20.07.2011

Og ellers har du det bra?

Noen dager går ikke ting helt som planlagt. Det er gjerne dager da det er ekstra viktig at alt går som smurt, fordi du har ganske mye på programmet, eller fordi du har en tidsfrist. I dag har jeg en sånn dag. Etter planen skal jeg være på plass på Riddu Riđđu i Manndalen i morgen kl. 12.00, akkurat i tide til å følge dagens første seminar, det om dirkiminering. Da har jeg allerede skippet et seminar jeg gjerne skulle vært på, det som går kl. 15.00 I DAG på Lássagámmi, der Harald Gaski holder et foredrag om Sofia Jannoks "Irene luohti" som samisk litteratur. Jeg ga opp å rekke det seminaret i forrige uke, da det ble klart at gammelbilen måtte på verksted for å klare sommerens turne.

Men altså, bilen skulle på verksted, og jeg skulle gjøre unna alle ærender jeg trengte bilen til FØR jeg leverte den på verkstedet. Sånn for å være ekstra kjapp og effektiv, droppet jeg frokosten, noe som aldri er en god ide. Er det noe jeg lærte av jobben som flyvertinne, så er det å alltid spise frokost, uansett hvor tidlig jeg står opp. Du vet aldri hva som kan skje, eller når du har sjansen til å spise neste gang. Med frokost i magen er du klar for det meste.

Jeg hoppet altså over frokosten. Og siden jeg hadde mye å rekke før jeg skulle levere bilen, så var hodet mitt liksom to trinn foran kroppen min. Trodde jeg. Det var vel heller sånn at hodet ikke hang helt med. Da jeg kom ut fra bensinstasjonen etter å ha betalt for bensinen oppdaget jeg at bildørene var låst, og at bilnøkkelen OG telefonen lå inne i bilen. Hmm... Jeg oppdaget også at det som ser så enkelt ut på amerikanske filmer ikke kan løses på noen sekunder med en ståltråd. Iallfall ikke i følge Stig på Esso. Han foreslo ekstranøkkel. Dette kunne vært en god ide, rent bortsett fra at det er mamma sin bil, og jeg ikke hadde peiling på hvor ekstranøkkelen var, eller om den fantes i det hele tatt. Dette kunne jeg kanskje har ringt og spurt pappa om, men telefonen var som sagt inne i bilen... Stig lånte ut sin i-phone, men jeg er jo utrolig klønete med touch-skjermer. Ikke husket jeg nummeret til pappa heller (alt er jo lagret i mobilen), og noen forsøk på å får tak i nummeret til pappa endte bare med at jeg nesten ringte til dama til Stig to ganger...

Mitt overlevelsestriks når verden blir litt overveldende, er å puste rolig, og ta en ting av gangen. Jeg resonnerte at jeg trengte en telefon (for å ringe pappa) og en bil ( for å hente ekstranøkkelen når jeg fikk vite hvor den var), og at begge deler var innen gangavstand hos lillesøstra mi. Dermed fikk bilen en time-out ved bensinpumpa, mens jeg fikk en trimtur til lillesøstra mi. Hun er høygravid og trenger den søvnen hun kan få, men ble dratt ut av senga for å serve meg. Først med telefon (også en i-phone, så hun måtte jo finne fram nummeret og ringe opp pappa). Jeg vet jo at pappa er en ordensmann, så han hadde selvfølgelig full kontroll på nøkler og slikt. Og så måtte lillesøster låne ut bilen, slik at jeg fikk hentet: 1. nøklene til mamma og pappa sitt hus, 2. ekstranøkkelen til bilen hos mamma og pappa, og 3. bilen fra Esso. Heldigvis så bor jeg nært Esso og lillesøster, for lillesøster sin bil skulle jo tilbake igjen.

Etter at dette lille problemet var løst kunne jeg gjøre resten av ærendene mine, og få i meg litt frokost. Dermed regnet jeg med at jeg hadde hatt min porsjon av uflaks for denne dagen, men, nei... Livet hadde mer å by på! Bilen skulle jo på verksted, og lillesøster skulle plukke meg opp der etter at den var levert. Dette gikk ganske smertefritt for seg, lillesøster satte meg av i bygda fordi jeg skulle kjøpe noe på tur hjem. Selv startet hun på tur til hytta på Nyvoll i Altafjorden. Nede i bygda oppdaget jeg at telefonen min var borte. Jeg hadde ingen umiddelbar panikk, fordi jeg trodde den enten var hjemme - eller i bilen jeg hadde levert på verksted. Men så kom jeg på at den kanskje lå i bilen til søster - og dermed var på tur på ubestemt tid i en helt annen retning enn jeg selv skulle på ferie... Ikke kunne jeg ringe henne, for, ja, nettopp, jeg hadde ikke telefonen min!

Ny runde med stressmestring, mens jeg forestilte meg en veldig rolig ferie uten telefon. Jeg innså fort at dette ville bli for upraktisk, så plan B var å kjøpe en ny telefon. I-phone, for å lære meg å håndtere en touch-screen, selvfølgelig! Skjønte at dette var en dårlig plan, siden jeg ville trenge et nytt nummer, som ingen har - og selv kunne jeg ikke ringt noen uten den kjære kontaktlista mi... Hvis jeg skulle få søstra mi til å snu og kjøre tilbake med telefonen min, burde jeg være rask. Heldigvis har dattera mi sommerjobb nede i bygda, og hun hadde telefon (touch-screen, selvfølgelig... Argh!) Hun ringte mitt nummer uten å få svar, og jeg konkluderte med at telefonen sikkert lå hjemme, og startet optimistisk hjemover. Der var det dessverre ingen telefon, og jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde vært så lur at jeg faktisk ringte søstra mi for å få henne til å sjekke om telefonen min lå i bilen hennes eller ikke. Siden vi ikke lenger har fasttelefon, måtte jeg gå ( ikke bil) tilbake til jobben til dattera mi, for å få henne til å ringe (touch-screen) til søstra mi for å sjekke bilen. Hun bekreftet at hun ikke hørte noen ringesignaler, og vi konkluderte med at mobilen min ikke var i bilen hennes. ( Alternativet med at mobilen min står i lydløs modus er jeg ikke helt klar til å vurdere ennå.)

Snart skal jeg hente bilen fra verkstedet, og er veldig spent på om telefonen min er der. Jeg regner med det, siden min dose med uflaks forlengst er overskredet. Hva jeg gjør hvis den ikke er der gjenstår å se, men stressmestringsteknikken min kommer sikkert godt med da. Om jeg rekker seminaret i morgen formiddag er fortsatt uklart. Jeg har også fått bruk for en annen av mine overlevelsesteknikker: reflektere over hva jeg har lært av dagens hendelser. Her er dagens lærdom:

1. Spis frokost ( dette visste jeg egentlig fra før av)
2. Alle dører, til både hus og biler, bør være åpne hele tiden ( dette sa egentlig Katri til meg for mange år siden: "Den eneste fordelen med å bo i Karasjok (Kautokeino) er at man ikke trenger å låse døra!")
3. Lær å håndtere en touch-screen ( hvis jeg ikke finner dritt-telefonen min blir det defintivt en i-phone)
4. Lær pappas telefonnummer utenat
5. Fasttelefon har fortsatt noe for seg
6. Vi trenger egentlig ikke bare to, men TRE biler ( en i reserve når gubben er på ferie og ekstrabilen er på verksted)

Mens jeg reflekterer over disse nye levereglene og venter på at bilen skal bli ferdig på verksted, tar jeg en iskaffe. Og så spør jeg slik som Gunn-Britt ville ha spurt: " Og ellers har du det bra? Korsen syns du sjøl det gikk?"

Riddu neste! (I hope...)

06.07.2011

Hjelpemiddelet. Stemmeblogg nr.3.

For noen uker siden kunne jeg fornøyd konstatere at veien om NAVs byråkrati ikke var så fryktelig lang, og at jeg med bare et skjema og en legeerklæring kvalifiserte til et HJELPE-MIDDEL.

En såkalt stemmeforsterker.

På mandag kvitterte jeg ut denne lille saken... Jeg har foreløpig bare testet den ut i kontorfelleskapet, med følgende reaksjon fra en anonym medarbeider: "Ja, hvis man ikke føler seg funksjonshemma fra før av, så..."

Jeg må jo bare innrømme at denne klumpete svarte boksen, på størrelse med min datters matboks, med de veldig solide svarte nylonreimene og nakkemikrofonen (også i svart, med en STOR vindbeskytter i skumplast) slett ikke matcher noen av sommerantrekkene mine. Jeg er foreløpig litt i bedaring over hvilke situasjoner dette hjelpemidlet egner seg for. Når kommer jeg til å kunne bruke dette uten å rødme? Hvilke reaksjoner kommer jeg nå til å få? Dette utstyret minner veldig mye om det som turistguidene brukte sist jeg var på sightseeing. Det eneste som mangler er de neonfargede vestene.

Ja, jeg er et utakknemlig beist. Men, kjære NAV, har dere noe litt mere diskret?

05.07.2011

Romsa/Tromsø atter en gang

Det var vel ganske forutsigbart, så snart Ap, SV og Rødt fant det formålstjenlig å gjøre valgkampssak ut av Tromsø innlemming i forvaltningsområdet for samisk språk, så måtte man forvente en mobilisering med motsatt fortegn fra FrPs side. Det var likevel ganske forstemmende å se Høyre og Venstre nærmest flokke seg rundt "nei-til-Sameland"-plakatene. ( Joda, jeg vet det er en stund siden vi så slike plakater, men debatten i tromsø gir meg litt 90-talls-feeling.) I demokratiets og i kommuneøkonomiens navn lover de nå omgjøring av kommunestyreflertallets vedtak.

Jeg er spent på å se om disse frontene i samiske språkpolitikk egner seg for å mobilisere de store velgerskarene i Tromsø. Noen kommentatorer har tidligere spekulert i årsakene til at AP/SV går på barrikadene for samisk språk. Kan det være at en del disponeringer fra flertallets side, slik som Troms Kraft-saken ikke bør komme i fokus? Det blir en smule konspiratorisk for meg, og som minoritet kan vi vel ikke koste på oss å være så kritiske til motivene. Jeg sier bare Go! AP/SV/Rødt! Hvis dere greier å selge denne saken inn til velgerne deres som en solidaritetssak, så er det vel fortjent!

Og på samme måte må jeg si til Høyre og Venstre; dette kjennes ikke særlig verdikonservativt eller liberalt ut. Høyre og Venstre er partier som har bidratt betydelig til utvikling av det norske demokratiet, og til utvikling av den norske rettsstaten. Derfor syns jeg det er begredelig å se dere joine FrPs argumentasjon om at positive særtiltak skal være et overgrep mot majoriteten. Sorry, det holder ikke! Hadde jeg skulle stemt i Tromsø til høsten så tror jeg nok dette ville påvirket mitt valg...

04.07.2011

"You have a beautiful voice" Stemmeblogg nr 2

Etter det forrige blogginnlegget om funksjonshemming og diskriminering syns jeg at jeg må komme med noe litt mer upbeat. Jeg har fått mange rare reaksjoner på stemmevanskene mine, og de aller fleste gir uttrykk for bekymring og sympati. Men ingen av disse reaksjonen slår den jeg fikk på konferanse for parlamentarikere i Barents-regionen jeg deltok på i Luleå i mai.

Under tvil (på grunn av stemmen...) sa jeg ja til å delta på en paneldebatt om "grønn vekst", fordi det tekniske utstyret viste seg å fungere helt utmerket. Jeg har etterhvert lært meg en del om hvordan jeg kan kompensere for stemmen gjennom bruk av mikrofon, og det går som regel greitt. Men jeg vet at jeg må nært mikrofonen, men ikke så nært at det smeller eller hvisler på konsonantene. Dette kan være vrient å få til, fordi jeg gjerne må lene meg litt fram, og da får jeg ikke utnytte lungekapasiteten bra nok. Siden jeg ikke greier å lukke strupehodet, så slipper jeg ut for mye luft, og blir veldig kortpustet. Mye å tenke på - i tillegg til budskapet...!

Men i Luleå gikk det altså helt greitt. Stemmen min pustet hest, men høyt og tydelig ut over hele den store konferansesalen, og folk satt som fjetret fordi det var så uventet. Det var iallfall det hun sa, min meddebbattant, miljøverneren fra russisk side. Vi snakket sammen på utflukten til "Gammelstad" senere samme kveld. Det var da hun sa: "You have an beautiful voice! So special." Og jeg fikk nesten tårer i øynene. Det er det peneste noen har sagt til med på lenge, og første gang noen fikk meg til å tenke på stemmeproblemene mine på en positiv måte. Det går visst an det og!!