28.02.2011

Soldagen framfor alle

Etter noen uker med kulde, og så en uke med sur sønnavind våknet Guovdageaidnu i dag til strålende solskinn og fem minusgrader. Det er på sånne dager at du både misunner ditt eget barnehagebarn OG de barnehageansatte som kan tilbringe dagen i solveggen. Det er sånne dager du tenker "egentlig kunne jeg tatt fri og funnet fram skiene". Men gjør du det? Nei, en (misforstått) pietistisk arbeidsmoral tvinger deg inn på kontoret, og foran pc'n uten at det du presterer der forandrer verden nevneverdig. Så altfor mange dokumenter å lese, mail og brev som skulle vært sendt, en forelesning å forberede og så videre.

På slutten av denne kontordagen sitter jeg og lurer på om jeg heller ikke burde tatt meg en skitur, og kjent vinden rive i nesen som Johan Turi på fjelltoppen? Det er lenge lyst, så sjansen er fortsatt ikke over, men nå skal barnet hentes i barnehagen, mannen har lovt fersk fisk til middag, og så er det årsmøte i Guovdageainnu SáB...

Håper på nye soldager, men noe sier meg at de kommer til å passere på samme måte, hvis ikke en av dem tilfeldigvis skulle falle på en lørdag eller søndag, og det ikke tilfeldigvis er mye annet som skulle vært gjort på den lørdagen eller søndagen. Sånn som å lufte ny-skuteren...

25.02.2011

Reiseregningsmarerittet - atter en gang...

Når jeg begynner å bli blakk sånn en uke før lønningsdagen blir det prekært å ordne opp i tilgodehavende. Det er som regel en del. Jeg regner med at jeg til enhver tid har opp til en halv månedslønn til gode hos diverse oppdragsgivere og offentlige etater. Hvis jeg da ikke er nøye med å sende inn reiseregninger etterhvert så kollapser privatøkonomien. Alle har ikke råd til å vente tre år med å sende inn reiseregninger, som Willy Ørnebakk fra Arbeiderpartiet... Det er greitt å kunne si til ungene at de ikke kan få nye sko før lønningsdagen, men melk og brød kan du liksom ikke være så kjip på.

For tiden venter jeg på en STOR reiserrefusjon fra Sametinget, og en mindre en fra NSR. Og så har jeg en bunke med billetter og kvitteringer som må sorteres. NSR har sitt eget reiseregningsskjema, men godtar statens. Sametinget bruker SSØ sitt, og godtar ikke noe annet. Du kan ikke bruke statens nettversjon til sametinget av en eller annen grunn. Og Sametingets/SSØs elektroniske versjon maser om noen makroer, slik at jeg må fylle det ut manuelt.

I tillegg gjennomfører jeg jevnlig pasientreiser, noe som involverer Pasientreiser Finnmark, og Helseforetakenes reiseregningsskjema. Og jeg har to barn til behandling hos kjeveortopeden, og skulle sikkert brukt et eget regningskjema til det også, men der har jeg sviktet totalt, og ikke sendt et eneste refusjonskrav på ett år. Her er det visst 6 måneders foreldelsesfrist, så der gikk det noen kroner. Jeg får trøste meg med at jeg har spart det offentlige for noen utgifter. (Kanskje ikke lite i årenes løp...) Jeg har også begynt på logopedbehandling. Jeg måtte saumfare brevet om henvisning, Helseøkonomiforvaltningens nettsider, og enda måtte det to saksbehandlere på telefon til for å rettlede meg om at reisen skulle bestilles gjennom Pasientreiser Finnmark! (Hurra - det systemet kjenner jeg jo - for en lettelse!) Skjønner ikke hvordan ordentlig syke folk berges...

Jeg er oppdratt som en lovlydig dame, og har også, som alle politikere burde ha, en sunn redsel for å bli hengt ut i media som juksemaker pipelort. Derfor prøver jeg å være nøye på bilagene, og aldri kreve mer, heller mindre enn jeg kanskje har rett til. Det betyr at reiseregningene ikke kkan være hastverksarbeid - og ofte bare blir liggende. Helt til jeg er blakk... Som nå. I kveld er det kjeveortopedturene som skal salderes. Da var det bare å finne fram bilagene. Hvor er de mon tro?

22.02.2011

Blogg med ilagt advarsel

Min sametingskollega Silje Karine Muotka har etter lang tids testing, fundering og fabulering endelig funnet sin bloggsjanger. Vi som kjenner og har hatt gleden av å samarbeide med Silje i mange år vet at hun har mange meninger, og mye å si om dem. Dette formidler hun gjerne, men foreløpig ikke så ofte på bloggen sin DagaJuoga. Etter å ha hatt ambisjoner om å skrive kort og lettfattelig har hun nå kunngjort sin form: håpløst, langt og samepolitisk. Ferdig med det. Her er et eksempel: Den farlige selvbestemmelsen. Funker det? Følg bloggen hennes og gjør deg opp en mening!

18.02.2011

Nu skal vi faen mæ ta dem!

La oss si at jeg hadde hatt (potensialis? kondisjonalis?) en velutviklet fantasi, en anelse paranoia og anlegg for konspirasjonsteorier. ( Noe av dette stemmer, men ikke alt...) Da hadde dagen i dag vært hard å takle!

Hver morgen klokka sju blir jeg vekt av NRK Sápmis første morgensending. Dette er som regel behagelige innslag av "nordiske" nyheter, det vil si at mesteparten foregår langt borte, i Härjedalen eller Anár, og krever ikke at jeg skal ta stilling til så mye. Det passer bra tidlig om morgenen. I dag var det litt annerledes. Hovednyheten var at NRL/NBR har brutt forhandlingene om reindriftsavtalen med staten. For første gang. NRL-leder Nils Henrik Sara uttaler at de ikke så noen annen mulighet. Staten var beinhard.

På dette tidspunktet kunne konspirasjonsangsten min tatt av. Staten setter foten ned for de brysomme samene. De har for mye rein og vil ikke stampe ut kjøttlagrene. Reintallet er plagsomt for regjeringspartene i Stortinget. Reindrifssjefen behøver ikke kunne samisk, og skal ikke ha noen tilknytning til næringa. Behøver kanskje ikke kunne så mye om næringa heller, for kompetanse kan gjøre folk inhabile i samesaker. Det beste valget er nok en bonde fra Trøndelag som er utlært i regjeringens landbrukspolitikk, og kan forvalte reindrifta i tråd med denne. Nå skal samene på plass og inn i rekkene!

Så kommer jeg på kontoret og leser Sametingets årsmelding som skal behandles i Plan- og finanskomiteen i neste uke. Regjeringen mener de ikke har noen plikt til å konsultere Sametinget om budsjettsaker. Tidenes nedtur. Vi vet jo hvordan dagens budsjettprosedyrer fungerer, med Beaivváš-saken som et grelt eksempel. Alle ambisjoner om selvbestemmelse, selv i "ufarlige" kultursaker, skal straffes økonomisk. De samiske institusjonene skal skjønne at det er tryggest hos staten. Sametinget skal ikke få noen mulighet til å prioritere dem. Vi venter fremdeles på regjeringens svar når det gjelder Kystfiskeutvalget. Sametinget har allerede konsultert bort det meste av utvalgets forslag, og det som er igjen er visst fortsatt en for stor fisk å svelge. Nå har Olli innkalt til gruppeledermøte på mandag, for å informere om saken. er det for å begrave den, eller for å si at vi fortsatt må være tålmodige? En gladmelding ville vel gått ut som pressemelding umiddelbart? Samene har jo fått så altfor mye, og de krever stadig mer, og når er det snart valgkamp, så her må de settes på plass!

Sånn kunne man kanskje tenkt, iallfall før morraskaffen, hvis man hadde anlegg for konspirasjoner... Har du?

17.02.2011

Men har du hjemmel til dette da, Olli?

I neste uke behandler Sametingets komiteer et forslag til reviderte retningslinjer for tildeling av tospråklighetstilskudd til kommunene innenfor forvaltningsområdet for samisk språk. Og hva er nå dette for noe? Jo, det er dette som populært kalles "samiske kommuner". Så nå når skiltdebatten ruller i Romsa og Bådåddjå, og når Áltá og Romsa vurderer å "bli samiske kommuner" så er det forvaltningsområdet for samisk språk det dreier seg om.

Rekkefølgen av navn på et skilt kan virke som en fillesak i den store sammenhengen. Vi skal likevel huske på at det dreier seg om synliggjøring av et minoritetsspråk, og en erkjennelse av en historisk samisk tilstedeværelse som dessverre alt for få vet om. Jeg har ikke tidligere hørt at Ap eller Olli har vært opptatt av å endre stedsnavnsloven slik at den svekker statusen til samiske stedsnavn. Vil ikke det være å kaste barnet ut med badevannet?

I iveren etter å senke terskelen og urfarliggjøre de praktiske konsekvensene av å bli "en samisk kommune", så snubler vi samepolitikere over hverandre i iveren etter å si at "rekkefølgen er ikke viktig". Hvis den ikke er viktig, hvorfor ble stedsnavnsloven slik den ble? Jeg syns det er viktig at det står Guovdageainnu suohkan først. Mener Olli at det skal stå Karasjok kommune først? Det kan jo bli konsekvensen av en endring av stedsnavnloven. Eller skal vi ha samiske A og B kommuner, der rekkefølgen er viktig bare noen steder? Kanskje er det heller ikke viktig at de samiske læreplanene brukes i de samiske kommunene. Vi har hørt før at dette har vært et problem for rekruttering av nye kommuner inn i forvaltningsområdet... Det å bli en samisk kommune skal altså innebære mindre og mindre?

Er det erkjennelsen av et å være en samisk kommune har en del praktiske konsekvenser og medfører forpliktelser som kjennes ubehagelig, som har gitt Tromsø Ap kalde føtter. Kanskje Tromsø ikke blir noen samisk kommune likevel? Jeg tror egentlig at Tromsø Ap har innsett at samesak sjelden er en valgkampsak i norsk politikk. Rykk tilbake til start, med andre ord. Valgkampen er her snart...

Mener du at rekkefølgen er viktig? Er den mindre viktig noen steder? Er det en politisk målsetning at forvaltningsområdet skal bli så stort som mulig, sel om det innebærer at innholdet svekkes?

16.02.2011

Et vintereventyr

Dagen i dag startet som et vakkert vintereventyr. De siste vintrene har vi ikke hatt så lange kuldeperioder. En dag sprengkulde i ny og ne takler vi fint, men mange dager under -30, da begynner det meste å svikte. I dag er det bare -25, ikke noe å nevne en gang. Skulle man tro.

Da hele familien ramlet seg ut i morges, oppdaget vi at den trofaste Volvoen var fri for strøm. Ikke liv i batteriet. Jeg tenkte meg fort om - var det jeg som hadde forårsaket dette - men husket fort at jeg IKKE var den siste som brukte bilen i går kveld. Det husket nok min bedre halvdel også, for ingenting ble nevnt om hvordan dette skjedde... Batteriladeren var bortlånt til S & S, som hadde biltrøbbel i forrige uke. Pappa er på reise, og hadde forøvrig selv både trøbbel med sin egen bil, og med leiebilen han fikk som erstatning. Søster hadde en bil med ødelagt motorvarmer, og en annen på Automek. Det var vi som skulle kjøre ungene hennes i barnehagen.

Etter en ringerunde fikk vi strøm til batteriet fra OM & M, som også ordnet det med søsters unger. Så begynte runden rundt i bygda, videregående skole, barnehage, legekontor, Automek med lillesøster. Det er jo bra med litt kjøring for å lade batteriet. Endelig er jeg på kontoret, med bilen bakkende utafor, tør ikke stoppe den med så lite batteri i kulda. Vi har fortsatt ikke hentet batteriladeren.

Morrakaffe. Endelig! Så må jeg begynne ringerunden for å få en krisefrisørtime etter at hjemmefargingen til tenåringen slo litt feil...

15.02.2011

The King and I hos logopeden

I et forsøk på å avlsutte min karriere som tause Birgitte så har jeg begynt på behandling hos logoped. Stemmen som skulle komme tilbake (i følge kirurgen) er fortsatt ikke noe å rope hurra for (eller med for den saks skyld...) Som en oppvarming til mye moro hos logopeden fikk jeg med meg gode venninner for å se filmen "The Kings Speech" på søndag kveld. Filmen anbefales på det varmeste til alle som har drømt om Colin Firth siden "Stolthet og fordom" gikk på tv på nittitallet. (Og tru mæ gutta - vi e maange!)

Så i likhet med kong George VI gjennomfører jeg nå underlige øvelser med blåsing, pusting og hosting, i håpe om å bygge opp stemmen og pustekapasiteten før jeg nå snart skal på Sametingets talerstol igjen. Det er gøy, men ser og høres rart ut, ungene kommer springende for å se hva som skjer - bare vent til jeg tester det ut i kaffepausen på kontoret i morgen. Eller på møterommet på Sametinget. Og dette er bare starten! Hvis jeg skal gjøre som George VI så ligger jeg snart på gulvet og prøver å løfte dronninga som sitter på brystkassa mi...

Logopeden min er også musikkpedagog, så jeg har store håp om at sangstemmen gjennoppstår som bedre etter at vi er ferdige med all treninga. Kanskje det blir Sámi Grand Prix på meg, eller en aldri så liten jam på Marás?

09.02.2011

Mer integrering - denne gangen av urfolk

Jeg har ventet i spenning på Arbeiderpartiets integreringspolitiske program som ble offentliggjort i dag. Jeg blogget i går om noen bekymringsfulle signaler om nedprioriteringer av morsmålsopplæring for innvandrerbarn. Når dokumentet nå er framlagt så må jeg dessverre konstatere at Aps nye integreringspolitikk, fremmet at Superman-Støre, understøtter signalene. Morsmålsopplæring er bare et hjelpemiddel for de elevene som ikke greier å følge undervisning på norsk, og har ingen verdi i seg selv. Først på ungdomstrinnet kan det komme et slikt tilbud, i form av valgfri fremmedspråkundervisning som evt. kan omfatte andre språk enn de som tilbys i dag (som engelsk, spansk, tysk etc.)

Dette forslaget mener jeg er et knefall for et syn på språk og utvikling som ikke holder faglig mål. Jeg er hverken lingvist eller pedagog, men såpass vet jeg om flerspråklighet at det ikke er barnas læringskapasitet som er flaskehalsen. Her blir barnas utviklingsmuligheter skuslet bort fordi man ikke har villet sette seg inn i hvor viktig morsmålsopplæring er for barns utvikling.

En liten inkurie dukker opp i dokumentet, som sier norsk, norsk, NORSK... Det har vel plutselig gått opp for noen at de politiske målsetningene om norsk som fellesspråk, inngangsbillett, nøkkel, om språkblandede klasser kan høres litt rare ut i en samisk kontekst. Derfor dukker det plutselig opp et punkt på slutten som sier:

- Opprettholde morsmålsopplæring til urbefolkning

Hvor i alle dager kom urbefolkningen fra plutselig? Er det samepolitikk i det integreringspolitiske dokumentet? Eller gjelder dette innvandrere som også er urfolk, det finnes mange av dem også. For eksempel de grønlandske barna i Tromsø som i dag ikke får morsmålsopplæring. Skal de nå behandles annereldes enn andre innvandrere?

08.02.2011

Arven fra fornorskningstiden nyttig i integreringspolitikken?

Arbeiderpartiets integreringsutvalg legger i morgen fram sine forslag, og prøver dermed å fylle debattvakuumet etter Marie Amelie-saken. Utvalget - og forslagene - er et forsøk på å sette agendaen for en debatt som Fremskrittspartiet har dominert i årevis. Nå skal Ap ta debatten tilbake, og det virker som om erfaringene fra den aktive fornorskningspolitikken overfor samene endelig skal komme til nytte (eller kanskje ikke?)

Av de forslagene som ble referert i dagens morgensending på radio, bet jeg meg merke i to: begge dreide seg om barn og språkopplæring. Barn skal språktestes i fire-årsalderen, og hvis norsk-kunnskapene er for dårlige, så skal de sendes i barnehage enten foreldrene vil det eller ikke. Hvis de i skolealder viser seg å kunne godt nok norsk til å følge med i norsktimene, så mister de retten til morsmålsopplæring.

Språkbeherskelse er nøkkelen til integrering, sier utvalget i følge forhåndslekkasjene. Det merkelige er at veien inn i den norske integreringshimmelen er enspråklig norsk. I stedet for å anerkjenne barns formidable evne til å tilegne seg flere språk, og i stedet for å anerkjenne viktigheten av morsmålsopplæring som en viktig del av barns kognitive utvikling, så virker det som om den endelige løsningen er at andre språk skal erstattes av norsk. Da blir det bra. Er det slik vi skal forme et mangfoldig (og ikke minst konkurransedyktig) framtidig samfunn. Vi skal alle bli enspråklig norske - er det målsetningen?

Dette minner ikke så rent lite om den tidligere offisielle politikken overfor samene. Norsk språk var veien til opplysning og utvikling, samisk språk kunne til nød være et redskap på veien til erkjennelsen, ikke et mål i seg selv. Jeg trodde vi var kommet lenger i kunnskapssamfunnet vårt, at vi både anerkjente barns rettigheter til sitt eget språk, men også forsto at morsmålsopplæring er viktig og verdifullt for barns utvikling. Behøver det være en motsetning mellom morsmålsopplæring og norskopplæring i den norske skolen? Er det timebruken og ressursene det står på? Barns evner til å tilegne seg flere språk kan det iallfall ikke være!

Denne rapporten fra Høgskolen i Oslo er bare ett av mange eksempler på at flerspråklighet og morsmålsopplæring bidrar positivt til samfunnet, fremmer kreativitet og innovasjon. I forsøket på å erobre dette politikkområdet fra FrP, lanserer Arbeiderpartiet tiltak som virker uverdige, gammeldagse og fordummende. La oss håpe de får motstand. Har vi ikke lært noen fra det samepolitiske feltet?

07.02.2011

Sápmi - coming soon to a theatre near you!

Samisk språk provoserer. Samiske stedsnavn provoserer. Samiske skilt som synliggjør samisk språk, samiske stedsnavn, samisk tilstedeværelse, de provoserer. Dette er ikke noe nytt, dette har vi sett før... Likevel virker det som de samiske miljøene, eller de politiske miljøene eller media, blir like overrasket hver gang dette skjer.

Nylig har flere nordnorske kommuner relansert seg på skilter med samiske navn. Hamarøy er nå også skiltet som Hápmir, Bodø som Bådåddjo. Dette har skapt reaksjoner, kanskje spesielt i Bodø, reaksjoner som overrasker redaktøren i Avisa Nordland. I Tromsø har det kommet tildels skarpe reaksjoner på forslaget om at Tromsø kommune skal bli en del av forvaltningsområdet for samisk språk - "bli en samisk kommune". Kommunepolitikere har blitt sjikanert og truet.

Etter å ha levd gjennom Finnmarkslov-debatten i Finnmark gjennom mange år blir man kanskje litt avstumpet. Noen ganger velger jeg bort avis-spalter og nett-debatter jeg vet har tildels sjikanerende innhold. Andre ganger leser jeg det for å gremmes eller underholdes av debatt-nivået. Dessverre er det sjelden det glimter til med gode, kunnskapsrike bidrag, og den samiske stemmen blir ofte overdøvet av mengden innlegg fra mot-debattanter.

Mens det stormet som verst i Finnmark fikk jeg blandede reaksjoner fra samer fra andre kanter av landet. Noen mente at Finnmark var spesielt, at slike fordommer og slik aggresjon ikke fantes i, la oss si Tromsø eller Bodø. Andre ble litt skremte ved tanke på at de samiske rettighetsprosessene ville bevege seg til deres områder etterhvert. I dag begynner konsultasjonene mellom Sametinget og Regjeringen om Samerettsutvalget II, samiske rettigheter fra Troms og sørover. Nettdebattene om samiske skilt i Bodø gir vel grunn til å si: "Brace yourselves". Her må vel aktive politikere og alle samer bare stålsette seg for det som måtte komme. Det blir neppe alltid hyggelig, og det er en kommunikasjonsutfordring av dimensjoner. Vi får velge å tro at konflikt kan bidra til positiv samfunnsutvikling og at det er like greitt at motforestillinger av ulikt slag kommer fram, og ikke bare lever i det skjulte...

06.02.2011

Kjært barn har mange navn

Føles godt å gjenopplive bloggen min på 6.februar, Samenes nasjonaldag. Dagen feires som kjent til minne om det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917, der Elsa Laula Renberg sto i spissen for å samle samene. Gáldu har i anledning dagen publisert en artikkel om Elsa Laula Renberg.

Da Samekonferansen innstiftet dagen i 1992, kalte de den Sámi álbmotbeaivi, på norsk samisk nasjonaldag. Ikke Samefolkets dag som også blir brukt av mange. Jeg gidder ikke å hisse meg opp over hva folk kaller dagen, men jeg blir ganske irritert hvis jeg blir irettesatt ved å bruke dagens rette navn... Det ligger mye folkeopplysning i å bruke nasjonaldagsbegrepet, det gir en anledning til å forklare og minne om at en nasjon er et folk, ikke en nasjonalstat. Og denne nasjonalstaten vi bor i, Norge, er bygget på territoriet til to folk, det samiske og det norske. Språk og navn er også politikk, og hvis vi ikke skal kunne bruke dagen for det første store samepolitiske møtet til å minne om det, når skal vi eller gjøre det?

I år har jeg ikke registert noe særlig offentlig debatt om navnet på dagen. Kan det være fordi Sametinget også har begynt å "softe" opp budskapet? I Sametingets budsjett for 2011 brukes nemlig begrepet "Samefolkets dag" i stedet for Samisk nasjonaldag slik det brukes på Sametinget hjemmeside. Samerådet, som er valgt av Samekonferansen som bare møtes hvert fjerde år, skulle man tro var spesielt opptatt av å bruke dagens korrekte navn. En sjekk på deres hjemmeside viser at de holder seg til det opprinnelige navnet når de omtaler nasjonaldagen, og de andre nasjonalsymbolene.

Regjeringen markerer dagen med denne hilsenen. Her flagges det for Samefolkets dag, og det er jo hyggelig. Sameministeren poengterer riktignok at at dagen markerer samefolkets plass i det norske samfunnet. Det utsagnet får en slags dobbel bunn når Regjeringen konsekvent bruker Samefolkets dag om dagens som ble opprettet av samene selv som Samisk nasjonaldag...

Jeg feirer dagen i Kautokeino der dagen feires som Samefolkets dag på norsk, men som Sámi álbmotbeaivi på samisk. Det blir kafe, taler og biđus på Báktehárji.

Lihkku beivviin! Til lykke med dagen!