21.08.2012

Samisk språk - verdi eller makt?

Hele sommeren er det en spesiell debatt som har dukket opp igjen og igjen i samiske media, nemlig debatten om sametingspresidenten bør eller skal beherske samisk. Dette ble aktualisert i vinter, når sittende president annonserte at han ikke tar gjenvalg, og spekulasjoner og manøvrering om å bli Aps presidentkandidat tok til. Debatten tok ytterligere fart når NRK Sápmi i sommer presenterte en opinionsundersøkelse som viste at et stort flertall av velgerne mener at presidenten bør beherske språket. Jeg kan bekrefte at dette ikke bare er en medieskapt debatt, den har dukket opp over kjøkkenbord, rundt bålet og ved bardisken i sommer... Sterke meninger og sterke følelser er knyttet til dette spørsmålet.

Inspirert av Sjefsdutta, så kan jeg ikke la være å lure på om dette er en debatt om verdien av samisk språk, eller rett og slett en maktkamp  - på mikronivå mellom enkeltkandidater og deres fraksjoner - eller på makronivå mellom de som har språket og de som ikke har det.

Jeg har tidligere blogget i frustrasjon over alle de negative følelsene som knyttes til samisk språk - eller språktapet. Fornorskning, fornektelse, bitterhet, manglende mestring, sviktende identitetsfølelse, skyld, skam, utestengelse, dårlig samvittighet... Ja, det finnes enkeltpersoner og hele generasjoner som uforskyldt har blitt enspråklig norske. Ja, det burde være et samfunnsansvar å reparere denne skaden. Det er likevel så befriende og positivt å lese de gode historiene om språket, om vilje og styrke til å ta fatt, og "reparere" selv... Slik som Stig Arnes historie. Samfunnet kan ikke gjøre denne jobben, språket eller språkene må læres av den enkelte. Nå mener jeg selvfølgelig at samfunnet - og Sametinget - kan og SKAL gjøre veldig mye med tiltak og tilrettelegging. Men til syvende og sist handler det om prioritering og innsats fra hver og en av oss som ikke har fått språket i gave, og raushet og tålmodighet fra dem som har språket.

Jeg kjenner sårheten knyttet til manglende språkbeherskelse, og vet at det er vanskelig for et voksent menneske å gi seg i kast med ubehjelpelige setninger på nivå med et lite barn. Spesielt er det vanskelig for politikere som er avhengige av å kommunisere tydelig og presist. Likevel, vi vet at i norsk politikk er troverdighet viktig. Politikere skal gjøre og leve det de sier. De skal følge reglene de selv lager for andre mennesker, enten det dreier seg om byggetillatelse eller innleing av svart arbeidskraft. Er det ikke også sånn i samepolitikken? Hvis vi sier at samisk språk er viktig, bør vi ikke også vise det i praksis? Personlig?

Jeg må her understreke at jeg mener det er umulig og også helt udemokratisk å lage noe regelverk som regulererer kandidatenes kompetanse. Folkevalgte kvalifiserer seg gjennom å få oppslutning ved nominasjoner og valg. Når samiske velgere mener at samisk språk er en vesentlig kvalifikasjon, så gir jo dette signaler til de som har ambisjoner. Jeg håper at denne debatten til syvende og sist vil fungere som motivator for de som ikke helt har tatt av i sin egen språkvitalisering, men jeg registrerer dessverre at mange oppfatter det som et forsøk på utestengelse.

Hvordan kan vi snu denne debatten bort fra maktkampen, og inn i det mer positive sporet: samisk språk som en verdifull og ettertraktet kvalifikasjon for presidenter, politikere og alle andre?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar