03.04.2013

Beassáš-feeling...

Hadde nesten glemt "den følelsen"... Men på påskeaften, midt i folkemengden foran scenen da først Ivnniguin og senere Sánčuari spilte, så kom den tilbake.

Overalt rundt meg er glade, koftekledde mennesker, dansende, joikende, kjente og ukjente. Ungdommer i alle aldre. Da vokste den fram igjen, det jeg husker som the ultimate beassáš-feeling. En følelse av glede, varme, felleskap, og det som var veldig viktig i ungdommen; følelsen av å være på helt riktig sted til riktig tid. I verdens sentrum for en liten stund. Ingenting er som å stå foran scenen på påskeaften i Kautokeino når Sánčuari spiller... Hjertet vokser seg for stort til brystet, og det spiller ingen rolle at jeg er over 40, at jeg skal være en seriøs politiker, at jeg er mamma til tre, jeg vil bare danse, synge, joike sammen med de mange hundre andre som kanskje deler akkurat den samme følelsen med meg...

Det er dette som er påsken for meg. Selvfølgelig med skuterturer til Vuorašjávri på dagtid, der vi kan ligge ved bålet på kollen der hytta står og se utover vannet, og lure på hvem som er på Dahl-hytta, eller på Stor-Klemet sin hytte, servere kaffe til de som måtte stikke innom, og legge uendelige planer om å bygge ut eller bygge nytt til en stadig voksende familie. Planer som vanligvis er glemt til neste påske, men kanskje ikke i år?

Det er dette som er påsken for meg. Kanskje en skitur til Ginalvárri med mannen min. Han skøyter avslappet ved siden av meg, mens jeg insisterer på diagonalgang. Vi deler en kvikklunsj og en boks Solo på benken mens vi ser ut over Čábardašjohka, og jeg føler meg ganske fornøyd med at jeg tross alt er i bedre form enn da jeg var 30... Kanskje ikke helt klar for Sámi Ski Race enda...

Det er dette som er påsken for meg. Det koker i hodet mitt når jeg prøver å kle på meg selv og jentene mine for å rekke kirka eller et konfirmasjonsselskap og oppdager at noe er blitt for smått eller skulle vært pusset. I mens holder gubben seg klokelig på avstand, fordi jeg blir så provosert over å se hvor lettvint han har det, bare seg selv å kle på, og ikke noe tørkler eller søljer eller noe. Jentene vil selvfølgelig ofte ha på seg full Kauto-glam, og endelig er de så store at de begynner å ta ansvar for sin egen påkledning...

Det er dette som er påsken for meg. Fortsatt med solvarmen i kinnene i kø på teater eller konsert. Late morgener med kaffe og påskekrim mens påskegjestene (kjelleren full i år) våkner til liv. En liten spasertur opp til venninna mi for å hilse på hennes påskegjester. Slekta som stikker innom når de er på påskebesøk i bygda. Organisering av felles barnevakt før de store kveldsarrangementene. Lammelåret i ovnen. Er tørkakjøttet for salt i år? Har vi kaffeost til bålkosen? Skal noen kjøre til finsk side og hente?

En gang i mitt voksne liv har jeg tilbragt påsken ett annet sted enn i Kautokeino. Aldri mer. Det er bare her jeg kan være. Det er dette som er påsken for meg.