17.03.2011

De nære ting

Når man snakker om akopalypse på den andre siden av kloden, og det er lite du kan gjøre fra eller til, kan det av og til være behov for å koble seg av nyhetssyklusen. Ikke prøve å tenke globalt, men tenke og handle veldig lokalt. Mine tiltak består i å prøve å samle styret i Guovdageainnu Sámiid Searvi til møte. Dette er den mest utfordrende jobben som kan tenkes, for travlere folk finnes neppe. Det andre jeg gjør er å ta hjemmelunsj med logopedøvelsene mine. Jeg kan ikke lenger gjøre det blant folk. Øvelsene har begynt å utarte seg, fra flaskeblåsing og roping, til noe som kalles "kusken" og "piskesnerten" og ganske enkelt "kresting". ( Ja, jeg utforder til å bruke fantasien her...) Hjemme er det lett å tenke lokalt. Det første jeg ser når jeg går opp trappa er at treåringen har dekt klart til kaffeselskap på toppen av trappa. Omtenksomt av henne!

En treåring er utmerket adspredelse. Hun bidrar kjapt til å se verden på nye måter. Noen ganger kan det virke lurt å fortelle en treåring at årsaken til at hun ikke kan se på tv døgnet rundt, er at tv'n trenger å hvile. Det skjønner en treåring kjapt, og etter det bidrar hun rett som det er til at tv'n får hvile. Som under innspurten til 5-mila under ski-vm, den eneste øvelsen hennes mor så i SIN HELHET. Iallfall med unntak av de få minuttene med to fall og Northug gikk opp i teten. Da hvilte tv'n.

Å være mor til en tre-åring er å velge sine slag. Kanskje kan man dra i barnehagen med Hello Kitty-kjolen mange dager på rad, selv om den er utvasket og har et hull på ryggen, hvis man bare bytter underbukse hver dag? Kanskje rosa glittertights passer til absolutt alle antrekk? Kanskje makaroni med ketsjup passer fint som frokost? Kanskje man kan se på Mirja ja Birja mens man spiser middag? Kanskje lypsyl passer fint på mammas nese? Det meste går, bare man ikke tar alle regler like høytidelig, og det gjør man vel ikke i samisk barneoppdragelse?

Det meste jeg kan gjøre for Japan, er å donere noen penger til en organisasjon som arbeider der, og tenke noen gode tanker. Men det jeg kan gjøre er å hente ungen min i barnehagen, og lage middag til henne, de andre ungene mine og søstra mi og ungene hennes. Jeg kan tømme pellets i tanken, og slik vise at det finnes andre energikilder enn atomkraft. Så kan jeg brette sammen klær som jeg ikke lenger bruker tørketrommel for å tørke. Veldig lokalt, og kanskje bitte litte grann globalt likevel?

16.03.2011

På utflukt til Auschwitz

Kanskje det burde høre til allmenndannelsen vår å ta en utflukt til Auschwitz? Ja, jeg vet at folkemord har skjedd i andre deler av verden også, men rent geografisk og også historisk så er det Holocaust som ruver, nærmest oss. Det gjør meg trist at utdanningssystemet vårt ikke har klart å utruste alle våre unge (og eldre) til å motstå kyniske konspirasjonsteorier om at Holocaust er oppdiktet.

I forbindelse med et studieopphold i Krakow for noen år siden besøkte jeg Auschwitz. Mine polske medstudenter på sommerskolen jeg deltok på hadde litt vanskelig for å forstå de internasjonale studentenes morbide ønske om en ekskursjon til Auschwitz, når de hadde så mye annet fint å by på i regionen. Jeg fikk et inntrykk av at konsentrasjonsleirene i området var et kapittel av polsk historie man så på som tilbakelagt og unødvendig å rippe opp i. De hjalp likevel til med å arrangere turen, som absolutt ble minneverdig.

På bussen tilbake til skolen var det ganske stille. Det er vanskelig å formidle de voldsomme inntrykkene jeg satt igjen med etter omvisningen på Auschwitz og Birkenau. De utrolige dimensjonene på anleggene, den gjennomtenkte logistikken...

Det sterkeste sansinntrykket hadde jeg på et museum i hovedleiren i Auschwitz som viste etterlatenskapene etter de fangene som ankom de siste dagene før de allierte styrkene tok kontroll over områdene. Alle deres eiendeler var ferdig sortert for gjenbruk: briller, klær, små barnesko... (å, dette var hjerteskjærende for en ung mor...) Og så: håret. Hår! Fangene fikk klippet av seg alt hår før "avlusningen", og dette skulle brukes i den tyske industrien til gud vet hva. Håret til de fangene som ankom de siste dagene er samlet i en egen glassbinge, det er eldet og grått etter 60 år, men det lukter fortsatt kropp og hår, som en gammel hårbørste, og den lukten av mennesker som ikke lenger finnes og som møtte døden på en så forferdelig og uverdig måte, fyller hele rommet det oppbevares i...

Jeg glemmer det aldri.

15.03.2011

Nytt Tsjernobyl i Japan?

Noen ganger er historie noe som skjer mens du er travelt opptatt med noe annet. Som den 11.september 2001, da Twin Towers raste sammen mens jeg hentet ungene i barnehagen. Jeg registrerte oppskaket kvakking på bilradioen, men skjønte ikke omfanget før jeg kom hjem og slo på tvn... Eller i forrige uke, jordskjelv og tsunami i Japan mens vi drev kalkulatorpolitikk på Sametinget, og finregnet på prosentene for å finne den perfekte modellen der absolutt ALLE kommuner skulle få mer penger til tospråklighet...

I går, på tur hjem fra logopedvisitt i Tromsø hørte jeg forsikringer på radioen fra Statens strålevern og andre om at det ikke kunne komme på tale at dette ble ett nytt Tsjernobyl. Ingen fare for nedsmelting. Så fint, tenkte jeg, teknologien har utviklet seg, og tiden er på vår side... Og nå i ettermiddag: bang! Katastrofen nærmer seg Tsjernobyl-nivå. Hva skjedde?

Nå er det noe få tapre mennesker som arbeider intenst med å stoppe katastrofen, og mange andres liv og helse er i deres hender. Selv har de vel innsett at det for deres vedkommende ikke er noen vei tilbake, de kan ikke lenger tenke på stråleskader og egen sikkerhet. Min tanker går til dem, og alle de andre de arbeider for å redde i Japan.

08.03.2011

8.mars-fabuleringer

I år sammenfalt feiringen av den internasjonale kvinnedagen med Sametingets plenum, og Sametinget hadde en felles markering med appeller fra to samiske kvinneorganisasjoner. Etterpå ble det kakespising, og den passerte nesten (men ikke helt) uten kommentarer om kalorier og kroppsstørrelse.

I ettermiddag kunne vi på NRK Sápmi høre Anne Lajla Utsi fortelle om sine erfaringer som ung kvinnelig leder i møte med "gubbeklubben" i Sápmi, og Asta Balto fra Samisk høgskole satte det i et faglig perspektiv. Jeg sitter fast på Sametinget, og fikk ikke høre Sáhkaváibmosis, men håper å få høre det etterpå på nett. Tipper likevel jeg kjenner lusa på gangen, siden jeg også har noen erfaringer, og fordi jeg deltok på samme seminar som disse to damene i forrige uke.

Hvor ofte kommenterer du utseendet til de du treffer, negativt eller positivt? Jeg skal prøve å være mer bevisst på det framover, både hva jeg selv sier og hva jeg møtes med. Jeg har fått min porsjon av kommentarer (fra menn) på utseendet: du ser trøtt ut, du har lagt på deg, du har tatt av deg og så videre. Noen ganger kan det være hyggelig, andre ganger mindre hyggelig, og uansett er det kanskje ikke bestandig like profesjonelt... For eksempel da jeg som Sametingspresident ble presentert for guvernøren i Murmansk, og han overstrømmende sa: "Oh, what a beautiful president"... Hmm...

07.03.2011

Med politisk korrekt diagnose

Jeg har kreft, men det er tydeligvis en politisk korrekt type kreft, som ikke er kommet på grunn av min usunne og utsvevende livsførsel. Derfor kan jeg regne med å beholde min plass i helsekøen for de fortjent trengende, i motsetning til de som har vært så uheldig å få lungekreft, eller kanskje kols. I følge nesten halvparten av legene her i landet, så burde de nedprioriteres til fordel for sånne som meg, der diagnosen ikke kan forklares som en livsstilsskade. (Iallfall ikke på grunnlag av det vi vet nå) Kreft i skjolbruskkjertelen, som er min diagnose, kan f.eks. komme av stråleskader. Jeg har mobiltelefonbruken min som første mistenkte, men det finnes ingen indikasjoner i dag for at det er noen sammenheng.

Min livsførsel har vel ikke vært sunnere enn gjennomsnittet, jeg har ambisjoner om å spise sunnere og trene mer, som de aller fleste andre. Det er kanskje bare tilfeldig at jeg ikke har fått en krefttype som kan knyttes opp til livsstilen i større grad enn den jeg har. Jeg syns derfor det er skremmende å høre om en holdning blant leger om at noen liksom har fortjent de sykdommene de har, og burde nedprioriteres i helsekøen.

Det finnes forskning som viser at helse og hvordan folk behandles i helsevesenet kan knyttes mot utdanningsnivå og sosial status. Kanskje er jeg priviligiert som pasient, ikke bare på grunn av diagnose, men med en mastergrad i offentlig administrasjon og en politisk rolle? Likevel har jeg kjent til tider kjent meg maktesløs, usikker og dårlig informert. Hva med alle de andre? Kjenner de seg også slik? Hva med samiske pasienter, barn og eldre, som må kommunisere med leger som slenger om seg med latinske begreper og har dårlig tid?

Denne uka behandler forresten Sametinget Sametingsrådets redegjørelse for arbeidet med Samhandlingsreformen.

Fortsatt ikke naturens herre

I uka som gikk fikk vi flere brutale påminnelser om at vi fortsatt ikke er naturens herrer. Fire dødsfall i forbindelse med uvær og naturgitte forhold gjør at vi sitter igjen som i sjokk. Hva var det som skjedde? Har vi begynt å stole for mye på hva vi kan greier å mestre med all den nye teknologien vi har tilgjengelig?

Tenåringene her i huset skal få oppdatert seg på fjellvettreglene, det skal være sikkert. Da jeg var barn ble de sendt på tv jevnt gjennom hele vinteren, og alle så jo på NRK, det var jo ingenting annet å se på. Hvordan når man dagens ungdom? Via Facebook eller YouTube? Kanskje tror vi som er foreldre at vi har lært ungene mer enn de faktisk kan, også når det gjelder andre forhold ved å ferdes i naturen, sånn som det å ferdes skånsomt, og ta med deg tilbake det du har fraktet ut, slik som tomgods og emballasje. Plutselig er ungdommene våre ute på tur på egenhånd, har vi da lært dem det de trenger å vite?

Vår nestor Ole Henrik Magga holdt forresten et innlegg om samisk natursyn på et seminar i regi av Naturvernforbundet tidligere i år, der han på en utmerket måte problematiserer både vårt natursyn og vår og andres naturbruk av i dag.

03.03.2011

Samestaten igjen.

Jeg leker meg av og til med konspirasjonsteorier, men konkluderer som regel med at kaoskreftene er for store til at noen kan regjere verden på den måten, selv om de hadde villet det. Ikke alle lander på en slik konklusjon, og leder Turid Bjørnstrøm i EDL har relansert en kjent og kjær teori: den om den hemmelige samiske konspirasjonen for verdensherredømme, nei, nordnorsk herredømme var det visst...

Heldigvis virker det som om stortingsrepresentantene fra Nord-Norge har god kontakt med vikreligheten, og ikke lar seg overbevise av denne luftige teorien. Dessverre er det nok andre som tar den til seg. Når jeg hører slikt er jeg mest fristet til å le det bort, fordi det er så fjernt fra min virkelighetsforståelse. Likevel vet jeg ikke om det er så lurt, dette kommer tross alt fra lederen av en organisasjon som har profilerte medlemmer fra det statsbærende partiet i Norge, nemlig Arbeiderpartiet. Det gjør meg littegranne bekymret for dømmekraften der i gården.

En av disse som er sentrale medlemmer både i Arbeiderpartiet og i EDL er Lars Hapalathi fra Alta. Han har tidligere gitt meg og NSR æren for økning i EDLs medlemstall, så det er en viss risiko forbundet med å uttale seg... Nå ser jeg at samepolitisk veteran Tore Bongo i et leserinnlegg i Ságat takker Hapalathi for økningen i Sametingets valgmanntall. Quid pro quo, heter det visst...

02.03.2011

Send cowboyene på gangen, Egil!

Det virker som vi samepolitikere må lære "the hard way" at man må ha orden i pengesakene. Det er gjort betydelig arbeid i sametingssystemet de siste ti årene for å forbedre Sametinget økonomiforvaltning. Det som gjenstår nå er tydeligvis de personlige forholdene. Jeg skal ikke skryte på meg noe revisorgodkjenning, men dagens sak om det som kan ha vært planlagt og bevisst snylteri tar etter min mening prisen. Hadde dette skjedd i norsk politikk så hadde det vært over og ut med vedkommende politiker. Men i samepolitikken går visst alt an...

Er det noe jeg innbiller meg, eller er det høyere toleranse blant oss samer for hva vi kan tillate oss av brudd på regler og lover? Vi har ikke fått bestemme lovene og reglene, så derfor angår de ikke nødvendigvis oss? Er det fordi vi er urfolk at vi kan påberope oss retten til å ta noen snarveier og innrette oss i forhold til systemet. Er det tøft at vi greier å lure systemet, lure "dáža"? Betyr det at vi til slutt bare lurer oss selv?

Selvbestemmelse er ikke lett. Selvbestemmelse innebærer også å ta ansvar for egne beslutninger og ta konsekvensene av dem. I Sametinget har vi selv vedtatt en reisepolicy, og etiske retningslinjer. Hvis vi syns at det er urimelig å følge andres regler, er vi da villige til å følge våre egne? Nei, tydeligvis ikke alle. I norsk politikk er dette en dødssynd, men ikke nødvendigvis i samepolitikken.

Nå må jeg likevel si at jeg er sikker på at de fleste sametingsrepresentantene samvittighetsfullt følger både norske og samiske regler. Nettopp derfor er det så frustrerende at vi skal belemres med dem som ikke gjør det. Og det er frustrerende at selv sametingspresidenten ikke syns det gjør noe selv om han samarbeidspartner blir tatt med buksa nede. Jeg oppfatter det som en indirekte aksept når presidenten forsikrer om at saken nå er ryddet av veien og kvittert ut, og forsøer å gjøre politianmeldelsen til en gladnyhet.

Er det virkelig så enkelt? Hva skjer når vedkommende representant dukker opp som vara til neste budsjettbehandling i Sametingets plan- og finanskomite for å sikre Olli flertall for budsjettet?