29.09.2011

Nytt reisebrev - nå med sitat fra Fiskarlaget

Dagens arktiske verksted i Nuuk hadde som tema: Fra fangersamfunn til industrinasjon? Her var det mye interessant å gripe fatt i, men dagens høydepunkter for meg var bidragene fra ICC og Norges Fiskarlag.

Det siste først: jeg var kanskje i overkant skeptisk til Fiskarlagets bidrag, siden det siste jeg hørte fra dem var hvor lite Sametinget hadde peiling på fiskeripolitikk... Den slags brautende hersketeknikker er tydeligvis fortsatt gangbar vare blant gutta boys (eller gubbene?) i Fiskerlaget… Men dagens bidrag, via skype, fra Fiskarlagets nestleder var tankevekkende på en svært positiv måte. August Fjeldskår skal få prisen for dagens sitat:

- Den dagen vi ikke kan si til verden at vi har rein fisk fra et reint hav, da er vi et fattigfolk, uansett hvor rike oljen har gjort oss!

Hans bekymring gikk spesielt på seimsikkskyting og oljevirksomhet i gytefelt, og på manglende norsk oljevernberedskap.

Dagen bød også på dypdykk i Alcoa-prosjektet i Maniitsoq: i anleggsfasen vil det være behov for hele 2000 årsverk i importert arbeidskraft! Disse gjestearbeiderne vil sannsynligvis være asiatiske, fordi de er mest konkurransedyktige på lønninger. Grønland vil ikke akseptere innskrenkninger i arbeidernes rettigheter når det gjelder arbeidsmiljø, forsikring, boforhold og organisasjonsfrihet, men sannsynligvis akseptere det i forhold til lønn, pensjon, ferie/fritid, barsel og stemmerett. Med andre ord: dette er planlagt sosial dumping! Et annet forhold; hva vil det bety for Maniitsoq når 2000 arbeidere med ulik kulturtilhørighet skal bo og arbeide i et samfunn med 3000 innbyggere?

Det Grønlandske samfunnet står overfor svært vanskelige valg: hvis Grønland ikke er konkurransedyktige, så vil industrien etablere seg i andre land, og Grønland får ikke utnyttet vannkraftpotensialet – kan ikke eksportere strøm til Europa, som Norge gjør. Håpet er at de greier å gjennomføre gode og åpne beslutningsprosesser, for de beslutningene som skal tas framover vil kunne endre Kalaallit Nunaat for alltid.

28.09.2011

Reisebrev fra Kalaallit Nunaat 2

Så har jeg gjort det igjen. Kofferten min var under vektgrensen på overfarten, men det kan se ut som jeg må betale for overvekt på tilbaketuren. I dag hadde jeg satt av noen timer til å sjekke ut shopping- og kafetilbudet i Nuuk. Dere syns kanskje at det er en rar og lite eksotisk prioritering når jeg er på Kalaallit Nunaat/Grønland, men når man bor på bygda så er det fint med en smak av bylivet. Dessuten bor 85% av grønlenderne i byer i følge sikre kilder, så jeg regner med at jeg hadde en autentisk grønlandsk opplevelse.

Jeg er et lesende menneske, og en bokhandel er et fast innslag på reisen. Jeg var innom bokhandelen Atuagkat, som jeg husket fra 2004, og kom ut noen kilo tyngre med romaner og krimbøker , samt en dvd med grønlandsk-kurs. Den lover at etter en 10-20 timers bruk skal jeg uten problemer kunne uttale lange grønlandske ord. Nå er det kanskje usannsynlig at jeg har 10-20 timer til overs, men fristelsen er stor for å kunne uttale ilinniarnertuunngorniarfimmiullu.

Prøvde også en røff, kort, selskinnsjakke, men den hadde sprengt reisebudsjettet mitt med mange tusen danske kroner. Den lignet en jeg prøvde i 2004, og som jeg ikke kjøpte da fordi den var så dyr, og fargen var hot pink. Da tenkte jeg at jeg hadde slått til hadde den vært i en mer klassisk farge, slik som nå. Svart eller koksgrå. Selskinnet glinset fristende til meg, men den var blitt enda litt dyrere, og jeg tjener sannsynligvis mindre enn i 2004… Den får henge noen år til, tror jeg.

Shoppingen ble avsluttet med lunsj på Kafe Tuaq i kulturhuset Katuaq. Skikkelig teaterkafe, med ordentlig bykaffe og passe urban meny. Jeg sjekket om den nye grønlandske skrekkfilmen gikk på kino, men må nok vente til den kommer på en samisk filmfestival nær der jeg bor. Av avisomtalen høres den ut som en grønlandsk versjon av Blair Witch Project, som for alvor skremte meg fra å se skrekkfilmer…

Tilbake på hotellet forbereder jeg meg på morgendagens workshop, som har tema: Fra fangerkultur til industrinasjon?

27.09.2011

Reisebrev fra Kalaallit Nunaat

Denne gangen har jobben min som reisende i samesaker tatt meg over havet til et etterlengtet gjensyn med Nuuk. Jeg deltar på workshops om industrialisering og samfunnsutvikling i regi av Fagforbundet, og blir som før slått over likhetene i ufordringer mellom Kalaallit Nunaat og Sápmi.

Jeg har ikke vært i Nuuk siden 2004, og mye har forandret seg her. Flere at de beryktede boligblokkene bygd på 60-tallet er revet og erstattet av moderne bygg. Byggevirksomheten er imponerende, men deler av sentrum ser ut som Alta, hvis dere skjønner hva jeg mener... Omgivelsene rundt byen er likevel så storslåtte at helheten blir riktig vakker.

I likhet med Nord-Norge er optimismen når det gjelder mineral- og petroleumsutvinning betydelig, men også her finnes det kritiske røster. Et av de mest omtalte prosjektene er Alcoas planer om et aluminiums-smelteverk i Maniitsoq. Dette vil bringe massive endringer i et lite lokalsamfunn, i anleggsperioden er det snakk om 3000 årsverk, og i driftsperioden 6-700. Hva skjer med samfunnet da, både positivt og negativt? Paralellen til Nussirs planer i Kvalsund er slående. Dette har konsekvenser for ikke bare sysselsetting og verdiskapning, men også for sosiale strukturer og samfunnsmessig infrastruktur. I tillegg kommer de miljømessige utfordringene. Samtidig er det disse ikke-fornybare ressursene som eventuelt skal finansiere ambisjonene om større økonomisk uavhengighet fra Danmark og økt velferd for Kalaallit Nunaats befolkning.

Man kan bli både glad og bekymret over å høre Norge her bli dratt fram som det gode eksemplet når det gjelder forvaltning av naturressurser og miljøkrav. Glad, fordi Norge har noe å bidra med i internasjonal kontekst, men også bekymret fordi ikke alt er helt på stell her heller.

Oljelobbyen er en betydelig maktfaktor som utvilsomt påvirker tilsynelatende demokratiske prosesser. Og beredskapen for oljeutslipp utenfor kysten av Nord-Norge står ikke i forhold til de værharde forholdene vi kan oppleve. Da blir man ikke beroliget av å høre Statoil karakterisere norsk råolje som “et rent naturprodukt”, slik de gjorde på konferansen Arctic Frontiers i januar.

22.09.2011

Samisk språk fra talerstolen

Ha-ha! Bare vent til jeg blir ferska: blogger om samisk språk på NORSK! Kjenner allerede angsten for å bli rammet av språkmoralismen... Altfor blir man sittende igjen etter debatter om samisk språkbruk med en følelse av utilstrekkelighet og dårlig samvittighet over alt man ikke får til; slik som f.eks. å blogge på samisk.

Slike tanker satt jeg igjen med etter den store språkdebatten vi hadde på Sametinget i vår, og som Silje Karine Muotka har blogget så bra om. Hvordan skal vi gjøre samisk språkbruk til noe positivt, noen som er vits i å kunne, noe som er en fordel, noe å strekke seg etter? Hvordan skal vi gjøre Sametinget til et språkforbilde? For det vi ikke får til på Sametinget, blir enda vanskelig andre steder.

For meg er det krevende å gi uttrykk for mine meninger på samisk, fordi det ikke er mitt førstespråk. Det enkleste for meg ville være å velge norsk. Det er et vesentlig handicap for meg som førstespråklig norsktalende politiker å debattere med førstespråklige samisktalende politikere, men jeg har både en personlig og en politisk agenda om å fremme samisk språk, så jeg gjør så godt jeg kan. Det er ikke alltid jeg lykkes, noen ganger må jeg ty til norsk. Vanskeligst er det når de aller fleste sametingsrepresentantene debatterer på norsk, det farger meg, og det blir vanskeligere å ta ordet på samisk.

Det er ikke sikkert alle syns det betyr noe hvilket språk som dominerer på Sametinget, men Sametinget selv gjør det, iallfall på papiret.

Jeg forstår at det er ulike sider ved dette forslaget som kan provosere eller forundre. Spesielt hvis man tar for gitt at samisk og norsk i utgangspunktet er likestilte språk. Sånn er det ikke, heller ikke på Sametinget. Likebehandling gir ikke likhet, og de som bruker samisk fra talerstolen henvender seg til en stor del av tilhørerne via tolk. Den samisk uttrykksmåten er kanskje også mer omstendelig og indirekte enn den norske. Det er derfor slett ikke sikkert at den ordningen vi har i dag er så "rettferdig". I tillegg kommer det faktum at samisk er et minoritetsspråk på nesten alle arenaer.

Noen ganger er det behov positive språktiltak. Det kan hende Sametingets plenumssal ikke skal være en arena for språktiltak, men det gir noen signaler når møtespråket stort sett er norsk. Det blir ofte påtalt av tilhørere og av media, og også av sametingsrepresentantene selv. Skal vi akseptere det som et speilbilde av den reelle språksitusjonen i de samiske samfunnene? Er det diskriminerende mot norsktalende å gi samiskspråklige mer taletid, eller er det utjevning? Er der motiverende eller er demotiverende?

Noe av den samme debatten kjenner vi igjen fra motiveringsstipendet elever i videregående skoler med samisk som fag får. Stipendet har en høyere sats for de med samisk som førstespråk, enn for de med samisk som andre- eller fremmedspråk. Dette har vi hatt store diskusjoner om i NSR. Betyr dette at noen elever er mere "verdt"? Det vi iallfall vet at stipendet virker motiverende for de som har anledning til å "velge" mellom samisk som første- eller andrespråk. Alle kan ikke ta det valget. Er stipendet diskriminering av dem?

Jeg har ikke fasiten her, men ønsker en debatt om hvordan vi reelt kan bidra til flere aktive språkbrukere på flere språkarenaer i hverdagen. Det gjør jeg fra mitt ståsted som andrespråklig same, og som samepolitiker.

Hva syns du?