18.09.2012

Enspråklig arroganse fra ministeren

Kanskje har Rigmor Aasrud, ministeren med ansvaret for samiske saker, et stort språklig spekter. Kanskje skriver hun nynorsk på jobb, kanskje leser hun engelsk faglitteratur, kanskje briljerer hun med fransk og tysk i diplomatiske sammenhenger. Noe får meg likevel til å tvile, fordi det virker som hun har den enspråklige og monokulturelle blindheten for at kommunikasjon er en to-veis prosess, der både mottaker og avsender har en rolle.

-"JEG kommuniserer ofte med Sametinget, og det går helt fint", svarte ministeren som begrunnelse for at samisk språkkompetanse ikke er et krav til eller en fordel for en statssekretær for samiske saker i hennes departement. Den nyutnevnte statssekretæren har trolig en mindre arrogant holdning, fordi hun som norskspråklig same vet noe om flerspråklighet og flerkulturelle miljøer som monokulturelle norske har så altfor lett for å overse.

Denne holdningen, at samisk språkkompetanse ikke er en nødvendig eller viktig kvalifikasjon for å kommunisere i samiske miljøer, eller for å utøve tjenester for samiskspråklige, er dessverre altfor vanlig. Vi møter den i politietaten og i helsevesenet og andre offentlige etater, som regel fra mennesker med språklige skylapper som kommer fra for lange opphold i enspråklige miljøer. "ALLE forstår hva JEG sier. JEG kommuniserer godt med ALLE, også med de som snakker samisk." Hvor ble det av mottakerens oppfatning av situasjonen og kommunikasjonen?

Årsaken til at samiske språkdebatter koster blod, svette og tårer, er nettopp det at samer som ikke behersker samisk som regel er smertelig klar over hvilket tap det er, hva de går glipp av i sosiale situasjoner, hva de ikke kan gi sine barn, hvordan de har mistet kontakten med slekta. DE vet at selv om mange samer forstår norsk bra, så er det mye du selv som norskspråklig same ikke får med deg. DE vet at de med sitt blotte nærvær ofte dreier samtalen over til norsk fordi de tilstedeværende ikke vil stenge noen ute. DE vet at kommunikasjon er mer enn å sende ut sitt eget budskap.

Det er litt sørgelig at ministeren som skal iverksette Regjeringens handlingsplan for samisk språk viser alle tegn på enspråklig arroganse. Er det kanskje en av årsakene til at Aasrud må være den sameministeren som gjennom de siste ti årene har den sørgeligste porteføljen av samepolitiske leveranser? Kjære nyutnevnte statssekretær for samiske saker, Ragnhild Vassvik Kalstad. Jeg vet du får mye å gjøre med andre minoriteter, fylkesmenn, personvern og Statsbygg, og noen nevnte til og med kongelig apanasje, men jeg håper du får tid til å lære ministeren din noe om samisk språk og flerspråklighet. Vi kommer alle til å trenge det.

28.08.2012

"Konsultativ statsråd for samesaker"?

I disse dager er media fulle av spekulasjoner om hvem som blir den nye statssekretæren for samiske saker i regjeringen Stoltenberg. I følge den avtrådte statssekretæren Raimo Valle, antyder at han gå pga. uenigheter med statsråden i rettighetssaker. Statsråden, derimot, sier at hun ønsker en fornyelse i sin stab og i samepolitikken, og at Valle bare var den siste statssekretæren hun arvet fra sin forgjenger som ble byttet ut.

Vi kan jo velge å legge godviljen på statsrådens side, og godta at hun syns fornyelse er en god ting også i samepolitikken. Hvis denne fornyelsen innebærer å løfte samepolitikken til høyere nivå, så vil jeg foreslå at hun - eller egentlig Jens Stoltenberg  - opprettet en ny ministerpost for samiske saker. Slik kunne vi forebygge og kanskje også unngå all den fragmenteringen av samepolitikken som oppleves så uhåndterlig nå.

Denne fragmenteringen betyr at viktige samiske saker er fordelt på ulike departementer (eksempel: reindrift i LMD og rovdyrpolitikk i MD) eller ulike forvaltningsområder (eksempel rett til samisk i opplæringen, lovfestet rett på nasjonalt nivå som den enkelte kommune/skole skal tilby). Det finnes mange slike eksempler, som rett nok kan være utfordrende også i forhold til norsk politikk, men min erfaring er at det samiske perspektivet ofte drukner i den nasjonale samordningen. En annen erfaring, som det sittende sametingsrådet også ofte har påpekt, er at man planlegger og gjennomfører nasjonale reformer og satsninger uten å ta hensyn til det samiske perspektivet, eller å informere Sametinget og sette Sametinget i stand til å gjennomføre samiske paraleller. Noen eksempler på dette: Museumsreformen, Kulturløftet II...

Dette er sentrale problemstillinger når det gjelder å virkeliggjøre den samepolitikken man har vedtatt på et prinsipielt nivå. Det er ett gap mellom prinsipper og praksis i norsk samepolitikk. Det er også verdt å merke seg at man fra regjeringens side har sett seg tjent med en slik samordningsminister, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Han har ikke et eget departement, men er statsråd "uten portefølje". Det betyr at han har tilgang til de øverste belutningsorganene i regjeringen, der hvor statssekretærer ikke slipper til. Det er på sett og vis det Mikal Urheim foreslo på NSR-landsmøtet i 1969...

Jeg syns Urheim fortjener kreditt for dette framsynte forslaget, og for begrunnelsen for det. Det var nettopp samordning, koordinasjon og adgang til beslutningsarenaer i regjeringen som var hans argumentasjon tilabek i 1969. Dette behovet har neppe blitt mindre i dagens komplekse samfunn. Jeg håper regjeringspartiene ser koordineringsutfordringene i dagens samepolitikk, og prøver ut denne modellen som de selv har valgt for "norsk" politikk.

MEN: nå kan det vel hende at det egentlig ikke er er snakk om noe løft eller fornyelse... At Valle med sin vanlige understatement kommunikasjon egentlig mener seg sparket fordi han har et mer radikalt syn på samiske rettigheter enn sin minister. Nå har han ikke (etter det jeg har registrert) på noe som helst tidspunkt offentlig gitt uttrykk for annet enn at regjeringen tar gode avgjørelser i rettighetssaker. Jeg bare nevner Mineralloven og Kystfiskesaken, som han har forsøkt å framstille som store samepolitiske seire... På den annen side, hvis han har satt sin egen personlige mening til side til fordel for å være lojal i slike store saker - hvilke saker har vi nå i vente som gjorde det umulig for statsråden å la han fortsette? Har vi noe i vente som vi ikke kommer til å like?





22.08.2012

Mánáid-tv-sesongen har begynt!

Jubelen sto høyt i taket her i stua da NRK Sápmi begynte sine Mánáid-tv-sendinger etter en laang sommerferie i går... Fireåringen har ventet og ventet, ingen andre programmer lever opp til forventningene... Mor var rask med å trykke på serieopptak-funksjonen på den skattede Get-boksen!

I vår hadde vi nemlig en liten katastrofe. Etter å ha tatt opp alle Mánáid-tv-programmer flere sesonger, slik at gullungen kunne se sine favoritter igjen og igjen når hun ville, så hadde hun fått den forståelsen at NRK Sápmi sendte Mánáid-tv nesten døgnet rundt... (a pro pos-debatten om en egen samisk tv-kanal...) Sorgen og skuffelsen var derfor stor da Get-boksen kræsjet på forsommeren, og vi måtte få en ny... Borte var ALLE lagrede Mánáid-tv, og NRK Sápmi hadde tatt sommerferie. Sommeren ble plutselig veldig lang...

Nå er det altså klar for en ny sesong, og gårsdagens episode har allerede fått et par visninger... Jeg er spent på hva denne høstens favoritter vil være. I vår hadde vi mye moro med Laura, og med den der joggedrakt-figuren til Jon Isak. Juovlla-Niigat var også en favoritt...

Man holder seg ung med barn, sies det. Jeg holder meg iallfall temmelig oppdatert på NRK Sápmis tilbud for barn og unge... Det er selvfølgelig helt marginalt i forhold til det massive tilbudet som finnes på norsk og på andre språk. Det er virkelig verdt ressursene å øke dette tilbudet, til, la oss si, daglige og aldersdifferensierte tilbud (4-åringen liker ikke alt for å si det sånn...) Jeg er så glad for beskjeden om at tilbudet utvides til fire dager i uken.

Gleden over å forstå språket, gjenkjennelseseffekten, bekreftelsen samiske barn får av sin identitet, nysgjerrigheten som vekkes av sendinger fra andre samiske områder, og noen ganger på andre samiske språk... Jeg finner ikke ord for å si hvor viktig og verdifullt dette er! Takk til alle som bidrar på NRK Sápmi! ( Og litt takk til Get-boksen også, håper den holder LEENGE).

21.08.2012

Samisk språk - verdi eller makt?

Hele sommeren er det en spesiell debatt som har dukket opp igjen og igjen i samiske media, nemlig debatten om sametingspresidenten bør eller skal beherske samisk. Dette ble aktualisert i vinter, når sittende president annonserte at han ikke tar gjenvalg, og spekulasjoner og manøvrering om å bli Aps presidentkandidat tok til. Debatten tok ytterligere fart når NRK Sápmi i sommer presenterte en opinionsundersøkelse som viste at et stort flertall av velgerne mener at presidenten bør beherske språket. Jeg kan bekrefte at dette ikke bare er en medieskapt debatt, den har dukket opp over kjøkkenbord, rundt bålet og ved bardisken i sommer... Sterke meninger og sterke følelser er knyttet til dette spørsmålet.

Inspirert av Sjefsdutta, så kan jeg ikke la være å lure på om dette er en debatt om verdien av samisk språk, eller rett og slett en maktkamp  - på mikronivå mellom enkeltkandidater og deres fraksjoner - eller på makronivå mellom de som har språket og de som ikke har det.

Jeg har tidligere blogget i frustrasjon over alle de negative følelsene som knyttes til samisk språk - eller språktapet. Fornorskning, fornektelse, bitterhet, manglende mestring, sviktende identitetsfølelse, skyld, skam, utestengelse, dårlig samvittighet... Ja, det finnes enkeltpersoner og hele generasjoner som uforskyldt har blitt enspråklig norske. Ja, det burde være et samfunnsansvar å reparere denne skaden. Det er likevel så befriende og positivt å lese de gode historiene om språket, om vilje og styrke til å ta fatt, og "reparere" selv... Slik som Stig Arnes historie. Samfunnet kan ikke gjøre denne jobben, språket eller språkene må læres av den enkelte. Nå mener jeg selvfølgelig at samfunnet - og Sametinget - kan og SKAL gjøre veldig mye med tiltak og tilrettelegging. Men til syvende og sist handler det om prioritering og innsats fra hver og en av oss som ikke har fått språket i gave, og raushet og tålmodighet fra dem som har språket.

Jeg kjenner sårheten knyttet til manglende språkbeherskelse, og vet at det er vanskelig for et voksent menneske å gi seg i kast med ubehjelpelige setninger på nivå med et lite barn. Spesielt er det vanskelig for politikere som er avhengige av å kommunisere tydelig og presist. Likevel, vi vet at i norsk politikk er troverdighet viktig. Politikere skal gjøre og leve det de sier. De skal følge reglene de selv lager for andre mennesker, enten det dreier seg om byggetillatelse eller innleing av svart arbeidskraft. Er det ikke også sånn i samepolitikken? Hvis vi sier at samisk språk er viktig, bør vi ikke også vise det i praksis? Personlig?

Jeg må her understreke at jeg mener det er umulig og også helt udemokratisk å lage noe regelverk som regulererer kandidatenes kompetanse. Folkevalgte kvalifiserer seg gjennom å få oppslutning ved nominasjoner og valg. Når samiske velgere mener at samisk språk er en vesentlig kvalifikasjon, så gir jo dette signaler til de som har ambisjoner. Jeg håper at denne debatten til syvende og sist vil fungere som motivator for de som ikke helt har tatt av i sin egen språkvitalisering, men jeg registrerer dessverre at mange oppfatter det som et forsøk på utestengelse.

Hvordan kan vi snu denne debatten bort fra maktkampen, og inn i det mer positive sporet: samisk språk som en verdifull og ettertraktet kvalifikasjon for presidenter, politikere og alle andre?

17.08.2012

På reisefot

Jeg elsker WF 679! Denne avgangen går fra Alta til Tromsø kl 09.13, tidsnok til å ha en hel arbeidsdag i ishavsbyen, men ikke så tidlig at reisende fra Kautokeino må opp midt på natta. Dessverre har ikke Widerøe denne avgangen på programmet hver dag hele året, og da må jeg ty til grusomme SK 4409, som går fra Alta kl. 07.35, noe som betyr at jeg må kjøre fra Kautokeino før kl 05.00 om morgenen. Selv i sommerhalvåret med dagslys og gode kjøreforhold er dette umenneskelig tidlig, men på vinteren er det rett ut sagt helt for j&;;%lig!

Med WF 679, derimot, så kan jeg stå opp kl.6, (slik som mange morgenfugler normalt gjør), og med litt god planlegging kvelden før være ute av døra nydusjet med kaffekopp og frokostmoothie til kl 06.30. Jeg kan kjøre rolig til Alta, og med sommerføre og dagslys være framme på flyplassen i god nok tid til en kaffekopp til og Finnmark Dagblad (den eneste avisa som er dagsfersk på flyplassen til da). Denne tidpslanen fungere fint selv om det kanskje er rein på veien, slik det gjerne er rundt Suolovuopmi på denne tiden av året.

Vel fremme i Tromsø kjennes livet harmonisk, blodsukkeret er stabilt og koffeininntaket akkurat passelig. Det er fortsatt tidlig på dagen, og jeg er vel innstallert på hotellrommet, klar til å forberede morgendagens møte i NSRs programutvalg. Kommer til å tenke tilbake på valgkampen i 2005, da NSR faktisk programfestet billigere flybilletter som et viktig tiltak for å bedre kommunikasjonen i de samiske områdene. Prisene på flybilletter gikk faktisk vesentlig ned, muligens helt uten den store innsatsen fra vår side, men det er jo resultatene som teller...

Hva hvis jeg foreslår for programutvalget vårt at vi programfester at WF 679 skal være fast på Widerøes flyprogram året rundt, alle dager unntatt muligens søndag? Kanskje det går min vei...:)

16.08.2012

Pussy Riot og russiske samer

Putin strammer grepet. I sommer har vi fått høre om rettsaken mot bandet Pussy Riot, og nå faller dommen. Fredag 17. august faller dommen mot de tre jentene i det russiske punkbandet. De har hittil vært fengslet i fem måneder for å ha sunget en sang i protest mot Putins undertrykkende regime. Amnesty International arrangerer i morgen en aksjon for å markere sin protest mot russiske myndigheter.

Også urfolksorganisasjoner merker den endrede holdningen fra russiske myndigheter. Det siste er rapportene om hvordan det selverklærte russiske Sametinget anklages for å være en separatistorganisasjon. Fra tidligere er vi kjent med at profilerte urfolksrepresentanter har følt seg truet og har valgt å forlate Russland for ikke å bli forhindret i sitt arbeide.

Er disse eksemplene to sider av samme sak? Det dreier seg om menneskerettigheter, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn, som er like viktige for alle, og kanskjes spesielt for urfolk og andre typer minoriteter. Hvilket russisk regime er det vi beveger oss mot?

Samtidig forberedes feiringen av Barents-samarbeidets 20-års jubileum til neste sommer. En ny Kirkenes-erklæring skal danne grunnlaget for det videre samarbeidet. Urfolksdimensjonen har hatt sin plass i dette samarbeidet fra starten av. Er det noen grunn til optimisme foran dette jubileet? Kan vi tro på at det skal være mulig å løfte urfolkssamarbeidet i Barentsregionen i dette barske klimaet?

15.08.2012

Arbeiderpartiet og EDL - å være eller ikke være medlem

Tidligere i sommer publiserte Aps fylkessekretær i Troms, Eskild Johansen, en tekst der han oppfordret Ap til å ekskludere EDL-medlemmer fordi de tilhørte en organisasjon han karakteriserte som rasistisk. Tidligere har lederen for Aps samepolitiske råd til avisa Ságat gitt uttrykk for at hun mener at EDLs holdninger til samepolitikk er uforenlige med Aps, og bør være eksklusjonsgrunn.

Jeg forstår godt at det er direkte ubehagelig for samepolitikere og andre å være i partifelleskap med profilerte EDL-medlemmer. Jeg har også problemer med å forstå hvordan Aps samepolitikk kan være forenlig med det syn EDL fremmer, så dette må være både pinlig og provoserende for flere enn Mathisen og Johansen. Om det er en eksklusjonsgrunn må selvfølgelig partiet selv vurdere.

Og det har Arbeiderpartiet nå gjort, gjennom nestleder Helga Pedersen, som i følge ABC-nyheter freder EDL-medlemmer. Dem er det rom for i Arbeiderpartiet. Hun åpner likevel for at lokallag kan reise eksklusjonssaker, så vi venter i spenning på om Alta Arbeiderparti griper fatt i dette. Sannsynligheten er vel ikke så stor for det, siden vedkommende Ap- og EDL-medlem er en kjent profil som gjentatte ganger har fått tillitsverv i partiet, også etter EDL-engasjementet. Vi må nok konkludere med at romsligheten er stor i Ap for å aktivt motarbeide partiets samepolitikk... Gjelder dette også for andre politikkområder, eller er det et symptom på at samepolitikken blir sett på som et smalt og perifert politikkområde i Ap?

Da blir det nesten litt komisk at medlemsskap i NSR blir sett på som uforenlig med Ap-medlemsskap... Jeg kjenner til at enkeltpersoner som både har vært Ap-medlemmer og NSR-medlemmer er blitt kontaktet av partiorganisasjonen med beskjed om at dette ikke er lov.  Begrunnelsen er at medlemsskap i organisasjonen NSR er uforenlig med AP-medlemsskap fordi NSR, i tillegg til å være en samisk hovedorganisasjon også stiller til valg på Sametinget. Her var det slutt på romsligheten når det gjelder alternativt syn og engasjement, og her ble plutselig samepolitikken det definerende politikkområdet for medlemsskap eller ikke. Kanskje litt selvmotsigende?

Som samisk organisasjon har vi iallfall foreløpig lagt oss på en mer inkluderende linje, vi trenger og ønsker de medlemmene vi kan få, og vi har virksomhet som omfatter mer enn og har en lenger historie enn Sametinget. Da blir det både vanskelig og kanskje heller ikke ønskelig å stenge døren for meningsfeller som også har en politisk tilhørighet i det norske partiapparatet, spesielt siden det i så mange områder ikke finnes så mange alternativer til politisk engasjement. Vi erkjenner at dette kan være utfordrende i forbindelse med valgarbeidet, og håndterer det med egne retningslinjer for valgarbeid og engasjement hos konkurrerende lister.

Da er det jo relevant å spørre om vår inkluderende linje også ville omfattet EDL-medlemmer?

Tja...? Det høres mildest talt usannsynlig ut at et medlem i EDL skulle ville engasjere seg i NSR, om det da ikke var for å bevege oss bort fra vår samepolitiske linje... Alle som støtter opp om vårt formål, kan være medlemmer i NSR, og jeg regner med at agitering a la EDL temmelig kvikt ville bli oppfattet som i strid med NSRs formål, vedtekter og virksomhet jf. § 19.4 i NSRs vedtekter. I NSR er det altså neppe romslig nok for EDL-medlemmer. (Da må de må heller bli i Ap.)

06.08.2012

Ferieslutt og jobbstart

Det er så lenge siden jeg har blogget at jeg er overrasket over at jeg fortsatt husker passordet til denne bloggen. Nå er imidlertid sommerferien under avslutning, og det var en god anledning til også avslutte bloggferien.

Det  hører med til ferieavslutning og jobbstart å ta en kort ferieoppsummering over kaffekoppen på jobb, og det gjorde jeg i formiddag. Siden vi er ganske tynt bemannet på kontoret, tar jeg reprisen her: ferien har inneholdt anseelige mengder regn og mygg, med tilhørende værklaging. Sandalene har vært i bruk bare en dag etter St.Hans, og bikinien har vært tørr hele sommeren. De nye gore-tex-joggeskoene, derimot, har vært mye i bruk, og gjennom sommer-OL har jeg begynt å sette pris på friidrett på tv... Kindle'n min fikk seg en klem og skjermen sviktet, og i påvente av en erstatning har jeg sett meg nødt til å prøve papirformat igjen. Et koselig gjensyn... 17-åringen i huset har erklært at jeg liker fjortis-musikk, bare fordi jeg laster ned listetopper til joggebruk, og ja, jeg ligger i trening til Midnight Sun Maraton 2013. Er i dag oppe i 3,2 km, så det mangler litt før jeg klarer den mila jeg sikter meg inn på.

Har fått med meg noen fine kulturopplevelser på Riddu Riđđu, og er litt lei meg for at Márkomeannu måtte vike til fordel for slektssamling på Ifjordfjellet. Til neste år! Men etter å ha måttet nedprioritere altfor mange familiebegivenheter i flere år, så var det deilig å kunne le sammen rundt bålet, og å kunne gå over vidda på den ene av de to soldagene jeg kan huske å ha hatt denne sommeren.

Den samepolitiske debatten har dreid seg mye om hva Sametinget ikke gjør, både for rom-folket og for å vekke interessen i norske media. Det nærmer seg plenum igjen, og vi har landsmøte i oktober, og jeg håper på en produktiv og samepolitisk spennende høst!

24.02.2012

Maktglidning på Sametinget?

I dagens Ávvir kan vi lese at partiet Árja får mer makt på Sametinget på bekostning av Arbeiderpartiet. Saksporteføljen til rådsmedlemmene som ikke er en del av Arbeiderpartiet har blitt større, mens porteføljen til rådsmedlemmene fra Ap har blitt mindre. Det har også blitt referert i NRK Sápmi at Toril Bakken Kåven fortsetter i FeFo-styret, til tross for at hennes avgang fra dette vervet ble kraftig annonsert etter samarbeidsbruddet i november.

Vi i opposisjon kan jo bare følge disse manøvreringene fra sidelinjen, men det er interessant nok. Jeg syns det er en positiv utvikling at Árjas Láilá Susanne Vars nå har ansvar for nordområdeutvikling, iallfall hvis det innebærer at hun skal arbeide med rettighetsspørsmål knyttet til ressurser som olje- og gass, mineraler og fiskerier. Hun har en solid kompetanse, og samtidig unngår vi i større grad den situasjonen at Arbeiderpartiet sitter på begge sider av konsultasjonsbordet i slike viktige rettighetsspørsmål. Ikke det at jeg tror at Ap har abdisert helt, men jeg har større tillit til at hun ikke lar seg forstyrre av partilojalitet.

Likevel, Egil Olli, var ikke helt tydelig på spørsmål fra meg om hva ansvaret for nordområdefeltet egentlig innebærer. Nordområdeutvikling er et bredt saksfelt, og Vars har "koordingeringsansvaret". Hva innebærer det i forhold til rettighetsspørsmål egentlig?

23.01.2012

Hva jeg IKKE fikk spurt Borten Moe om

Deltakelse på Arctic Frontiers er blitt en del av en årssyklus. Jeg kan være misfornøyd med programmet, eller uenig med innlederne, men jeg syns bestandig at konferansen er verdt reisen og noen dager i Tromsø...

Siden det er mitt femte år på konferansen har jeg fått en del konferanserutine, jeg vet hvilke deler av programmet som er verdt å bruke tiden på. Og jeg vet at hvis du setter deg langt framme med kofte på, så får du helt sikkert et tv-øyeblikk... Iallfall før lunsj første dag. Etter lunsj har alle journalister med kamera og dead-line forlatt salen. Sånn er det også i dag. Ola Borten Moe tok dem med seg på pressekonferanse etter sitt innlegg, og borte ble de...

Den norske olje- og energiministeren Ola Borten Moe er vel så vidt jeg har registrert en av de få talerne så langt som ikke sa ett ord om urfolks tilstedeværelse i nord. Min kollega Gunn-Britt Retter undret seg over at han ikke engang kom med noen innholdsløse floskler om urfolks kunnskap eller dialog, slik som andre innledere er så flinke til. Mitt svar er at i norsk politikk må det være et slags samsvar mellom det du sier og det du gjør, sånn er det jo ikke overalt i verden... Derfor var det vel like greitt å late som urfolksproblematikken ikke finnes...

Jeg hadde et spørsmål til Borten Moe som jeg ikke fikk stilt. Jeg satt litt uheldig til, og min andre kollega Geir Tommy Pedersen fylte samekvoten, så jeg fikk ikke ordet. Ikke alltid en fordel å ha på seg kofte, med andre ord. Her er spørsmålet:

"Laila S. Vars fra Sametinget i Norge holdt en hilsningstale ved åpningen av dagens konferanse, hvor hun bl.a. oppfordret til større grad av partnerskap mellom stat og urfolk og andre aktører når det gjelder politikkutvikling på energifeltet.

Deler statsråden den ambisjonen om partnerskap fra Sametingets side? Ser statsråden på Sametinget, som representerer samefolket i Norge, som en partner i forhold til petroleumsutvinning, utvikling av fornybar energi i form av vindmølleparker og bygging av infrastruktur i form av kraftlinjer? Mange av disse satsningene vil ha direkte og indirekte konsekvenser for samiske lokalsamfunn og næringer. Kan vi for eksempel forvente en dialog mellom ditt departement og Sametinget når det gjelder det nye Havis-feltet?"

Gunn-Britt og jeg har publisert et leserinnlegg i dagens Nordlys, der vi nettopp peker på den manglende linken i nordområdepolitikken. De vakre ordene fra regjeringens nordområdesatsning får altfor sjelden realpolitiske konsekvenser innenfor ressurs- og næringspolitikk, iallfall ikke når det gjelder urfolksperspektivet. Det er et tankekors at representanten for Nenets autonome okrug nå bryter alle akkorder når det gjelder å uttrykke velvilje og omsorg for urfolkene, mens Borten Moe ikke engang nevner samene...

12.01.2012

Lesing, e-bøker og litteraturpolitikk

Jeg er en storforbruker av litteratur, leser for å slappe av og underholdes, og for å fylle ventetiden på flyplasser rundt i Nord-Norge. Jeg må alltid ha minst to bok-prosjekter gående, og gjerne i flere formater. Lydbøker på i-pod er fint til kjøring, husarbeid og til treningsturer. Jeg leser mye engelsk, da kan jeg med god samvitighet lese krim og chick-lit, uten å føle meg som en lettvekter... Jeg vet jeg burde lese mer samisk, men syns at utvalget er dårlig når det gjelder lettere sjangre - men jeg tar gjerne imot tips! Gi meg en samisk chick-lit, please! (vurderer å skrive den sjøl...)

Takket være tantebarnet mitt, Sandra, kjøpte jeg i fjor en kindle. Har i mange år vært amazon-kunde, men har plagdes med lang leveringstid og lagerproblemer. Det var helt genialt med en kindle, bøkenes leveres i løpet av sekunder, og tar ingen plass etter at de er utlest... Og jeg må faktisk dele kindle'n med tenåringen, fordi utvalget av fantasy-bøker er uendelig stort! Hun leser engelsk så det suser! Det meste av sakspapirer kan også oveføres til e-boka, slik at jeg kan ha med et lager på reise i tilfelle anledningen til å lese byr seg. Kindle'n er svært behagelig å lese fra, den har ikke lys i skjermen slik pc'er og lesebrett har. Det er som å lese fra papir, og den er faktisk lettere en en bok i papirformat.

På nyåret har den norske e-bok-satsninga Bokskya blitt heftig debattert, gjerne i sammenheng med forslaget om en ny boklov og forlagenes dominerende posisjon i norsk bokbransje og litteraturpolitikk. Man skulle tro at en liten språkgruppe fra en kunnskapsnasjon som Norge la seg i selen for å være i tet når det gjelder å tilgjengeligjøre litteratur og senke terkselen og kostnadene for å publisere bøker i små opplag. Men, nei, den norske bokbransjen har ikke overbevist med Bokskya, og de tekniske løsningene når ikke til knærne på hva f.eks. Amazon kan tilby. Resultatet for mitt vedkommende: jeg leser fortsatt faglitteratur på norsk i papirformat, fordi det ikke finnes tilsvarende på engelsk. Underholdningslitteratur på norsk har jeg helt kuttet ut i påvente av bedre tekniske løsninger, selv den siste Jo Nesbø har ikke fristet. Vurderer den som lydbok, det blir for dumt å kjøpe den i engelsk versjon... Hvordan kan norsk bokbransje tillate seg å å gå glipp av denne storforbrukeren av litteratur?

Hver gang jeg klikker i gang e-boka mi, så kan jeg ikke la være å tanke på at dette kunne vært en genial innretning for samiske bøker. En av våre litteraturpolitiske utfordringer er jo at vi er en enda mindre språkgruppe enn den norske. Trykkekostnadene pr samiske bok er veldig store i forhold hva norske - eller engelske bøker koster. Vi samer bor også veldig spredt, noe som burde tilsi at elektronisk distribusjon absolutte har noe for seg. Jeg kan ikke skjønne annet enn at e-bøker ville kunne øke volumet på publiserte samiske titler, og senke terskelen for utgivelser.

Hvorfor er vi ikke mer på høgget når det gjelder disse tekniske løsningene? Har vi ikke kompetansen som trengs? Kvier samiske forlag seg for å ta i bruk ny teknologi fordi de kan miste en del av sitt inntektsgrunnlag knyttet til trykking?

Jeg kan ikke forstå annet enn at Sametinget i samarbeid med forlagene og evt. Samisk kunstnerråd kunne tatt et initiativ for å vurdere de ulike tekniske løsningen som allerede finnes, og i neste steg forhandle til distribusjonsavtale med f.eks. den norske Bokskya, eller Amazon, eller evt. svenske eller finske løsninger. E-bøkene er kommet for å bli, og omsetningen av dem vil i framtiden sannsynligvis overta større og større del av bokmarkedet.

Ikke la oss somle for lenge! Jeg vil ha dette inn i kunstneravtalen!

10.01.2012

Bryter blogg-tausheten (nyttårsforsett)

Heisan. Lenge siden sist. Bloggen har vært preget av skrivetørke denne vinteren, men nå er den reåpnet, i tråd med de sedvanlige nyttårsforsettene om å være et bedre menneske på alle måter og gjøre mer av ALT. Inkudert blogging ( eller var det jogging?)

I vinter har jeg hatt litt skriveproblemer på grunn av håndleddsbrudd og gips, men gipsen er nå fjernet, og jeg kan gjøre det meste - unntatt to ting som fortsatt er vanskelig. Den ene har med bh-stropper å gjøre, så det forbigår jeg av hensyn til privatlivets fred. Det andre har med alt som veier mer enn ett kilo å gjøre. Handa tåler ikke vekt, og jeg har til min store overraskelse oppdaget at jakka mi er ganske tung...

Jeg er en stor tilhenger av nyttårsforsetter, og resirkulerer gjerne de samme fra år til år. Det kommer alltid nye sjanser til å blir et bedre menneske og leve ett sunnere liv. Likevel har jeg ett nyttårsforsett som er helt nytt av året: I 2012 skal jeg ikke kjøpe klær! Dette er ikke ett lite løfte fra en dame som kler klær... Ingen regel uten unntak selvfølgelig; og mine unntak er kofter og samisk stash (representasjon), og treningsklær (også nyttårsforsett).

Den bakenforliggende planen her er at jeg skal trene og spise meg inn i klær jeg allerede har, men det har jo også miljømessige og økonomiske aspekter. Det er også en stadig irritasjon at klesskapet er overfylt og jeg likevel ikke har noe å ta på meg... Hjemme har vi stadig filosofiske diskusjoner over temaet: har vi for lite skap- og oppbevaringsplass, eller for mange ting? Her er jeg og mannen stadig uenige, så jeg håper han vet å sette pris på at jeg når prøver ut hans påstand: jeg har klær nok. Punktum.

Hvis desperasjonen etter noe nytt tar meg, får jeg heller vurdere å arrangere klesbytteparty på vårparten...