi mánáid-tv. Takket være tv-boksen fra Get så kan vi ta opp alle episoder og se dem om og om igjen i det uendelige. Alle som har hatt treåringer i huset, vet at gjentakelser aldeles ikke er kjedelig, nei, det blir bare morsommere når vi vet hva som kommer.

Noen mánáid-tv episoder er morsommere enn andre. "Birja ja Mirja" slår an i alle aldre, men jeg lurer ærlig talt på hvem "Benno ja Niigá" er ment for? Både jeg og treåringen sletter de episodene. Uestetiske tegneserier er det verste jeg det. Hvis man først tegner, så bør man ærlig talt benytte anledningen til å forskjønne verden, ikke gjøre den styggere... Her er vi helt enige over generasjonskløften!

Vi liker også "Pia ja Heidi návehis" fordi den har mange søte dyr. Ikke alt fra NRK Sápmi faller i smak hos mor. Noen ganger virker det som om mánáid-tv er noe som praktikantene i NRK Sápmi skal leke seg med mens de lærer å lage "orntli" tv... Denne uka har vi sett på Rat-man og Hamster-boy. Og unnskyld meg, men jeg syns ikke dette var noe særlig. Budskapet: du skal ikke kaste søppel i naturen var jo veldig politisk korrekt, men ellers syns jeg det var rare greier. Ruskka-monster var en slags Otto Jespersen-spin off. Sikkert festlig å lage, men kvalitets-tv var det ikke. Kanskje jeg trekker tilbake kravet mitt om mer samisk barne-tv? Er det dette som skal styrke samiske barns språk og medietilbud?

Men her kommer altså generasjonskløften inn. Rat-man slo an hos tre-åringen. Hun ser episoden om og om igjen. Med en alvorlig rynke mellom brynene. Kanskje hun prøver å finne fornuften i det hele? Storyen? Kanskje hun bare syns tanken på å spise søppel er spennende? Jeg for min del håper på mer "Mirja ja Birja" eller Meahcce-Vulle...

18.08.2011

Hilsen fra fødestua...

Jeg er litt i fødselsmodus for tia, siden jeg har min kjære lillesøster gående nå på tre dager over termin. Jeg har lenge planlagt å delta på fødselen, det kan være en siste sjanse på en stund... Det er heller usannsynlig at det blir flere på denne dama, og barnebarna er forhåpentligvis ennå noen år fram i tid. Jeg kan tenke meg at det er en svært annerledes opplevelse å overvære en fødsel, framfor å gjennomføre den selv, og vil så gjerne finne ut om jeg har rett...

Å bo i Kautokeino (eller Karasjok for den saks skyld) innebærer etter min erfaring betydelig fødestress. Du vet at du ikke vil føde hjemme eller i en sykebil. Du vet at du kan føde på fødestua i Alta, men bare om du ikke er førstegangsfødende og uten komplikasjoner, og bare hvis du føler deg trygg ved at akuttfunksjonene er en reise unna på sykehuset i Hammerfest. Du vet også at reisen fra Kautokeino til Hammerfest innebærer 30 svingete mil bl.a. over en fjellovergang med usikkert vær på vinterstid. Du vet at det som regel går bra, men du vet også at du ikke alltid har tia på din side...

Tre ganger har jeg som fødende ankommet Hammerfest sykehus etter en ambulansetur, og opplevd at fødselen jeg trodd var i gang har stoppet opp. Kanskje var det falsk alarm. Kanskje slapp stresset kroppen med det samme jeg kom inn sykehusdøra. Eller kanskje var det reisen med sitting eller ligging i timesvis som bidro til avbruddet. Hvem vet? Så vidt jeg vet finnes det ikke forskning som sier noe om konsekvensene av transport av fødende. Men av en eller annen grunn mener man at transport av drektige kyr mindre enn to uker før nedkomst er så belastende at det er forbudt i Forskrift om transport av levende dyr, § 10. Nåvel, ungene mine kom jo ut til slutt, friske var de, og Hammerfest sykehus har en utmerket føde- og barselsavdeling. Jeg er likevel glad for at det er sommervær, og at lillesøster er flergangsfødende og kan føde i Alta. Jeg sympatiserer fullt ut med Altas kamp for et bedre akutt- og fødetilbud, og mener at dette er en Kautokeino-sak også. Tilfeldigvis var Høyres Erna Solberg på besøk på fødestua i Alta mens vi ventet, og siden Alta Høyre har frontet sykehus-saken stort, hadde vi en del forventinger til henne. Dessverre virker det som om Alta Høyre fortsatt har en stor jobb foran seg for å overbevise partiet sitt...

Graviditets-, fødsels- og barselsomsorg er en verdensomspennende kvinnesak av dimensjoner, en helsesak og et spørsmål reproduksjon og samfunnsøkonomi. Derfor tar jeg med denne linken fra Amnesty, der FN anklager Brasil for brudd på kvinnekonvensjonen i en sak om mødredødelighet. Alyne da Silva Pimentel, (28), døde 6 måneder gravid fordi hun ikke fikk den oppfølgingen hun trengte fra det lokale helsevesenet i en av Rio fattigste bydeler.

Kanskje kan en internasjonal konvensjon bidra til forbedring av tilbudet til de mest sårbare. Vi andre får finne oss i Norges lengst transporttid til et sykehus. Enn så lenge.


11.08.2011

Reinkjøtt på menyen?

Ifjor på denne tiden holdt jeg tale på NSRs landsmøte, og oppfordret til å spise mer reinkjøtt. Det var da bekymringsmeldingene om reinkjøttlageret virkelig begynte å melde seg i forkant av slaktesesongen. Det ser ikke ut til at NSR-erne har greidd å ta unna nok, for det snakkes fortsatt om reinkjøttlagrene. Dette til tross for at Landbruks-og matdepartementet kjøpte deler av fryselagrene for å dumpe dem på markedet i tre omganger. LMD var så sikker på at dette var løsningen, at de trumfet det igjennom forhandlingen om reindriftsavtalen, med det resultat at NRL for første gang brøt forhandlingene. De var uenige med LMD om framgangsmåten, uten at jeg har klart for meg hva deres alternativ var.

Billigkjøttet skulle altså tilbys markedet i tre omgang, første gang i midten av juni måned. Har du sett noe til dette kjøttet? Jeg er innom en dagligvarehandel to-tre ganger i uka, og har hovedansvaret for middagsplanlegging for en familie på fem. En flittig gjest i frysediskene med andre ord. (For det er bare i frysediskene du finner reinkjøtt. Aldri har jeg sett fersk, vakuumpakket reinfilet i porsjonspakker, så hvis familien vil flotte seg med biff, så kjøper vi oksefilet. Dobbeltarbeidende-husmor-hjertesukk. Disse stykningsdelenes vei til panna blir for lang).

Men, som sagt, billigkjøttet har jeg ikke sett noe til, og jeg vet ikke hvor det har tatt veien. Byttet fryselager, kanskje? Ingen har visst interesse for å tilby det til forbrukerne. Og nå står en ny slaktesesong for døra, og LMDs dyrekjøpte løsning har spilt fallitt. Da argumenterer LMD i stedet for at reineierne skal senke prisene. Ikke uventet faller dette NRL tungt for brystet. Reinkjøtt er en kvalitetsvare, som ikke skal selges for billig.

Denne saken har en kompleksitet som gjør det utrolig vanskelig å se de optimale løsningene. Det dreier seg om markedet for ulike typer kjøtt, matvarekjedenes innkjøpspolitikk, slakteristrukturen og distributørenes agering, virkemidlene i reindriftsavtalen, reintallet osv. osv. Det er som en gordisk knute, og det er trist at ingen synes å kunne tilby troverdige løsninger. Den politiske ledelsen i LMD vil ikke ta i saken, men lar den frontes av en ekspedisjonssjef...

Min personlige løsning var å spise mere reinkjøtt, og jeg mener fra hjertet at reinkjøtt er det beste kjøttet man kan spise. Dessverre tror jeg det er vanskelig å overbevise de store markedene om at finnbiff er kvalitetskjøtt, og at kjøtt i triste plastposer med rim i i Remas frysedisker er kvalitetskjøtt. Det er noe med at det som tilbys en vanlig forbruker ikke framstår som kvalitet du er villig til å betale mer for. I hvertfall ikke samtidig med at media forteller i store bokstaver om kjøttet ingen vil ha, og du som forbruker står med kjøttposen i handa i butikken og lurer på hvor gammelt det er... Jeg bare nevner det...

08.08.2011

Etter sommeren. Etter Utøya.

Sommeren er på hell for meg, har første dag tilbake på kontoret, og det mest vettuge jeg har gjort så langt er å hente kaffe-påfyll. Det kjennes ut som jeg trenger en dag til for å gire ut av ferie-giret. I likhet med mange andre konstaterer jeg at ferien ikke ble helt som man trodde. Selv om jeg ikke er direkte berørt av Utøya-massakren, så kjenner jeg flere som er det. Som mor kan man også tenke seg det helvetet foreldrene til ungdommen på Utøya har gått gjennom. Likevel - det har også gjor et stort inntrykk å forestille seg hvordan en politisk organisasjon blir rammet av noe så utenkelig. Jeg leder selv en samisk hovedorganisasjon, og vi har gjennom flere ti-år hatt politisk og sosiale sammenkomster for både ungdom og voksne. Arenaer som skal være komfortable og trygge for alle.

Det er nesten så man ikke tør å tenke seg hvordan det skulle være å lede en organisasjon etter en slik tragedie. Det står respekt av de lederne som dag etter dag i flere uker allerede har tatt inn over seg alle enkeltskjebnene, møtt og trøstet alle de pårørende, deltatt i begravelser og vært tilgjengelige for media. I tillegg bærer de sine egne opplevelser, sin egen personlige sorg, og bekymringen fra sine egne nærmeste. Og på et eller annet tidspunkt er de nødt til å tvinge seg videre. Tilbake til hverdagen.

Det er fortsatt vanskelig å se for seg hvordan valgkampen vil foregå, og jeg er sikker på at en stor og profesjonell organisasjon som Arbeiderpartiet på ingen måte kan slå seg til ro med å seile videre på sympati. Som politiker håper jeg at sympatien gir et utslag i politisk engasjement på mange plan, og som et minimum: jeg håper at valgdeltakelsen er større en noen gang! Anbefaler Elisabeth Skarbø Moens kommentar i dagens VG.

20.07.2011

Og ellers har du det bra?

Noen dager går ikke ting helt som planlagt. Det er gjerne dager da det er ekstra viktig at alt går som smurt, fordi du har ganske mye på programmet, eller fordi du har en tidsfrist. I dag har jeg en sånn dag. Etter planen skal jeg være på plass på Riddu Riđđu i Manndalen i morgen kl. 12.00, akkurat i tide til å følge dagens første seminar, det om dirkiminering. Da har jeg allerede skippet et seminar jeg gjerne skulle vært på, det som går kl. 15.00 I DAG på Lássagámmi, der Harald Gaski holder et foredrag om Sofia Jannoks "Irene luohti" som samisk litteratur. Jeg ga opp å rekke det seminaret i forrige uke, da det ble klart at gammelbilen måtte på verksted for å klare sommerens turne.

Men altså, bilen skulle på verksted, og jeg skulle gjøre unna alle ærender jeg trengte bilen til FØR jeg leverte den på verkstedet. Sånn for å være ekstra kjapp og effektiv, droppet jeg frokosten, noe som aldri er en god ide. Er det noe jeg lærte av jobben som flyvertinne, så er det å alltid spise frokost, uansett hvor tidlig jeg står opp. Du vet aldri hva som kan skje, eller når du har sjansen til å spise neste gang. Med frokost i magen er du klar for det meste.

Jeg hoppet altså over frokosten. Og siden jeg hadde mye å rekke før jeg skulle levere bilen, så var hodet mitt liksom to trinn foran kroppen min. Trodde jeg. Det var vel heller sånn at hodet ikke hang helt med. Da jeg kom ut fra bensinstasjonen etter å ha betalt for bensinen oppdaget jeg at bildørene var låst, og at bilnøkkelen OG telefonen lå inne i bilen. Hmm... Jeg oppdaget også at det som ser så enkelt ut på amerikanske filmer ikke kan løses på noen sekunder med en ståltråd. Iallfall ikke i følge Stig på Esso. Han foreslo ekstranøkkel. Dette kunne vært en god ide, rent bortsett fra at det er mamma sin bil, og jeg ikke hadde peiling på hvor ekstranøkkelen var, eller om den fantes i det hele tatt. Dette kunne jeg kanskje har ringt og spurt pappa om, men telefonen var som sagt inne i bilen... Stig lånte ut sin i-phone, men jeg er jo utrolig klønete med touch-skjermer. Ikke husket jeg nummeret til pappa heller (alt er jo lagret i mobilen), og noen forsøk på å får tak i nummeret til pappa endte bare med at jeg nesten ringte til dama til Stig to ganger...

Mitt overlevelsestriks når verden blir litt overveldende, er å puste rolig, og ta en ting av gangen. Jeg resonnerte at jeg trengte en telefon (for å ringe pappa) og en bil ( for å hente ekstranøkkelen når jeg fikk vite hvor den var), og at begge deler var innen gangavstand hos lillesøstra mi. Dermed fikk bilen en time-out ved bensinpumpa, mens jeg fikk en trimtur til lillesøstra mi. Hun er høygravid og trenger den søvnen hun kan få, men ble dratt ut av senga for å serve meg. Først med telefon (også en i-phone, så hun måtte jo finne fram nummeret og ringe opp pappa). Jeg vet jo at pappa er en ordensmann, så han hadde selvfølgelig full kontroll på nøkler og slikt. Og så måtte lillesøster låne ut bilen, slik at jeg fikk hentet: 1. nøklene til mamma og pappa sitt hus, 2. ekstranøkkelen til bilen hos mamma og pappa, og 3. bilen fra Esso. Heldigvis så bor jeg nært Esso og lillesøster, for lillesøster sin bil skulle jo tilbake igjen.

Etter at dette lille problemet var løst kunne jeg gjøre resten av ærendene mine, og få i meg litt frokost. Dermed regnet jeg med at jeg hadde hatt min porsjon av uflaks for denne dagen, men, nei... Livet hadde mer å by på! Bilen skulle jo på verksted, og lillesøster skulle plukke meg opp der etter at den var levert. Dette gikk ganske smertefritt for seg, lillesøster satte meg av i bygda fordi jeg skulle kjøpe noe på tur hjem. Selv startet hun på tur til hytta på Nyvoll i Altafjorden. Nede i bygda oppdaget jeg at telefonen min var borte. Jeg hadde ingen umiddelbar panikk, fordi jeg trodde den enten var hjemme - eller i bilen jeg hadde levert på verksted. Men så kom jeg på at den kanskje lå i bilen til søster - og dermed var på tur på ubestemt tid i en helt annen retning enn jeg selv skulle på ferie... Ikke kunne jeg ringe henne, for, ja, nettopp, jeg hadde ikke telefonen min!

Ny runde med stressmestring, mens jeg forestilte meg en veldig rolig ferie uten telefon. Jeg innså fort at dette ville bli for upraktisk, så plan B var å kjøpe en ny telefon. I-phone, for å lære meg å håndtere en touch-screen, selvfølgelig! Skjønte at dette var en dårlig plan, siden jeg ville trenge et nytt nummer, som ingen har - og selv kunne jeg ikke ringt noen uten den kjære kontaktlista mi... Hvis jeg skulle få søstra mi til å snu og kjøre tilbake med telefonen min, burde jeg være rask. Heldigvis har dattera mi sommerjobb nede i bygda, og hun hadde telefon (touch-screen, selvfølgelig... Argh!) Hun ringte mitt nummer uten å få svar, og jeg konkluderte med at telefonen sikkert lå hjemme, og startet optimistisk hjemover. Der var det dessverre ingen telefon, og jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde vært så lur at jeg faktisk ringte søstra mi for å få henne til å sjekke om telefonen min lå i bilen hennes eller ikke. Siden vi ikke lenger har fasttelefon, måtte jeg gå ( ikke bil) tilbake til jobben til dattera mi, for å få henne til å ringe (touch-screen) til søstra mi for å sjekke bilen. Hun bekreftet at hun ikke hørte noen ringesignaler, og vi konkluderte med at mobilen min ikke var i bilen hennes. ( Alternativet med at mobilen min står i lydløs modus er jeg ikke helt klar til å vurdere ennå.)

Snart skal jeg hente bilen fra verkstedet, og er veldig spent på om telefonen min er der. Jeg regner med det, siden min dose med uflaks forlengst er overskredet. Hva jeg gjør hvis den ikke er der gjenstår å se, men stressmestringsteknikken min kommer sikkert godt med da. Om jeg rekker seminaret i morgen formiddag er fortsatt uklart. Jeg har også fått bruk for en annen av mine overlevelsesteknikker: reflektere over hva jeg har lært av dagens hendelser. Her er dagens lærdom:

1. Spis frokost ( dette visste jeg egentlig fra før av)
2. Alle dører, til både hus og biler, bør være åpne hele tiden ( dette sa egentlig Katri til meg for mange år siden: "Den eneste fordelen med å bo i Karasjok (Kautokeino) er at man ikke trenger å låse døra!")
3. Lær å håndtere en touch-screen ( hvis jeg ikke finner dritt-telefonen min blir det defintivt en i-phone)
4. Lær pappas telefonnummer utenat
5. Fasttelefon har fortsatt noe for seg
6. Vi trenger egentlig ikke bare to, men TRE biler ( en i reserve når gubben er på ferie og ekstrabilen er på verksted)

Mens jeg reflekterer over disse nye levereglene og venter på at bilen skal bli ferdig på verksted, tar jeg en iskaffe. Og så spør jeg slik som Gunn-Britt ville ha spurt: " Og ellers har du det bra? Korsen syns du sjøl det gikk?"

Riddu neste! (I hope...)

06.07.2011

Hjelpemiddelet. Stemmeblogg nr.3.

For noen uker siden kunne jeg fornøyd konstatere at veien om NAVs byråkrati ikke var så fryktelig lang, og at jeg med bare et skjema og en legeerklæring kvalifiserte til et HJELPE-MIDDEL.

En såkalt stemmeforsterker.

På mandag kvitterte jeg ut denne lille saken... Jeg har foreløpig bare testet den ut i kontorfelleskapet, med følgende reaksjon fra en anonym medarbeider: "Ja, hvis man ikke føler seg funksjonshemma fra før av, så..."

Jeg må jo bare innrømme at denne klumpete svarte boksen, på størrelse med min datters matboks, med de veldig solide svarte nylonreimene og nakkemikrofonen (også i svart, med en STOR vindbeskytter i skumplast) slett ikke matcher noen av sommerantrekkene mine. Jeg er foreløpig litt i bedaring over hvilke situasjoner dette hjelpemidlet egner seg for. Når kommer jeg til å kunne bruke dette uten å rødme? Hvilke reaksjoner kommer jeg nå til å få? Dette utstyret minner veldig mye om det som turistguidene brukte sist jeg var på sightseeing. Det eneste som mangler er de neonfargede vestene.

Ja, jeg er et utakknemlig beist. Men, kjære NAV, har dere noe litt mere diskret?

05.07.2011

Romsa/Tromsø atter en gang

Det var vel ganske forutsigbart, så snart Ap, SV og Rødt fant det formålstjenlig å gjøre valgkampssak ut av Tromsø innlemming i forvaltningsområdet for samisk språk, så måtte man forvente en mobilisering med motsatt fortegn fra FrPs side. Det var likevel ganske forstemmende å se Høyre og Venstre nærmest flokke seg rundt "nei-til-Sameland"-plakatene. ( Joda, jeg vet det er en stund siden vi så slike plakater, men debatten i tromsø gir meg litt 90-talls-feeling.) I demokratiets og i kommuneøkonomiens navn lover de nå omgjøring av kommunestyreflertallets vedtak.

Jeg er spent på å se om disse frontene i samiske språkpolitikk egner seg for å mobilisere de store velgerskarene i Tromsø. Noen kommentatorer har tidligere spekulert i årsakene til at AP/SV går på barrikadene for samisk språk. Kan det være at en del disponeringer fra flertallets side, slik som Troms Kraft-saken ikke bør komme i fokus? Det blir en smule konspiratorisk for meg, og som minoritet kan vi vel ikke koste på oss å være så kritiske til motivene. Jeg sier bare Go! AP/SV/Rødt! Hvis dere greier å selge denne saken inn til velgerne deres som en solidaritetssak, så er det vel fortjent!

Og på samme måte må jeg si til Høyre og Venstre; dette kjennes ikke særlig verdikonservativt eller liberalt ut. Høyre og Venstre er partier som har bidratt betydelig til utvikling av det norske demokratiet, og til utvikling av den norske rettsstaten. Derfor syns jeg det er begredelig å se dere joine FrPs argumentasjon om at positive særtiltak skal være et overgrep mot majoriteten. Sorry, det holder ikke! Hadde jeg skulle stemt i Tromsø til høsten så tror jeg nok dette ville påvirket mitt valg...

04.07.2011

"You have a beautiful voice" Stemmeblogg nr 2

Etter det forrige blogginnlegget om funksjonshemming og diskriminering syns jeg at jeg må komme med noe litt mer upbeat. Jeg har fått mange rare reaksjoner på stemmevanskene mine, og de aller fleste gir uttrykk for bekymring og sympati. Men ingen av disse reaksjonen slår den jeg fikk på konferanse for parlamentarikere i Barents-regionen jeg deltok på i Luleå i mai.

Under tvil (på grunn av stemmen...) sa jeg ja til å delta på en paneldebatt om "grønn vekst", fordi det tekniske utstyret viste seg å fungere helt utmerket. Jeg har etterhvert lært meg en del om hvordan jeg kan kompensere for stemmen gjennom bruk av mikrofon, og det går som regel greitt. Men jeg vet at jeg må nært mikrofonen, men ikke så nært at det smeller eller hvisler på konsonantene. Dette kan være vrient å få til, fordi jeg gjerne må lene meg litt fram, og da får jeg ikke utnytte lungekapasiteten bra nok. Siden jeg ikke greier å lukke strupehodet, så slipper jeg ut for mye luft, og blir veldig kortpustet. Mye å tenke på - i tillegg til budskapet...!

Men i Luleå gikk det altså helt greitt. Stemmen min pustet hest, men høyt og tydelig ut over hele den store konferansesalen, og folk satt som fjetret fordi det var så uventet. Det var iallfall det hun sa, min meddebbattant, miljøverneren fra russisk side. Vi snakket sammen på utflukten til "Gammelstad" senere samme kveld. Det var da hun sa: "You have an beautiful voice! So special." Og jeg fikk nesten tårer i øynene. Det er det peneste noen har sagt til med på lenge, og første gang noen fikk meg til å tenke på stemmeproblemene mine på en positiv måte. Det går visst an det og!!

28.06.2011

Hva er opplevd diskriminering?

I løpet av de siste dagene har en fersk doktoravhandling fått en del presseoppslag i samiske media. Ketil Lennert Hansen, UiTø, Samisk helseforskning, kan dokumentere at hele 35% av samisktalende samer føler seg diskriminert. Dette er svær store tall i forhold til hva den norske majoritetsbefolkningen opplever. Hansen viser også til konsekvenser for den opplevde helsestatusen.

Oppsiktsvekkende tall? Det burde det være, fordi det sier mye om forholdet mellom majoritet og minoritet i dette landet - fra minoritetenes ståsted. Opplevelsen av diskriminering er selvsagt subjektiv, og kan bare måles av den som faktisk opplever det. Det betyr også at den er vanskelig å bortforklare med at samer ikke burde føle seg diskriminert, burde tåle mer, ikke være hårsåre og selvhøytidelige, ha mer humor og selvironi, fokusere på det positive, ikke henge seg opp i bagateller og alle de andre tilsvarene man kan få hvis diskrimineringskortet dras. Opplevd diskriminering er virkelig for den det gjelder.

Jeg tror at mange samer er forsiktige med å dra diskrimineringskortet i tide og utide, nettopp fordi offerrollen ikke er noe hyggelig sted å være. Jeg har selv tenkt litt på dette med opplevd diskriminering i det siste. Jeg lever for tiden med en funksjonshemming. Etter en operasjon har jeg lav, hes og luftfylt stemme. Siden det har vært slik i snart 8 måneder, så vet omgivelsene mine godt hva som er årsaken til dette. Utfordringen er å treffe fremmede, som naturlig nok spør seg selv, og noen ganger meg direkte, hvorfor jeg er så hes? Det er ikke i alle situasjoner man har så lyst til å dra hele historien, men noen ganger blir det rett og slett nødvendig. Jeg oppfatter det som ganske stigmatiserende å få spørsmål fra nordmenn: "Har du joiket hele natta?" Det ligger farlig nær stereotypien om den fulle joikende samen, og oppleves rent sagt diskriminerende.

Om en same hadde spurt meg om dette, så hadde jeg kanskje tatt det humoristisk? (Det har ikke skjedd så vidt jeg kan huske...) Det betyr noen hvem som sender ut budskapet, og hva konteksten er. Hvis du som samepolitiker i forbindelse med et møte får et slikt spørsmål fra en etnisk norsk nordmann, en politiker, byråkrat eller næringslivsleder så oppleves det både personlig forulempende og diskriminerende. Uansett hvor festlig og ufarlig avsenderen syns det er.

Her skal jeg ikke engang komme inn på nettdebatter og holdninger til samisk språk og skilting, for her er det nok av tematikk å ta av. Men dere lurer kanskje på hva jeg svarer på joikespørsmålet? Jeg har etterhvert funnet ut at det mest effektive er å få avsenderen til å føle det samme ubehaget jeg gjør, så jeg svarer så høyt og tydelig jeg klarer med den dårlige stemmen:

- NEI! JEG HAR KREFT!

08.04.2011

Den endelige løsningen på reinproblemet?

Landbruks- og matdepartementet har visst funnet den endelige løsningen på reinproblemet.

I flere år har det ligget i kortene at Reindriftsadministrasjonen skal omorganiseres. I forbindelse med revisjonen av Reindriftsloven i 2006-07 foreslo Sametinget at det skulle igangsettes en prosess med deltakelse både fra Sametinget, NRL, Reindriftsadministrasjonen og departementet. Sametingets rolle skulle bl.a. vurderes. Dette har ikke blitt fulgt opp, og istedet har departementet spekulert ut sin egen løsning, helt uten å involvere de det gjelder. ( Hverken Sametinget, NRL, fagforeningene eller fylkesmennene er blitt orientert eller har fått bidra i prosessen).

Man kan spørre hva motivasjonen for denne type framgangsmåte kan være? En ide om at departementet vet og forstår alt som er verdt å vite, og vet best uansett? En frykt for at andre aktører vil forsøke å influere forslaget? En frykt for at dette vil bli negativt mottatt og beste strategi er en "shock and awe"? Et behov for å vise handlekraft i en tid da det er betydelig politisk press fra Stortinget pga. reintall og reinkjøttlagre?

Uansett hva motivasjonen er, så er departementets framgangsmåte og talspersoner en studie i arroganse med slips på.

Jeg er så provosert over framgangsmåten at jeg hiver meg inn i debatten. "Det skal jo konsulteres", sies det. Og det skal det nok. Men uten noen vettug prosess på forhånd, så foreligger bare departementets forlag, som innebærer en oppsplitting av Reindriftsadministrasjonen der største del av fagmiljøet fordeles på respektive fylkesmenn og en liten del blir igjen som sekretariat for Reindriftsstyret.

Akkurat som vi ikke har nok utfordringer med fragmentering og ansvarspulverisering av samepolitikken.

04.04.2011

Værtegn og vårtegn

Vi samer er jo naturfolk, men selv nå i den beste sesongen er det svært mange terskler for utelivet. Jobb med mye reising, hus og familie gjør at denne dama først og fremst ser naturen gjennom kjøkken- eller bilruta. Likevel, noen ganger blir naturen litt påtrengende...

Det finnes noen merkedager eller varsler som forteller om værskifte og sesongskifter. Jeg har oppdaget noen selv, som forteller meg når årstidene endres. Huset vi bor i har avkjørsel som står 90 grader rett på riksveien, og det betyr at når jeg svinger av veien for å kjøre av til huset vårt, så må jeg senke farten og gire VEELDIG ned. Volvoen takler som regel den lille bakken opp til huset, men sesongvis kan det gir i utfordringer.

1. Avkjørselen vår krysses av en kommunal skuterløype, og det betyr at snøen akkurat ved brøytekanten blir veldig hard og kompakt. Etterhvert blir den som en massiv fartsdump. Da må jeg senke farten så lavt at jeg med nysnø ikke kommer meg opp bakken til huset. Bilen blir stående halvveis oppi bakken, og der blir den til far kommer hjem fra jobb. Da vet jeg at vinteren er kommet til Kautokeino

2. Sånn omtrent på denne tiden blir snøen i den lille bakken opp til huset veldig tung og bløt. Da får jeg igjen problemer med å komme meg opp med bilen. Selv med tilfart blir bilen stående midt i bakken. Og der står den til kvelden. Da blir det frost igjen, og bilen kan kjøres inn i garasjen. Da vet jeg at våren er kommet til Kautokeino.

I dag er altså våren kommet, for nå står bilen halvveis opp i oppkjørselen. Siden vi bor midt i bygda kan jeg bidra med det glade vårvarslet for alle som kjører forbi. Neste gang de ser dette synet, så er det fordi vinteren har kommet. YO-Kautokeino, her har dere et nytt værtegn og samisk merkedag!

Nå skal jeg tenke litt på hva det er som markerer at sommeren har kommet... Har du noen nye, gode værtegn å bidra med?

17.03.2011

De nære ting

Når man snakker om akopalypse på den andre siden av kloden, og det er lite du kan gjøre fra eller til, kan det av og til være behov for å koble seg av nyhetssyklusen. Ikke prøve å tenke globalt, men tenke og handle veldig lokalt. Mine tiltak består i å prøve å samle styret i Guovdageainnu Sámiid Searvi til møte. Dette er den mest utfordrende jobben som kan tenkes, for travlere folk finnes neppe. Det andre jeg gjør er å ta hjemmelunsj med logopedøvelsene mine. Jeg kan ikke lenger gjøre det blant folk. Øvelsene har begynt å utarte seg, fra flaskeblåsing og roping, til noe som kalles "kusken" og "piskesnerten" og ganske enkelt "kresting". ( Ja, jeg utforder til å bruke fantasien her...) Hjemme er det lett å tenke lokalt. Det første jeg ser når jeg går opp trappa er at treåringen har dekt klart til kaffeselskap på toppen av trappa. Omtenksomt av henne!

En treåring er utmerket adspredelse. Hun bidrar kjapt til å se verden på nye måter. Noen ganger kan det virke lurt å fortelle en treåring at årsaken til at hun ikke kan se på tv døgnet rundt, er at tv'n trenger å hvile. Det skjønner en treåring kjapt, og etter det bidrar hun rett som det er til at tv'n får hvile. Som under innspurten til 5-mila under ski-vm, den eneste øvelsen hennes mor så i SIN HELHET. Iallfall med unntak av de få minuttene med to fall og Northug gikk opp i teten. Da hvilte tv'n.

Å være mor til en tre-åring er å velge sine slag. Kanskje kan man dra i barnehagen med Hello Kitty-kjolen mange dager på rad, selv om den er utvasket og har et hull på ryggen, hvis man bare bytter underbukse hver dag? Kanskje rosa glittertights passer til absolutt alle antrekk? Kanskje makaroni med ketsjup passer fint som frokost? Kanskje man kan se på Mirja ja Birja mens man spiser middag? Kanskje lypsyl passer fint på mammas nese? Det meste går, bare man ikke tar alle regler like høytidelig, og det gjør man vel ikke i samisk barneoppdragelse?

Det meste jeg kan gjøre for Japan, er å donere noen penger til en organisasjon som arbeider der, og tenke noen gode tanker. Men det jeg kan gjøre er å hente ungen min i barnehagen, og lage middag til henne, de andre ungene mine og søstra mi og ungene hennes. Jeg kan tømme pellets i tanken, og slik vise at det finnes andre energikilder enn atomkraft. Så kan jeg brette sammen klær som jeg ikke lenger bruker tørketrommel for å tørke. Veldig lokalt, og kanskje bitte litte grann globalt likevel?

16.03.2011

På utflukt til Auschwitz

Kanskje det burde høre til allmenndannelsen vår å ta en utflukt til Auschwitz? Ja, jeg vet at folkemord har skjedd i andre deler av verden også, men rent geografisk og også historisk så er det Holocaust som ruver, nærmest oss. Det gjør meg trist at utdanningssystemet vårt ikke har klart å utruste alle våre unge (og eldre) til å motstå kyniske konspirasjonsteorier om at Holocaust er oppdiktet.

I forbindelse med et studieopphold i Krakow for noen år siden besøkte jeg Auschwitz. Mine polske medstudenter på sommerskolen jeg deltok på hadde litt vanskelig for å forstå de internasjonale studentenes morbide ønske om en ekskursjon til Auschwitz, når de hadde så mye annet fint å by på i regionen. Jeg fikk et inntrykk av at konsentrasjonsleirene i området var et kapittel av polsk historie man så på som tilbakelagt og unødvendig å rippe opp i. De hjalp likevel til med å arrangere turen, som absolutt ble minneverdig.

På bussen tilbake til skolen var det ganske stille. Det er vanskelig å formidle de voldsomme inntrykkene jeg satt igjen med etter omvisningen på Auschwitz og Birkenau. De utrolige dimensjonene på anleggene, den gjennomtenkte logistikken...

Det sterkeste sansinntrykket hadde jeg på et museum i hovedleiren i Auschwitz som viste etterlatenskapene etter de fangene som ankom de siste dagene før de allierte styrkene tok kontroll over områdene. Alle deres eiendeler var ferdig sortert for gjenbruk: briller, klær, små barnesko... (å, dette var hjerteskjærende for en ung mor...) Og så: håret. Hår! Fangene fikk klippet av seg alt hår før "avlusningen", og dette skulle brukes i den tyske industrien til gud vet hva. Håret til de fangene som ankom de siste dagene er samlet i en egen glassbinge, det er eldet og grått etter 60 år, men det lukter fortsatt kropp og hår, som en gammel hårbørste, og den lukten av mennesker som ikke lenger finnes og som møtte døden på en så forferdelig og uverdig måte, fyller hele rommet det oppbevares i...

Jeg glemmer det aldri.

15.03.2011

Nytt Tsjernobyl i Japan?

Noen ganger er historie noe som skjer mens du er travelt opptatt med noe annet. Som den 11.september 2001, da Twin Towers raste sammen mens jeg hentet ungene i barnehagen. Jeg registrerte oppskaket kvakking på bilradioen, men skjønte ikke omfanget før jeg kom hjem og slo på tvn... Eller i forrige uke, jordskjelv og tsunami i Japan mens vi drev kalkulatorpolitikk på Sametinget, og finregnet på prosentene for å finne den perfekte modellen der absolutt ALLE kommuner skulle få mer penger til tospråklighet...

I går, på tur hjem fra logopedvisitt i Tromsø hørte jeg forsikringer på radioen fra Statens strålevern og andre om at det ikke kunne komme på tale at dette ble ett nytt Tsjernobyl. Ingen fare for nedsmelting. Så fint, tenkte jeg, teknologien har utviklet seg, og tiden er på vår side... Og nå i ettermiddag: bang! Katastrofen nærmer seg Tsjernobyl-nivå. Hva skjedde?

Nå er det noe få tapre mennesker som arbeider intenst med å stoppe katastrofen, og mange andres liv og helse er i deres hender. Selv har de vel innsett at det for deres vedkommende ikke er noen vei tilbake, de kan ikke lenger tenke på stråleskader og egen sikkerhet. Min tanker går til dem, og alle de andre de arbeider for å redde i Japan.

08.03.2011

8.mars-fabuleringer

I år sammenfalt feiringen av den internasjonale kvinnedagen med Sametingets plenum, og Sametinget hadde en felles markering med appeller fra to samiske kvinneorganisasjoner. Etterpå ble det kakespising, og den passerte nesten (men ikke helt) uten kommentarer om kalorier og kroppsstørrelse.

I ettermiddag kunne vi på NRK Sápmi høre Anne Lajla Utsi fortelle om sine erfaringer som ung kvinnelig leder i møte med "gubbeklubben" i Sápmi, og Asta Balto fra Samisk høgskole satte det i et faglig perspektiv. Jeg sitter fast på Sametinget, og fikk ikke høre Sáhkaváibmosis, men håper å få høre det etterpå på nett. Tipper likevel jeg kjenner lusa på gangen, siden jeg også har noen erfaringer, og fordi jeg deltok på samme seminar som disse to damene i forrige uke.

Hvor ofte kommenterer du utseendet til de du treffer, negativt eller positivt? Jeg skal prøve å være mer bevisst på det framover, både hva jeg selv sier og hva jeg møtes med. Jeg har fått min porsjon av kommentarer (fra menn) på utseendet: du ser trøtt ut, du har lagt på deg, du har tatt av deg og så videre. Noen ganger kan det være hyggelig, andre ganger mindre hyggelig, og uansett er det kanskje ikke bestandig like profesjonelt... For eksempel da jeg som Sametingspresident ble presentert for guvernøren i Murmansk, og han overstrømmende sa: "Oh, what a beautiful president"... Hmm...

07.03.2011

Med politisk korrekt diagnose

Jeg har kreft, men det er tydeligvis en politisk korrekt type kreft, som ikke er kommet på grunn av min usunne og utsvevende livsførsel. Derfor kan jeg regne med å beholde min plass i helsekøen for de fortjent trengende, i motsetning til de som har vært så uheldig å få lungekreft, eller kanskje kols. I følge nesten halvparten av legene her i landet, så burde de nedprioriteres til fordel for sånne som meg, der diagnosen ikke kan forklares som en livsstilsskade. (Iallfall ikke på grunnlag av det vi vet nå) Kreft i skjolbruskkjertelen, som er min diagnose, kan f.eks. komme av stråleskader. Jeg har mobiltelefonbruken min som første mistenkte, men det finnes ingen indikasjoner i dag for at det er noen sammenheng.

Min livsførsel har vel ikke vært sunnere enn gjennomsnittet, jeg har ambisjoner om å spise sunnere og trene mer, som de aller fleste andre. Det er kanskje bare tilfeldig at jeg ikke har fått en krefttype som kan knyttes opp til livsstilen i større grad enn den jeg har. Jeg syns derfor det er skremmende å høre om en holdning blant leger om at noen liksom har fortjent de sykdommene de har, og burde nedprioriteres i helsekøen.

Det finnes forskning som viser at helse og hvordan folk behandles i helsevesenet kan knyttes mot utdanningsnivå og sosial status. Kanskje er jeg priviligiert som pasient, ikke bare på grunn av diagnose, men med en mastergrad i offentlig administrasjon og en politisk rolle? Likevel har jeg kjent til tider kjent meg maktesløs, usikker og dårlig informert. Hva med alle de andre? Kjenner de seg også slik? Hva med samiske pasienter, barn og eldre, som må kommunisere med leger som slenger om seg med latinske begreper og har dårlig tid?

Denne uka behandler forresten Sametinget Sametingsrådets redegjørelse for arbeidet med Samhandlingsreformen.

Fortsatt ikke naturens herre

I uka som gikk fikk vi flere brutale påminnelser om at vi fortsatt ikke er naturens herrer. Fire dødsfall i forbindelse med uvær og naturgitte forhold gjør at vi sitter igjen som i sjokk. Hva var det som skjedde? Har vi begynt å stole for mye på hva vi kan greier å mestre med all den nye teknologien vi har tilgjengelig?

Tenåringene her i huset skal få oppdatert seg på fjellvettreglene, det skal være sikkert. Da jeg var barn ble de sendt på tv jevnt gjennom hele vinteren, og alle så jo på NRK, det var jo ingenting annet å se på. Hvordan når man dagens ungdom? Via Facebook eller YouTube? Kanskje tror vi som er foreldre at vi har lært ungene mer enn de faktisk kan, også når det gjelder andre forhold ved å ferdes i naturen, sånn som det å ferdes skånsomt, og ta med deg tilbake det du har fraktet ut, slik som tomgods og emballasje. Plutselig er ungdommene våre ute på tur på egenhånd, har vi da lært dem det de trenger å vite?

Vår nestor Ole Henrik Magga holdt forresten et innlegg om samisk natursyn på et seminar i regi av Naturvernforbundet tidligere i år, der han på en utmerket måte problematiserer både vårt natursyn og vår og andres naturbruk av i dag.

03.03.2011

Samestaten igjen.

Jeg leker meg av og til med konspirasjonsteorier, men konkluderer som regel med at kaoskreftene er for store til at noen kan regjere verden på den måten, selv om de hadde villet det. Ikke alle lander på en slik konklusjon, og leder Turid Bjørnstrøm i EDL har relansert en kjent og kjær teori: den om den hemmelige samiske konspirasjonen for verdensherredømme, nei, nordnorsk herredømme var det visst...

Heldigvis virker det som om stortingsrepresentantene fra Nord-Norge har god kontakt med vikreligheten, og ikke lar seg overbevise av denne luftige teorien. Dessverre er det nok andre som tar den til seg. Når jeg hører slikt er jeg mest fristet til å le det bort, fordi det er så fjernt fra min virkelighetsforståelse. Likevel vet jeg ikke om det er så lurt, dette kommer tross alt fra lederen av en organisasjon som har profilerte medlemmer fra det statsbærende partiet i Norge, nemlig Arbeiderpartiet. Det gjør meg littegranne bekymret for dømmekraften der i gården.

En av disse som er sentrale medlemmer både i Arbeiderpartiet og i EDL er Lars Hapalathi fra Alta. Han har tidligere gitt meg og NSR æren for økning i EDLs medlemstall, så det er en viss risiko forbundet med å uttale seg... Nå ser jeg at samepolitisk veteran Tore Bongo i et leserinnlegg i Ságat takker Hapalathi for økningen i Sametingets valgmanntall. Quid pro quo, heter det visst...

02.03.2011

Send cowboyene på gangen, Egil!

Det virker som vi samepolitikere må lære "the hard way" at man må ha orden i pengesakene. Det er gjort betydelig arbeid i sametingssystemet de siste ti årene for å forbedre Sametinget økonomiforvaltning. Det som gjenstår nå er tydeligvis de personlige forholdene. Jeg skal ikke skryte på meg noe revisorgodkjenning, men dagens sak om det som kan ha vært planlagt og bevisst snylteri tar etter min mening prisen. Hadde dette skjedd i norsk politikk så hadde det vært over og ut med vedkommende politiker. Men i samepolitikken går visst alt an...

Er det noe jeg innbiller meg, eller er det høyere toleranse blant oss samer for hva vi kan tillate oss av brudd på regler og lover? Vi har ikke fått bestemme lovene og reglene, så derfor angår de ikke nødvendigvis oss? Er det fordi vi er urfolk at vi kan påberope oss retten til å ta noen snarveier og innrette oss i forhold til systemet. Er det tøft at vi greier å lure systemet, lure "dáža"? Betyr det at vi til slutt bare lurer oss selv?

Selvbestemmelse er ikke lett. Selvbestemmelse innebærer også å ta ansvar for egne beslutninger og ta konsekvensene av dem. I Sametinget har vi selv vedtatt en reisepolicy, og etiske retningslinjer. Hvis vi syns at det er urimelig å følge andres regler, er vi da villige til å følge våre egne? Nei, tydeligvis ikke alle. I norsk politikk er dette en dødssynd, men ikke nødvendigvis i samepolitikken.

Nå må jeg likevel si at jeg er sikker på at de fleste sametingsrepresentantene samvittighetsfullt følger både norske og samiske regler. Nettopp derfor er det så frustrerende at vi skal belemres med dem som ikke gjør det. Og det er frustrerende at selv sametingspresidenten ikke syns det gjør noe selv om han samarbeidspartner blir tatt med buksa nede. Jeg oppfatter det som en indirekte aksept når presidenten forsikrer om at saken nå er ryddet av veien og kvittert ut, og forsøer å gjøre politianmeldelsen til en gladnyhet.

Er det virkelig så enkelt? Hva skjer når vedkommende representant dukker opp som vara til neste budsjettbehandling i Sametingets plan- og finanskomite for å sikre Olli flertall for budsjettet?

28.02.2011

Soldagen framfor alle

Etter noen uker med kulde, og så en uke med sur sønnavind våknet Guovdageaidnu i dag til strålende solskinn og fem minusgrader. Det er på sånne dager at du både misunner ditt eget barnehagebarn OG de barnehageansatte som kan tilbringe dagen i solveggen. Det er sånne dager du tenker "egentlig kunne jeg tatt fri og funnet fram skiene". Men gjør du det? Nei, en (misforstått) pietistisk arbeidsmoral tvinger deg inn på kontoret, og foran pc'n uten at det du presterer der forandrer verden nevneverdig. Så altfor mange dokumenter å lese, mail og brev som skulle vært sendt, en forelesning å forberede og så videre.

På slutten av denne kontordagen sitter jeg og lurer på om jeg heller ikke burde tatt meg en skitur, og kjent vinden rive i nesen som Johan Turi på fjelltoppen? Det er lenge lyst, så sjansen er fortsatt ikke over, men nå skal barnet hentes i barnehagen, mannen har lovt fersk fisk til middag, og så er det årsmøte i Guovdageainnu SáB...

Håper på nye soldager, men noe sier meg at de kommer til å passere på samme måte, hvis ikke en av dem tilfeldigvis skulle falle på en lørdag eller søndag, og det ikke tilfeldigvis er mye annet som skulle vært gjort på den lørdagen eller søndagen. Sånn som å lufte ny-skuteren...

25.02.2011

Reiseregningsmarerittet - atter en gang...

Når jeg begynner å bli blakk sånn en uke før lønningsdagen blir det prekært å ordne opp i tilgodehavende. Det er som regel en del. Jeg regner med at jeg til enhver tid har opp til en halv månedslønn til gode hos diverse oppdragsgivere og offentlige etater. Hvis jeg da ikke er nøye med å sende inn reiseregninger etterhvert så kollapser privatøkonomien. Alle har ikke råd til å vente tre år med å sende inn reiseregninger, som Willy Ørnebakk fra Arbeiderpartiet... Det er greitt å kunne si til ungene at de ikke kan få nye sko før lønningsdagen, men melk og brød kan du liksom ikke være så kjip på.

For tiden venter jeg på en STOR reiserrefusjon fra Sametinget, og en mindre en fra NSR. Og så har jeg en bunke med billetter og kvitteringer som må sorteres. NSR har sitt eget reiseregningsskjema, men godtar statens. Sametinget bruker SSØ sitt, og godtar ikke noe annet. Du kan ikke bruke statens nettversjon til sametinget av en eller annen grunn. Og Sametingets/SSØs elektroniske versjon maser om noen makroer, slik at jeg må fylle det ut manuelt.

I tillegg gjennomfører jeg jevnlig pasientreiser, noe som involverer Pasientreiser Finnmark, og Helseforetakenes reiseregningsskjema. Og jeg har to barn til behandling hos kjeveortopeden, og skulle sikkert brukt et eget regningskjema til det også, men der har jeg sviktet totalt, og ikke sendt et eneste refusjonskrav på ett år. Her er det visst 6 måneders foreldelsesfrist, så der gikk det noen kroner. Jeg får trøste meg med at jeg har spart det offentlige for noen utgifter. (Kanskje ikke lite i årenes løp...) Jeg har også begynt på logopedbehandling. Jeg måtte saumfare brevet om henvisning, Helseøkonomiforvaltningens nettsider, og enda måtte det to saksbehandlere på telefon til for å rettlede meg om at reisen skulle bestilles gjennom Pasientreiser Finnmark! (Hurra - det systemet kjenner jeg jo - for en lettelse!) Skjønner ikke hvordan ordentlig syke folk berges...

Jeg er oppdratt som en lovlydig dame, og har også, som alle politikere burde ha, en sunn redsel for å bli hengt ut i media som juksemaker pipelort. Derfor prøver jeg å være nøye på bilagene, og aldri kreve mer, heller mindre enn jeg kanskje har rett til. Det betyr at reiseregningene ikke kkan være hastverksarbeid - og ofte bare blir liggende. Helt til jeg er blakk... Som nå. I kveld er det kjeveortopedturene som skal salderes. Da var det bare å finne fram bilagene. Hvor er de mon tro?

22.02.2011

Blogg med ilagt advarsel

Min sametingskollega Silje Karine Muotka har etter lang tids testing, fundering og fabulering endelig funnet sin bloggsjanger. Vi som kjenner og har hatt gleden av å samarbeide med Silje i mange år vet at hun har mange meninger, og mye å si om dem. Dette formidler hun gjerne, men foreløpig ikke så ofte på bloggen sin DagaJuoga. Etter å ha hatt ambisjoner om å skrive kort og lettfattelig har hun nå kunngjort sin form: håpløst, langt og samepolitisk. Ferdig med det. Her er et eksempel: Den farlige selvbestemmelsen. Funker det? Følg bloggen hennes og gjør deg opp en mening!

18.02.2011

Nu skal vi faen mæ ta dem!

La oss si at jeg hadde hatt (potensialis? kondisjonalis?) en velutviklet fantasi, en anelse paranoia og anlegg for konspirasjonsteorier. ( Noe av dette stemmer, men ikke alt...) Da hadde dagen i dag vært hard å takle!

Hver morgen klokka sju blir jeg vekt av NRK Sápmis første morgensending. Dette er som regel behagelige innslag av "nordiske" nyheter, det vil si at mesteparten foregår langt borte, i Härjedalen eller Anár, og krever ikke at jeg skal ta stilling til så mye. Det passer bra tidlig om morgenen. I dag var det litt annerledes. Hovednyheten var at NRL/NBR har brutt forhandlingene om reindriftsavtalen med staten. For første gang. NRL-leder Nils Henrik Sara uttaler at de ikke så noen annen mulighet. Staten var beinhard.

På dette tidspunktet kunne konspirasjonsangsten min tatt av. Staten setter foten ned for de brysomme samene. De har for mye rein og vil ikke stampe ut kjøttlagrene. Reintallet er plagsomt for regjeringspartene i Stortinget. Reindrifssjefen behøver ikke kunne samisk, og skal ikke ha noen tilknytning til næringa. Behøver kanskje ikke kunne så mye om næringa heller, for kompetanse kan gjøre folk inhabile i samesaker. Det beste valget er nok en bonde fra Trøndelag som er utlært i regjeringens landbrukspolitikk, og kan forvalte reindrifta i tråd med denne. Nå skal samene på plass og inn i rekkene!

Så kommer jeg på kontoret og leser Sametingets årsmelding som skal behandles i Plan- og finanskomiteen i neste uke. Regjeringen mener de ikke har noen plikt til å konsultere Sametinget om budsjettsaker. Tidenes nedtur. Vi vet jo hvordan dagens budsjettprosedyrer fungerer, med Beaivváš-saken som et grelt eksempel. Alle ambisjoner om selvbestemmelse, selv i "ufarlige" kultursaker, skal straffes økonomisk. De samiske institusjonene skal skjønne at det er tryggest hos staten. Sametinget skal ikke få noen mulighet til å prioritere dem. Vi venter fremdeles på regjeringens svar når det gjelder Kystfiskeutvalget. Sametinget har allerede konsultert bort det meste av utvalgets forslag, og det som er igjen er visst fortsatt en for stor fisk å svelge. Nå har Olli innkalt til gruppeledermøte på mandag, for å informere om saken. er det for å begrave den, eller for å si at vi fortsatt må være tålmodige? En gladmelding ville vel gått ut som pressemelding umiddelbart? Samene har jo fått så altfor mye, og de krever stadig mer, og når er det snart valgkamp, så her må de settes på plass!

Sånn kunne man kanskje tenkt, iallfall før morraskaffen, hvis man hadde anlegg for konspirasjoner... Har du?

17.02.2011

Men har du hjemmel til dette da, Olli?

I neste uke behandler Sametingets komiteer et forslag til reviderte retningslinjer for tildeling av tospråklighetstilskudd til kommunene innenfor forvaltningsområdet for samisk språk. Og hva er nå dette for noe? Jo, det er dette som populært kalles "samiske kommuner". Så nå når skiltdebatten ruller i Romsa og Bådåddjå, og når Áltá og Romsa vurderer å "bli samiske kommuner" så er det forvaltningsområdet for samisk språk det dreier seg om.

Rekkefølgen av navn på et skilt kan virke som en fillesak i den store sammenhengen. Vi skal likevel huske på at det dreier seg om synliggjøring av et minoritetsspråk, og en erkjennelse av en historisk samisk tilstedeværelse som dessverre alt for få vet om. Jeg har ikke tidligere hørt at Ap eller Olli har vært opptatt av å endre stedsnavnsloven slik at den svekker statusen til samiske stedsnavn. Vil ikke det være å kaste barnet ut med badevannet?

I iveren etter å senke terskelen og urfarliggjøre de praktiske konsekvensene av å bli "en samisk kommune", så snubler vi samepolitikere over hverandre i iveren etter å si at "rekkefølgen er ikke viktig". Hvis den ikke er viktig, hvorfor ble stedsnavnsloven slik den ble? Jeg syns det er viktig at det står Guovdageainnu suohkan først. Mener Olli at det skal stå Karasjok kommune først? Det kan jo bli konsekvensen av en endring av stedsnavnloven. Eller skal vi ha samiske A og B kommuner, der rekkefølgen er viktig bare noen steder? Kanskje er det heller ikke viktig at de samiske læreplanene brukes i de samiske kommunene. Vi har hørt før at dette har vært et problem for rekruttering av nye kommuner inn i forvaltningsområdet... Det å bli en samisk kommune skal altså innebære mindre og mindre?

Er det erkjennelsen av et å være en samisk kommune har en del praktiske konsekvenser og medfører forpliktelser som kjennes ubehagelig, som har gitt Tromsø Ap kalde føtter. Kanskje Tromsø ikke blir noen samisk kommune likevel? Jeg tror egentlig at Tromsø Ap har innsett at samesak sjelden er en valgkampsak i norsk politikk. Rykk tilbake til start, med andre ord. Valgkampen er her snart...

Mener du at rekkefølgen er viktig? Er den mindre viktig noen steder? Er det en politisk målsetning at forvaltningsområdet skal bli så stort som mulig, sel om det innebærer at innholdet svekkes?

16.02.2011

Et vintereventyr

Dagen i dag startet som et vakkert vintereventyr. De siste vintrene har vi ikke hatt så lange kuldeperioder. En dag sprengkulde i ny og ne takler vi fint, men mange dager under -30, da begynner det meste å svikte. I dag er det bare -25, ikke noe å nevne en gang. Skulle man tro.

Da hele familien ramlet seg ut i morges, oppdaget vi at den trofaste Volvoen var fri for strøm. Ikke liv i batteriet. Jeg tenkte meg fort om - var det jeg som hadde forårsaket dette - men husket fort at jeg IKKE var den siste som brukte bilen i går kveld. Det husket nok min bedre halvdel også, for ingenting ble nevnt om hvordan dette skjedde... Batteriladeren var bortlånt til S & S, som hadde biltrøbbel i forrige uke. Pappa er på reise, og hadde forøvrig selv både trøbbel med sin egen bil, og med leiebilen han fikk som erstatning. Søster hadde en bil med ødelagt motorvarmer, og en annen på Automek. Det var vi som skulle kjøre ungene hennes i barnehagen.

Etter en ringerunde fikk vi strøm til batteriet fra OM & M, som også ordnet det med søsters unger. Så begynte runden rundt i bygda, videregående skole, barnehage, legekontor, Automek med lillesøster. Det er jo bra med litt kjøring for å lade batteriet. Endelig er jeg på kontoret, med bilen bakkende utafor, tør ikke stoppe den med så lite batteri i kulda. Vi har fortsatt ikke hentet batteriladeren.

Morrakaffe. Endelig! Så må jeg begynne ringerunden for å få en krisefrisørtime etter at hjemmefargingen til tenåringen slo litt feil...

15.02.2011

The King and I hos logopeden

I et forsøk på å avlsutte min karriere som tause Birgitte så har jeg begynt på behandling hos logoped. Stemmen som skulle komme tilbake (i følge kirurgen) er fortsatt ikke noe å rope hurra for (eller med for den saks skyld...) Som en oppvarming til mye moro hos logopeden fikk jeg med meg gode venninner for å se filmen "The Kings Speech" på søndag kveld. Filmen anbefales på det varmeste til alle som har drømt om Colin Firth siden "Stolthet og fordom" gikk på tv på nittitallet. (Og tru mæ gutta - vi e maange!)

Så i likhet med kong George VI gjennomfører jeg nå underlige øvelser med blåsing, pusting og hosting, i håpe om å bygge opp stemmen og pustekapasiteten før jeg nå snart skal på Sametingets talerstol igjen. Det er gøy, men ser og høres rart ut, ungene kommer springende for å se hva som skjer - bare vent til jeg tester det ut i kaffepausen på kontoret i morgen. Eller på møterommet på Sametinget. Og dette er bare starten! Hvis jeg skal gjøre som George VI så ligger jeg snart på gulvet og prøver å løfte dronninga som sitter på brystkassa mi...

Logopeden min er også musikkpedagog, så jeg har store håp om at sangstemmen gjennoppstår som bedre etter at vi er ferdige med all treninga. Kanskje det blir Sámi Grand Prix på meg, eller en aldri så liten jam på Marás?

09.02.2011

Mer integrering - denne gangen av urfolk

Jeg har ventet i spenning på Arbeiderpartiets integreringspolitiske program som ble offentliggjort i dag. Jeg blogget i går om noen bekymringsfulle signaler om nedprioriteringer av morsmålsopplæring for innvandrerbarn. Når dokumentet nå er framlagt så må jeg dessverre konstatere at Aps nye integreringspolitikk, fremmet at Superman-Støre, understøtter signalene. Morsmålsopplæring er bare et hjelpemiddel for de elevene som ikke greier å følge undervisning på norsk, og har ingen verdi i seg selv. Først på ungdomstrinnet kan det komme et slikt tilbud, i form av valgfri fremmedspråkundervisning som evt. kan omfatte andre språk enn de som tilbys i dag (som engelsk, spansk, tysk etc.)

Dette forslaget mener jeg er et knefall for et syn på språk og utvikling som ikke holder faglig mål. Jeg er hverken lingvist eller pedagog, men såpass vet jeg om flerspråklighet at det ikke er barnas læringskapasitet som er flaskehalsen. Her blir barnas utviklingsmuligheter skuslet bort fordi man ikke har villet sette seg inn i hvor viktig morsmålsopplæring er for barns utvikling.

En liten inkurie dukker opp i dokumentet, som sier norsk, norsk, NORSK... Det har vel plutselig gått opp for noen at de politiske målsetningene om norsk som fellesspråk, inngangsbillett, nøkkel, om språkblandede klasser kan høres litt rare ut i en samisk kontekst. Derfor dukker det plutselig opp et punkt på slutten som sier:

- Opprettholde morsmålsopplæring til urbefolkning

Hvor i alle dager kom urbefolkningen fra plutselig? Er det samepolitikk i det integreringspolitiske dokumentet? Eller gjelder dette innvandrere som også er urfolk, det finnes mange av dem også. For eksempel de grønlandske barna i Tromsø som i dag ikke får morsmålsopplæring. Skal de nå behandles annereldes enn andre innvandrere?

08.02.2011

Arven fra fornorskningstiden nyttig i integreringspolitikken?

Arbeiderpartiets integreringsutvalg legger i morgen fram sine forslag, og prøver dermed å fylle debattvakuumet etter Marie Amelie-saken. Utvalget - og forslagene - er et forsøk på å sette agendaen for en debatt som Fremskrittspartiet har dominert i årevis. Nå skal Ap ta debatten tilbake, og det virker som om erfaringene fra den aktive fornorskningspolitikken overfor samene endelig skal komme til nytte (eller kanskje ikke?)

Av de forslagene som ble referert i dagens morgensending på radio, bet jeg meg merke i to: begge dreide seg om barn og språkopplæring. Barn skal språktestes i fire-årsalderen, og hvis norsk-kunnskapene er for dårlige, så skal de sendes i barnehage enten foreldrene vil det eller ikke. Hvis de i skolealder viser seg å kunne godt nok norsk til å følge med i norsktimene, så mister de retten til morsmålsopplæring.

Språkbeherskelse er nøkkelen til integrering, sier utvalget i følge forhåndslekkasjene. Det merkelige er at veien inn i den norske integreringshimmelen er enspråklig norsk. I stedet for å anerkjenne barns formidable evne til å tilegne seg flere språk, og i stedet for å anerkjenne viktigheten av morsmålsopplæring som en viktig del av barns kognitive utvikling, så virker det som om den endelige løsningen er at andre språk skal erstattes av norsk. Da blir det bra. Er det slik vi skal forme et mangfoldig (og ikke minst konkurransedyktig) framtidig samfunn. Vi skal alle bli enspråklig norske - er det målsetningen?

Dette minner ikke så rent lite om den tidligere offisielle politikken overfor samene. Norsk språk var veien til opplysning og utvikling, samisk språk kunne til nød være et redskap på veien til erkjennelsen, ikke et mål i seg selv. Jeg trodde vi var kommet lenger i kunnskapssamfunnet vårt, at vi både anerkjente barns rettigheter til sitt eget språk, men også forsto at morsmålsopplæring er viktig og verdifullt for barns utvikling. Behøver det være en motsetning mellom morsmålsopplæring og norskopplæring i den norske skolen? Er det timebruken og ressursene det står på? Barns evner til å tilegne seg flere språk kan det iallfall ikke være!

Denne rapporten fra Høgskolen i Oslo er bare ett av mange eksempler på at flerspråklighet og morsmålsopplæring bidrar positivt til samfunnet, fremmer kreativitet og innovasjon. I forsøket på å erobre dette politikkområdet fra FrP, lanserer Arbeiderpartiet tiltak som virker uverdige, gammeldagse og fordummende. La oss håpe de får motstand. Har vi ikke lært noen fra det samepolitiske feltet?

07.02.2011

Sápmi - coming soon to a theatre near you!

Samisk språk provoserer. Samiske stedsnavn provoserer. Samiske skilt som synliggjør samisk språk, samiske stedsnavn, samisk tilstedeværelse, de provoserer. Dette er ikke noe nytt, dette har vi sett før... Likevel virker det som de samiske miljøene, eller de politiske miljøene eller media, blir like overrasket hver gang dette skjer.

Nylig har flere nordnorske kommuner relansert seg på skilter med samiske navn. Hamarøy er nå også skiltet som Hápmir, Bodø som Bådåddjo. Dette har skapt reaksjoner, kanskje spesielt i Bodø, reaksjoner som overrasker redaktøren i Avisa Nordland. I Tromsø har det kommet tildels skarpe reaksjoner på forslaget om at Tromsø kommune skal bli en del av forvaltningsområdet for samisk språk - "bli en samisk kommune". Kommunepolitikere har blitt sjikanert og truet.

Etter å ha levd gjennom Finnmarkslov-debatten i Finnmark gjennom mange år blir man kanskje litt avstumpet. Noen ganger velger jeg bort avis-spalter og nett-debatter jeg vet har tildels sjikanerende innhold. Andre ganger leser jeg det for å gremmes eller underholdes av debatt-nivået. Dessverre er det sjelden det glimter til med gode, kunnskapsrike bidrag, og den samiske stemmen blir ofte overdøvet av mengden innlegg fra mot-debattanter.

Mens det stormet som verst i Finnmark fikk jeg blandede reaksjoner fra samer fra andre kanter av landet. Noen mente at Finnmark var spesielt, at slike fordommer og slik aggresjon ikke fantes i, la oss si Tromsø eller Bodø. Andre ble litt skremte ved tanke på at de samiske rettighetsprosessene ville bevege seg til deres områder etterhvert. I dag begynner konsultasjonene mellom Sametinget og Regjeringen om Samerettsutvalget II, samiske rettigheter fra Troms og sørover. Nettdebattene om samiske skilt i Bodø gir vel grunn til å si: "Brace yourselves". Her må vel aktive politikere og alle samer bare stålsette seg for det som måtte komme. Det blir neppe alltid hyggelig, og det er en kommunikasjonsutfordring av dimensjoner. Vi får velge å tro at konflikt kan bidra til positiv samfunnsutvikling og at det er like greitt at motforestillinger av ulikt slag kommer fram, og ikke bare lever i det skjulte...

06.02.2011

Kjært barn har mange navn

Føles godt å gjenopplive bloggen min på 6.februar, Samenes nasjonaldag. Dagen feires som kjent til minne om det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917, der Elsa Laula Renberg sto i spissen for å samle samene. Gáldu har i anledning dagen publisert en artikkel om Elsa Laula Renberg.

Da Samekonferansen innstiftet dagen i 1992, kalte de den Sámi álbmotbeaivi, på norsk samisk nasjonaldag. Ikke Samefolkets dag som også blir brukt av mange. Jeg gidder ikke å hisse meg opp over hva folk kaller dagen, men jeg blir ganske irritert hvis jeg blir irettesatt ved å bruke dagens rette navn... Det ligger mye folkeopplysning i å bruke nasjonaldagsbegrepet, det gir en anledning til å forklare og minne om at en nasjon er et folk, ikke en nasjonalstat. Og denne nasjonalstaten vi bor i, Norge, er bygget på territoriet til to folk, det samiske og det norske. Språk og navn er også politikk, og hvis vi ikke skal kunne bruke dagen for det første store samepolitiske møtet til å minne om det, når skal vi eller gjøre det?

I år har jeg ikke registert noe særlig offentlig debatt om navnet på dagen. Kan det være fordi Sametinget også har begynt å "softe" opp budskapet? I Sametingets budsjett for 2011 brukes nemlig begrepet "Samefolkets dag" i stedet for Samisk nasjonaldag slik det brukes på Sametinget hjemmeside. Samerådet, som er valgt av Samekonferansen som bare møtes hvert fjerde år, skulle man tro var spesielt opptatt av å bruke dagens korrekte navn. En sjekk på deres hjemmeside viser at de holder seg til det opprinnelige navnet når de omtaler nasjonaldagen, og de andre nasjonalsymbolene.

Regjeringen markerer dagen med denne hilsenen. Her flagges det for Samefolkets dag, og det er jo hyggelig. Sameministeren poengterer riktignok at at dagen markerer samefolkets plass i det norske samfunnet. Det utsagnet får en slags dobbel bunn når Regjeringen konsekvent bruker Samefolkets dag om dagens som ble opprettet av samene selv som Samisk nasjonaldag...

Jeg feirer dagen i Kautokeino der dagen feires som Samefolkets dag på norsk, men som Sámi álbmotbeaivi på samisk. Det blir kafe, taler og biđus på Báktehárji.

Lihkku beivviin! Til lykke med dagen!