Aili

Hva jeg IKKE fikk spurt Borten Moe om

2012-01-23T14:24:00.004+01:00

Deltakelse på Arctic Frontiers er blitt en del av en årssyklus. Jeg kan være misfornøyd med programmet, eller uenig med innlederne, men jeg syns bestandig at konferansen er verdt reisen og noen dager i Tromsø...

Siden det er mitt femte år på konferansen har jeg fått en del konferanserutine, jeg vet hvilke deler av programmet som er verdt å bruke tiden på. Og jeg vet at hvis du setter deg langt framme med kofte på, så får du helt sikkert et tv-øyeblikk... Iallfall før lunsj første dag. Etter lunsj har alle journalister med kamera og dead-line forlatt salen. Sånn er det også i dag. Ola Borten Moe tok dem med seg på pressekonferanse etter sitt innlegg, og borte ble de...

Den norske olje- og energiministeren Ola Borten Moe er vel så vidt jeg har registrert en av de få talerne så langt som ikke sa ett ord om urfolks tilstedeværelse i nord. Min kollega Gunn-Britt Retter undret seg over at han ikke engang kom med noen innholdsløse floskler om urfolks kunnskap eller dialog, slik som andre innledere er så flinke til. Mitt svar er at i norsk politikk må det være et slags samsvar mellom det du sier og det du gjør, sånn er det jo ikke overalt i verden... Derfor var det vel like greitt å late som urfolksproblematikken ikke finnes...

Jeg hadde et spørsmål til Borten Moe som jeg ikke fikk stilt. Jeg satt litt uheldig til, og min andre kollega Geir Tommy Pedersen fylte samekvoten, så jeg fikk ikke ordet. Ikke alltid en fordel å ha på seg kofte, med andre ord. Her er spørsmålet:

"Laila S. Vars fra Sametinget i Norge holdt en hilsningstale ved åpningen av dagens konferanse, hvor hun bl.a. oppfordret til større grad av partnerskap mellom stat og urfolk og andre aktører når det gjelder politikkutvikling på energifeltet.

Deler statsråden den ambisjonen om partnerskap fra Sametingets side? Ser statsråden på Sametinget, som representerer samefolket i Norge, som en partner i forhold til petroleumsutvinning, utvikling av fornybar energi i form av vindmølleparker og bygging av infrastruktur i form av kraftlinjer? Mange av disse satsningene vil ha direkte og indirekte konsekvenser for samiske lokalsamfunn og næringer. Kan vi for eksempel forvente en dialog mellom ditt departement og Sametinget når det gjelder det nye Havis-feltet?"

Gunn-Britt og jeg har publisert et leserinnlegg i dagens Nordlys, der vi nettopp peker på den manglende linken i nordområdepolitikken. De vakre ordene fra regjeringens nordområdesatsning får altfor sjelden realpolitiske konsekvenser innenfor ressurs- og næringspolitikk, iallfall ikke når det gjelder urfolksperspektivet. Det er et tankekors at representanten for Nenets autonome okrug nå bryter alle akkorder når det gjelder å uttrykke velvilje og omsorg for urfolkene, mens Borten Moe ikke engang nevner samene...

Lesing, e-bøker og litteraturpolitikk

2012-01-12T13:48:00.007+01:00

Jeg er en storforbruker av litteratur, leser for å slappe av og underholdes, og for å fylle ventetiden på flyplasser rundt i Nord-Norge. Jeg må alltid ha minst to bok-prosjekter gående, og gjerne i flere formater. Lydbøker på i-pod er fint til kjøring, husarbeid og til treningsturer. Jeg leser mye engelsk, da kan jeg med god samvitighet lese krim og chick-lit, uten å føle meg som en lettvekter... Jeg vet jeg burde lese mer samisk, men syns at utvalget er dårlig når det gjelder lettere sjangre - men jeg tar gjerne imot tips! Gi meg en samisk chick-lit, please! (vurderer å skrive den sjøl...)

Takket være tantebarnet mitt, Sandra, kjøpte jeg i fjor en kindle. Har i mange år vært amazon-kunde, men har plagdes med lang leveringstid og lagerproblemer. Det var helt genialt med en kindle, bøkenes leveres i løpet av sekunder, og tar ingen plass etter at de er utlest... Og jeg må faktisk dele kindle'n med tenåringen, fordi utvalget av fantasy-bøker er uendelig stort! Hun leser engelsk så det suser! Det meste av sakspapirer kan også oveføres til e-boka, slik at jeg kan ha med et lager på reise i tilfelle anledningen til å lese byr seg. Kindle'n er svært behagelig å lese fra, den har ikke lys i skjermen slik pc'er og lesebrett har. Det er som å lese fra papir, og den er faktisk lettere en en bok i papirformat.

På nyåret har den norske e-bok-satsninga Bokskya blitt heftig debattert, gjerne i sammenheng med forslaget om en ny boklov og forlagenes dominerende posisjon i norsk bokbransje og litteraturpolitikk. Man skulle tro at en liten språkgruppe fra en kunnskapsnasjon som Norge la seg i selen for å være i tet når det gjelder å tilgjengeligjøre litteratur og senke terkselen og kostnadene for å publisere bøker i små opplag. Men, nei, den norske bokbransjen har ikke overbevist med Bokskya, og de tekniske løsningene når ikke til knærne på hva f.eks. Amazon kan tilby. Resultatet for mitt vedkommende: jeg leser fortsatt faglitteratur på norsk i papirformat, fordi det ikke finnes tilsvarende på engelsk. Underholdningslitteratur på norsk har jeg helt kuttet ut i påvente av bedre tekniske løsninger, selv den siste Jo Nesbø har ikke fristet. Vurderer den som lydbok, det blir for dumt å kjøpe den i engelsk versjon... Hvordan kan norsk bokbransje tillate seg å å gå glipp av denne storforbrukeren av litteratur?

Hver gang jeg klikker i gang e-boka mi, så kan jeg ikke la være å tanke på at dette kunne vært en genial innretning for samiske bøker. En av våre litteraturpolitiske utfordringer er jo at vi er en enda mindre språkgruppe enn den norske. Trykkekostnadene pr samiske bok er veldig store i forhold hva norske - eller engelske bøker koster. Vi samer bor også veldig spredt, noe som burde tilsi at elektronisk distribusjon absolutte har noe for seg. Jeg kan ikke skjønne annet enn at e-bøker ville kunne øke volumet på publiserte samiske titler, og senke terskelen for utgivelser.

Hvorfor er vi ikke mer på høgget når det gjelder disse tekniske løsningene? Har vi ikke kompetansen som trengs? Kvier samiske forlag seg for å ta i bruk ny teknologi fordi de kan miste en del av sitt inntektsgrunnlag knyttet til trykking?

Jeg kan ikke forstå annet enn at Sametinget i samarbeid med forlagene og evt. Samisk kunstnerråd kunne tatt et initiativ for å vurdere de ulike tekniske løsningen som allerede finnes, og i neste steg forhandle til distribusjonsavtale med f.eks. den norske Bokskya, eller Amazon, eller evt. svenske eller finske løsninger. E-bøkene er kommet for å bli, og omsetningen av dem vil i framtiden sannsynligvis overta større og større del av bokmarkedet.

Ikke la oss somle for lenge! Jeg vil ha dette inn i kunstneravtalen!

Bryter blogg-tausheten (nyttårsforsett)

2012-01-10T13:50:00.006+01:00

Heisan. Lenge siden sist. Bloggen har vært preget av skrivetørke denne vinteren, men nå er den reåpnet, i tråd med de sedvanlige nyttårsforsettene om å være et bedre menneske på alle måter og gjøre mer av ALT. Inkudert blogging ( eller var det jogging?)

I vinter har jeg hatt litt skriveproblemer på grunn av håndleddsbrudd og gips, men gipsen er nå fjernet, og jeg kan gjøre det meste - unntatt to ting som fortsatt er vanskelig. Den ene har med bh-stropper å gjøre, så det forbigår jeg av hensyn til privatlivets fred. Det andre har med alt som veier mer enn ett kilo å gjøre. Handa tåler ikke vekt, og jeg har til min store overraskelse oppdaget at jakka mi er ganske tung...

Jeg er en stor tilhenger av nyttårsforsetter, og resirkulerer gjerne de samme fra år til år. Det kommer alltid nye sjanser til å blir et bedre menneske og leve ett sunnere liv. Likevel har jeg ett nyttårsforsett som er helt nytt av året: I 2012 skal jeg ikke kjøpe klær! Dette er ikke ett lite løfte fra en dame som kler klær... Ingen regel uten unntak selvfølgelig; og mine unntak er kofter og samisk stash (representasjon), og treningsklær (også nyttårsforsett).

Den bakenforliggende planen her er at jeg skal trene og spise meg inn i klær jeg allerede har, men det har jo også miljømessige og økonomiske aspekter. Det er også en stadig irritasjon at klesskapet er overfylt og jeg likevel ikke har noe å ta på meg... Hjemme har vi stadig filosofiske diskusjoner over temaet: har vi for lite skap- og oppbevaringsplass, eller for mange ting? Her er jeg og mannen stadig uenige, så jeg håper han vet å sette pris på at jeg når prøver ut hans påstand: jeg har klær nok. Punktum.

Hvis desperasjonen etter noe nytt tar meg, får jeg heller vurdere å arrangere klesbytteparty på vårparten...

New time 15.30...

2011-10-13T14:45:00.004+02:00

Akkurat nå føles det som om jeg har vært på reise kontinuerlig i en måneds tid. Jeg vet at det ikke er riktig, at jeg har vært hjemom og pakket om innimellom, men de siste 30 dagene har jeg hatt 23 reisedøgn. Det er litt over normalt for å si det sånn... Derfor er det ganske surt å ha forlatt en spennende konferanse og et hyggelig venninnetreff på kafe, for å sitte på flyplassen å hate. Flyet mitt HJEM er foreløpig 1 1/2 time forsinket.

Prøver å muntre meg selv opp med at det egentlig er ganske gøy å være på tur. Etter innkjøpet av en Kindle har jeg bestandig masse sakspapirer lett tilgjengelig (og noen krimromaner også, da...) Derfor får jeg unna litt lesearbeid både her og der. Og med den nye Samsungen trenger jeg neste ikke pakke opp pc'n for å følge med hva som skjer på facebook eller twitter. jeg koordinerer familieaktiviterer, forelesninger og duodjekurs i dødtiden.

Man treffer hyggelig folk også på tur. I dag for eksempel, ble jeg kjørt til Tromsø sentrum av en drosjesjåfør. Når jeg sa at jeg skulle på 4 roser, så sa han: - Da blir det fem roser der! I min alder tar man de komplimentene man får med et stort smil... Drosjesjåføren i Kiruna var også hyggelig, da jeg spurte om han tok kort svarte han entusiastisk: -Jajamenn! Og da måtte jeg tenke på de nordsvenske guttene fra min ungdom som svarte på akkurat på den samme måten på det jeg lurte på... -Jajamenn!

Men hjemme venter mann og barn, klesvask og mathandling, og på kontoret ubesvarte brev, reiseregniner og halvferdige seminarplaner. Kaffelatten på flyplassen er god, men jeg merker at stressterskelen nærmer seg. Får jeg kjørt hjem i dagslys? Er det glatt på veien?

Klokka er nå 15.02, og jeg krysser fingrene for at ikke avgangstidspunktet endres igjen...

Nytt reisebrev - nå med sitat fra Fiskarlaget

2011-09-29T00:15:00.002+02:00

Dagens arktiske verksted i Nuuk hadde som tema: Fra fangersamfunn til industrinasjon? Her var det mye interessant å gripe fatt i, men dagens høydepunkter for meg var bidragene fra ICC og Norges Fiskarlag.

Det siste først: jeg var kanskje i overkant skeptisk til Fiskarlagets bidrag, siden det siste jeg hørte fra dem var hvor lite Sametinget hadde peiling på fiskeripolitikk... Den slags brautende hersketeknikker er tydeligvis fortsatt gangbar vare blant gutta boys (eller gubbene?) i Fiskerlaget… Men dagens bidrag, via skype, fra Fiskarlagets nestleder var tankevekkende på en svært positiv måte. August Fjeldskår skal få prisen for dagens sitat:

- Den dagen vi ikke kan si til verden at vi har rein fisk fra et reint hav, da er vi et fattigfolk, uansett hvor rike oljen har gjort oss!

Hans bekymring gikk spesielt på seimsikkskyting og oljevirksomhet i gytefelt, og på manglende norsk oljevernberedskap.

Dagen bød også på dypdykk i Alcoa-prosjektet i Maniitsoq: i anleggsfasen vil det være behov for hele 2000 årsverk i importert arbeidskraft! Disse gjestearbeiderne vil sannsynligvis være asiatiske, fordi de er mest konkurransedyktige på lønninger. Grønland vil ikke akseptere innskrenkninger i arbeidernes rettigheter når det gjelder arbeidsmiljø, forsikring, boforhold og organisasjonsfrihet, men sannsynligvis akseptere det i forhold til lønn, pensjon, ferie/fritid, barsel og stemmerett. Med andre ord: dette er planlagt sosial dumping! Et annet forhold; hva vil det bety for Maniitsoq når 2000 arbeidere med ulik kulturtilhørighet skal bo og arbeide i et samfunn med 3000 innbyggere?

Det Grønlandske samfunnet står overfor svært vanskelige valg: hvis Grønland ikke er konkurransedyktige, så vil industrien etablere seg i andre land, og Grønland får ikke utnyttet vannkraftpotensialet – kan ikke eksportere strøm til Europa, som Norge gjør. Håpet er at de greier å gjennomføre gode og åpne beslutningsprosesser, for de beslutningene som skal tas framover vil kunne endre Kalaallit Nunaat for alltid.

Reisebrev fra Kalaallit Nunaat 2

2011-09-28T01:30:00.001+02:00

Så har jeg gjort det igjen. Kofferten min var under vektgrensen på overfarten, men det kan se ut som jeg må betale for overvekt på tilbaketuren. I dag hadde jeg satt av noen timer til å sjekke ut shopping- og kafetilbudet i Nuuk. Dere syns kanskje at det er en rar og lite eksotisk prioritering når jeg er på Kalaallit Nunaat/Grønland, men når man bor på bygda så er det fint med en smak av bylivet. Dessuten bor 85% av grønlenderne i byer i følge sikre kilder, så jeg regner med at jeg hadde en autentisk grønlandsk opplevelse.

Jeg er et lesende menneske, og en bokhandel er et fast innslag på reisen. Jeg var innom bokhandelen Atuagkat, som jeg husket fra 2004, og kom ut noen kilo tyngre med romaner og krimbøker , samt en dvd med grønlandsk-kurs. Den lover at etter en 10-20 timers bruk skal jeg uten problemer kunne uttale lange grønlandske ord. Nå er det kanskje usannsynlig at jeg har 10-20 timer til overs, men fristelsen er stor for å kunne uttale ilinniarnertuunngorniarfimmiullu.

Prøvde også en røff, kort, selskinnsjakke, men den hadde sprengt reisebudsjettet mitt med mange tusen danske kroner. Den lignet en jeg prøvde i 2004, og som jeg ikke kjøpte da fordi den var så dyr, og fargen var hot pink. Da tenkte jeg at jeg hadde slått til hadde den vært i en mer klassisk farge, slik som nå. Svart eller koksgrå. Selskinnet glinset fristende til meg, men den var blitt enda litt dyrere, og jeg tjener sannsynligvis mindre enn i 2004… Den får henge noen år til, tror jeg.

Shoppingen ble avsluttet med lunsj på Kafe Tuaq i kulturhuset Katuaq. Skikkelig teaterkafe, med ordentlig bykaffe og passe urban meny. Jeg sjekket om den nye grønlandske skrekkfilmen gikk på kino, men må nok vente til den kommer på en samisk filmfestival nær der jeg bor. Av avisomtalen høres den ut som en grønlandsk versjon av Blair Witch Project, som for alvor skremte meg fra å se skrekkfilmer…

Tilbake på hotellet forbereder jeg meg på morgendagens workshop, som har tema: Fra fangerkultur til industrinasjon?

Reisebrev fra Kalaallit Nunaat

2011-09-27T20:27:00.002+02:00

Denne gangen har jobben min som reisende i samesaker tatt meg over havet til et etterlengtet gjensyn med Nuuk. Jeg deltar på workshops om industrialisering og samfunnsutvikling i regi av Fagforbundet, og blir som før slått over likhetene i ufordringer mellom Kalaallit Nunaat og Sápmi.

Jeg har ikke vært i Nuuk siden 2004, og mye har forandret seg her. Flere at de beryktede boligblokkene bygd på 60-tallet er revet og erstattet av moderne bygg. Byggevirksomheten er imponerende, men deler av sentrum ser ut som Alta, hvis dere skjønner hva jeg mener... Omgivelsene rundt byen er likevel så storslåtte at helheten blir riktig vakker.

I likhet med Nord-Norge er optimismen når det gjelder mineral- og petroleumsutvinning betydelig, men også her finnes det kritiske røster. Et av de mest omtalte prosjektene er Alcoas planer om et aluminiums-smelteverk i Maniitsoq. Dette vil bringe massive endringer i et lite lokalsamfunn, i anleggsperioden er det snakk om 3000 årsverk, og i driftsperioden 6-700. Hva skjer med samfunnet da, både positivt og negativt? Paralellen til Nussirs planer i Kvalsund er slående. Dette har konsekvenser for ikke bare sysselsetting og verdiskapning, men også for sosiale strukturer og samfunnsmessig infrastruktur. I tillegg kommer de miljømessige utfordringene. Samtidig er det disse ikke-fornybare ressursene som eventuelt skal finansiere ambisjonene om større økonomisk uavhengighet fra Danmark og økt velferd for Kalaallit Nunaats befolkning.

Man kan bli både glad og bekymret over å høre Norge her bli dratt fram som det gode eksemplet når det gjelder forvaltning av naturressurser og miljøkrav. Glad, fordi Norge har noe å bidra med i internasjonal kontekst, men også bekymret fordi ikke alt er helt på stell her heller.

Oljelobbyen er en betydelig maktfaktor som utvilsomt påvirker tilsynelatende demokratiske prosesser. Og beredskapen for oljeutslipp utenfor kysten av Nord-Norge står ikke i forhold til de værharde forholdene vi kan oppleve. Da blir man ikke beroliget av å høre Statoil karakterisere norsk råolje som “et rent naturprodukt”, slik de gjorde på konferansen Arctic Frontiers i januar.

Samisk språk fra talerstolen

2011-09-22T14:35:00.006+02:00

Ha-ha! Bare vent til jeg blir ferska: blogger om samisk språk på NORSK! Kjenner allerede angsten for å bli rammet av språkmoralismen... Altfor blir man sittende igjen etter debatter om samisk språkbruk med en følelse av utilstrekkelighet og dårlig samvittighet over alt man ikke får til; slik som f.eks. å blogge på samisk.

Slike tanker satt jeg igjen med etter den store språkdebatten vi hadde på Sametinget i vår, og som Silje Karine Muotka har blogget så bra om. Hvordan skal vi gjøre samisk språkbruk til noe positivt, noen som er vits i å kunne, noe som er en fordel, noe å strekke seg etter? Hvordan skal vi gjøre Sametinget til et språkforbilde? For det vi ikke får til på Sametinget, blir enda vanskelig andre steder.

For meg er det krevende å gi uttrykk for mine meninger på samisk, fordi det ikke er mitt førstespråk. Det enkleste for meg ville være å velge norsk. Det er et vesentlig handicap for meg som førstespråklig norsktalende politiker å debattere med førstespråklige samisktalende politikere, men jeg har både en personlig og en politisk agenda om å fremme samisk språk, så jeg gjør så godt jeg kan. Det er ikke alltid jeg lykkes, noen ganger må jeg ty til norsk. Vanskeligst er det når de aller fleste sametingsrepresentantene debatterer på norsk, det farger meg, og det blir vanskeligere å ta ordet på samisk.

Det er ikke sikkert alle syns det betyr noe hvilket språk som dominerer på Sametinget, men Sametinget selv gjør det, iallfall på papiret.

Jeg forstår at det er ulike sider ved dette forslaget som kan provosere eller forundre. Spesielt hvis man tar for gitt at samisk og norsk i utgangspunktet er likestilte språk. Sånn er det ikke, heller ikke på Sametinget. Likebehandling gir ikke likhet, og de som bruker samisk fra talerstolen henvender seg til en stor del av tilhørerne via tolk. Den samisk uttrykksmåten er kanskje også mer omstendelig og indirekte enn den norske. Det er derfor slett ikke sikkert at den ordningen vi har i dag er så "rettferdig". I tillegg kommer det faktum at samisk er et minoritetsspråk på nesten alle arenaer.

Noen ganger er det behov positive språktiltak. Det kan hende Sametingets plenumssal ikke skal være en arena for språktiltak, men det gir noen signaler når møtespråket stort sett er norsk. Det blir ofte påtalt av tilhørere og av media, og også av sametingsrepresentantene selv. Skal vi akseptere det som et speilbilde av den reelle språksitusjonen i de samiske samfunnene? Er det diskriminerende mot norsktalende å gi samiskspråklige mer taletid, eller er det utjevning? Er der motiverende eller er demotiverende?

Noe av den samme debatten kjenner vi igjen fra motiveringsstipendet elever i videregående skoler med samisk som fag får. Stipendet har en høyere sats for de med samisk som førstespråk, enn for de med samisk som andre- eller fremmedspråk. Dette har vi hatt store diskusjoner om i NSR. Betyr dette at noen elever er mere "verdt"? Det vi iallfall vet at stipendet virker motiverende for de som har anledning til å "velge" mellom samisk som første- eller andrespråk. Alle kan ikke ta det valget. Er stipendet diskriminering av dem?

Jeg har ikke fasiten her, men ønsker en debatt om hvordan vi reelt kan bidra til flere aktive språkbrukere på flere språkarenaer i hverdagen. Det gjør jeg fra mitt ståsted som andrespråklig same, og som samepolitiker.

Hva syns du?

Rat-man, Hamster-boy og generasjonskløften

2011-08-31T16:48:00.004+02:00

Etter noen års opphold har jeg begynt å se veldig mye på Sámi mánáid-tv. Takket være tv-boksen fra Get så kan vi ta opp alle episoder og se dem om og om igjen i det uendelige. Alle som har hatt treåringer i huset, vet at gjentakelser aldeles ikke er kjedelig, nei, det blir bare morsommere når vi vet hva som kommer.

Noen mánáid-tv episoder er morsommere enn andre. "Birja ja Mirja" slår an i alle aldre, men jeg lurer ærlig talt på hvem "Benno ja Niigá" er ment for? Både jeg og treåringen sletter de episodene. Uestetiske tegneserier er det verste jeg det. Hvis man først tegner, så bør man ærlig talt benytte anledningen til å forskjønne verden, ikke gjøre den styggere... Her er vi helt enige over generasjonskløften!

Vi liker også "Pia ja Heidi návehis" fordi den har mange søte dyr. Ikke alt fra NRK Sápmi faller i smak hos mor. Noen ganger virker det som om mánáid-tv er noe som praktikantene i NRK Sápmi skal leke seg med mens de lærer å lage "orntli" tv... Denne uka har vi sett på Rat-man og Hamster-boy. Og unnskyld meg, men jeg syns ikke dette var noe særlig. Budskapet: du skal ikke kaste søppel i naturen var jo veldig politisk korrekt, men ellers syns jeg det var rare greier. Ruskka-monster var en slags Otto Jespersen-spin off. Sikkert festlig å lage, men kvalitets-tv var det ikke. Kanskje jeg trekker tilbake kravet mitt om mer samisk barne-tv? Er det dette som skal styrke samiske barns språk og medietilbud?

Men her kommer altså generasjonskløften inn. Rat-man slo an hos tre-åringen. Hun ser episoden om og om igjen. Med en alvorlig rynke mellom brynene. Kanskje hun prøver å finne fornuften i det hele? Storyen? Kanskje hun bare syns tanken på å spise søppel er spennende? Jeg for min del håper på mer "Mirja ja Birja" eller Meahcce-Vulle...

Hilsen fra fødestua...

2011-08-18T14:57:00.007+02:00

Jeg er litt i fødselsmodus for tia, siden jeg har min kjære lillesøster gående nå på tre dager over termin. Jeg har lenge planlagt å delta på fødselen, det kan være en siste sjanse på en stund... Det er heller usannsynlig at det blir flere på denne dama, og barnebarna er forhåpentligvis ennå noen år fram i tid. Jeg kan tenke meg at det er en svært annerledes opplevelse å overvære en fødsel, framfor å gjennomføre den selv, og vil så gjerne finne ut om jeg har rett...

Å bo i Kautokeino (eller Karasjok for den saks skyld) innebærer etter min erfaring betydelig fødestress. Du vet at du ikke vil føde hjemme eller i en sykebil. Du vet at du kan føde på fødestua i Alta, men bare om du ikke er førstegangsfødende og uten komplikasjoner, og bare hvis du føler deg trygg ved at akuttfunksjonene er en reise unna på sykehuset i Hammerfest. Du vet også at reisen fra Kautokeino til Hammerfest innebærer 30 svingete mil bl.a. over en fjellovergang med usikkert vær på vinterstid. Du vet at det som regel går bra, men du vet også at du ikke alltid har tia på din side...

Tre ganger har jeg som fødende ankommet Hammerfest sykehus etter en ambulansetur, og opplevd at fødselen jeg trodd var i gang har stoppet opp. Kanskje var det falsk alarm. Kanskje slapp stresset kroppen med det samme jeg kom inn sykehusdøra. Eller kanskje var det reisen med sitting eller ligging i timesvis som bidro til avbruddet. Hvem vet? Så vidt jeg vet finnes det ikke forskning som sier noe om konsekvensene av transport av fødende. Men av en eller annen grunn mener man at transport av drektige kyr mindre enn to uker før nedkomst er så belastende at det er forbudt i Forskrift om transport av levende dyr, § 10. Nåvel, ungene mine kom jo ut til slutt, friske var de, og Hammerfest sykehus har en utmerket føde- og barselsavdeling. Jeg er likevel glad for at det er sommervær, og at lillesøster er flergangsfødende og kan føde i Alta. Jeg sympatiserer fullt ut med Altas kamp for et bedre akutt- og fødetilbud, og mener at dette er en Kautokeino-sak også. Tilfeldigvis var Høyres Erna Solberg på besøk på fødestua i Alta mens vi ventet, og siden Alta Høyre har frontet sykehus-saken stort, hadde vi en del forventinger til henne. Dessverre virker det som om Alta Høyre fortsatt har en stor jobb foran seg for å overbevise partiet sitt...

Graviditets-, fødsels- og barselsomsorg er en verdensomspennende kvinnesak av dimensjoner, en helsesak og et spørsmål reproduksjon og samfunnsøkonomi. Derfor tar jeg med denne linken fra Amnesty, der FN anklager Brasil for brudd på kvinnekonvensjonen i en sak om mødredødelighet. Alyne da Silva Pimentel, (28), døde 6 måneder gravid fordi hun ikke fikk den oppfølgingen hun trengte fra det lokale helsevesenet i en av Rio fattigste bydeler.

Kanskje kan en internasjonal konvensjon bidra til forbedring av tilbudet til de mest sårbare. Vi andre får finne oss i Norges lengst transporttid til et sykehus. Enn så lenge.

Reinkjøtt på menyen?

2011-08-11T10:32:00.004+02:00

Ifjor på denne tiden holdt jeg tale på NSRs landsmøte, og oppfordret til å spise mer reinkjøtt. Det var da bekymringsmeldingene om reinkjøttlageret virkelig begynte å melde seg i forkant av slaktesesongen. Det ser ikke ut til at NSR-erne har greidd å ta unna nok, for det snakkes fortsatt om reinkjøttlagrene. Dette til tross for at Landbruks-og matdepartementet kjøpte deler av fryselagrene for å dumpe dem på markedet i tre omganger. LMD var så sikker på at dette var løsningen, at de trumfet det igjennom forhandlingen om reindriftsavtalen, med det resultat at NRL for første gang brøt forhandlingene. De var uenige med LMD om framgangsmåten, uten at jeg har klart for meg hva deres alternativ var.

Billigkjøttet skulle altså tilbys markedet i tre omgang, første gang i midten av juni måned. Har du sett noe til dette kjøttet? Jeg er innom en dagligvarehandel to-tre ganger i uka, og har hovedansvaret for middagsplanlegging for en familie på fem. En flittig gjest i frysediskene med andre ord. (For det er bare i frysediskene du finner reinkjøtt. Aldri har jeg sett fersk, vakuumpakket reinfilet i porsjonspakker, så hvis familien vil flotte seg med biff, så kjøper vi oksefilet. Dobbeltarbeidende-husmor-hjertesukk. Disse stykningsdelenes vei til panna blir for lang).

Men, som sagt, billigkjøttet har jeg ikke sett noe til, og jeg vet ikke hvor det har tatt veien. Byttet fryselager, kanskje? Ingen har visst interesse for å tilby det til forbrukerne. Og nå står en ny slaktesesong for døra, og LMDs dyrekjøpte løsning har spilt fallitt. Da argumenterer LMD i stedet for at reineierne skal senke prisene. Ikke uventet faller dette NRL tungt for brystet. Reinkjøtt er en kvalitetsvare, som ikke skal selges for billig.

Denne saken har en kompleksitet som gjør det utrolig vanskelig å se de optimale løsningene. Det dreier seg om markedet for ulike typer kjøtt, matvarekjedenes innkjøpspolitikk, slakteristrukturen og distributørenes agering, virkemidlene i reindriftsavtalen, reintallet osv. osv. Det er som en gordisk knute, og det er trist at ingen synes å kunne tilby troverdige løsninger. Den politiske ledelsen i LMD vil ikke ta i saken, men lar den frontes av en ekspedisjonssjef...

Min personlige løsning var å spise mere reinkjøtt, og jeg mener fra hjertet at reinkjøtt er det beste kjøttet man kan spise. Dessverre tror jeg det er vanskelig å overbevise de store markedene om at finnbiff er kvalitetskjøtt, og at kjøtt i triste plastposer med rim i i Remas frysedisker er kvalitetskjøtt. Det er noe med at det som tilbys en vanlig forbruker ikke framstår som kvalitet du er villig til å betale mer for. I hvertfall ikke samtidig med at media forteller i store bokstaver om kjøttet ingen vil ha, og du som forbruker står med kjøttposen i handa i butikken og lurer på hvor gammelt det er... Jeg bare nevner det...

Etter sommeren. Etter Utøya.

2011-08-08T15:18:00.004+02:00

Sommeren er på hell for meg, har første dag tilbake på kontoret, og det mest vettuge jeg har gjort så langt er å hente kaffe-påfyll. Det kjennes ut som jeg trenger en dag til for å gire ut av ferie-giret. I likhet med mange andre konstaterer jeg at ferien ikke ble helt som man trodde. Selv om jeg ikke er direkte berørt av Utøya-massakren, så kjenner jeg flere som er det. Som mor kan man også tenke seg det helvetet foreldrene til ungdommen på Utøya har gått gjennom. Likevel - det har også gjor et stort inntrykk å forestille seg hvordan en politisk organisasjon blir rammet av noe så utenkelig. Jeg leder selv en samisk hovedorganisasjon, og vi har gjennom flere ti-år hatt politisk og sosiale sammenkomster for både ungdom og voksne. Arenaer som skal være komfortable og trygge for alle.

Det er nesten så man ikke tør å tenke seg hvordan det skulle være å lede en organisasjon etter en slik tragedie. Det står respekt av de lederne som dag etter dag i flere uker allerede har tatt inn over seg alle enkeltskjebnene, møtt og trøstet alle de pårørende, deltatt i begravelser og vært tilgjengelige for media. I tillegg bærer de sine egne opplevelser, sin egen personlige sorg, og bekymringen fra sine egne nærmeste. Og på et eller annet tidspunkt er de nødt til å tvinge seg videre. Tilbake til hverdagen.

Det er fortsatt vanskelig å se for seg hvordan valgkampen vil foregå, og jeg er sikker på at en stor og profesjonell organisasjon som Arbeiderpartiet på ingen måte kan slå seg til ro med å seile videre på sympati. Som politiker håper jeg at sympatien gir et utslag i politisk engasjement på mange plan, og som et minimum: jeg håper at valgdeltakelsen er større en noen gang! Anbefaler Elisabeth Skarbø Moens kommentar i dagens VG.

Og ellers har du det bra?

2011-07-20T13:27:00.007+02:00

Noen dager går ikke ting helt som planlagt. Det er gjerne dager da det er ekstra viktig at alt går som smurt, fordi du har ganske mye på programmet, eller fordi du har en tidsfrist. I dag har jeg en sånn dag. Etter planen skal jeg være på plass på Riddu Riđđu i Manndalen i morgen kl. 12.00, akkurat i tide til å følge dagens første seminar, det om dirkiminering. Da har jeg allerede skippet et seminar jeg gjerne skulle vært på, det som går kl. 15.00 I DAG på Lássagámmi, der Harald Gaski holder et foredrag om Sofia Jannoks "Irene luohti" som samisk litteratur. Jeg ga opp å rekke det seminaret i forrige uke, da det ble klart at gammelbilen måtte på verksted for å klare sommerens turne.

Men altså, bilen skulle på verksted, og jeg skulle gjøre unna alle ærender jeg trengte bilen til FØR jeg leverte den på verkstedet. Sånn for å være ekstra kjapp og effektiv, droppet jeg frokosten, noe som aldri er en god ide. Er det noe jeg lærte av jobben som flyvertinne, så er det å alltid spise frokost, uansett hvor tidlig jeg står opp. Du vet aldri hva som kan skje, eller når du har sjansen til å spise neste gang. Med frokost i magen er du klar for det meste.

Jeg hoppet altså over frokosten. Og siden jeg hadde mye å rekke før jeg skulle levere bilen, så var hodet mitt liksom to trinn foran kroppen min. Trodde jeg. Det var vel heller sånn at hodet ikke hang helt med. Da jeg kom ut fra bensinstasjonen etter å ha betalt for bensinen oppdaget jeg at bildørene var låst, og at bilnøkkelen OG telefonen lå inne i bilen. Hmm... Jeg oppdaget også at det som ser så enkelt ut på amerikanske filmer ikke kan løses på noen sekunder med en ståltråd. Iallfall ikke i følge Stig på Esso. Han foreslo ekstranøkkel. Dette kunne vært en god ide, rent bortsett fra at det er mamma sin bil, og jeg ikke hadde peiling på hvor ekstranøkkelen var, eller om den fantes i det hele tatt. Dette kunne jeg kanskje har ringt og spurt pappa om, men telefonen var som sagt inne i bilen... Stig lånte ut sin i-phone, men jeg er jo utrolig klønete med touch-skjermer. Ikke husket jeg nummeret til pappa heller (alt er jo lagret i mobilen), og noen forsøk på å får tak i nummeret til pappa endte bare med at jeg nesten ringte til dama til Stig to ganger...

Mitt overlevelsestriks når verden blir litt overveldende, er å puste rolig, og ta en ting av gangen. Jeg resonnerte at jeg trengte en telefon (for å ringe pappa) og en bil ( for å hente ekstranøkkelen når jeg fikk vite hvor den var), og at begge deler var innen gangavstand hos lillesøstra mi. Dermed fikk bilen en time-out ved bensinpumpa, mens jeg fikk en trimtur til lillesøstra mi. Hun er høygravid og trenger den søvnen hun kan få, men ble dratt ut av senga for å serve meg. Først med telefon (også en i-phone, så hun måtte jo finne fram nummeret og ringe opp pappa). Jeg vet jo at pappa er en ordensmann, så han hadde selvfølgelig full kontroll på nøkler og slikt. Og så måtte lillesøster låne ut bilen, slik at jeg fikk hentet: 1. nøklene til mamma og pappa sitt hus, 2. ekstranøkkelen til bilen hos mamma og pappa, og 3. bilen fra Esso. Heldigvis så bor jeg nært Esso og lillesøster, for lillesøster sin bil skulle jo tilbake igjen.

Etter at dette lille problemet var løst kunne jeg gjøre resten av ærendene mine, og få i meg litt frokost. Dermed regnet jeg med at jeg hadde hatt min porsjon av uflaks for denne dagen, men, nei... Livet hadde mer å by på! Bilen skulle jo på verksted, og lillesøster skulle plukke meg opp der etter at den var levert. Dette gikk ganske smertefritt for seg, lillesøster satte meg av i bygda fordi jeg skulle kjøpe noe på tur hjem. Selv startet hun på tur til hytta på Nyvoll i Altafjorden. Nede i bygda oppdaget jeg at telefonen min var borte. Jeg hadde ingen umiddelbar panikk, fordi jeg trodde den enten var hjemme - eller i bilen jeg hadde levert på verksted. Men så kom jeg på at den kanskje lå i bilen til søster - og dermed var på tur på ubestemt tid i en helt annen retning enn jeg selv skulle på ferie... Ikke kunne jeg ringe henne, for, ja, nettopp, jeg hadde ikke telefonen min!

Ny runde med stressmestring, mens jeg forestilte meg en veldig rolig ferie uten telefon. Jeg innså fort at dette ville bli for upraktisk, så plan B var å kjøpe en ny telefon. I-phone, for å lære meg å håndtere en touch-screen, selvfølgelig! Skjønte at dette var en dårlig plan, siden jeg ville trenge et nytt nummer, som ingen har - og selv kunne jeg ikke ringt noen uten den kjære kontaktlista mi... Hvis jeg skulle få søstra mi til å snu og kjøre tilbake med telefonen min, burde jeg være rask. Heldigvis har dattera mi sommerjobb nede i bygda, og hun hadde telefon (touch-screen, selvfølgelig... Argh!) Hun ringte mitt nummer uten å få svar, og jeg konkluderte med at telefonen sikkert lå hjemme, og startet optimistisk hjemover. Der var det dessverre ingen telefon, og jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde vært så lur at jeg faktisk ringte søstra mi for å få henne til å sjekke om telefonen min lå i bilen hennes eller ikke. Siden vi ikke lenger har fasttelefon, måtte jeg gå ( ikke bil) tilbake til jobben til dattera mi, for å få henne til å ringe (touch-screen) til søstra mi for å sjekke bilen. Hun bekreftet at hun ikke hørte noen ringesignaler, og vi konkluderte med at mobilen min ikke var i bilen hennes. ( Alternativet med at mobilen min står i lydløs modus er jeg ikke helt klar til å vurdere ennå.)

Snart skal jeg hente bilen fra verkstedet, og er veldig spent på om telefonen min er der. Jeg regner med det, siden min dose med uflaks forlengst er overskredet. Hva jeg gjør hvis den ikke er der gjenstår å se, men stressmestringsteknikken min kommer sikkert godt med da. Om jeg rekker seminaret i morgen formiddag er fortsatt uklart. Jeg har også fått bruk for en annen av mine overlevelsesteknikker: reflektere over hva jeg har lært av dagens hendelser. Her er dagens lærdom:

1. Spis frokost ( dette visste jeg egentlig fra før av)
2. Alle dører, til både hus og biler, bør være åpne hele tiden ( dette sa egentlig Katri til meg for mange år siden: "Den eneste fordelen med å bo i Karasjok (Kautokeino) er at man ikke trenger å låse døra!")
3. Lær å håndtere en touch-screen ( hvis jeg ikke finner dritt-telefonen min blir det defintivt en i-phone)
4. Lær pappas telefonnummer utenat
5. Fasttelefon har fortsatt noe for seg
6. Vi trenger egentlig ikke bare to, men TRE biler ( en i reserve når gubben er på ferie og ekstrabilen er på verksted)

Mens jeg reflekterer over disse nye levereglene og venter på at bilen skal bli ferdig på verksted, tar jeg en iskaffe. Og så spør jeg slik som Gunn-Britt ville ha spurt: " Og ellers har du det bra? Korsen syns du sjøl det gikk?"

Riddu neste! (I hope...)

Hjelpemiddelet. Stemmeblogg nr.3.

2011-07-06T14:58:00.006+02:00

For noen uker siden kunne jeg fornøyd konstatere at veien om NAVs byråkrati ikke var så fryktelig lang, og at jeg med bare et skjema og en legeerklæring kvalifiserte til et HJELPE-MIDDEL.

En såkalt stemmeforsterker.

På mandag kvitterte jeg ut denne lille saken... Jeg har foreløpig bare testet den ut i kontorfelleskapet, med følgende reaksjon fra en anonym medarbeider: "Ja, hvis man ikke føler seg funksjonshemma fra før av, så..."

Jeg må jo bare innrømme at denne klumpete svarte boksen, på størrelse med min datters matboks, med de veldig solide svarte nylonreimene og nakkemikrofonen (også i svart, med en STOR vindbeskytter i skumplast) slett ikke matcher noen av sommerantrekkene mine. Jeg er foreløpig litt i bedaring over hvilke situasjoner dette hjelpemidlet egner seg for. Når kommer jeg til å kunne bruke dette uten å rødme? Hvilke reaksjoner kommer jeg nå til å få? Dette utstyret minner veldig mye om det som turistguidene brukte sist jeg var på sightseeing. Det eneste som mangler er de neonfargede vestene.

Ja, jeg er et utakknemlig beist. Men, kjære NAV, har dere noe litt mere diskret?

Romsa/Tromsø atter en gang

2011-07-05T15:24:00.003+02:00

Det var vel ganske forutsigbart, så snart Ap, SV og Rødt fant det formålstjenlig å gjøre valgkampssak ut av Tromsø innlemming i forvaltningsområdet for samisk språk, så måtte man forvente en mobilisering med motsatt fortegn fra FrPs side. Det var likevel ganske forstemmende å se Høyre og Venstre nærmest flokke seg rundt "nei-til-Sameland"-plakatene. ( Joda, jeg vet det er en stund siden vi så slike plakater, men debatten i tromsø gir meg litt 90-talls-feeling.) I demokratiets og i kommuneøkonomiens navn lover de nå omgjøring av kommunestyreflertallets vedtak.

Jeg er spent på å se om disse frontene i samiske språkpolitikk egner seg for å mobilisere de store velgerskarene i Tromsø. Noen kommentatorer har tidligere spekulert i årsakene til at AP/SV går på barrikadene for samisk språk. Kan det være at en del disponeringer fra flertallets side, slik som Troms Kraft-saken ikke bør komme i fokus? Det blir en smule konspiratorisk for meg, og som minoritet kan vi vel ikke koste på oss å være så kritiske til motivene. Jeg sier bare Go! AP/SV/Rødt! Hvis dere greier å selge denne saken inn til velgerne deres som en solidaritetssak, så er det vel fortjent!

Og på samme måte må jeg si til Høyre og Venstre; dette kjennes ikke særlig verdikonservativt eller liberalt ut. Høyre og Venstre er partier som har bidratt betydelig til utvikling av det norske demokratiet, og til utvikling av den norske rettsstaten. Derfor syns jeg det er begredelig å se dere joine FrPs argumentasjon om at positive særtiltak skal være et overgrep mot majoriteten. Sorry, det holder ikke! Hadde jeg skulle stemt i Tromsø til høsten så tror jeg nok dette ville påvirket mitt valg...

"You have a beautiful voice" Stemmeblogg nr 2

2011-07-04T15:38:00.003+02:00

Etter det forrige blogginnlegget om funksjonshemming og diskriminering syns jeg at jeg må komme med noe litt mer upbeat. Jeg har fått mange rare reaksjoner på stemmevanskene mine, og de aller fleste gir uttrykk for bekymring og sympati. Men ingen av disse reaksjonen slår den jeg fikk på konferanse for parlamentarikere i Barents-regionen jeg deltok på i Luleå i mai.

Under tvil (på grunn av stemmen...) sa jeg ja til å delta på en paneldebatt om "grønn vekst", fordi det tekniske utstyret viste seg å fungere helt utmerket. Jeg har etterhvert lært meg en del om hvordan jeg kan kompensere for stemmen gjennom bruk av mikrofon, og det går som regel greitt. Men jeg vet at jeg må nært mikrofonen, men ikke så nært at det smeller eller hvisler på konsonantene. Dette kan være vrient å få til, fordi jeg gjerne må lene meg litt fram, og da får jeg ikke utnytte lungekapasiteten bra nok. Siden jeg ikke greier å lukke strupehodet, så slipper jeg ut for mye luft, og blir veldig kortpustet. Mye å tenke på - i tillegg til budskapet...!

Men i Luleå gikk det altså helt greitt. Stemmen min pustet hest, men høyt og tydelig ut over hele den store konferansesalen, og folk satt som fjetret fordi det var så uventet. Det var iallfall det hun sa, min meddebbattant, miljøverneren fra russisk side. Vi snakket sammen på utflukten til "Gammelstad" senere samme kveld. Det var da hun sa: "You have an beautiful voice! So special." Og jeg fikk nesten tårer i øynene. Det er det peneste noen har sagt til med på lenge, og første gang noen fikk meg til å tenke på stemmeproblemene mine på en positiv måte. Det går visst an det og!!

Hva er opplevd diskriminering?

2011-06-28T12:29:00.004+02:00

I løpet av de siste dagene har en fersk doktoravhandling fått en del presseoppslag i samiske media. Ketil Lennert Hansen, UiTø, Samisk helseforskning, kan dokumentere at hele 35% av samisktalende samer føler seg diskriminert. Dette er svær store tall i forhold til hva den norske majoritetsbefolkningen opplever. Hansen viser også til konsekvenser for den opplevde helsestatusen.

Oppsiktsvekkende tall? Det burde det være, fordi det sier mye om forholdet mellom majoritet og minoritet i dette landet - fra minoritetenes ståsted. Opplevelsen av diskriminering er selvsagt subjektiv, og kan bare måles av den som faktisk opplever det. Det betyr også at den er vanskelig å bortforklare med at samer ikke burde føle seg diskriminert, burde tåle mer, ikke være hårsåre og selvhøytidelige, ha mer humor og selvironi, fokusere på det positive, ikke henge seg opp i bagateller og alle de andre tilsvarene man kan få hvis diskrimineringskortet dras. Opplevd diskriminering er virkelig for den det gjelder.

Jeg tror at mange samer er forsiktige med å dra diskrimineringskortet i tide og utide, nettopp fordi offerrollen ikke er noe hyggelig sted å være. Jeg har selv tenkt litt på dette med opplevd diskriminering i det siste. Jeg lever for tiden med en funksjonshemming. Etter en operasjon har jeg lav, hes og luftfylt stemme. Siden det har vært slik i snart 8 måneder, så vet omgivelsene mine godt hva som er årsaken til dette. Utfordringen er å treffe fremmede, som naturlig nok spør seg selv, og noen ganger meg direkte, hvorfor jeg er så hes? Det er ikke i alle situasjoner man har så lyst til å dra hele historien, men noen ganger blir det rett og slett nødvendig. Jeg oppfatter det som ganske stigmatiserende å få spørsmål fra nordmenn: "Har du joiket hele natta?" Det ligger farlig nær stereotypien om den fulle joikende samen, og oppleves rent sagt diskriminerende.

Om en same hadde spurt meg om dette, så hadde jeg kanskje tatt det humoristisk? (Det har ikke skjedd så vidt jeg kan huske...) Det betyr noen hvem som sender ut budskapet, og hva konteksten er. Hvis du som samepolitiker i forbindelse med et møte får et slikt spørsmål fra en etnisk norsk nordmann, en politiker, byråkrat eller næringslivsleder så oppleves det både personlig forulempende og diskriminerende. Uansett hvor festlig og ufarlig avsenderen syns det er.

Her skal jeg ikke engang komme inn på nettdebatter og holdninger til samisk språk og skilting, for her er det nok av tematikk å ta av. Men dere lurer kanskje på hva jeg svarer på joikespørsmålet? Jeg har etterhvert funnet ut at det mest effektive er å få avsenderen til å føle det samme ubehaget jeg gjør, så jeg svarer så høyt og tydelig jeg klarer med den dårlige stemmen:

- NEI! JEG HAR KREFT!

Den endelige løsningen på reinproblemet?

2011-04-08T10:14:00.009+02:00

Landbruks- og matdepartementet har visst funnet den endelige løsningen på reinproblemet.

I flere år har det ligget i kortene at Reindriftsadministrasjonen skal omorganiseres. I forbindelse med revisjonen av Reindriftsloven i 2006-07 foreslo Sametinget at det skulle igangsettes en prosess med deltakelse både fra Sametinget, NRL, Reindriftsadministrasjonen og departementet. Sametingets rolle skulle bl.a. vurderes. Dette har ikke blitt fulgt opp, og istedet har departementet spekulert ut sin egen løsning, helt uten å involvere de det gjelder. ( Hverken Sametinget, NRL, fagforeningene eller fylkesmennene er blitt orientert eller har fått bidra i prosessen).

Man kan spørre hva motivasjonen for denne type framgangsmåte kan være? En ide om at departementet vet og forstår alt som er verdt å vite, og vet best uansett? En frykt for at andre aktører vil forsøke å influere forslaget? En frykt for at dette vil bli negativt mottatt og beste strategi er en "shock and awe"? Et behov for å vise handlekraft i en tid da det er betydelig politisk press fra Stortinget pga. reintall og reinkjøttlagre?

Uansett hva motivasjonen er, så er departementets framgangsmåte og talspersoner en studie i arroganse med slips på.

Jeg er så provosert over framgangsmåten at jeg hiver meg inn i debatten. "Det skal jo konsulteres", sies det. Og det skal det nok. Men uten noen vettug prosess på forhånd, så foreligger bare departementets forlag, som innebærer en oppsplitting av Reindriftsadministrasjonen der største del av fagmiljøet fordeles på respektive fylkesmenn og en liten del blir igjen som sekretariat for Reindriftsstyret.

Akkurat som vi ikke har nok utfordringer med fragmentering og ansvarspulverisering av samepolitikken.

Værtegn og vårtegn

2011-04-04T18:55:00.003+02:00

Vi samer er jo naturfolk, men selv nå i den beste sesongen er det svært mange terskler for utelivet. Jobb med mye reising, hus og familie gjør at denne dama først og fremst ser naturen gjennom kjøkken- eller bilruta. Likevel, noen ganger blir naturen litt påtrengende...

Det finnes noen merkedager eller varsler som forteller om værskifte og sesongskifter. Jeg har oppdaget noen selv, som forteller meg når årstidene endres. Huset vi bor i har avkjørsel som står 90 grader rett på riksveien, og det betyr at når jeg svinger av veien for å kjøre av til huset vårt, så må jeg senke farten og gire VEELDIG ned. Volvoen takler som regel den lille bakken opp til huset, men sesongvis kan det gir i utfordringer.

1. Avkjørselen vår krysses av en kommunal skuterløype, og det betyr at snøen akkurat ved brøytekanten blir veldig hard og kompakt. Etterhvert blir den som en massiv fartsdump. Da må jeg senke farten så lavt at jeg med nysnø ikke kommer meg opp bakken til huset. Bilen blir stående halvveis oppi bakken, og der blir den til far kommer hjem fra jobb. Da vet jeg at vinteren er kommet til Kautokeino

2. Sånn omtrent på denne tiden blir snøen i den lille bakken opp til huset veldig tung og bløt. Da får jeg igjen problemer med å komme meg opp med bilen. Selv med tilfart blir bilen stående midt i bakken. Og der står den til kvelden. Da blir det frost igjen, og bilen kan kjøres inn i garasjen. Da vet jeg at våren er kommet til Kautokeino.

I dag er altså våren kommet, for nå står bilen halvveis opp i oppkjørselen. Siden vi bor midt i bygda kan jeg bidra med det glade vårvarslet for alle som kjører forbi. Neste gang de ser dette synet, så er det fordi vinteren har kommet. YO-Kautokeino, her har dere et nytt værtegn og samisk merkedag!

Nå skal jeg tenke litt på hva det er som markerer at sommeren har kommet... Har du noen nye, gode værtegn å bidra med?

De nære ting

2011-03-17T14:43:00.004+01:00

Når man snakker om akopalypse på den andre siden av kloden, og det er lite du kan gjøre fra eller til, kan det av og til være behov for å koble seg av nyhetssyklusen. Ikke prøve å tenke globalt, men tenke og handle veldig lokalt. Mine tiltak består i å prøve å samle styret i Guovdageainnu Sámiid Searvi til møte. Dette er den mest utfordrende jobben som kan tenkes, for travlere folk finnes neppe. Det andre jeg gjør er å ta hjemmelunsj med logopedøvelsene mine. Jeg kan ikke lenger gjøre det blant folk. Øvelsene har begynt å utarte seg, fra flaskeblåsing og roping, til noe som kalles "kusken" og "piskesnerten" og ganske enkelt "kresting". ( Ja, jeg utforder til å bruke fantasien her...) Hjemme er det lett å tenke lokalt. Det første jeg ser når jeg går opp trappa er at treåringen har dekt klart til kaffeselskap på toppen av trappa. Omtenksomt av henne!

En treåring er utmerket adspredelse. Hun bidrar kjapt til å se verden på nye måter. Noen ganger kan det virke lurt å fortelle en treåring at årsaken til at hun ikke kan se på tv døgnet rundt, er at tv'n trenger å hvile. Det skjønner en treåring kjapt, og etter det bidrar hun rett som det er til at tv'n får hvile. Som under innspurten til 5-mila under ski-vm, den eneste øvelsen hennes mor så i SIN HELHET. Iallfall med unntak av de få minuttene med to fall og Northug gikk opp i teten. Da hvilte tv'n.

Å være mor til en tre-åring er å velge sine slag. Kanskje kan man dra i barnehagen med Hello Kitty-kjolen mange dager på rad, selv om den er utvasket og har et hull på ryggen, hvis man bare bytter underbukse hver dag? Kanskje rosa glittertights passer til absolutt alle antrekk? Kanskje makaroni med ketsjup passer fint som frokost? Kanskje man kan se på Mirja ja Birja mens man spiser middag? Kanskje lypsyl passer fint på mammas nese? Det meste går, bare man ikke tar alle regler like høytidelig, og det gjør man vel ikke i samisk barneoppdragelse?

Det meste jeg kan gjøre for Japan, er å donere noen penger til en organisasjon som arbeider der, og tenke noen gode tanker. Men det jeg kan gjøre er å hente ungen min i barnehagen, og lage middag til henne, de andre ungene mine og søstra mi og ungene hennes. Jeg kan tømme pellets i tanken, og slik vise at det finnes andre energikilder enn atomkraft. Så kan jeg brette sammen klær som jeg ikke lenger bruker tørketrommel for å tørke. Veldig lokalt, og kanskje bitte litte grann globalt likevel?

På utflukt til Auschwitz

2011-03-16T14:18:00.002+01:00

Kanskje det burde høre til allmenndannelsen vår å ta en utflukt til Auschwitz? Ja, jeg vet at folkemord har skjedd i andre deler av verden også, men rent geografisk og også historisk så er det Holocaust som ruver, nærmest oss. Det gjør meg trist at utdanningssystemet vårt ikke har klart å utruste alle våre unge (og eldre) til å motstå kyniske konspirasjonsteorier om at Holocaust er oppdiktet.

I forbindelse med et studieopphold i Krakow for noen år siden besøkte jeg Auschwitz. Mine polske medstudenter på sommerskolen jeg deltok på hadde litt vanskelig for å forstå de internasjonale studentenes morbide ønske om en ekskursjon til Auschwitz, når de hadde så mye annet fint å by på i regionen. Jeg fikk et inntrykk av at konsentrasjonsleirene i området var et kapittel av polsk historie man så på som tilbakelagt og unødvendig å rippe opp i. De hjalp likevel til med å arrangere turen, som absolutt ble minneverdig.

På bussen tilbake til skolen var det ganske stille. Det er vanskelig å formidle de voldsomme inntrykkene jeg satt igjen med etter omvisningen på Auschwitz og Birkenau. De utrolige dimensjonene på anleggene, den gjennomtenkte logistikken...

Det sterkeste sansinntrykket hadde jeg på et museum i hovedleiren i Auschwitz som viste etterlatenskapene etter de fangene som ankom de siste dagene før de allierte styrkene tok kontroll over områdene. Alle deres eiendeler var ferdig sortert for gjenbruk: briller, klær, små barnesko... (å, dette var hjerteskjærende for en ung mor...) Og så: håret. Hår! Fangene fikk klippet av seg alt hår før "avlusningen", og dette skulle brukes i den tyske industrien til gud vet hva. Håret til de fangene som ankom de siste dagene er samlet i en egen glassbinge, det er eldet og grått etter 60 år, men det lukter fortsatt kropp og hår, som en gammel hårbørste, og den lukten av mennesker som ikke lenger finnes og som møtte døden på en så forferdelig og uverdig måte, fyller hele rommet det oppbevares i...

Jeg glemmer det aldri.

Nytt Tsjernobyl i Japan?

2011-03-15T15:29:00.004+01:00

Noen ganger er historie noe som skjer mens du er travelt opptatt med noe annet. Som den 11.september 2001, da Twin Towers raste sammen mens jeg hentet ungene i barnehagen. Jeg registrerte oppskaket kvakking på bilradioen, men skjønte ikke omfanget før jeg kom hjem og slo på tvn... Eller i forrige uke, jordskjelv og tsunami i Japan mens vi drev kalkulatorpolitikk på Sametinget, og finregnet på prosentene for å finne den perfekte modellen der absolutt ALLE kommuner skulle få mer penger til tospråklighet...

I går, på tur hjem fra logopedvisitt i Tromsø hørte jeg forsikringer på radioen fra Statens strålevern og andre om at det ikke kunne komme på tale at dette ble ett nytt Tsjernobyl. Ingen fare for nedsmelting. Så fint, tenkte jeg, teknologien har utviklet seg, og tiden er på vår side... Og nå i ettermiddag: bang! Katastrofen nærmer seg Tsjernobyl-nivå. Hva skjedde?

Nå er det noe få tapre mennesker som arbeider intenst med å stoppe katastrofen, og mange andres liv og helse er i deres hender. Selv har de vel innsett at det for deres vedkommende ikke er noen vei tilbake, de kan ikke lenger tenke på stråleskader og egen sikkerhet. Min tanker går til dem, og alle de andre de arbeider for å redde i Japan.

8.mars-fabuleringer

2011-03-08T16:27:00.003+01:00

I år sammenfalt feiringen av den internasjonale kvinnedagen med Sametingets plenum, og Sametinget hadde en felles markering med appeller fra to samiske kvinneorganisasjoner. Etterpå ble det kakespising, og den passerte nesten (men ikke helt) uten kommentarer om kalorier og kroppsstørrelse.

I ettermiddag kunne vi på NRK Sápmi høre Anne Lajla Utsi fortelle om sine erfaringer som ung kvinnelig leder i møte med "gubbeklubben" i Sápmi, og Asta Balto fra Samisk høgskole satte det i et faglig perspektiv. Jeg sitter fast på Sametinget, og fikk ikke høre Sáhkaváibmosis, men håper å få høre det etterpå på nett. Tipper likevel jeg kjenner lusa på gangen, siden jeg også har noen erfaringer, og fordi jeg deltok på samme seminar som disse to damene i forrige uke.

Hvor ofte kommenterer du utseendet til de du treffer, negativt eller positivt? Jeg skal prøve å være mer bevisst på det framover, både hva jeg selv sier og hva jeg møtes med. Jeg har fått min porsjon av kommentarer (fra menn) på utseendet: du ser trøtt ut, du har lagt på deg, du har tatt av deg og så videre. Noen ganger kan det være hyggelig, andre ganger mindre hyggelig, og uansett er det kanskje ikke bestandig like profesjonelt... For eksempel da jeg som Sametingspresident ble presentert for guvernøren i Murmansk, og han overstrømmende sa: "Oh, what a beautiful president"... Hmm...

Med politisk korrekt diagnose

2011-03-07T21:24:00.004+01:00

Jeg har kreft, men det er tydeligvis en politisk korrekt type kreft, som ikke er kommet på grunn av min usunne og utsvevende livsførsel. Derfor kan jeg regne med å beholde min plass i helsekøen for de fortjent trengende, i motsetning til de som har vært så uheldig å få lungekreft, eller kanskje kols. I følge nesten halvparten av legene her i landet, så burde de nedprioriteres til fordel for sånne som meg, der diagnosen ikke kan forklares som en livsstilsskade. (Iallfall ikke på grunnlag av det vi vet nå) Kreft i skjolbruskkjertelen, som er min diagnose, kan f.eks. komme av stråleskader. Jeg har mobiltelefonbruken min som første mistenkte, men det finnes ingen indikasjoner i dag for at det er noen sammenheng.

Min livsførsel har vel ikke vært sunnere enn gjennomsnittet, jeg har ambisjoner om å spise sunnere og trene mer, som de aller fleste andre. Det er kanskje bare tilfeldig at jeg ikke har fått en krefttype som kan knyttes opp til livsstilen i større grad enn den jeg har. Jeg syns derfor det er skremmende å høre om en holdning blant leger om at noen liksom har fortjent de sykdommene de har, og burde nedprioriteres i helsekøen.

Det finnes forskning som viser at helse og hvordan folk behandles i helsevesenet kan knyttes mot utdanningsnivå og sosial status. Kanskje er jeg priviligiert som pasient, ikke bare på grunn av diagnose, men med en mastergrad i offentlig administrasjon og en politisk rolle? Likevel har jeg kjent til tider kjent meg maktesløs, usikker og dårlig informert. Hva med alle de andre? Kjenner de seg også slik? Hva med samiske pasienter, barn og eldre, som må kommunisere med leger som slenger om seg med latinske begreper og har dårlig tid?

Denne uka behandler forresten Sametinget Sametingsrådets redegjørelse for arbeidet med Samhandlingsreformen.

Fortsatt ikke naturens herre

2011-03-07T17:09:00.002+01:00

I uka som gikk fikk vi flere brutale påminnelser om at vi fortsatt ikke er naturens herrer. Fire dødsfall i forbindelse med uvær og naturgitte forhold gjør at vi sitter igjen som i sjokk. Hva var det som skjedde? Har vi begynt å stole for mye på hva vi kan greier å mestre med all den nye teknologien vi har tilgjengelig?

Tenåringene her i huset skal få oppdatert seg på fjellvettreglene, det skal være sikkert. Da jeg var barn ble de sendt på tv jevnt gjennom hele vinteren, og alle så jo på NRK, det var jo ingenting annet å se på. Hvordan når man dagens ungdom? Via Facebook eller YouTube? Kanskje tror vi som er foreldre at vi har lært ungene mer enn de faktisk kan, også når det gjelder andre forhold ved å ferdes i naturen, sånn som det å ferdes skånsomt, og ta med deg tilbake det du har fraktet ut, slik som tomgods og emballasje. Plutselig er ungdommene våre ute på tur på egenhånd, har vi da lært dem det de trenger å vite?

Vår nestor Ole Henrik Magga holdt forresten et innlegg om samisk natursyn på et seminar i regi av Naturvernforbundet tidligere i år, der han på en utmerket måte problematiserer både vårt natursyn og vår og andres naturbruk av i dag.

Samestaten igjen.

2011-03-03T01:00:00.001+01:00

Jeg leker meg av og til med konspirasjonsteorier, men konkluderer som regel med at kaoskreftene er for store til at noen kan regjere verden på den måten, selv om de hadde villet det. Ikke alle lander på en slik konklusjon, og leder Turid Bjørnstrøm i EDL har relansert en kjent og kjær teori: den om den hemmelige samiske konspirasjonen for verdensherredømme, nei, nordnorsk herredømme var det visst...

Heldigvis virker det som om stortingsrepresentantene fra Nord-Norge har god kontakt med vikreligheten, og ikke lar seg overbevise av denne luftige teorien. Dessverre er det nok andre som tar den til seg. Når jeg hører slikt er jeg mest fristet til å le det bort, fordi det er så fjernt fra min virkelighetsforståelse. Likevel vet jeg ikke om det er så lurt, dette kommer tross alt fra lederen av en organisasjon som har profilerte medlemmer fra det statsbærende partiet i Norge, nemlig Arbeiderpartiet. Det gjør meg littegranne bekymret for dømmekraften der i gården.

En av disse som er sentrale medlemmer både i Arbeiderpartiet og i EDL er Lars Hapalathi fra Alta. Han har tidligere gitt meg og NSR æren for økning i EDLs medlemstall, så det er en viss risiko forbundet med å uttale seg... Nå ser jeg at samepolitisk veteran Tore Bongo i et leserinnlegg i Ságat takker Hapalathi for økningen i Sametingets valgmanntall. Quid pro quo, heter det visst...

Send cowboyene på gangen, Egil!

2011-03-02T13:09:00.003+01:00

Det virker som vi samepolitikere må lære "the hard way" at man må ha orden i pengesakene. Det er gjort betydelig arbeid i sametingssystemet de siste ti årene for å forbedre Sametinget økonomiforvaltning. Det som gjenstår nå er tydeligvis de personlige forholdene. Jeg skal ikke skryte på meg noe revisorgodkjenning, men dagens sak om det som kan ha vært planlagt og bevisst snylteri tar etter min mening prisen. Hadde dette skjedd i norsk politikk så hadde det vært over og ut med vedkommende politiker. Men i samepolitikken går visst alt an...

Er det noe jeg innbiller meg, eller er det høyere toleranse blant oss samer for hva vi kan tillate oss av brudd på regler og lover? Vi har ikke fått bestemme lovene og reglene, så derfor angår de ikke nødvendigvis oss? Er det fordi vi er urfolk at vi kan påberope oss retten til å ta noen snarveier og innrette oss i forhold til systemet. Er det tøft at vi greier å lure systemet, lure "dáža"? Betyr det at vi til slutt bare lurer oss selv?

Selvbestemmelse er ikke lett. Selvbestemmelse innebærer også å ta ansvar for egne beslutninger og ta konsekvensene av dem. I Sametinget har vi selv vedtatt en reisepolicy, og etiske retningslinjer. Hvis vi syns at det er urimelig å følge andres regler, er vi da villige til å følge våre egne? Nei, tydeligvis ikke alle. I norsk politikk er dette en dødssynd, men ikke nødvendigvis i samepolitikken.

Nå må jeg likevel si at jeg er sikker på at de fleste sametingsrepresentantene samvittighetsfullt følger både norske og samiske regler. Nettopp derfor er det så frustrerende at vi skal belemres med dem som ikke gjør det. Og det er frustrerende at selv sametingspresidenten ikke syns det gjør noe selv om han samarbeidspartner blir tatt med buksa nede. Jeg oppfatter det som en indirekte aksept når presidenten forsikrer om at saken nå er ryddet av veien og kvittert ut, og forsøer å gjøre politianmeldelsen til en gladnyhet.

Er det virkelig så enkelt? Hva skjer når vedkommende representant dukker opp som vara til neste budsjettbehandling i Sametingets plan- og finanskomite for å sikre Olli flertall for budsjettet?

Soldagen framfor alle

2011-02-28T14:40:00.004+01:00

Etter noen uker med kulde, og så en uke med sur sønnavind våknet Guovdageaidnu i dag til strålende solskinn og fem minusgrader. Det er på sånne dager at du både misunner ditt eget barnehagebarn OG de barnehageansatte som kan tilbringe dagen i solveggen. Det er sånne dager du tenker "egentlig kunne jeg tatt fri og funnet fram skiene". Men gjør du det? Nei, en (misforstått) pietistisk arbeidsmoral tvinger deg inn på kontoret, og foran pc'n uten at det du presterer der forandrer verden nevneverdig. Så altfor mange dokumenter å lese, mail og brev som skulle vært sendt, en forelesning å forberede og så videre.

På slutten av denne kontordagen sitter jeg og lurer på om jeg heller ikke burde tatt meg en skitur, og kjent vinden rive i nesen som Johan Turi på fjelltoppen? Det er lenge lyst, så sjansen er fortsatt ikke over, men nå skal barnet hentes i barnehagen, mannen har lovt fersk fisk til middag, og så er det årsmøte i Guovdageainnu SáB...

Håper på nye soldager, men noe sier meg at de kommer til å passere på samme måte, hvis ikke en av dem tilfeldigvis skulle falle på en lørdag eller søndag, og det ikke tilfeldigvis er mye annet som skulle vært gjort på den lørdagen eller søndagen. Sånn som å lufte ny-skuteren...

Reiseregningsmarerittet - atter en gang...

2011-02-25T13:52:00.004+01:00

Når jeg begynner å bli blakk sånn en uke før lønningsdagen blir det prekært å ordne opp i tilgodehavende. Det er som regel en del. Jeg regner med at jeg til enhver tid har opp til en halv månedslønn til gode hos diverse oppdragsgivere og offentlige etater. Hvis jeg da ikke er nøye med å sende inn reiseregninger etterhvert så kollapser privatøkonomien. Alle har ikke råd til å vente tre år med å sende inn reiseregninger, som Willy Ørnebakk fra Arbeiderpartiet... Det er greitt å kunne si til ungene at de ikke kan få nye sko før lønningsdagen, men melk og brød kan du liksom ikke være så kjip på.

For tiden venter jeg på en STOR reiserrefusjon fra Sametinget, og en mindre en fra NSR. Og så har jeg en bunke med billetter og kvitteringer som må sorteres. NSR har sitt eget reiseregningsskjema, men godtar statens. Sametinget bruker SSØ sitt, og godtar ikke noe annet. Du kan ikke bruke statens nettversjon til sametinget av en eller annen grunn. Og Sametingets/SSØs elektroniske versjon maser om noen makroer, slik at jeg må fylle det ut manuelt.

I tillegg gjennomfører jeg jevnlig pasientreiser, noe som involverer Pasientreiser Finnmark, og Helseforetakenes reiseregningsskjema. Og jeg har to barn til behandling hos kjeveortopeden, og skulle sikkert brukt et eget regningskjema til det også, men der har jeg sviktet totalt, og ikke sendt et eneste refusjonskrav på ett år. Her er det visst 6 måneders foreldelsesfrist, så der gikk det noen kroner. Jeg får trøste meg med at jeg har spart det offentlige for noen utgifter. (Kanskje ikke lite i årenes løp...) Jeg har også begynt på logopedbehandling. Jeg måtte saumfare brevet om henvisning, Helseøkonomiforvaltningens nettsider, og enda måtte det to saksbehandlere på telefon til for å rettlede meg om at reisen skulle bestilles gjennom Pasientreiser Finnmark! (Hurra - det systemet kjenner jeg jo - for en lettelse!) Skjønner ikke hvordan ordentlig syke folk berges...

Jeg er oppdratt som en lovlydig dame, og har også, som alle politikere burde ha, en sunn redsel for å bli hengt ut i media som juksemaker pipelort. Derfor prøver jeg å være nøye på bilagene, og aldri kreve mer, heller mindre enn jeg kanskje har rett til. Det betyr at reiseregningene ikke kkan være hastverksarbeid - og ofte bare blir liggende. Helt til jeg er blakk... Som nå. I kveld er det kjeveortopedturene som skal salderes. Da var det bare å finne fram bilagene. Hvor er de mon tro?

Blogg med ilagt advarsel

2011-02-22T14:57:00.002+01:00

Min sametingskollega Silje Karine Muotka har etter lang tids testing, fundering og fabulering endelig funnet sin bloggsjanger. Vi som kjenner og har hatt gleden av å samarbeide med Silje i mange år vet at hun har mange meninger, og mye å si om dem. Dette formidler hun gjerne, men foreløpig ikke så ofte på bloggen sin DagaJuoga. Etter å ha hatt ambisjoner om å skrive kort og lettfattelig har hun nå kunngjort sin form: håpløst, langt og samepolitisk. Ferdig med det. Her er et eksempel: Den farlige selvbestemmelsen. Funker det? Følg bloggen hennes og gjør deg opp en mening!

Nu skal vi faen mæ ta dem!

2011-02-18T09:54:00.003+01:00

La oss si at jeg hadde hatt (potensialis? kondisjonalis?) en velutviklet fantasi, en anelse paranoia og anlegg for konspirasjonsteorier. ( Noe av dette stemmer, men ikke alt...) Da hadde dagen i dag vært hard å takle!

Hver morgen klokka sju blir jeg vekt av NRK Sápmis første morgensending. Dette er som regel behagelige innslag av "nordiske" nyheter, det vil si at mesteparten foregår langt borte, i Härjedalen eller Anár, og krever ikke at jeg skal ta stilling til så mye. Det passer bra tidlig om morgenen. I dag var det litt annerledes. Hovednyheten var at NRL/NBR har brutt forhandlingene om reindriftsavtalen med staten. For første gang. NRL-leder Nils Henrik Sara uttaler at de ikke så noen annen mulighet. Staten var beinhard.

På dette tidspunktet kunne konspirasjonsangsten min tatt av. Staten setter foten ned for de brysomme samene. De har for mye rein og vil ikke stampe ut kjøttlagrene. Reintallet er plagsomt for regjeringspartene i Stortinget. Reindrifssjefen behøver ikke kunne samisk, og skal ikke ha noen tilknytning til næringa. Behøver kanskje ikke kunne så mye om næringa heller, for kompetanse kan gjøre folk inhabile i samesaker. Det beste valget er nok en bonde fra Trøndelag som er utlært i regjeringens landbrukspolitikk, og kan forvalte reindrifta i tråd med denne. Nå skal samene på plass og inn i rekkene!

Så kommer jeg på kontoret og leser Sametingets årsmelding som skal behandles i Plan- og finanskomiteen i neste uke. Regjeringen mener de ikke har noen plikt til å konsultere Sametinget om budsjettsaker. Tidenes nedtur. Vi vet jo hvordan dagens budsjettprosedyrer fungerer, med Beaivváš-saken som et grelt eksempel. Alle ambisjoner om selvbestemmelse, selv i "ufarlige" kultursaker, skal straffes økonomisk. De samiske institusjonene skal skjønne at det er tryggest hos staten. Sametinget skal ikke få noen mulighet til å prioritere dem. Vi venter fremdeles på regjeringens svar når det gjelder Kystfiskeutvalget. Sametinget har allerede konsultert bort det meste av utvalgets forslag, og det som er igjen er visst fortsatt en for stor fisk å svelge. Nå har Olli innkalt til gruppeledermøte på mandag, for å informere om saken. er det for å begrave den, eller for å si at vi fortsatt må være tålmodige? En gladmelding ville vel gått ut som pressemelding umiddelbart? Samene har jo fått så altfor mye, og de krever stadig mer, og når er det snart valgkamp, så her må de settes på plass!

Sånn kunne man kanskje tenkt, iallfall før morraskaffen, hvis man hadde anlegg for konspirasjoner... Har du?

Men har du hjemmel til dette da, Olli?

2011-02-17T11:30:00.003+01:00

I neste uke behandler Sametingets komiteer et forslag til reviderte retningslinjer for tildeling av tospråklighetstilskudd til kommunene innenfor forvaltningsområdet for samisk språk. Og hva er nå dette for noe? Jo, det er dette som populært kalles "samiske kommuner". Så nå når skiltdebatten ruller i Romsa og Bådåddjå, og når Áltá og Romsa vurderer å "bli samiske kommuner" så er det forvaltningsområdet for samisk språk det dreier seg om.

Rekkefølgen av navn på et skilt kan virke som en fillesak i den store sammenhengen. Vi skal likevel huske på at det dreier seg om synliggjøring av et minoritetsspråk, og en erkjennelse av en historisk samisk tilstedeværelse som dessverre alt for få vet om. Jeg har ikke tidligere hørt at Ap eller Olli har vært opptatt av å endre stedsnavnsloven slik at den svekker statusen til samiske stedsnavn. Vil ikke det være å kaste barnet ut med badevannet?

I iveren etter å senke terskelen og urfarliggjøre de praktiske konsekvensene av å bli "en samisk kommune", så snubler vi samepolitikere over hverandre i iveren etter å si at "rekkefølgen er ikke viktig". Hvis den ikke er viktig, hvorfor ble stedsnavnsloven slik den ble? Jeg syns det er viktig at det står Guovdageainnu suohkan først. Mener Olli at det skal stå Karasjok kommune først? Det kan jo bli konsekvensen av en endring av stedsnavnloven. Eller skal vi ha samiske A og B kommuner, der rekkefølgen er viktig bare noen steder? Kanskje er det heller ikke viktig at de samiske læreplanene brukes i de samiske kommunene. Vi har hørt før at dette har vært et problem for rekruttering av nye kommuner inn i forvaltningsområdet... Det å bli en samisk kommune skal altså innebære mindre og mindre?

Er det erkjennelsen av et å være en samisk kommune har en del praktiske konsekvenser og medfører forpliktelser som kjennes ubehagelig, som har gitt Tromsø Ap kalde føtter. Kanskje Tromsø ikke blir noen samisk kommune likevel? Jeg tror egentlig at Tromsø Ap har innsett at samesak sjelden er en valgkampsak i norsk politikk. Rykk tilbake til start, med andre ord. Valgkampen er her snart...

Mener du at rekkefølgen er viktig? Er den mindre viktig noen steder? Er det en politisk målsetning at forvaltningsområdet skal bli så stort som mulig, sel om det innebærer at innholdet svekkes?

Et vintereventyr

2011-02-16T10:01:00.004+01:00

Dagen i dag startet som et vakkert vintereventyr. De siste vintrene har vi ikke hatt så lange kuldeperioder. En dag sprengkulde i ny og ne takler vi fint, men mange dager under -30, da begynner det meste å svikte. I dag er det bare -25, ikke noe å nevne en gang. Skulle man tro.

Da hele familien ramlet seg ut i morges, oppdaget vi at den trofaste Volvoen var fri for strøm. Ikke liv i batteriet. Jeg tenkte meg fort om - var det jeg som hadde forårsaket dette - men husket fort at jeg IKKE var den siste som brukte bilen i går kveld. Det husket nok min bedre halvdel også, for ingenting ble nevnt om hvordan dette skjedde... Batteriladeren var bortlånt til S & S, som hadde biltrøbbel i forrige uke. Pappa er på reise, og hadde forøvrig selv både trøbbel med sin egen bil, og med leiebilen han fikk som erstatning. Søster hadde en bil med ødelagt motorvarmer, og en annen på Automek. Det var vi som skulle kjøre ungene hennes i barnehagen.

Etter en ringerunde fikk vi strøm til batteriet fra OM & M, som også ordnet det med søsters unger. Så begynte runden rundt i bygda, videregående skole, barnehage, legekontor, Automek med lillesøster. Det er jo bra med litt kjøring for å lade batteriet. Endelig er jeg på kontoret, med bilen bakkende utafor, tør ikke stoppe den med så lite batteri i kulda. Vi har fortsatt ikke hentet batteriladeren.

Morrakaffe. Endelig! Så må jeg begynne ringerunden for å få en krisefrisørtime etter at hjemmefargingen til tenåringen slo litt feil...

The King and I hos logopeden

2011-02-15T10:16:00.005+01:00

I et forsøk på å avlsutte min karriere som tause Birgitte så har jeg begynt på behandling hos logoped. Stemmen som skulle komme tilbake (i følge kirurgen) er fortsatt ikke noe å rope hurra for (eller med for den saks skyld...) Som en oppvarming til mye moro hos logopeden fikk jeg med meg gode venninner for å se filmen "The Kings Speech" på søndag kveld. Filmen anbefales på det varmeste til alle som har drømt om Colin Firth siden "Stolthet og fordom" gikk på tv på nittitallet. (Og tru mæ gutta - vi e maange!)

Så i likhet med kong George VI gjennomfører jeg nå underlige øvelser med blåsing, pusting og hosting, i håpe om å bygge opp stemmen og pustekapasiteten før jeg nå snart skal på Sametingets talerstol igjen. Det er gøy, men ser og høres rart ut, ungene kommer springende for å se hva som skjer - bare vent til jeg tester det ut i kaffepausen på kontoret i morgen. Eller på møterommet på Sametinget. Og dette er bare starten! Hvis jeg skal gjøre som George VI så ligger jeg snart på gulvet og prøver å løfte dronninga som sitter på brystkassa mi...

Logopeden min er også musikkpedagog, så jeg har store håp om at sangstemmen gjennoppstår som bedre etter at vi er ferdige med all treninga. Kanskje det blir Sámi Grand Prix på meg, eller en aldri så liten jam på Marás?

Mer integrering - denne gangen av urfolk

2011-02-09T13:30:00.005+01:00

Jeg har ventet i spenning på Arbeiderpartiets integreringspolitiske program som ble offentliggjort i dag. Jeg blogget i går om noen bekymringsfulle signaler om nedprioriteringer av morsmålsopplæring for innvandrerbarn. Når dokumentet nå er framlagt så må jeg dessverre konstatere at Aps nye integreringspolitikk, fremmet at Superman-Støre, understøtter signalene. Morsmålsopplæring er bare et hjelpemiddel for de elevene som ikke greier å følge undervisning på norsk, og har ingen verdi i seg selv. Først på ungdomstrinnet kan det komme et slikt tilbud, i form av valgfri fremmedspråkundervisning som evt. kan omfatte andre språk enn de som tilbys i dag (som engelsk, spansk, tysk etc.)

Dette forslaget mener jeg er et knefall for et syn på språk og utvikling som ikke holder faglig mål. Jeg er hverken lingvist eller pedagog, men såpass vet jeg om flerspråklighet at det ikke er barnas læringskapasitet som er flaskehalsen. Her blir barnas utviklingsmuligheter skuslet bort fordi man ikke har villet sette seg inn i hvor viktig morsmålsopplæring er for barns utvikling.

En liten inkurie dukker opp i dokumentet, som sier norsk, norsk, NORSK... Det har vel plutselig gått opp for noen at de politiske målsetningene om norsk som fellesspråk, inngangsbillett, nøkkel, om språkblandede klasser kan høres litt rare ut i en samisk kontekst. Derfor dukker det plutselig opp et punkt på slutten som sier:

- Opprettholde morsmålsopplæring til urbefolkning

Hvor i alle dager kom urbefolkningen fra plutselig? Er det samepolitikk i det integreringspolitiske dokumentet? Eller gjelder dette innvandrere som også er urfolk, det finnes mange av dem også. For eksempel de grønlandske barna i Tromsø som i dag ikke får morsmålsopplæring. Skal de nå behandles annereldes enn andre innvandrere?

Arven fra fornorskningstiden nyttig i integreringspolitikken?

2011-02-08T14:08:00.005+01:00

Arbeiderpartiets integreringsutvalg legger i morgen fram sine forslag, og prøver dermed å fylle debattvakuumet etter Marie Amelie-saken. Utvalget - og forslagene - er et forsøk på å sette agendaen for en debatt som Fremskrittspartiet har dominert i årevis. Nå skal Ap ta debatten tilbake, og det virker som om erfaringene fra den aktive fornorskningspolitikken overfor samene endelig skal komme til nytte (eller kanskje ikke?)

Av de forslagene som ble referert i dagens morgensending på radio, bet jeg meg merke i to: begge dreide seg om barn og språkopplæring. Barn skal språktestes i fire-årsalderen, og hvis norsk-kunnskapene er for dårlige, så skal de sendes i barnehage enten foreldrene vil det eller ikke. Hvis de i skolealder viser seg å kunne godt nok norsk til å følge med i norsktimene, så mister de retten til morsmålsopplæring.

Språkbeherskelse er nøkkelen til integrering, sier utvalget i følge forhåndslekkasjene. Det merkelige er at veien inn i den norske integreringshimmelen er enspråklig norsk. I stedet for å anerkjenne barns formidable evne til å tilegne seg flere språk, og i stedet for å anerkjenne viktigheten av morsmålsopplæring som en viktig del av barns kognitive utvikling, så virker det som om den endelige løsningen er at andre språk skal erstattes av norsk. Da blir det bra. Er det slik vi skal forme et mangfoldig (og ikke minst konkurransedyktig) framtidig samfunn. Vi skal alle bli enspråklig norske - er det målsetningen?

Dette minner ikke så rent lite om den tidligere offisielle politikken overfor samene. Norsk språk var veien til opplysning og utvikling, samisk språk kunne til nød være et redskap på veien til erkjennelsen, ikke et mål i seg selv. Jeg trodde vi var kommet lenger i kunnskapssamfunnet vårt, at vi både anerkjente barns rettigheter til sitt eget språk, men også forsto at morsmålsopplæring er viktig og verdifullt for barns utvikling. Behøver det være en motsetning mellom morsmålsopplæring og norskopplæring i den norske skolen? Er det timebruken og ressursene det står på? Barns evner til å tilegne seg flere språk kan det iallfall ikke være!

Denne rapporten fra Høgskolen i Oslo er bare ett av mange eksempler på at flerspråklighet og morsmålsopplæring bidrar positivt til samfunnet, fremmer kreativitet og innovasjon. I forsøket på å erobre dette politikkområdet fra FrP, lanserer Arbeiderpartiet tiltak som virker uverdige, gammeldagse og fordummende. La oss håpe de får motstand. Har vi ikke lært noen fra det samepolitiske feltet?

Sápmi - coming soon to a theatre near you!

2011-02-07T11:50:00.004+01:00

Samisk språk provoserer. Samiske stedsnavn provoserer. Samiske skilt som synliggjør samisk språk, samiske stedsnavn, samisk tilstedeværelse, de provoserer. Dette er ikke noe nytt, dette har vi sett før... Likevel virker det som de samiske miljøene, eller de politiske miljøene eller media, blir like overrasket hver gang dette skjer.

Nylig har flere nordnorske kommuner relansert seg på skilter med samiske navn. Hamarøy er nå også skiltet som Hápmir, Bodø som Bådåddjo. Dette har skapt reaksjoner, kanskje spesielt i Bodø, reaksjoner som overrasker redaktøren i Avisa Nordland. I Tromsø har det kommet tildels skarpe reaksjoner på forslaget om at Tromsø kommune skal bli en del av forvaltningsområdet for samisk språk - "bli en samisk kommune". Kommunepolitikere har blitt sjikanert og truet.

Etter å ha levd gjennom Finnmarkslov-debatten i Finnmark gjennom mange år blir man kanskje litt avstumpet. Noen ganger velger jeg bort avis-spalter og nett-debatter jeg vet har tildels sjikanerende innhold. Andre ganger leser jeg det for å gremmes eller underholdes av debatt-nivået. Dessverre er det sjelden det glimter til med gode, kunnskapsrike bidrag, og den samiske stemmen blir ofte overdøvet av mengden innlegg fra mot-debattanter.

Mens det stormet som verst i Finnmark fikk jeg blandede reaksjoner fra samer fra andre kanter av landet. Noen mente at Finnmark var spesielt, at slike fordommer og slik aggresjon ikke fantes i, la oss si Tromsø eller Bodø. Andre ble litt skremte ved tanke på at de samiske rettighetsprosessene ville bevege seg til deres områder etterhvert. I dag begynner konsultasjonene mellom Sametinget og Regjeringen om Samerettsutvalget II, samiske rettigheter fra Troms og sørover. Nettdebattene om samiske skilt i Bodø gir vel grunn til å si: "Brace yourselves". Her må vel aktive politikere og alle samer bare stålsette seg for det som måtte komme. Det blir neppe alltid hyggelig, og det er en kommunikasjonsutfordring av dimensjoner. Vi får velge å tro at konflikt kan bidra til positiv samfunnsutvikling og at det er like greitt at motforestillinger av ulikt slag kommer fram, og ikke bare lever i det skjulte...

Kjært barn har mange navn

2011-02-06T08:10:00.005+01:00

Føles godt å gjenopplive bloggen min på 6.februar, Samenes nasjonaldag. Dagen feires som kjent til minne om det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917, der Elsa Laula Renberg sto i spissen for å samle samene. Gáldu har i anledning dagen publisert en artikkel om Elsa Laula Renberg.

Da Samekonferansen innstiftet dagen i 1992, kalte de den Sámi álbmotbeaivi, på norsk samisk nasjonaldag. Ikke Samefolkets dag som også blir brukt av mange. Jeg gidder ikke å hisse meg opp over hva folk kaller dagen, men jeg blir ganske irritert hvis jeg blir irettesatt ved å bruke dagens rette navn... Det ligger mye folkeopplysning i å bruke nasjonaldagsbegrepet, det gir en anledning til å forklare og minne om at en nasjon er et folk, ikke en nasjonalstat. Og denne nasjonalstaten vi bor i, Norge, er bygget på territoriet til to folk, det samiske og det norske. Språk og navn er også politikk, og hvis vi ikke skal kunne bruke dagen for det første store samepolitiske møtet til å minne om det, når skal vi eller gjøre det?

I år har jeg ikke registert noe særlig offentlig debatt om navnet på dagen. Kan det være fordi Sametinget også har begynt å "softe" opp budskapet? I Sametingets budsjett for 2011 brukes nemlig begrepet "Samefolkets dag" i stedet for Samisk nasjonaldag slik det brukes på Sametinget hjemmeside. Samerådet, som er valgt av Samekonferansen som bare møtes hvert fjerde år, skulle man tro var spesielt opptatt av å bruke dagens korrekte navn. En sjekk på deres hjemmeside viser at de holder seg til det opprinnelige navnet når de omtaler nasjonaldagen, og de andre nasjonalsymbolene.

Regjeringen markerer dagen med denne hilsenen. Her flagges det for Samefolkets dag, og det er jo hyggelig. Sameministeren poengterer riktignok at at dagen markerer samefolkets plass i det norske samfunnet. Det utsagnet får en slags dobbel bunn når Regjeringen konsekvent bruker Samefolkets dag om dagens som ble opprettet av samene selv som Samisk nasjonaldag...

Jeg feirer dagen i Kautokeino der dagen feires som Samefolkets dag på norsk, men som Sámi álbmotbeaivi på samisk. Det blir kafe, taler og biđus på Báktehárji.

Lihkku beivviin! Til lykke med dagen!

80-tallslykke

2010-12-16T20:03:00.004+01:00

Det er noe med å passere 40, og drømme om sin tapte ungdom... Nå for tia får ikke folk ekte 40-årskriser og eksistensiell angst før de fyller 60, det er mitt inntrykk. Det som gjenstår av 40-årskrisen er akutte og hyppige nostalgi-anfall. Og for meg er det altså 80-tallet som dukker opp. Permanentkrøller, skulderputer, slitte Levi's-bukser med høyt liv... Åh, sukk. Det neongule skjørtet, de oransje snekkerbuksene... Gryteretter fra Toro... Kinakål med Thousand Island-dressing. Guttene som grodde bart for å se eldre ut... Den gangen jeg kunne høre på skuterlyden om det var en Yamaha eller ikke.

Men musikken er nostalgi-eneren for meg! Av og til har jeg øyeblikk av pur- 80-tallslykke fordi jeg hører en låt som minner meg om ungdomstia mi. Spesielt hvis det er en sang jeg hadde glemt, som bare plutselig dukker opp på radioen eller noe sånt.

Det er tydeligvis noen som har det som meg, og som avhjelper sin nostalgi-hunger med å lage nye versjoner eller remixe ungdomstias favorittlåter. Her i høst hørte jeg en ny versjon av Broken Homes Oh Yeah på radioen, en versjon som fikk det til å krible i meg fordi den var om mulig bedre enn originalen. Etter litt research finner jeg ut at det faktisk er et band fra Alta/Hammerfest, Zefire, som har laget denne versjonen. Den er tilgjengelig på iTunes også, og er derfor på favorittlista på iPoden for tia.

Jeg hadde ikke altfor mange kassetter da jeg gikk på ungdomsskolen, utvalget her i Kautokeino var ikke så stort, og hadde man kunnet kjøpe denne på - la oss si Samvirkelaget - så hadde jeg sikkert ikke hatt råd likevel. Ved et lykketreff fikk jeg spilt den inn på en opptakskassett fra radioen ( fantes det kanskje bare EN radiokanal?), og dermed duret den en hel sommer gjennom. 1983?

You see? En sang - og plutselig var hele ungdomstida mi i Kautokeino og Karasjok på 80-tallet rullet opp.

Er det noe som gir deg nostalgi-tripp?

Ute på prøve

2010-12-15T13:57:00.003+01:00

Dere som har familie har sikkert også registrert at det ikke nytter å sykemelde seg fra familieforpliktelsene. Iallfall ikke de som dreier seg om ungene dine. Mamma er mamma, uansett hvor skrøpelig man føler seg. Jeg gjør så godt jeg kan for å henge med, men de store jentene resonnerte seg raskt fram til følgende: 1. Mamma er lett å trette ut i en diskusjon, fordi stemmen ikke holder. 2. Mamma er midlertidig arbeidsufør, men ikke fratatt hverken sertifikat eller visakort.

Juleshopping i Alta for mamma og de store jentene virket dermed som en god ide.

Jeg gikk med på dette av to årsaker, for det første var det en anledning til å teste ut shoppingformen, kjøreformen og prateformen. For det andre var dette noe jeg kunne gjøre som mannen i huset ville være veldig takknemlig for å slippe unna.

Etter desemberlønnas ankomst bar det derfor avgårde på tur med jentene. Jentene ble droppet i sentrum med sin tilmålte sum til julegaver, og selv tok jeg med meg smultringer for å få kaffe hos en venninne. Stemmen fungerte helt fint i en setting med lite bakgrunnsstøy, og bare en person å snakke med. Mye verre ble det da jeg forsøkte å snakke med ei kusine og mannen hennes på en kafe rett ved rulletrappa i Nord-Norges største shoppingsenter. Det ble mye "Hæ?" og "Ka?" før hun medfølende først spurte meg (og seg selv?) - "Hvordan skal du klare deg i familien vår nå?", så forklarer hun til mannen sin (som sikkert skjønte hva hun mente allerede): -"I slekta vår klarer man seg fint uten armer og bein, men stemme, det må man ha!"

Gleden over å være ute på prøve flatet litt ut, mens jeg tenkte på det hun hadde sagt resten av shoppingturen. Jo, jeg kommer kanskje til å klare meg blant den sindige og velmodulerte (men akk så tunghørte) farsslekta, men det spøker for meg når det gjelder den høylydte, rappkjefta og snartenkte morsslekta. Jeg som allerede blir beskyldt for å være stille og rolig...

Mitt liv som "Tause-Birgitte"

2010-12-10T11:08:00.005+01:00

Tilstår at jeg har latt bloggen hvile altfor lenge. Inspirasjonstørke av et eller annet slag. Når jeg nå bestemmer meg for å gjenopplive kanalen, så er det fordi skriftlig kommunikasjon plutselig ble så mye viktigere for meg. Da jeg mistet stemmen...

Komplikasjoner i forbindelse med en operasjon har gjort at det ene stemmebåndet mitt er lammet, og det setter store begrensinger for hva jeg greier å prestere muntlig. Forhåpentligvis er dette bare midlertidig, men hvor midlertidig er uklart. La oss si det sånn: det blir neppe noe julesang på meg i år.

Da jeg var liten fantaserte jeg over hvilke sanser eller funksjoner jeg ville klare å leve uten, hvis jeg fikk "velge" funksjonshemming. Stemmen var aldri et førstevalg, av en eller annen grunn. Bare i mitt eget hjem opplever jeg hvor begrensende stemmesvikten er. Prøv å uttrykke autoritet overfor dine barn når de knapt kan høre deg. Prøv å svare på et rop om assistanse et annet sted i huset, når du er opptatt med noe. Prøv å fange oppmerksomheten i en samtale med flere enn to deltakere. Prøv å snakke i en bil med motoren i gang. Uten stemme. Det krever mye av deg selv, og dem du prøver å kommunisere med. Og hvis de ikke vil høre...

Foreløpig utforsker jeg mitt nye liv som Tause-Birgitte hjemmefra. Det må jo være noe å plukke når det gjelder ikke-verbal kommunikasjon, kroppsspråk, dramaturgi, å fange oppmerksomheten, noe som kan avhjelpe mitt akutte kommunikasjonsproblem - og kanskje komme til nytte senere også? Jeg kan jo hente inspirasjon fra to-åringen jeg har i huset? Når hun ikke får oppmerksomheten, så slår hun i bordet, eller tramper i gulvet. Hun flytter seg til hun oppnår øyenkontakt med den hun ønsker å snakke med, kommer gjerne helt opp i fanget til deg hvis du f.eks. leser avisa. Det kan være noe å lære der... Kanskje kan stemmesvikten også brukes som en hersketeknikk? Talende, trykkende taushet kan skape usikkerhet hos den du snakker med. (" Hvorfor sier hun ingenting? Er det fordi hun ikke kan? Eller er det fordi hun er uenig? Eller lader hun opp til ett eller annet?) Dette har jeg allerede testet ut på en turnuskandidat på sykehuset. Det funker, men jeg vet ikke helt hva det kan brukes til.

To-åringen har forsøkt å hjelpe meg, ved å demonstrere hvordan man kan harke og hoste litt for å klarne stemmen. Da det ikke ga noe resultat informerte hun faren sin: "Eadni ii gullo nu bearehaga". Og det stemmer i grunn...

Med business-telefon i bærskogen

2010-09-22T03:20:00.000+02:00

Mine forsøk på multi-tasking når nye høyder. Etter å ha gått glipp av fjorårets bærsesonger på grunn av valget, så prøver jeg å ta litt igjen denne høsten. Iallfall såpass at minstejenta skal kjenne sammenhengen mellom det vi finner i lyngen, og det vi spiser på brødskiva. Problemet er at høstdagene er korte, og stadig blir oppstykket av reiser og møter og andre triviliateter.

Denne uka skulle far i huset i vedskogen og det var en nydelig høstettermiddag med solskinn som fristet både mor og minsten. Vi ville gjerne bli med for å se etter bær. Alt lå til rette for en koselig dag, bortsett fra to ting: brøddeigen og telefonmøtet...

Brøddeigen lot seg out-source til tenåringen, selv om hun påsto at min instruksjoner fikk det til å virke mye vanskeligere enn på skolekjøkkenet. (Jeg måtte pedagogisk forklare henne at min måte er arbeidsbesparende i lengden, fordi den er proaktiv i forhold til sånt som at brødene kan vokse sammen, skorpen kan sprekke, skorpen kan tørke og falle av etter frysing osv.)

Telefonmøtet var det verre med, men jeg satset på god dekning fra vedteigen vår. (FeFo-avgiften betalt såvidt jeg vet det. Hvis ikke må det betraktes som en politisk statement...)

Vel fremme trillet både mor og småtten rundt i lyngen. Tyttebærene var mange, kanskje ikke så store, men mer enn nok til trollkrem og litt syltetøy. Litt blåbær som ennå ikke var frosset fant vi også. Mistet bare mobiltelefonen ( business-modell) i lyngen en gang, og den ble ikke våt. Gjennomførte telefonmøtet på 20 minutter i veikanten, mens ungen ble underholdt av far og áhkku og kvikklunsj.

Da slo det meg at en samisk businesstelefon egentlig burde sett helt annerledes ut. Hva slags business har vi? Ikke helt som annen business... Jeg har allerede hatt to telefondödare-opplevelser: en i myrlendt terreng halvveis opp Ivar-veien i Hellmobotn, og en annen da både telefonen og bil-laderen ble med meg ut av bilen på tur inn på en bensinstasjon. Vurderer å bytte ut denne ømtålelige saken. Neppe noe med touch-screen, for å si det sånn.

Den perfekte samiske business-telefon må tåle ymse samisk business, turer i vedskogen og på myra, harde klimatiske forhold og noen byturer med kaffelatte og steingulv i ny og ne. Den må ha god antenne og lang batterilevetid, for vi ferdes stadig på grensen av dekningsområdene og borte fra lademulighetene. Den bør kunne håndtere samisk tegnsett, og kunne brukes til å oppdatere Facebook. Kamera hadde også vært fint!

Jeg visste det var gode grunner til at jeg ikke heiv meg på i-phone-bølgen!

Direkte linje til Youngstorget og til Vårherre

2010-09-21T10:44:00.004+02:00

Vi er fra før av godt kjent med samiske arbeiderpartpolitikeres direkte linje til partikontorene på Youngstorget. Nytteverdien av dette er omstridt i våre rekker, for det virker som den kanalen for innflytelse ikke bare fungerer en vei - men også andre veien, slik at partiets synspunkter fra sentralt hold importeres til Sanetinget.

Det som er nytt er at Aps sentrale samepolitikere også har andre kanaler. Et kjent ansikt i Troms Ap, ordfører Bjørn Inge Mo, påtroppende til styreverv i Troms Kraft, har helbredende evner. (Han kan kanskje få bruk for sine helbredende evner der? Troms Kraft har allerede connection med First House og Bjarne Håkon Hansen, Snåsamannen er neppe langt unna...). Sametingsrepresentant fra Sør-Norge valgkrets Heidi Greiner Haaker snakker med de døde.

Som disse to har også jeg en kulturbakgrunn der tradisjonell medisin, lesing, blodstopping er levende, og der hendelser og handlinger kan bli forklart på en alternativ måte. Du kan få beskjeder fra det hinsidige på ulikt vis, f.eks. gjennom syn og drømmer. Men slike ting formidles vanligvis i fortrolighet over en kaffekopp, eller ved bålet i høstmørket.

Kanskje derfor min ryggmarksrefleks er at disse bekjennelsene i all offentlighet oppleves som fremmede? Vi snakker ikke om dette i offentligheten. Det føles som om denne kraften svekkes når den alminneliggjøres og distribueres til allmennheten. Er dette en ubevisst bekyttelsesrefleks fra min side, eller ligger det også i min kulturbakgrunn at dette ikke skal snakkes om? Blir alt bedre om vi snakker om det, eller er det noe som blir borte på veien?

Anbefaler reinkjøtt til middag i dag!

2010-08-31T15:17:00.004+02:00

Nå er det på tide at alle samer og sympatisører går i gang med en massiv reinkjøtt-spise-dugnad! Slaktesesongen er rett rundt hjørnet, og media melder om fulle lagre. Mens vi strever med å plassere skyld og ansvar, samt finne løsninger som forhindrer at dette skjer neste år også, så får vi vel spist en del reinkjøtt!

For min egen del må jeg dessverre si at dette året har jeg spist mindre reinkjøtt enn vanlig. det er grenser for hvor mye reinskav du kan tygge i deg, og kjøttkoking krever litt mere planelgging en det jeg greier å få til på en vanlig hverdag. Frysedisken på Rema byr noen ganger på reinskav fra fem forskjellige produsenter, og det er jo bra, men hvor ofte kan man egentlig servere reinskav? En gang i ny og ned steker vi biff, tenk om man kunne få kjøpt biff av reinkjøtt i ferskvaredisken på Rema i Kautokeino?

Jeg har bestilt nisterein, og det er helt klart det beste alternativet når hele jobben med skjæring, salting, røyking og pakking er gjort. Jeg savner likevel det lettvinte alternativet i tillegg til finnbiffen. Koteletter kanskje, som man nå må over grensen for å få tak i.

Jeg skal gjøre mitt bidrag i reinspisedugnaden, selv om det blir reinskav og kokt kjøtt annenhver dag. Hvis noen har noen forslag til variasjon på reinskavet, så kom med tips!

Plasteret som røyk -

2010-08-30T10:09:00.004+02:00

Heisan, hva skjedde med sjøsamekvota? Det 3000 tonnene som eks-fiskeriminister Helga Pedersen lovte på sin siste dag på jobben? Ooops, det var visst ingen sjøsamekvote likevel, den er pent blir fordelt til alle andre trengende, og det er jo rettferdig, iallfall ifølge FKD.

Helga-kvoten, som også er blitt referert til som judas-kvoten eller Helga Pedersens sjøsamiske testamente, ble av meg karakteristert som "ett lite plaster på såret", da den ble lansert på samme dag som filmen "Kasta på land" av filmskaperne Harry Johansen og Toril Olsen hadde pressevisning, en fredag i oktober 2009. På visningen på kommunehuset i Tana bru, prøvde flere trofaste Ap-ere å redde ansikt ved å hausse opp kvoten med kommentarer som : "fiskerne bryr seg vel ikke om rettigheter, bare de får fiske. Det er jo det som betyr noe". Vi ikke-ap-ere hisset oss mer opp av det andre Helga sa: nemlig at regjeringen ikke anerkjente samiske fiskerirettigheter. Forsøket på å sukre denne pillen med skarve 3000 tonn, funket ikke helt på oss, av en eller annen grunn...

Regjeringen har prøvd å legge dette kjøttbeinet på bordet for å begrave andre problemstillinger i forhold til Kystfiskeutvalgets forslag. Siden hverken Sametinget eller samiske organisasjoner har vært villige til å betrakte dette som noen annet enn et mulig påslag ETTER at fiskerirettighetene er anekjent, så er forslaget tydeligvis begravet. Sametinget skal sikkert ha skylda, hvis da ikke FKDs spin-doctor lykkes i å forklare sinte fiskere og andre at Helga ikke mente det hun sa...

Jeg mener å huske at argumentasjonen for Helga-kvota var som følger: Det finnes ikke sjøsamiske rettigheter, men ulike reguleringer har slått spesielt dårlig ut i sjøsamiske områder, og dette vil vi rette på med 3000 tonn. Hvordan skal man tolke at dette ikke ble fulgt opp? Finnes rettighetene likevel eller er det ikke lenger behov for å kompensere for tidligere reguleringer?

( Forøvrig må jeg visst lære meg noen fiskeri-metaforer. Har karakerisert kvota som både "sukret pille" og "kjøttbein" i dette innlegget. Innlandsame, vet du... AGN er selvfølgelig rette metaforen!)

FeFos forretningskåthet

2010-08-24T10:47:00.002+02:00

Jeg føler meg nesten som en gammelkommunist som skriver under denne headingen, men jeg syns at FeFo legger mer og mer vekt på utvikling av nye forretningsområder. Det er sikkert mye mer moro enn å drive med kjedelig forvaltning, og det er vel det det blir penger av. Forvaltningen av utmarka tjener man for lite på, det fikk vi høre om i går på TV-ođđasat. Der må prisene økes.

Det siste er nøkkelferdige hytter. Greier du å henge med i svingene når FeFo lanserer nye inntjeningsmuligheter? For maksimering av et overskudd vi ikke har bestemt hvordan vi skal bruke ennå? Som Sametinget ikke en gang er helt sikker på at de vil ha?

Jeg kommer ikke over paradokset som ligger i at både inntjeningen er for lav og overskuddet for stort samtidig. Hørt om kryss-subsidiering av tjenester, FeFo? Vedhogst-avgiften, som de fleste nå er enige om var mere bråk enn ull, bli sannsynligvis betalt av akkurat de samme menneskene som betaler festeavgift. Festeavgift er om jeg ikke tar feil et vesentlig bidrag til driften av FeFo, et forretningsområde med overskudd. Hva med litt kryss-subsidiering?

Mitt bidrag til utvikling av FeFos strategier er følgende: ro ned ett gir på utvikling av nye forretningsområder, og gjør det til jobb nr.1 å tilby gode tjenester til lave priser for Finnmarks befolkning. Det kan hende det tar lenger tid å bygge opp et overskudd, men vi vet jo foreløpig ikke hvordan vi vil benytte dette overskuddet. Hva med å pløye det inn i en konsolidering av virksomheten, og la innbyggerne få fordøye de nye forretningsmulighetene en stund?

Er disse tankene mine et resultat av lavt stoffskifte eller sunn fornuft, det er spørsmålet...

Potensielle vannskader

2010-08-23T14:42:00.002+02:00

Toppoppslaget på NRK Sámi Radio just this moment: Vannet i Kautokeino er friskmeldt! Jeg er ikke så sikker på at hele Sápmi gleder seg over denne meldingen, men for oss Kautoværinger er det en gladsak av dimensjoner. Eller?

For meg blir det en ikke-nyhet. Vi kom hjem fra sommerferie, og lesket oss med deilig Kautokeino-vann i en ukes tid før kokevarslet kom. Det vil si, sammen med kokevarslet kom beskjeden at UV-renseanlegget mest sannsynlig hadde vært ute av drift en stund allerede. E-coli-bakteriene var derfor godt distribuert til også våre tarmsystemer. Det virket rett og slett litt rart å plutselig begynne å koke det vannet vi hadde drukket med god appetitt i en uke og vel så det.

Det er klart det går litt ut over vannforbruket. Ungene får servert juice og melk og sikkert en del brus også. Vi voksne finner alltids noe å erstatte vannet med. Men ett glass i ny og ne ser ikke ut til å ha gått utover allmenntilstanden i vår husstand. Jeg tror egentlig at vi har blitt immune, for det er jo et etterslep i vannkontrollene. Det tar tid før prøvene analyseres, og vannet ligger vel en stund i rørene også. Det vil si at vann du tror er friskt, bare ennå ikke er analysert, eller vann du driver og koker, egentlig er friskt.

Bedre føre var osv. sier vel du. Jeg har kapitulert i forhold til kokevarslene. Det er mer enn hva en dobbeltarbeidende husmor skal behøve å forholde seg til. Koke eller ikke koke, kjøpe eller ikke kjøpe, jeg drikker det som kommer fra springen og håper det beste. Får litt den samme følelsen som med søppelsortering. Hvor blir det av den møysommelig sorterte søpla? Brennes alt opp på samme sted likevel? Eller kjøres det tusenvis av kilometer for å gjenvinnes? Spiller det noen rolle om jeg koker vannet eller ikke?

"Vil fungere bra på bygda" - litt rosablogging på en fredag

2010-08-20T11:16:00.005+02:00

I storbyer som Oslo (og Fauske) driver de med mye rart. Etter ferien er jeg sånn passe nyhetssugen, men må fortsatt lese mye som ikke helt tilfredsstiller mine nyhetskriterier. Som for eksempel debatten om Pia Haraldsens kolleksjon på Oslo Fashion Week. Alle vet jo at jeg er interessert i cat-walken, men det er ikke designinteressen som får denne saken til å fenge...

Et nytt høydepunkt i dag: Lene Alexandra kommenterer Pia Haraldsens kolleksjon. Kortversjon: hun er overrasket over at ikke kolleksjonen gjenspeiler Pias gode stil. (les: kolleksjonen suger), det er ikke hennes (Lene Alexandras) stil. (les: kolleksjonen suger enda mer). Det kan sikkert fungere på bygda. (les: kolleksjonen suger mye, men den kan vel være bra nok på bygda).

Hehe. Jeg er definitivt ikke målgruppen for kolleksjonen, noe slår meg at kjoler med kikkhull er ikke så flatterende på damer over førti. Selv ikke på bygda, der vi ikke er så nøye med stil og sånt. Jeg er veldig spent på om Lene Alexandras trendtips slår til, og vi får se noen kikkhullskjoler på bygda utover høsten. Jeg ferdes mest på bygda, så jeg vil definitivt holde utkikk. På julebord f.eks. kan nok kikkhullskjolene bli en slager.

I metropolen Oslo derimot... Men hei vent, sjekk kommentaren fra en av arrangørene: Oslo- ikke akkurat Paris...

Tillitsmannen(damen)

2010-08-19T17:01:00.003+02:00

Frivillig innsats er fint og nødvendig. Den er ikke alltid like frivillig, noen ganger så "må" noen stille opp og ta sin tørn, fordi alle andre gjorde det i fjor eller året før eller ikke kan før til neste år.

Jeg har tatt mine runder i diverse samiske organisasjoner og andre forsamlinger mer av typen russestyrer. Etterhvert kjenner jeg mange taktikker for unnvikelse, noen ganger fordi jeg har brukt dem selv, eller fordi jeg har observert dem i bruk. Man kan unngå møter med "valg" eller "dugnad" på sakslista, man kan komme for sent, eller måtte gå for tidlig, man kan skynde seg å melde seg frivillig til de enkleste oppgavene, og dermed unngå de mer arbeidskrevende, man kan unngå å komme med forslag, fordi alle vet at de som foreslår noe må gjøre det selv, man kan stirre blindt ut i luften eller få en viktig telefon i strategiske øyeblikk osv.

Frivillig innsats er kjempegøy når man jobber sammen med noen som bryr seg og er villig til å gjøre et arbeidstykke eller to.... Akkurat nå gjør kassereren regnskapet for Guovdageainnu Sámiid Searvi ferdig på kontorplassen lånt her på NSR-sekretariatet, med bistand fra eks-revisoren på SOL-kontoret ved siden av. Så skal regnskapet revideres av den nye revisoren som jobber på kontoret bortenfor. Samtidig venter jeg på at sekretæren i Sámiid Searvi skal hente møteboka for å skrive ferdig årsmeldingen. Alt dette skjer et halvt år på overtid fordi jeg har vært syk, og det blir det kanskje kritikk av på årsmøtet i neste uke (24.08.), men det er sånn en lettelse å få det gjort likevel! Puh!

Jeg håper forresten på avløsning som leder i Guovdageainnu Sámiid Searvi, så kanskje vi til neste år kan får et årsmøte til riktig tid. Noen som melder seg frivillig?

Skolestart sett fra eneboligen

2010-08-18T11:03:00.004+02:00

I dag begynte skolene i Kautokeino, og noen år framover har jeg ingen unger i barneskolen, bare på ungdomsskolen og videregående skole (!) Føler meg veldig voksen... Har alltid likt høst og skolestart, har vel tilbrakt altfor mange år på skolebenken selv - syns det er normaltilstanden. Bøker som er så nye at du brekker opp permen. Timeplanen på en tom oppslagstavle. Studielånet på utbetalingsanmodning i posten. Ny hybel.

Eller kanskje ikke hybel? Avisene melder om boligkrise for studenter i mange byer, og på facebook er det mange kjente som leter etter hybler til sine håpefulle på videregående i f.eks. Alta. Verre en tidligere år, skal man tro media... Jeg har en hukommelse tilbake til sent på 80-tallet når det gjelder studentboliger, og det var pinadø ikke greitt da heller. Private hybler, studentboliger, kollektiv, jeg kjenner stressnivået stige bare av tanken. Hvorfor er dette fortsatt en så stor flaskehals for studerende ungdom?

Det er en sann luksus å eie sitt eget hjem. Etter studietiden var det ikke så mye greiere, det ble leieobjekt etter leieobjekt, med Statsbyggs tidsbegrensninger stadig i bakhodet. og hvor skulle vi slå oss til. Det er en lettelse å ha etablert seg på boligmarkedet med et hus stort nok til familien, til tross for rare planløsinger og stadige vedlikeholdsbehov.

Jeg har den største sympatien for alle studentene og elevene der ute som sliter med å skaffe seg et ok sted å bo. Og så mener jeg at studentsamskipnadene rundt omkring i norske byer skal få et skikkelig løft slik at de er i stand til å investere i de boligene som trenges!

FeFos overskudd og å leve i kondisjonalis...

2010-08-17T12:59:00.003+02:00

I disse dager forbereder vi NSRs landsmøte her på kontoret. Produksjon av landsmøtesakene er i gang for alvor, og noen er allerede ferdigstilte og finnes her. Av og til går jeg litt tørr for inspirasjon, men heldigvis har vi kontorfelleskap med kreative mennesker og fritenkere, og i kaffepausen er det noen ganger veldig fri dressur.

I dag har vi diskutert FeFos overskudd, og hvordan det skal kunne benyttes til beste for Finnmarks befolkning. Det medførte mange tanker om hva som trenges å gjøres i Finnmark og i bygda vår, hva som skulle vært gjort, kunne vært gjort, hvis bare...!

Etter en god halvtime med kaffe og sjokolade nådde blodsukkeret, koffeininnholdet og tankene mange nye høyder. Da konstaterte 1.kontorfilosof: "vi lever i kondisjonalis!", og fikk oss ned på jorda igjen. Det er lenge siden jeg tok forprøven i fonetikk og språkvitenskap, men kondisjonalis husker jeg som noe som skulle ha skjedd hvis....

Men FeFo er kommet, og vil etterhvert bygge seg opp et overskudd. Det er ikke lenger kondisjonalis, ikke en gang potensialis, men kanskje heller futurum... Jeg er ikke så stiv i grammatikken lenger, men poenget mitt er at vi må benytte sjansen til å si i fra hvordan disse midlene skal brukes. FeFo holder åpne møter rundt i Finnmark nå i august, og her er en mulighet til å si noe om FeFos strategier framover.

Dette skal vi diskutere på NSRs landsmøte om noen uker, og jeg tar gjerne i mot innspill om bruk av overskuddet fra FeFo. Har du noen?

Ferie utenfor allmennhetens interesse

2010-08-16T10:38:00.005+02:00

Tilbake på kontoret går jeg gjennom et hav av aviser som har dumpet inn i løpet av ferien. Prøver å bla gjennom alle, i tilfelle jeg har gått glipp av noe, men det er mest vær-reportasjer og festival-rapporter. Jeg har hatt en (nesten) festival-fri sommer, så jeg leser festival-rapportene litt ekstra nøye, hva var bra, hva var ikke så bra. Og sukker kanskje litt over det jeg ikke fikk med meg...

Så slår det meg at sommerens store happeninger for familien vår ikke er omtalt i noen aviser. Vi har lagt opp ferien etter årsmøtet i Vuotnabadá Sijdda/Hellmobotn grunneierlag og storsamling på Drag. Grunneierlagsmøtet foregikk i strålende sol, på Mareno-hytta. Her diskuterte man dugnad og hummeroppdrett, mens grillmaten ble gjort klar utenfor. Møtet samlet nærmere 100 deltakere med stort og smått (inkludert hund og traktor). Jeg satt på dørterskelen, og sa ikke et kløyva ord - believe it or not. Dette er møter med tradisjoner, der jeg sannsynligvis må ha mange flere års ansiennitet og et par barnebarn for å ha noen innflytelse...

Storsamlingen med besøk av utsendte predikanter fra svensk side fylte samlingshuset på Drag til de grader! På søndag ble det servert middag til over fem hundre, og det var vel sitteplasser til omtrent halvparten... Selv satt jeg på barnerommet, toåringen var en fin unnskyldning til å får seg sitteplass der. Etter å ha sett gjennom avisene fra området både før og etter samlingshelga, så konstaterer jeg at det eneste media og allmennheten vet om denne happeningen er en beskjeden annonse som lister opp tid og sted for sommersamlingene i Ofoten-området. All annen informasjon går via annonsering fra predikantbordet, arbeidslister og lokal know-how. Er det i det hele tatt noen utenfor det læstadianske miljøet som vet hva som foregår?

I et gammelt Dagens Næringsliv fra sommeren finnes jeg det jeg leter etter: en reportasje fra "Læstivalen". På finsk side samles 70.000 gammellæstadienere til samling hver sommer. Kan du begripe: 70.000! Har du noen gang hørt om det før? Har dette allmennhetens interesse? Hvilke medieoppslag hadde ikke en festival med 70.000 deltakere fått?

Nå tror jeg ikke at deltakerne på disse samlingene savner eller ser noe som helst behov for medieomtale. De greier fint å få stor oppslutning om sine arrangementer uten det, og slipper innblanding og forstyrrelser utenfra. Jeg lurer likevel på hvor media er? Vet de ikke om at dette er en del av deres lokalsamfunn, eller er de rett og slett innforstått med kodene og kulturen som sier at dette er "vårt" og det vil vi ha i fred? Eller har det rett og slett ikke allmennhetens interesse?

Mer om monster-master...

2010-08-13T09:36:00.003+02:00

Strategien fra monster-mast-tilhengere er visst klar: motstanderne skal skremmes med høye strømregninger... Kan det fungere? Neppe blant hard-core motstandere... RisiKABELt å gjøre monster-mastene til en valgkampssak før neste høst, slik det nå ser ut til å gå...

Også her nordpå henger vi oss på. NRL velger helt riktig strategi: dette åpner for sjøkabel også på strekningene Balsfjord-Kvalsund og Kvalsund-Varangerbotn. Og det bør det gjøre! Nå er sjøkabel på hele strekningen neppe aktuelt, og jordkabel vil uansett medføre anleggsarbeid, varige inngrep og vedlikehold i reinbeiteland, så en kombinasjon av luftsstrekk og sjøkabel hadde vel vært optimalt. Det bør kunne gjennomføres, og må som et minimum utredes i forhold til konsekvensene for reindrifta.

Ett lite aber: hva betyr sjøkabel for fisket i fjordene? Det har vi hørt lite om, kan det være fordi det ikke har noen negative konsekvenser?

Sametinget "jobber med saken", og mener tydeligvis ingenting om det største akltuelle naturinngrepet i reinbeiteland. Noen bidrag til samfunnsdebatt kan man tydeligvis ikke vente fra den kanten. Først når saken er ferdig debattert kanskje...

Tror forresten luftspenn-tilhengerne bør prøve å finne et annet navn til mastene, slik at de ikke høres som forferdelige ut. I stedet for monster-master bør de lansere navn som mini-mast, eller mummi-mast...

Kanskje du har noen forslag på alternative maste-navn?

"Kvinners ansvar å unngå voldtekt"

2010-08-12T14:04:00.005+02:00

Holdt på å få kaffen i vrangstrupen da jeg via dette utmerkede blogginnlegget oppdaget denne flere dager overskriften i VG.

- Asylsøkerkvinne har samme ansvar for å unngå voldtekt som kvinner i vanlige boliger, i følge avdelingsdirektør Siri Rustad i UDI.

At hun har kunnet uttale dette til Norges største avis uten at det har blitt ramaskrik syns jeg er like sjokkerende som uttalelsen hennes. Jeg har iallfall ikke registrert at hun har måttet stå til rette for disse uttalelsene - men jeg er jo litt i sommermodus fortsatt. Får ikke med meg alt...

Voldtekt blir betraktet som offerets ansvar, det finner vi dessverre mange eksempler på, både fra politiets og rettsvesenets side. Sist ute var sedelighetsavdelingen i Oslo-politiet, som det blogges om her. Som regel dukker det opp litt indirekte, der offerets klesdrakt, oppførsel og moral mistenkeliggjøres. At en offentlig ansatt til de grader plasserer ansvaret for overgrepet på offeret skjer ikke like ofte. Heldigvis. Og så er hun kvinne... Jeg tenker automatisk slik, selv om jeg egentlig er helt i mot at kvinner skal ilegges et spesielt ansvar for å stille seg solidariske med ofre for overgrep. Hvorfor skal man forvente at kvinner er bedre mennesker enn menn?

Vel, når det gjelder voldtekt så er iallfall menn kraftig overrepresentert på overgriperens side. Og det er i følge UDI kvinners ansvar. Hjemme eller ute. Så det så!

Biologisk og språklig mangfold

2010-08-12T13:12:00.003+02:00

Tilbake fra ferie i sydligere strøk (Tysfjord) oppdaget vi at "hagen" var blitt ganske overgrodd. Jeg hadde egentlig foretrukket en naturtomt, med lyng og mose, men siden vi bor i et kjøpt hus har vi en slags plen, som må klippes. Iallfall en gang i året.

Det er ikke det at jeg ikke syns det er fint med blomster og gress, men jeg rekker bare ikke over det. Jeg rekker ikke blomsterbilen, i år rakk jeg heller ikke å kjøpe sommerblomster på ASVO, rett ved siden av kontoret vårt. I tillegg er vi oftest bortreist midt på sommeren, og sommeren er som kjent ikke særlig lang her nordpå.

Det er da man bør være glad i det naturlige biologiske mangfoldet, og det har vi iallfall på tomta vår. Opp til flere naturlige blomster jeg til og med vet navnet på, slik som geiterams og reinfann! Og den forrige huseieren etterlot seg noen veldig hardføre valmuer som dukker opp hvert år selv om de må klare seg ganske alene.

Denne uka var det klart for den årlige slåtta, pappas gressklipper ble hentet (når man bare klipper en gang i året, så trenger man ikke egen gressklipper), og min bedre halvdel tok runden rundt huset. Selv satt jeg på verandaen med en venninne og et kaldt glass og tok livet med ro. Det gikk vel litt reinfann og geitrams med i den runden, og samtidig ble mange av trærne på tomta "blinket" for hogst. Vedskogen er også på tomta...

Det var da vi kom opp i diskusjonen om hva som er busker og hva som er trær... Jeg kaller alt trær, og mener at busker det er veldig lave vekster, som einer. Mannen min kaller alt for busker (ei buske-buska), hvis det ikke er snakk om potensielle tømmerstokker. Han er vokst opp et sted der de har furuskog, og jeg er vokst opp i den lave bjørkeskogen på Finnmarksvidda. Snakk om ulikt verdenssyn! Snakk om språklig og biologisk mangfold!

Hva mener du er en busk og hva er et tre?

Sesong for soft-is

2010-06-24T09:37:00.003+02:00

Sommerværet har ikke helt ankommet, og myggen er ikke særlig plagsom ennå, men for meg er det ultimate sommertegnet soft-is. Det er allerede flere uker siden de begynte å selge soft-is på Statoil her i Kautokeino. Soft-is er nemlig ikke helårsvare i indre strøk, og det er bra, for ellers er det jo knapt forskjell på sommer og vinter her... (utover mygg og snø)

Soft-is var sommerluksus nummer 1 da jeg vokste opp her i Kautokeino. De solgte det på Kiosken i sentrum av bygda, der vi kunne henge mange bleke sommerkvelder i de lange LAANGE skoleferiene, helt til pappa tok ferie og vi kunne dra på camping i Nord-Sverige. Noen var så heldige at de hadde sommerjobb på Kiosken, og tilbrakte mye tid med å vaske soft-is maskinen. Jeg elsket soft-is med sjokoladestrø, den myke teksturen og milde smaken av isen, friksjonen fra sjokoladepulveret og den sprø kjeksen som måtte spises etter et spesielt mønster. En av tantene mine veddet på at jeg ville bli kvalm til slutt hvis jeg fikk spise så mange is jeg ville, men det nektet jeg å godta. Dessverre fulgte hun ikke opp veddemålet, så jeg fikk aldri bevise at jeg kunne spise ubegrensede mengder soft-is.

I moderne tider spiser jeg den beste soft-isen på fergekaia på Drag i Tysfjord. Jeg vet ikke helt om den virkelig er best, eller om jeg bare tror på tysfjordingene som sier det. Kanskje kommer det av at sommerferiene i Tysfjord er fri for de fleste andre laster - soft-isen blir derfor en slags syndig utskeielse... Fråtseri? Eller kanskje er det fordi turen til fergekaia (6 km) nesten er en ekspedisjon i seg selv med bilen full av unger. Isen må spises der og da, fordi den ikke tåler den lange turen tilbake til sommeridyllen på Helland uten å bli altfor blaut. Det beste er å slikke av sjokoladestrøen allerede inne på kafeen, fordi vindkula du møter med en gang du går ut blåser sjokoladepulveret rett i ansiktet ditt.

Noen andre som har syndige fantasier om soft-is? Hva er ditt ultimate sommertegn?

Ikke min kommune!

2010-06-23T09:21:00.002+02:00

Frp kaprer overskrifter i agurktia med sine visjoner om et kommune-Norge med adskillig færre aktører. Kommunesammenslåing over en lav sko skal gi bedre service og lavere kostnader. Akkurat det der er jeg litegranne skeptisk til, etter å ha observert noen institusjonsfusjoner. Større organisasjon krever mer samordning, og der ryker ofte effektivitetsgevinsten. Men hva vet jeg? Sørpå ligger visst kommunene på rekke og rad, slik at du fint greier å passere fem av dem på tur til jobben. Der kan det vel være rom for noen sammenslåinger?

Der - men ikke her! Har du hørt den når det gjelder kommunesammenslåing? Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan Finnmark skulle fungert med 6 kommuner. Iallfall kan jeg ikke forestille meg hvordan vi kunne fått noen stor gevinst av å slå sammen Kautokeino med Karasjok eller Alta. Dette handler selvfølgelig like mye om lokal identitet og historie, om geografiske forhold og kommunikasjoner, som det gjør om organisering av offentlige tjenester. Ikke min kommune - det sier instinktet...

Derfor er det litt spesielt å lese om prosessen som foregår mellom Bodø og Fauske, to nord-norske kommuner der man faktisk vurderer sammenslåing. I kjent til er kommunenavnet et brennbart diskusjonstema - hvilket antagelig igjen bekrefter at identitet og tilhørighet er helt sentral i denne debatten.

Så la oss tenke oss at Frp kom til makta, og lanserte massive økonomiske insentiver for "frivillig" kommunesammeslåing. Noen som greier å forutsi debatten i Kautokeino kommunestyre? Tipper på tre hovedspor:

- Hvem har vi en "naturlig" tilhørighet med?
- Hvor skal kommunesenteret ligge?
- Hva skal storkommunen hete?

Med andre ord: en identitetsdebatt. Nesten så jeg gleder meg, identitetsdebatter er vi jo gode på...

Å gå til legen

2010-06-22T10:04:00.004+02:00

For tiden er jeg litt mer enn gjennomsnittlig opptatt av hvordan helsevesenet fungerer. Det tar litt tid å administrere min egen helse ( medisiner, blodprøver, legetimer og epikriser), men jeg følger også med hva som skjer på mediefronten. (Og da mener jeg litt utover det å se på alle sykehusserier som sendes på tv: House, Greys Anatomy, E.R., Nurse Jackie og Private Practice). Helsepolitikk er mediemat som bare det. Utrolig mange milliarder går med til å holde karusellen i gang, og folk blir visst bare sykere...

Det er flere grunner til det, en av dem er jo at vi lever stadig lengre. En annen teori jeg fikk høre da jeg gjorde et lite forsøk på å studere medisin i min ungdom, var at så lenge det finnes leger, så vil det alltid finnes sykdommer...

Dagbladet presenterer i dag en undersøkelse som viser at den tiden og oppmerksomheten du får hos legen er knyttet til din utdannelse og "sosioøkonomiske" status. Hva som er årsaken til dette, og om det har noen konsekvenser for pasientenes helse er litt uklart. Jeg tenker likevel automatisk på mine egne pasientopplevelser. Kommunikasjonen helsearbeider og pasient kan være utfordrende, på grunn av informasjonsgapet mellom dem. Jeg har, til tross for høyere utdannelse og gode norskkarakterer, hatt følelsen av å ikke ha fått vite alt, ikke vite nok, ikke ha stilt de rette spørsmålene. Kommunikasjonen mellom lege og pasient skjer også under tidspress, noe som for pasienten kan oppleves som om man kaster bort tiden til legen med unødvendige spørsmål (tid som skulle blitt brukt til livreddende arbeid annet sted...).

Kan det være at pasienter med høyere utdannelse krever mer av sine leger, eller oppleves av legen som mere likeverdige samtalepartnere, og dermed får mere tid?

Jeg kan ikke la være å reflektere litt over om dette kan ha noen betydning for samiske pasienter. Vi vet jo at utdanningsnivået i samiske områder er lavere enn i resten av landet (med unntak av kvinner i indre-Finnmark). Betyr det at samiske pasienter jevnt over får mindre tid hos legen enn andre? Gjennomsnittsinntekten er jo også lavere i mange nord-norske kommuner enn i andre deler av landet. Har det konsekvenser for den oppmerksomheten samiske pasienter får fra legene? Ikke vet jeg, men dette kommer i tilfelle i tillegg til eventuelle kommunikasjonsutfordringer man kan ha på grunn av språk- og kulturforskjeller.

Konklusjonen blir uansett at det er best å holde seg frisk, spesielt hvis du ikke er god i norsk og har høyere utdannelse...

Kontrastene i Barents

2010-06-17T10:54:00.005+02:00

Mine første oppdrag nå når jeg har begynt å jobbe igjen var møter i regi av Barents-samarbeidet. Jeg representer urfolkene i Barentsregionen i Barents regionråd, som er det politiske styret for det regionale nivået i Barentssamarbeidet. Det er tre urfolk som deltar i Barentssamarbeidet, vi samer, nenetsere og vepsere. Vi har en (1) representant i regionrådet, som altså skal representere tre urfolk i fire ulike stater, eller tretten regioner. Er det rart vi ønsker bedre representasjon?

For å ha en mulighet til å holde meg oppdatert om hva som skjer med urfolk i Barentssamarbeidet, så følger jeg møtene til WGIP, Arbeidsgruppa for urfolk. Det første møtet jeg fulgte ble arrangert i Kirkenes denne uka, på Barentssekretariatet. Der fikk jeg anledning til å bli kjent med representanter for de andre urfolkene i Barents. Det internasjonale urfolkssamarbeidet er alltid en liten reality-check for oss norske samer. Vi har utmerkede levekår, representative organer og ytringsfrihet. Når vi mener noe er galt - og det gjør vi ofte - så har vi både muligheter og rett til å si i fra - og det gjør vi sannelig også.

Ikke for å bagatellisere våre egne utfordringer, men det gir litt perspektiver at ett av de store prosjektene i Barentssamarbeidet handler om rent drikkevann. Noen som husker hvor sure vi var i fjor høst da vi måtte koke drikkevannet her i Kautokeino? Jeg var litt bekymret for om akvariefiskene mine ville tåle ukokt - og senere kloret vann. (Det gjorde de faktisk.)

Nåja, jeg faller ikke for argumentasjonen om at man ikke skal klage fordi noen alltid har det verre. Som feminist har jeg ofte hørt at kvinner i andre deler av verden har det mye verre enn oss i Norge. Det stemmer nok, men hjelper det kvinner i andre deler av verden at vi holder kjeft i skam over hvor godt vi har det? Solidaritet er viktig, men drivkraften for å forbedre egen situasjon er jo et sunnhetstegn! Eller hva mener dere? Skal vi drite i skilting av samiske stedsnavn og andre samiske kampsaker fordi andre urfolk har det verre?

Aili tells it all...

2010-06-15T14:08:00.002+02:00

I dag "står jeg fram" slik det kalles med en kreftdiagnose, i samiske media. Greitt å ha det unnagjort, derfor linker jeg til reportasjene slik at jeg slipper å gjenta meg selv for mye.

Hotellivets gleder - atter en gang...

2010-06-15T01:53:00.004+02:00

Tilbakeføringen til arbeidslivet har også blitt et gjensyn med hotell-livets gleder. Et par hotellnetter inn i hverdagen er jeg blitt minnet om en del ting som ikke er lurt å gjøre når man bor på hotell og har begrenset plass. Dette dreier seg om helt normale aktiviteter, som matinntak:

1. Baguettspising i senga. Dette er en veldig dårlig ide, spesielt hvis baguetten er fersk og sprø. På hotellrom finnes sjelden egne spiseplasser. Når man som jeg har kontor på skrivepulten, og lenestolen er reservert til å henge opp silketørklene mine, så virket det som en god løsning å spise i senga. Iallfall ved lunsjtider. Sånn ca. midnatt skjønte jeg at jeg skulle gjort det på en annen måte.

2. Kaste nattmaten i papirkurven. Lange møtedager glir noen ganger over til lange møtekvelder. Hvis man er vant til å spise hver tredje time, så må man av og til ha nattmat, det er vanskelig å sove på tom mage. Vi kan vel si det sånn at de sunne variantene ikke alltid er tilgjengelig på natta. Hvis nattmaten er hentet på gatekjøkken, så er det en dårlig ide å legge restene i papirkurven på rommet du sover i. Iallfall hvis du ikke liker å våkne til lukta av frityrfett og løk. (Dette rådet gjelder for øvrig også for barnebleier. De bør helst ikke kastes i papirkurven på det rommet du sover. Believe me.)

3. Kaffedrikking etter middag. Det kan være vanskelig nok å få sove på et fremmed hotellrom, iallfall den første natta.

Gjensynet med hotell-livet har med andre ord vært en påminnelse om at det er mange fordeler ved å skille sove- og spisesoner, og at forstyrrelser i måltidsrutinene kan koste meg nattesøvnen. Denne gangen skal jeg huske det. God natt!

På arbeidstrening som tilhører

2010-06-09T10:20:00.004+02:00

Er for tiden under arbeids-opptrening, og denne uka har jeg trappet opp med å se på Ođđasat. Mandagens Ođđasat var jo riktig hyggelig nytt, NRK Sámi Radios kommentator mener at jeg vinner fram på meningsmålingene fordi velgerne mener jeg er lettere å forstå enn Egil Olli. Det er jo vel og bra, det eneste som skurrer her at jeg ikke har sagt et kløyva ord i offentligheten på mange måneder. De samiske velgerne har med andre ord veldig god hukommelse. Glad er jeg for det!

Et annet punkt i arbeidstreningen er at jeg forsøker å følge med hva som skjer på Sametingets plenum i Karasjok. Det kan man gjøre via nett, via media (med minst et 1/2 døgns forsinkelse) og via sosiale media. På Facebook er det fint lite nytt fra debatten. På twitter drypper det inn litt innimella, spesielt @siljekarine har vært aktiv.

I min nye rolle som tilhører syns jeg egentlig det er stusselig å høre plenumsdebatten "naken" via nett. Å sitte i salen, å kunne se representantenes ansiktsuttrykk, høre mumlingen til sidemannen, kommentarer i pausen, se de ansattes frustrasjon over politikernes påstander (ikke alle har pokerfjes...), det er dette som gir litt mer liv til en ofte forutsigbar debatt (det meste er jo ferdigforhandlet for en uke siden). Det lille ekstra jeg savner her foran pc'n, håper jeg å kunne få i form av representantenes og tilhørernes kommentarer og fortolkninger på sosiale media.

Min oppfordring til de som tør: gjør Sametingsdebatten litt sprekere på nett! Kanskje vi greier å skape litt nysgjerrighet? Kanskje vi greier å få et par nye tilhørere?

Nå ringer bjella, og vi starter på igjen!

Som toåringer ser det - og sier det!

2010-06-07T11:15:00.002+02:00

Jeg er tenåringsmor og toåringsmor, og det er en stadig kilde til frustrasjon, ny livsinnsikt og mye moro. Småtten snakker mer og mer, og hennes observasjoner gir nye perspektiver på smått og stort.

Våren har kommet, og det har blitt registrert. Det finnes ikke lenger snø i bygda, men inntil noen uker siden kunne vi fortsatt se snø på fjelltoppene lengre borte. Toåringen ser selvfølgelig dette, og tolker det på sin måte: "Muohta lea mannan meahccái!" ( fritt oversatt: snøen er dratt til fjells..) Og det har den jo...

I gangen på barnehagen møter vi en barnehagevenninne. Hun har med seg en barbie-dukke, og viser den fram litt beskjedent. Pappaen ber henne fortelle hva dukka heter, og hun mumler fram noen som høres ut som "livju". Dukka heter Rivgu, viser det seg, og det navnet har hun funnet på helt av seg selv. Veldig passende, for barbie-dukka er vel så langt fra det tradisjonelle samiske skjønnhetsidealet som man kan komme...

I utlandet (syden) er det mange nordmenn, og på ferie i forrige uke ble toåringen hele tiden spurt av hyggelige nordmenn om hva hun het. Vi fikk skjenn av den ene tenåringen for at toåringen ikke kunne norsk, for hun svarte konsekvent alle spørsmål eller tiltaler på denne måten: "Mun lean stuorra nieida!" Jeg syns det vitner om et kommunikasjonsgeni som kan bli gull verdt i framtiden. Få budskapet ditt fram uansett hva journalister spør om! Gjenta det i det uendelige! Skal kanskje teste det ut når jeg snart skal i ilden igjen:

Mun lean stuorra nieida!

Vårtegn - nå også som rosablogger!

2010-05-26T07:31:00.006+02:00

I mitt frivillige (sofakroken) og ufrivillige (Universitetssykehuset i Nord-Norge) isolat de siste månedene, så har jeg blitt storforbruker av ukeblader. Avishylla har jeg konsekvent valgt bort. Jeg har ikke kunnet lese samiske eller nord-norske aviser, fordi jeg har blitt så stressa av det. Hvis det står noe om samepolitikk, så blir jeg stressa fordi jeg ikke har uttalt meg om saken, og hvis det IKKE står noe om samepolitikk, så har jeg blitt like stressa fordi ingen bryr seg eller arbeidet med viktige samiske saker. Catch 22 eller noe sånt. Riksavisene ( de jeg ikke abonnerer på vel og merke...) har kunnet by på siste oppdateringer om flåttens utbredelse og Paradise hotell, og da var veien til ukebladshyllene ganske kort.

Jeg har lest KK, Kamille, Elle, Henne, i Form og Tara. Siden jeg har tenåringer i huset har jeg også lest Det Nye og Costume. Hos søstra mi har jeg lest Se&Hør, og blitt hekta på Jan Thomas sine kjole-terningkast. Hos mamma har jeg lest Familien og Allers. Jeg har til og med kjøpt noen eksemplarer av Alt om håndarbeid, men har heldigvis mistet mønstrene som fulgte med som bilag.

Etter denne månedlange studien syns jeg at jeg har nok empiri til å erklære at våren er kommet. Jeg har lært alt om hvordan foreta vårpussen av hender, føtter, hår og hud, og til og med av verandakassene. Jeg vet alt om hvordan man skal bygge ut den nye vårgarderoben slik at den passer både på kontoret og på bytur etter kontortid. James Oliver har lært meg om friske vårsalater, og alle de nye oppskriftene jeg kunne tenkes å prøve ut eskorteres av kalori- og næringsinnhold. Jeg syns kanskje jeg hadde lest noe av dette før, i et annet ukeblad, eller kanskje et annet år ( Har tross alt 30 år med ukeblader bak meg...), men det var bra å få bekreftet at det fortsatt er viktig i skrubbe og fukte huden før man påfører selvbruningsprodukter. Ikke så mye nytt på den fronten, nei.

Jeg vurderte å skaffe meg noen av vårens nøkkelplagg, men etter to sesonger syns jeg fortsatt at haremsbuksene er stygge og lite flatterende. Jeg må se dem iallfall tre sesonger til før jeg tar dem på meg. Trenchcoaten har jeg i grunnen fra sist gang den var aktuell ( klassiker sier ukebladene, og det er jo faktisk sant...), jeg må bare slanke meg ti kilo, slik at den sitter som den gjorde da.

Jeg dro faktisk på bytur for å kjøpe meg peep-toe sandaler med spenner og kilehæl fra Bianco, og gråbrun neglelakk fra Chanel, men noen andre hadde lest akkurat de anbefalingene, så alt var utsolgt. Jeg går med andre ord våren i møte like fin som i fjor, bare ett år og noen pasienterfaringer rikere. Vel, noe er nytt av året: jeg har hatt god tid til å drive fotpleie, så hvis jeg noen gang får tak i sandalene fra Bianco, så skal jeg jamen vifte med tærne!

Bloggtørken over?

2010-05-20T12:35:00.003+02:00

Etter to måneders bloggtørke har jeg fått en uimotståelig trang til å revitalisere bloggen min. Jeg vet ikke om det var vårsola i Kautokeino, skriveriene om samepolitisk krise eller riktig medisindose, men for første gang på lenge danser fingrene over tastaturet...

Jeg har hatt lite å fortelle om og enda mindre krefter til å gjøre det i en periode. Denne perioden ser jeg nå en foreløpig ende på, og håper å være i virksomhet i løpet av sommeren. Jeg begynner forsiktig med blogg- og twitter-aktivitet, og øker etterhvert på med møtedeltakelse. I dag deltok jeg på et telefonmøte for første gang på 2,5 måneder - og det var kanskje det som ga meg et adrenalinkick til BÅDE å åpne twitter-kontoen min, OG skrive et blogginnlegg?

To måneder er kort tid i et menneskeliv, men lang tid i politikken. Nåvel, i samepolitikken må vi ofte tenke i generasjonsperspektiv, så ting tyder på at det ikke har skjedd en revolusjon mens jeg var indisponert. For sikkerhets skyld skal jeg stikke innom kontoret i neste uke, og bla gjennom avisene. Har jeg egentlig gått glipp av så mye? Kanskje noen kan oppdatere meg på tingenes tilstand?

Hilsen via via på kvinnedagen!

2010-03-08T13:50:00.002+01:00

Jeg har tatt meg en liten blogge time-out av personlige årsaker, men håper å være raskt tilbake som blogger. I mellomtiden tenkte jeg å tipse om bloggen til min "andrekusine" Anne. Hun har skrevet en liten 8.marshilsen til oss alle. Som en påminnelse om at kvinnelivet ikke var helt uten utfordringer i "de gode gamle dager" heller. Det har jeg blogget om tidligere forresten, og det er fortsatt aktuelt... Derfor resirkulerer jeg det som en oppfølging av Annes betraktninger på kvinnedagen.

Ha en god kvinnedag!

Miljø og kalde rumper

2010-03-02T18:46:00.003+01:00

I forrige uke diskuterte Sametinget miljø, energi- og klimapolitikk. Debatten – på Sametinget – men også i andre fora, kretset omkring hvilket ansvar Sametinget og samefolket skal ta på seg, og i hvilken grad vi bare skal sende oppdraget og regningen over til statene og majoritetsbefolkningen.

I mangel av politiske redskaper blir symbolpolitikken veldig viktig, derfor kan vi sametingsrepresentanter gjerne reflektere over egen ressursbruk. Gunn-Britt har hatt det som tema for flere blogginnlegg i forrige uke.

Selv driver jeg med min husstand research i forhold til overgang til pelletsoppvarming hjemme. Dette har vi som målsetning å iverksette fra neste fyringssesong. Jeg prøver også å være energibevisst i forhold til klesvask (er dette skittent eller rent?) oppvask (ny kaffekopp hver gang?) matlaging (er disse restene fremdeles spiselige, eller må de stå i kjøleskapet to dager til før de kan kastes?) og bilkjøring (hvordan samordne henting og bringing av barn med andre ærender). Dessverre blir det ofte slik at jeg ikke velger de miljøvennlige løsningene, fordi de krever for mye tid, tankefokus eller tap av komfort. Det blir enklest å definere alt tøy som ligger på gulvet som skittentøy, og enklere å skrive ut et vedtak på nytt, framfor å prøve å finne papirkopien i en av mange dokumenthauger. Slik er det kanskje også på Sametinget?

Miljøsaken var siste sak på Sametingets plenum i forrige uke. Etter at saken var ferdigdebattert pakket vi sammen sakspapirene våre for denne gang. Noen av oss dro innom hotellet for å få i oss litt mat før hjemreisen. Utenfor hotellet gikk mange biler på tomgang, for at hjemreisen skulle bli mer komfortabel for kalde sametingsrepresentanter. Så langt rakk altså vårt engasjement for miljøet: Kutt gjerne ut sakspapirer på samisk, men la oss slippe å sette oss inn i en kald bil etter møteslutt. Er det sånn at grensen for miljøengasjementet for oss som sametingsrepresentantergår ved en kald rumpe?

Trusler om tvangsekteskap...

2010-02-23T11:32:00.005+01:00

Arbeiderpartiets Helga Pedersen rasler med sablene, og vil at Sámi allaskuvla/Samisk høgskole og Høgskolen i Finnmark skal finne hverandre - og hvis de ikke gjør det frivillig, så vil regjeringen slå dem sammen med tvang. Et rent direktiv, med andre ord, og ikke fra Forskningsministeren eller fra Kunnskapsministeren, men fra nestlederen i Arbeiderpartiet.

Som tidligere ansatt på Samisk høgskole så kjenner jeg godt til høgskolens historie og kamp for selvstendighet når det gjelder muligheten til å bygge akademisk kompetanse som det samiske samfunnet trenger, og som tar utgangspunkt i samisk kultur og tradisjoner. I tillegg har det gjenom 20 år blitt lagt adskillige menneskelige og faglige ressurser i å kunne tilby høyere utdanning på samisk.

Samisk høgskole er mye mer enn en regional høgskole for Finnmark. Samisk høgskole rekrutterer både studenter og fagansatte fra både norsk, finsk, svensk og russisk side. Samisk høgskole har et ansvar for høyere utdanning og forksning på samisk. Samisk høgskole skal i følge Sametingets egne vedtak, og vedtak i Samisk Parlamentarisk råd og på Samekonferansen utvikles til et samisk universitet. Hva er da fordelene ved å bli et underbruk at Høgskolen i Finnmark? Det kan hende det styrker Høgskolen i Finnmark, men det styrker ikke samisk høyere utdanning.

Etableringen og utviklingen av Samisk høgskole har vært et blodslit for mange, men det har vært et meningsfylt arbeid fordi vi har utviklet en egen samisk kunnskapsinstitusjon, der det undervises og forskes på samisk. Samisk høgskole er ennå ikke blitt helt det vi ønsker - et allsamisk universitet - men veien dit går ikke gjennom en tvangssammenslåing med Høgskolen i Finnmark. Det vil bare forsterke de utfordringene høgskolen allerede har med et bredt allsamisk fokus - også språklig.

Jeg håper Sametinget raskt avviser dette forslaget fra Helga Pedersen, slik at vi kan utvikle samisk høyere utdanning i tråd med høgskolens strategier, og de som Sametinget, Samisk Parlamentarisk råd og Samekonferansen har for utvikling av samisk høyere utdanning og forskning.

Er selen vegetarianer?

2010-02-19T10:10:00.004+01:00

Noen ganger er det veldig langt fra forskernes og fagbyråkratenes skrivebord til hverdagen i de samiske primærnæringene. Det opplevde vi denne uka, da reineiere på Saltfjellet, som har mistet over 100 rein denne vinteren på grunn av togpåkjørsler, ble møtt med følgende uttalelser fra Mattilsynet: "Dere har jo ikke beiterett på jernbanelinja." Så da så. Dermed er dette reinens og reineiernes eget problem, som bare kan løses gjennom sanksjoner mot reineierne. Jeg lurer på om ikke Mattilsynet også skal forklare reinen i Finnmark at den ikke har beiterett på riksvei 92 eller 93? Det virker ikke som om den skjønner det helt av seg sjøl...

Et annet eksempel er selbestanden. Lokale fiskere hevder at selen spiser og skremmer fisk, mens noen forskere og fagbyråkrater ikke er enige at dette har konsekvenser for f.eks. laksebestanden. Selen spiser harr og ikke laks, sier de. Hmm... (Her kan jeg tenke meg at mange ihuga laksefiskere spør seg om dette er troverdig - hvem i alle dager spiser harr når det er laks å få?)

Debatten om forvaltningen av selen fortsetter på Stortinget, der Høyre og Sametinget faktisk viser seg å være enige. Her ser man at politikere og "folk flest" slår sine pjalter sammen mot fagarrogansen. Jeg vet ikke hva selen spiser. (Vittige sjeler i Tana har spurt seg om den kanskje handler på Rema?) Men jeg vet at jernbanelinja er lang og at det ikke nytter å si til reinen at den ikke har beiterett der, iallfall ikke når værforhold og rovdyr også er inne i bildet. Derfor konstaterer jeg ikke likhet med Høyre og Sametinget at selen neppe er vegetarianer, men et rovdyr, og at vi trenger en nye rovdyrpolitikk både til lands og til vanns.

Den første grønlender?

2010-02-18T08:54:00.002+01:00

Surfer litt på nettet mens kaffen traktes en morgentime på kontoret. Som vanlig har jeg øynene åpne for alle nyheter med smak av urfolk eller kvinnesak. Og hva finner jeg på Dagbladets sider? Jo, Magasinet opplyser om at de første grønlenderne hverken var inuitter eller indiandere. Hmm...

Min urfolks ryggmargsrefleks er å være kritisk til genforskning. Den samiske paranoiaen begynner med en gang å røre på seg. Hva er målsetningen ved denne forskningen? Er man ute etter å svekke rettighetene til de som faktisk bor på Kalaallit Nunaat i dag? Er dette en konspirasjon for å bevise at noen andre har mer rett til undergrunnsressursene som blir tilgjengelige når innlandsisen trekker seg tilbake på Grønland, eller til de framtidige åpne havområdene rundt Arktis?

Så ser jeg på "bildet" de presenterer av mannen de kaller Inuk (menneske?). Han ser ut som klisjeen av et urfolkseksemplar. Nå er han så gammel at forskere sannsynligvis ville si oss at urfolksstatusen ikke var aktuell på dette tidspunktet, men ikke engang Carl August Fleischer ville giddet å påstå noen annet enn at dette var en ekte "uran". Og uansett: ikke noen forsker eller politiker ville greie å selge inn budskapet om at denne mannen var dansk! Puh! Grønlendernes rettigheter foreløpig trygge!

Men vent nå litt? Jeg leser artikkelen litt nøyere. Og da ser jeg det som avslører dette som en ondsinnet konspirasjon for å undergrave inuitters og samers og alle andre urfolks rettigheter: Nyheten om denne banebrytende forskningen blir presentert på - ja du leser riktig - ZOOLOGISK MUSEUM i København!

Herrefolket avslører seg selv!

OL, oppdrett og sinte natives

2010-02-17T09:59:00.004+01:00

Jeg syns som regel det er for mye sport på TV, og det blir veldig påfallende i forbindelse med store mesterskap, slik som, ja, VINTER-OL! Nordmenns forhold til vintersport syns jeg er antropologisk interessant, spesielt det at jeg selv (en lite entusiastisk skigåer) trodde at langrenn var en verdenssport nesten fram til voksen alder.

Nå ja, med litt god mat så kan jeg lures til tv-skjermen, og i går så vi Norge-Canada spille curling. Jeg tror curling er min favoritt-vintersport (i tillegg til skiskyting)! Her er det mye strategi, finmotorikk samt god gammeldags muskelkraft med i bildet. Uten at du trenger å føle deg andpusten... Norge tapte, men det var en bra kamp, og et øyeblikk vurderte jeg å stå opp kl 04.00 i natt for å se neste kamp. det slo jeg fort fra meg, da jeg skjønte at Norge ikke kommer til å ta noe OL-gull.

Hvorfor ikke? Ryktene sprer seg på Facebook om at sinte native-americans har gannet Norge på grunn av de norske oppdrettsselskapene som truer forholdene for sjøpattedyr og villaks i området. Det toppet seg da kong Harald sa nei til å spise middag med en høvding når han var i Vancouver.

Her er nettsiden Farmed and dangerous, som argumenterer mot åpen lakseoppdrett. Jeg videreformidler den fordi jeg lurer litt på om lakseoppdrettens fortreffelighet er en nasjonal løgn vi er oppvokst med, i likhet med den om at langrenn er en verdenssport. Jeg konstaterer uansett at urfolks ganning har større kraft enn krutt, og at jeg regner Norges gullkamp for over.

Nyttelast og andre husmortips

2010-02-16T15:22:00.003+01:00

Når man har vært en uke ute på tur, så er det mye som venter hjemme. Mye kos, og noe som ikke er så koselig. Bakkemannskapet hjemme har ikke alltid ambisjoner om å ta unna husarbeidet før mor kommer hjem, men er så greie at de sparer mye til meg, slik at jeg skal slippe å føle meg overflødig eller utafor.

Det betyr at det er en del husarbeid som skal gjøres litt sånn plutselig. Det syns jeg i grunnen er hyggelig, da kjenner jeg liksom at jeg virkelig er HJEMME og ikke UTE.

Hvordan angriper man så et hus som trenger litt omsorg og mye vaskevann? Jeg har identifisert to metoder:

1. Rom-for-rom-metoden. Den går ut på at du tar for deg ett og ett rom som du rydder og vasker helt ferdig før du går videre til neste rom, og slik fortsetter du systematisk til du er ferdig eller lei. Det siste skjer som regel først for mitt vedkommende, og derfor kommer jeg sjelden gjennom hele huset. Fordelen med denne metoden er at hvis du konsentrerer deg om status-rom (stua og gangen) der gjester mest sannsynlig oppholder seg, så kan du skape en illusjon av å ha et ryddig hus uten egentlig å ha det...

2. Litt-over-alt-metoden. Denne metoden går ut på å rydde hele huset samtidig, litt her og der mens du vandrer fra rom til rom, til du er ferdig eller lei. (Gjett hva som skjer først?). Dette er min favoritt-metode. Den kan foregå slik at jeg reier senger og lufter på ett rom, mens jeg plukker opp skittentøy, som jeg så bærer ned i vaskerommet, for å sette på en maskin, der jeg tar med tørt tøy opp sammen med middagen fra fryseboksen, tørker av kjøkkenbenken for å sette f.eks. kjøttet til tining der, tørker av salongbordet for å brette klær mens jeg ser på tv. Hver gang jeg forflytter meg fra ett rom til et annet tar jeg med meg "nyttelast" som hører hjemme i det neste rommet. Dette tar tid, og det er vanskelig å se resultater på kort tid, og betry som regel at det ikke er helt ryddig noe sted noen gang, men er hyggelig og nesten ikke kjedelig i det hele tatt...

Begrepet "nyttelast" er forresten lansert av Arne Brundtland, og var visstnok en viktig metode for å holde orden i det Harlem Brundtlandske hjem. Det burde bevise at det er en metode som passer bra for politikere.

Har dere noen andre metoder? Jeg har hørt om litt-hver-dag-metoden og ett-rom-pr-dag-metoden, men ingen av dem passer en livsstil med mye reising...

Ask og svineinfluensa

2010-01-27T10:08:00.004+01:00

Det var en mørk og stormfull natt...

Joda, det ulte rundt vinduene i niende etasje på SAS Radisson Hotel i Tromsø i natt. Jeg måtte ty til sov-i-ro i ørene for å få nattefred. Men Ask var ikke verre i bygatene at dette tapre villmarksmennesket (noble savage i følge polarforskerne) fikk kjempet seg fram til en koselig restaurant i går kveld. Jeg bestemte meg til og med for å leve farlig, og tok snarveien langs brygga, og det gikk helt fint, blåste ikke på sjøen.

Den største konsekvensen av stormen Ask som vederfartes meg, var at tvn på hotellrommet fungerte dårlig, bildet og lyden ble brutt eller frosset flere ganger i minuttet. Jeg besøkte Gunn-Britt på Rica, men der var bildet helt fint, og det samme rapporterte pappa fra Bryggen. (Samesirkuset turnerer igjen...) Konklusjonen er at SAS-hotellet har en usikret parabol som står utsatt til for vinden, og altså er et dårlig valg når man vil se på tv i stormkastene. Heldigvis er jeg urfolk, og kan tilpasse meg klimatiske endringer, og det fins alltid noen annet å gjøre i Tromsø enn å se på tv.

Ask minner meg litt om svineinfluensaen, den levde ikke helt opp til forhåndsomtalen... Jeg ble litt syk med feber og hodepine før jul. I går ble jeg litt våt, luggen blåste seg til høyreskill, og det så litt rart ut. Kanskje jeg bare er flink til å søkre dekning...

Våre egne polarhelter

2010-01-25T15:52:00.006+01:00

Den første som nevnte den norske polarhelten Nansen på Arctic Frontiers i går var faktisk en urfolksrepresentant, nemlig lederen av Raipon. Han fikk øyeblikkelig respons fra polarforskerhold. Norges stolte polarforskningshistorie ble ytterligere markert når UD tok ordet på slutten av dagen. Statssekretær Erik Lahnstein trakk fram Nansens kryssing av Grønlandsisen, men var ikke helt sikker på om Nansen greidde dette helt alene... Vi som er mer enn normalt opptatt av samisk historie vet jo godt at Samuel Balto og Ole Ravna var med Nansen over isen. I grunnen er vi ganske sikre på at de slepte med seg den stakkars dážaen, mens de bannet over hva som egentlig var vitsen med ekspedisjonen?

Nesten samtidig som Nansen ble tema på konferansen leser jeg på nett at forlaget ČálliidLágádus på onsdag vil markere våre egne polarhelter, samene som etter oppfordringer fra amerikanske myndigheter dro til Alaska på slutten av 1800-tallet for å lære inuittene å drive tamreindrift. Før jul utga forlaget en bok som inneholdt brev fra Alaska-farerne, som ble publisert i den samiske avisa Nuorttanáste.

Jeg leste boka i romjula, og det var fornøyelig lesning, ikke minst fordi oldefaren min, Rihtta-Issát, Isaac J. Hætta, var en av dem som oppholdt seg i mange tiår i Alaska. Jeg husker fortellingene jeg hørte som barn om denne oldefaren vår som hadde vært gullgraver i Alaska. Jeg skjønte ikke da hvilken utrolig historie dette var, om de mange familiene som brøt opp fra alt det de kjente, og dro over Atlanteren med alt det de eide, inkludert rein... Noen kom tilbake etter at myndighetene i Alaska gjorde vanskeligere for samer å drive reindrift i Alaska, men mange ble der for alltid, og har etterkommere som fortsatt oppfatter seg som samer, og holder kontakten med sine slektninger i Sápmi.

En annen av Alaska-farerne var faktisk Samuel Balto, vår egen polarhelt!

Stikkord: dialog!

2010-01-25T14:06:00.004+01:00

I år som i fjor deltar jeg på Arctic Frontiers, en internasjonal konferanse om nordområdene som arrangeres årlig i Tromsø. Begynner å bli sånn passe kjent med opplegget, og noterer meg endringene fra år til år. Spesielt av året er at de aller fleste innlederne føler behov for å vektlegge behovet for dialog med urfolk. Før lunsj ble jeg riktig oppløftet av innledningene til USAs ambassadør og statssekretæren fra Russland. Nå har også EUs ambassadør med erklært EUs uttrykkelige vilje til å være i dialog med urfolk og urfolkssamfunn, og spesielt europeiske urfolk.

Så ble jeg litt svett. I denne salen registrerer jeg sånn omtrent fem koftekledde blant mange grådresser. Jeg vet at det er minst like mange samer uten kofte, så da er vi kanskje opp i ti blant flere hundre. Hmm... Hvordan skal vi rekke over alle de som vil drive dialog med oss? Vet at det finnes urfolk også utenfor denne salen, men her er det veldig tydelig at urfolk som regel også innebærer en minoritetssituasjon... Vår egen kapasitet - og kompetanse på f.eks. energipolitikk kommer til å være den største begrensingen på muligheten til å influere på de beslutningene som vil ha konsekvenser for vår framtid. Hjelp!

Da ble det nesten litt befriende at Kinas ambassadør hittil har vært den eneste som ikke har understreket betydningen av dialog med urfolk... Kina trenger vi altså ikke stresse med. Puh! Det er kanskje litt bekymringsverdig at han virket helt uforstående når det ble stilt spørsmål om hvordan Kina med sin ønskede observatørstatus i Arktisk råd vil "contribute to the cooperation with Indigenous Peoples". Det kunne kanskje virke som om begrepet "Indigenous Peoples" var helt ukjent for ham.

På den måten var det rene ord for pengene fra Kina. Den samiske paranoiaen sier meg nemlig at talene vi i dag har hørt fra flere stater om viktigheten av dialog med urfolk bærer preg av festtaler og ikke er forankret i virkeligheten. Med Kina vet vi i det minste hva vi får. Dialog er det ikke....

Sår i naturen eller kulturlandskap?

2010-01-25T09:27:00.004+01:00

Regjeringen har endelig motet seg opp til å ta fatt i den ene politiske saken i Nord-Norge som skaper sterkere følelser enn samiske rettigheter, nemlig de varslede endringene i Motorferdselsloven. Statssekretær Heidi Sørensen er riktig tapper der hun på vegne at sitt parti SV fronter det mange nordpå oppfatter som urbane og romantiske tanker om natur og naturbruk.

Mine aktiviteter utenfor stueveggene begrenser seg til litt bærplukking, noen fisketurer, og kaffebål med ungene. Jeg har ikke bruk for noen ATV til dette. Men jeg mener at den tradisjonelle naturbruken som er en del av husholdsøkonomien for veldig mange av oss som bor nordpå må kunne innebære moderne hjelpemidler, som motorkjøretøyer. Noe annet ville være bakstreversk og virkelighetsfjernt. Jeg er på ingen måte for fri motorferdsel, men det må vel kunne finnes fornuftige løsninger?

Er det slik at spor etter menneskers bruk av naturen alltid er sår i naturen? Kan ikke sporene etter mennesker bruk være vakre og nyttige? En sti eller ett kjørespor, slik dette bildet NRK Sámi Radio bruker? En gamme, en bålplass eller spor etter hogst? Slike spor forteller noen om at det bor folk her, og at de ferdes ute og bruker sine omgivelser, ikke bare observerer dem. Det er ikke bare naturlandskapet som er vakkert, men også kulturlandskapet.

Å se lyset...

2010-01-22T10:03:00.003+01:00

Har hatt en veldig myk start på dagen. Julegaven fra familien var en vekke-lampe, og jeg blir bare mer og mer glad for den. Den vekker meg vet at lyset skrur seg på langsomt, og blir gradvis sterkere fram til det tidspunktet jeg har satt vekkerklokka på. Og da, hvis jeg ikke allerede har våknet av lyset, vekkes jeg forsiktig av mildt fuglekvitter... Jeg åpner øynene og det er lyst i rommet - men ikke noe sterkt ubehagelig lys - for øynene har allerede vent seg langsomt til lyset. Morning has broken. Genialt!

Og dagen fortsetter: mens jeg ordner til frokost trekker jeg fra alle gardinene for å se morgenrøden på bakkene på den andre siden av elva. Når jeg kjører minsten i barnehagen er det allerede nesten lyst, og når jeg kjører til kontoret blir soloppgangen speilet i vinduene på alle husene på vestsiden av veien.

Ved lunsjtider tar jeg en tur hjem for å se til husets pasient som jeg har smittet med halsbetennelse, og da er dagslyset klart og sterkt. Ved to-kaffen skumrer det litt, og når ungen hentes i barnehagen er det blitt kveld igjen. Men om noen uker vil det fortsatt være dag når jeg kommer hjem fra jobb.

Godt å si farvel til mørketida.

Monstertorsken - ikke kattemat med konspirasjonsmat

2010-01-14T09:17:00.008+01:00

I høst fikk vi se bilder på NRKs nettsider av deformerte torsk fanget i Lyngenfjorden Nord-Troms. Det førte til ny fart i debatten om torskoppdrett i området, og konsekvensen for den lokale torskestammen. Flere erfarne fiskere hevdet at dette var "kongetorsk", og et ikke uvanlig fenomen - i gamle dager ble det regnet som lykkebringende å få en kongetorsk. Andre mente at omfanget var mye større og deformeringene annerledes og "styggere" enn kongetorsken brukte være.

Jeg syns bildene av fisken var uappetittelige, og ikke akkurat salgsfremmende for fiskeribransjen. I dag melder NRK Sámi Radio at ikke engang katta vil spise monstertorsken...

Det jeg stusser mest ved i denne saken er likevel håndteringen fra Fiskeridirektoratet . I følge http://www.sagat.no/ så er det fortsatt uklart om de vil offentliggjøre reslutatene av DNA-tester gjort på monstertorsken. " Det er ingen automatikk i at resultatene blir offentliggjort". Hva i svarte er dette for noe tull? Praktiserer de ikke offentlighetsloven i Fiskeridirektoratet? Hva i alle dager er det som kan forsvare at resultatene av disse testene ikke offentliggjøres? Det vil bare skape enda mere usikkerhet over konsekvensene av oppdrettsvirksomhet i fjordene våre. Det vil framstå som en dekkoperasjon, som om fiskerimyndighetene har noe å skjule.

Det er i alles interesse at det vi kan få vite om monstertorsken blir tilgjengelig for alle, også oppdrettsnæringen. Jeg kan ikke fatte å begripe at ikke Fiskeridirektoratet bare sier det slik: Jo, resultatene av DNA-testene skal selvfølgelig offentliggjøres så snart de er klare! Hva har de å skjule? Dette er bare mat til en masse konspirasjonesteorier, og med en fiskeriminister i hardt vær på grunn av sine interesser i oppdrettsnæringen, så burde noen passe seg litt...

Drømmehagen og Frp

2010-01-13T10:38:00.004+01:00

Kanskje toåringen min blir en Frp-er? Hun er iallfall svært misfornøyd over at Drømmehagen ikke lenger er en del av NRK Supers ettermiddagstilbud. Flere ganger har hun stått foran tven, og forlangt "Eará tv! Eará tv!" Hadde det vært valg i morgen, og hun hadde hatt stemmerett, så hadde det ikke vært tvil om hvor hun sendte sin stemme. Mor er litt lettet over at to-åringer ikke har stemmerett, og ganske begrenset konsentrasjonsspenn, men stusser over at partiet mot statlig intervensjon enda en gang ønsker å sette NRKs programtilbud på Stortingets dagsorden. (Husker ikke helt hvilket program det dreide seg om sist, men dette har skjedd før!)

Jeg har blogget om Drømmehagen tidligere, og syns det er et utmerket program hvis man ønsker å gjøre ungene til tv-slaver så tidlig som mulig. (Og tro meg - det er øyeblikk i en mors liv da dette er et SVÆRT sterkt ønske! "Se litt på tv, gullet, og la mamma sove litt til...") Nå tror jeg det finnes et liv etter Drømmehagen også, så jeg har ikke hevet meg på noen form for aksjonisme i denne saken. (Må vel innrømme at jeg har deltatt på noen nettavstemninger da.)

Syns ofte det er provoserende når politikere er så inkonsekvente som Frp er i denne saken. En slik styring av NRK kan da ikke være liberalistisk politikk? Men NRK-systemet er vel ikke liberalistisk politkk, det heller? Denne gangen ble jeg ikke særlig provosert, syns denne saken ble nesten litt festlig. Både jeg og toåringen min føler oss litt som "folk flest" i dag...

Nyttårsforsetter - i år igjen!

2010-01-12T11:32:00.003+01:00

Jeg startet det nye året med et langt sofaopphold med streptokokkene mine. I feberørska syns jeg nyhets-og debattprogrammene fokuserte litt vel mye på samfunnets kostnader ved sykefravær, så jeg måtte ty til søppel-tv i stedet. Det ble rett og slett ubehagelig "close to home", på toppen av sykdommen følte jeg meg ubrukelig som arbeidstaker og samfunnsborger. Derfor oppdaterte jeg meg på The Hills og The City i stedet - akkurat i tide for at den nye sesongen begynte. I tillegg har jeg utviklet en skummel fascinasjon for Judge Judy... Ha! Det hadde vi trengt i Sápmi! En streng áhkku med makt til å dømme! Privat skittentøyvask på tv, med en streng áhkku som sier akkurat det jeg tenker: "You're lying!" "You are an idiot!" "I don't believe you!" det er nesten som å se på Nanny 911 - man føler seg veldig vellykket i kontrast...

Men nyttårsforsettene, i tillegg til de vanlige som å spise sunnere og trimme mer (klassiker), er å avvenne meg fra søple-tv, gradvis nedtrapping med samtidig opptrapping av nyhetssendinger og debattprogrammer - (hjelp - mere sykelønnsordning!).

Det største nyttårsforsettet er at jeg skal lære finsk! I morgen begynner jeg på begynnerkurs i finsk (fortsatt ledige plasser, ta kontakt med sol@nsr.no).

Med et finsk etternavn, og forfedre fra finsk side av grensen er det mange som tar det som en selvfølge at jeg kan finsk. men jeg kan pinlig lite finsk - det jeg kan deduserer jeg ut fra samisk. Min bestefar var trespråklig, men de kunnskapene har gått tapt generasjon for generasjon med mangel på vedlikehold. Selv valgte jeg tysk på ungdomsskolen og i videregående skole - jeg skulle jo ut i verden! (det har blitt med en tur med Kielferga og noen tyske drikkeviser). Jeg har måttet innse at finsk er mer brukandes i mitt liv...

Hvorfor det? Kommunikasjon med slektninger, venner og samepolitikere på finsk side ville bli mye lettere med større finskkunnskaper. Finland er vårt nærmeste ferieland - det blir noen ski- og badeturer til Levi i løpet av året. jeg vil gjerne kunne lese menyer og avisoverskrifter på finsk - skjønne litt mer av det som skjer i samfunnet man besøker. Jeg opplever ofte når jeg driver politisk research om samiske forhold på finsk side, at jeg plutselig er på en finskspråklig hjemmeside, og ikke greier å navigere videre...

Og sist men ikke minst: jeg har en del venner og slektninger på Facebook som ofte skriver statusoppdateringer på finsk - og jeg er rett og slett nysgjerrig av natur... Hva er det de styrer med? Hva går jeg glipp av? man skal ikke undervurdere nysgjerrigheten som en drivkraft for å lære!

Godt nytt år!

Stikker fingeren i jorda...

2009-12-17T14:42:00.002+01:00

Eller hadde kanskje gjort det hadde det ikke vært for tela...

I dag blogger jeg fra kommunestyremøte, som jeg møter på som siste vara for SáB /SfP(Samefolkets parti). Kanskje får jeg påtale hos ordføreren for å være aktiv på sosiale media under møtet - har hørt om noe sånt fra kommunestyret i Alta... Syns det er både nyttig og relevant å bruke sosiale media i politikken, noen ganger iallfall.

Har iallefall fått masse bloggeinspirasjon i løpet av møtet så langt. Kommunepolitikken er så mye mer "hands-on" enn det vi gjør på Sametinget. Møtet i dag dreier seg om hva vi skal betale i vannavgift, om det er rimelig at enslige i eneboliger betaler like mye som familier i enebolig f.eks. Møtet i dag dreier seg om vi skal prioritere varme skolebygg eller oppvarmet kunstgressbane. Det dreier seg om skjenkebevilgninger og alkoholpolitikk. Brennbare saker!

På Sametinget har vi ofte sterke meninger om det tilbudet kommunene skal gi til samiske innbyggere og brukere. Dette er sjelden diskusjonstema på kommunestyremøte i Kautokeino, hvor alle tilbud i prinsippet skal være samiske tilbud... I mange andre kommuner der det bor samer, er samene i mindretall. Hvor sannsynlig er det da at de samiske brukernes behov blir prioritert i stramme kommunebudsjetter? Veien til dette går gjennom rettigheter, rettsliggjøring, lovfesting...

Uansett: vi behandler nå kommunebudsjettet for 2010, og økonomiplanen 2010-2013. Noen vanskelige prioriteringer blir gjort. Nå blir heldigvis renovering av skolebyggene prioritert framfor andre gode formål. Vi stikker med andre ord fingeren i jorda - eller prøver i hvertfall...

Julegaver ankommet

2009-12-11T13:01:00.003+01:00

Hit til NSR-kontoret iallfall. Nå har vi enda en kasse stående mitt i møterommet/kafferommet vårt! Det er julegavene til våre tillitsvalgte, som vi håper å få avgårde med posten tidlig i neste uke. Da setter jeg og Thomas oss ned med tape og papir. Hvis Thomas får viljen sin så dropper vi gavepapiret av miljøhensyn...

Jeg håper NSRs lokallagsledere, sametingsrepresentanter, landsstyre og andre tillitsvalgte setter pris på gaven... Det blir vanskelig å la være å tenke på NSR når man bruker den. Bilde kommer etterhvert, men jeg vil ikke røpe det før julaften.

På hjemmebane går det som vanlig trått med julegavehandelen. Jeg er et ekte skippertaksmenneske, men har begynt i det små. Til helga må det skje, slik at fjerde søndag i advent bare blir kos, ikke stress. Ordentlig juleidyll skal det bli, med ryddig hus og tente lys.

Tror jeg, tralala!

Livet er ikke så greitt i Hollywood heller...

2009-12-08T09:29:00.005+01:00

Etter noen uker med inspirasjonstørke her på bloggen, så kom jammen inspirasjonen som sendt fra - ja, ikke himmelen, men Hollywood! Tabloidene oversvømmes av saftig stoff fra "over there", og til og med skandalene er større og mer glamorøse enn hva vi får til her til lands...

En gang i høst kjente jeg at jeg greide å irritere meg en smule over Hollywood-fruen Anna Anka, og hennes råd til sine medsøstre om hvordan ekteskapet skulle bevares. Den feministiske angrepsvinkelen var jo ganske fristende, men det var jo mange andre perspektiver man kunne fyre irritasjonen med, også. Hvilken relevans hadde hennes liv på solsiden, med swimming-pool og praktikanter for en som meg? Hvorfor prakket hun og media på meg disse rådene om hvordan jeg skulle holde på min mann? Hva med konenes lykke og tilfredstillelse i ekteskapet?

Nå er det pay-back-time! Til morrakaffen i dag koser jeg meg med saftige utdrag fra hjemmelivet hos familien Anka. Idyllen er visst ikke helt perfekt likevel, til tross for daglige blow-jobs eller hva det nå var. De tradisjonelle verdiene som fru Anka forfektet innbefatter også husbråk, mannemishandling og politibesøk. Og pre-nuptials, som vi alle vet hva er helt fra L.A. Law var på NRK på 80-tallet.

Jeg sitter her vinterblek, og drømmer om en extreme make-over i Hollywood-miljøet, om bukplastikk, fettsuging og brystløft. Spray-tan og high-lights.

Eller kanskje ikke? Livet er visst ikke så greitt i Hollywood, heller...

Teaterbygg til Beaivváš

2009-11-11T10:40:00.003+01:00

I går presenterte Beaivváš Sámi Nášunálteahter prosjektskissen for det nye teaterbygget, i samarbeid med Kautokeino kommune og Centrum Eiendom AS. Arkitekten er Jappe Nielsen. Sjekk ut sidene til GLR, nærradioen i Kautokeino for en titt på planene og bilder fra presentasjonen.

Et spennende bygg med rom for mange kulturopplevelser, og en flott base for turneteateret Beaivváš. Og hvis ting utvikler seg i riktig retning kan det kanskje bli et senter for kommunikasjon også! Tenk deg å kunne se en Beaivváš-premiere på pcen der hvor du er, eller oppleve en opera-forestilling i Milano i teaterbyggets nye storsal.

Jeg tenker på å gå langs en fakkelbelyst sti en høstkveld om en tre års tid, gjennom skogen opp til teaterbygget, på tur til åpningsforestillingen! Kanskje det blir en kavalkade over Beaivváš tidligere oppsetninger - eller kanskje det blir ny samisk dramatikk? Gleder meg uansett!

Alternative karrierer

2009-10-27T10:00:00.004+01:00

Jeg registrerer stor debatt om Bjarne-Håkon Hanssens direkterute fra toppen i norsk politikk, og rett inn i kommunikasjonsbransjens varme favn. Denne overgangen har så store etiske slagsider at jeg ikke gidder å argumentere mot det en gang. Han burde vite bedre. Men dette har da skjedd før?

Nå hender det jo - spesielt i det siste - at jeg får spørsmål om hva jeg skal gjøre nå? Slike spørsmål kommer gjerne fra mennesker som ikke helt forstår hvor spennende livet som opposisjonpolitiker kan være... Ikke alltid like spennende som livet som posisjonspolitiker, riktignok. Men det har sine sider! Uansett: alle folkevalgte har et ansvar overfor sine egne velgere, og overfor det organet de deltar i. Uavhengig av hvor de sitter ved bordet.

Tanken har likevel slått meg: hva kunne jeg eventuelt bruke mine erfaringer til? Ingen kommunikasjonsbyråer har forsøkt å rekruttere meg - ennå jeg syns jeg har opplevd mange mediestormer! Det kan jo kanskje tyde på at samepolitikken sees på som smal - og at en samepolitikers erfaringer ikke er relevante? Eller at en samepolitiker ikke opparbeider seg det attraktive nettverket en rikspolitiker får? Og det er sikkert riktig. Det finnes foreløpig ikke noe samisk kommunikasjonsbyrå der erfaringene mine ville være relevante, og nettverket mitt brennaktuelt. Kanskje jeg må starte et selv?

Keski Communication? Guovdageainnu Gulahallan? Sámi Public Relations? Det kunne kanskje vært noe? Kanskje jeg kunne fått etableringsstipend fra Sametinget, til og med. Jeg kjenner jo folk og systemet... Men hvem skulle kjøpt tjenestene mine? Samepolitikere? Selskaper som vil lobbe Sametinget?

Kanskje ikke helt det store markedet, nei. Jeg får bli i denne bransjen noen år til, tenker jeg! Til tross for at jeg stadig får konstruktive karriereråd fra norske politikere. Hvis det er flere som har karrieretips til politikere det ikke er bruk for, så tar jeg i mot dem med (ganske) behersket interesse...

Reiseregninger som renselse

2009-10-26T13:25:00.004+01:00

Det er tid for den store opprydningen i lommebok og vesker: hvor er alle kvitteringene fra reisene de siste (10) ukene? Det første tegnet på at jeg ligger på etterskudd med reiseregnskapet, er at lommeboka er så stappfull av kvitteringer at den ikke lar seg lukke. Det andre tegnet er at bankkontoen begynner å si i fra. Når far i huset begynner å stille ubehagelige spørsmål er det på tide å trø til. Det er nemlig som regel han som fyller tanken på bilen - og innimellom så demrer det for han at det er en temmelig ugunstig løsning. Han har utgiftene. Jeg har inntektene. Hvis de kommer da, det er jo avhengig av disse reiseregningene.

I dag har jeg gjort en virkelig innsats, og brukt noen gode timer på å rekonstruere valgkampturneen og det som fulgte etterpå. Jeg er kvitt alle kvitteringer, men som vanlig var det jo ikke til å unngå at noen kvitteringer ikke lar seg lokalisere. Da er det min filosofi at det er bedre å å refundert noe enn ingenting, så regningene blir levert.

Nå sitter jeg igjen som om jeg har gjennomgått en renselse... Rett og slett en zen-opplevelse av sjelelig ro og kontroll over tilværelsen. Det kan anbefales som alternativ til aromaterapi eller detox. Jeg er sikker på at jeg ser yngre og mer uthvilt ut. Veska og lommeboka er lettere. Skuldrene har falt tilbake og kolsetrolet har garantert senket seg. Jeg ser resultatet foran meg som en liten bunke grønne skjemaer, som skal ekspederes til ulike adressater i nabolaget. Og snart, om noe få uker, kan jeg kanskje til og med fylle tanken selv!

Sjølaksen inn under Sametinget?

2009-10-07T13:50:00.004+02:00

Dette foreslår sjølaksefiskere i Øst-Finnmark etter forgjeves å ha arbeidet for å få gehør hos dem som forvalter sjølaksefisket i dag, Direktoratet for Naturforvaltning. Det kan virke som om DN lenge har prøvd å desimere det tradisjonelle sjølaksefisket som har vært en viktig del av ressursgrunnlaget for sjøsamene gjennom historien. Bl.a. har man foreslått en konsesjonsordning for å begrense og regulere fisket.

Jeg er glad for at sjølaksefiskerne ser Sametinget som en alliert, men er svært bekymret for framtiden til sjølaksefisket - spesielt når vi hører at storebror Russland ønsker stans i all sjølaksefiske. Hva blir igjen av forsvaret for denne kombinasjonsnæringen, når utgangspunktet for norsk fiskeripolitikk nå har blitt at det ikke finnes særskilte rettigheter for sjøsamer og andre kystbeboere? Hvordan skal Norge da makte å forsvare dette fisket?

Kanskje man egentlig ikke har noe ønske om det...

Om å stole på offisiell informasjon

2009-09-21T10:24:00.004+02:00

Vel, vel... Valgdeltakelsen i Ávjovárri valgkrets var visst ikke 89,9% likevel. Akkurat nå er jeg litt flau over at jeg trodde det. De første beskjedene om valgdeltakelsen i Kautokeino var nemlig på 81,1%. Hvis summen av alle tre kommuner da skulle blitt 89,9, så skulle det vært nærmere 100% valgdeltakelse i Karasjok og Porsanger for å få summen til å bli 89,9%. Kanskje litt usannsynlig? Så viser det seg at kommunene hadde rapportert inn noen hundre flere stemmer enn dem som faktisk ble avgitt, og at tallene på KRD sine offisielle valgsider derfor var helt hinsides...

Når denne feilrapporteringen fikk konsekvensen at Samefolkets parti mistet sitt mandat i Ávjovárri til Høyre, så ble jeg litt usikker på om man i det hele tatt skal feste så stor lit til de offisielle tallene. Hva hvis også andre kommuner har rapportert litt sånn i hytt og pine? Både i Gáisi og Sør-Norge er sistemandatet avgjort av henholdsvis åtte og ti stemmer, og det skal ikke mye feilrapportering til før dette endrer seg.

I tillegg vet vi at velgerne hadde anledning til å endre rekkefølgen på listekandidatene. I Kautokeino har vi stor tradisjon for å bruke slike muligheter - opptelling av kommunestyrevalget er ingen liten utfordring... Ingen kandidater er foreløpig kåret, det skal gjøres av Sametinget en gang etter at de har fått inn (de korrekte og kontrolltellede) tallene fra kommunene. Derfor sitter jeg med den ugne følelsen av at den nye valgordningen ikke helt har svart til forventningene om et raskt valgresultat...

Sofapartiet i motgang og medgang

2009-09-17T14:55:00.005+02:00

Noen dager etter valget begynner livet å vende tilbake til det normale. Søvnunderskuddet er nesten banket ned, og det er liksom ingen som stresser med å diskutere politiske saker ennå. Vi diskuterer valgresultatet. Og for dem som ikke er drittleie ennå så har jeg noen betraktninger - om valgdeltakelsen i min valgkrets Ávjovárri.

Sofapartiet må se seg grundig slått - Ávjovárri hadde en deltakelse til Sametingsvalget på nesten 90%! Snakker om engasjement! Alle partier må ha mobilisert godt, og mange tidligere hjemmesittere må ha reist seg fra sofaen. Om jeg ikke er strålende fornøyd med våre egne resultater, så er jeg stolt over engasjementet i valgkretsen - velgerne bryr seg om Sametinget og sametingsvalget. Noen i den grad at de vil legge ned Sametinget, riktignok...

Men til stortingsvalget slo sofapartiet knock-out på de andre partiene. I følge Altaposten hadde Kautokeino, min hjemkommune, en valgdeltakelse på bare 59%... For en kontrast. Det betyr at mange av dem som møtte opp i stemmelokalene for å stemme, valgte bort stortingsvalget. Et aktivt valg - det var ikke bare det at de "ikke ble" å stemme. Hvorfor?

Når Sametinget opplever lav valgdeltakelse, så blir Sametinget utsatt for kritikk. Det blir snakket om tillitskrise, liten representativitet, informasjonssvikt, at partiene ikke greier å engasjere, at det der vanskelig å se forskjell på partiene. Lurer på om det er noen politiske kommentatorer som drister seg til å si at det norske demokratiet er inne i en tillitskrise i Kautokeino? At Stortinget oppleves som fjernt fra folket? At Stortinget ikke bryr seg om Kautokeino? At stortingspartiene snakker om saker som ikke engasjerer oss? Tør vedde på at ingen sier noe sånt, tvert i mot. Det er nok velgerne i Kautokeino det er noe galt med...

For min egen del syns jeg det var veldig vanskelig å avgi min stemme til stortingsvalget. Jeg syns ikke at noen av partiene hadde noen overbevisende politikk på samiske saker, som er veldig viktige for meg. Og ellers er jo partiene ganske like etter pensjonsforlik, rovdyrforlik, klimaforlik og så videre. Ja, jeg er opptatt av barnehagedekning, skoletilbud, helsetilbud, men det jeg brenner for er jo det samiske barnehagetilbudet, det samiske skoletilbudet, helsetilbudet til samer. Og det er jo ikke akkurat i fokus hos noen av partiene. Og når det samepolitiske alternativet ikke greide å stille liste, så ble jeg litt hjemløs.

Jeg stemte ikke på sofapartiet, men syns ikke det er så vanskelig å skjønne at noen gjorde det. Stortingspartiene har ikke brydd seg så mye med Kautokeino, og det er tydeligvis gjensidig. Vi får håpe på større valgdeltakelse neste stortingsvalg, hvis vi alle skjerper oss...

Bekjennelser i høstmørket

2009-09-09T20:25:00.003+02:00

Ikke mange dager igjen til valget nå. På søndag kl 15.00 åpner stemmelokalene her i Kautokeino, og da går jeg over fra valgkampmodus til valgfunksjonær. Jeg skal sitte og ta i mot stemmer, og se til at alt går riktig for seg under Stortings- og sametingsvalget her i bygda. Og, en gang natt til tirsdag vil vi ha fått stemmetallene i Ávjovárre valgkrets. Sannhetens time. Eller noe sånt.

Valgkampen har hatt noen uforventede forløp. Jeg hørte på Katri Sombys morgenkåseri på NRK Sámi Radio i morges. Hun delte ut prisen for valgkampens mest debatterte sak: Catwalken som tenderte til catfight. Hvis all PR er god PR skulle jeg ligge godt an, men jeg er jammen ikke sikker på at det er tilfellet. Derfor må jeg bekjenne hva jeg egentlig gjorde mens den beryktede debatten jeg ikke var invitert på en gang foregikk på Samisk Hus i Oslo. Ikke fest. Ikke moteshow.

Jeg lagde middag til mann og barn. Jeg dro fra Oslo tidlig lørdags morgen for å tilbringe lørdag kveld og søndag sammen med familien. Så mens noen samepolitikere (ingen presidentkandidater) debatterte bypolitikk, så sto jeg hjemme på kjøkkenet og lagde mat som var så begivenhetsløs at jeg ikke husker hva det var en gang. Uansvarlig og useriøs som jeg er... Lite glamorøst spør du meg.

Har jeg flere bekjennelser på lager? Tja... Har lagt meg til en dårlig vane: kaffelatte og sjokoladebolle på Statoil når jeg skal på en lang biltur - og dem har det vært mange av i høst... Det er selvfølgelig en av grunnene til at modellkarrieren ble heller kortvarig.

Ellers kan jeg avsløre at jeg er temmelig mett på valgdebatter, og svitsjer over til FEM hver gang Jens, Erna eller Siv dukker opp på skjermen. Når jeg blir lei av interiørprogrammer så følger jeg med på National Geographys serie om 2. verdenskrig. Vi kan aldri lære for mye om 2. verdenskrig. Problemet er at skulkingen av valgdebatter har gjort at jeg fortsatt ikke vet hva jeg skal stemme til Stortingsvalget.

Kanskje noen vil gi meg noen råd om dette? Hva bør en 40-årig trebarns-mamma over middels intressert i samepolitikk stemme til Stortingsvalget i Finnmark?

Kvotekjøp eller gratiskvoter?

2009-09-03T19:36:00.003+02:00

Stusset litt i dag da visepresident Balto gikk ut med brask og bram og lovte millioner i tilskudd til kvotekjøp for fjordfiskere. Dette går på tvers av det som Smith-utvalget har foreslått: nemlig at fjordfiskere skal ha rett til kvote - og at de ikke skal være omsettelige. Sametinget - også Ap - har støttet Smith-utvalget forslag. Hvis Smith-utvalgets forslag blir virkelighet, så kan Sametinget bruke disse midlene på helt andre formål. Spørsmålet blir: hva vet Balto om framtiden for Smith-utvalgets forslag, siden hun kommer med dette utspillet? Er det tilfelle at Ap har begravet disse forslagene så dypt at de aldri vil dukke opp igjen, og prøver Balto seg på en avledningsmanøver? Lanserer hun plan B fordi plan A er lagt død?

Det blir enda underligere når vi tenker tilbake på behandlingen av Sametingets budsjett 2009 i novenber i fjor. Da sto NSR m. flere bak et forslag om å sette av en avgrenset sum til kvotekjøp, som en avhjelping mens vi venter på finnmarksfiskeloven. Men dette stemte Ap på Sametinget i mot. Hva har skjedd internt i Ap i mellomtiden med denne saken som er så viktig for bosetningen langs kysten og sjøsamisk framtid? Jeg er ikke optimistisk etter signalene vi har fått fra Kyst- og fiskeriminister Helga Pedersen, og blir enda mer skeptisk etter Baltos forsøk på avledningsmanøver!

Sametingsåpning på svensk side

2009-08-28T11:08:00.006+02:00

Denne uka ble det nye svenske Sametinget "invigdt" i Kiruna. Tre ting som er verdt å merke seg ved denne innvigningen (ikke sortert etter viktighet):

1. Kronprinsesse Victoria overvar åpningen, ikledt sørsamekofte. Jeg tror det har stor symbolverdi, og håper at det er blitt bredt kringkastet i Sverige. Jeg velger å tolke det som en støtteerklæring til sørsamene for deres strev med å opprettholde sin kultur. På svensk side er det spesielt tøft på grunn av alle rettssakene grunneiere har anlagt mot sørsamiske reineiere. Vet ikke hvor engasjert kronprinsessen er, men her er det jo lov å legge godviljen til...

2. Det nye svenske Sametinget består av 15 kvinner og 16 menn, så nær en 50% kjønnsfordeling som vi kan komme. Dette lover bra, og jeg syns det er spesielt artig siden jeg har deltatt i et mobiliseringsarbeid, som innleder på "tjeihelgen" det svenske Sametinget arrangerte i fjor høst.

3. Krøll med konstitueringen. Det svenske Sametingets møteordning tar tydeligvis ikke høyde for den parlamentariske situasjonen. Da jeg var på nettet onsdag ettermiddag, var Guovssonástis Per-Mikael Utsi valgt som styreleder (president). I går var jeg ikke online, men i dag ser jeg at Min Geaidnus Sara Larsson er styreleder. Rakk ikke engang å gratulere Per-Mikael...

Jaja, syns det er flott at de kvinnelige politikerne på svensk side endelig skal synes! Så gratulerer, Sara!!

Debatt-blues

2009-08-18T21:54:00.004+02:00

Etter en nok en lang valgkampdag satte jeg meg ned foran tvn for å se på - ja hva tror dere - en valgkampsending! Denne gangen var varianten mediekommentatorer som kommenterer medias iscenesetting av politikere. Det er vel bare sånne som jeg som er passe interesserte i sånt stoff, jeg hørte bare etter med et halvt øre. Poenget var: I Norge få ikke politikere briljere og resonnere slik som Obama får - (og det forklarer vel hvorfor vi ikke har noen Obama?). Men løsningen ble også presentert: hvis du er frustrert over ikke å få sagt det du skulle i en debatt - blogg om det!

Som sagt så gjort: i dag møtte jeg Per Sandberg (FrP) på Dagsnytt 18 på NRK p2 til debatt om deres samepolitikk. Under introen innrømmet programlederen hvor lite hun kunne om saken - i hvilke andre saker skjer dette? Under utannonseringen siterte hun ukritisk fra FrPs program uten å åpne for kommentarer på det. Hun ble et sannhetsvitne for FrP.

Det jeg ville sagt om jeg hadde fått kommentert sitatet fra FrPs program var følgende:

- Ja, FrP presenterer i programmet sitt noen floskler om at samisk språk og kultur skal leve. Men det skal ikke koste noe. Det viser deres forslag til statsbudsjett i 2009, i 2008 og tidligere år, der de bl.a. vil kutte støtten til samiske barnehager, til samisk i grunnopplæringen og til samiske aviser. Det er FrPs politikk i praksis. Strupetak på samisk språk. La dere ikke lure!

Så det så. Der fikk jeg det ut. Lurer på om det funker. Og om noen som hørte Dagsnytt 18 leser det.

Hardt arbeid gjenstår fortsatt!

2009-08-17T15:07:00.004+02:00

På mange måter har jeg valgt minste motstands vei som samemamma. Jeg oppdrar ungene mine i en bygd der samisk fortsatt er hverdagsspråket, og der jeg slipper å stå på barrikadene for et samisk skoletilbud. Ikke det at jeg alltid har vært fornøyd med barnehage- eller skoletilbudet, men jeg slipper iallfall å argumentere for at samisk språk er viktig.

Dette gjelder ikke flertallet av samiske foreldre. Saken om samiskklassen i Alta er ett eksempel på at samiske foreldre må være over gjennomsnittet engasjerte, motiverte og kapable for å sikre barnas rett til opplæring i og på samisk. De må selv ha et genuint ønske om samiskopplæring for sine barn, de må være bedre informert enn skoleledelse og kommune om barnas rettigheter, og de må ofte selv rekruttere lærere.

Jeg spør meg om hvor mange samiske barn som ikke får et tilbud fordi foreldrene ikke makter å stange hodet mot skolebyråkratiet, eller fordi foreldrene ikke vet om barnas rettigheter? Hadde jeg selv hatt krefter til dette, ved siden av jobb og andre hverdagsutfordringer?

Hva kan vi gjøre bedre? Samisk skole er som et mangehodet troll der alt henger sammen, men du likevel ikke får has på udyret fordi det vokser ut nye hoder for hvert du kutter av.

- styrking av lovverket: Alta-saken viser at ti elevers-grensen for opplæring på samisk kan være en bremsekloss. Opplæringsloven bør forbedres til individuell rett til opplæring på samisk, evt. med lavere krav til elevantall. Sametinget og Kunnskapsdepartementet må ta jobben.

- styrking av informasjonsarbeidet. Altfor få skoleeiere, skoleledere eller foreldre kjenner samiske barns rettigheter. Sametinget bør konsentrere seg om å nå foreldrene, så kan Kunnskapsdepartementet/Utdanningsdirektoratet ta de andre

- styrking av tilsynet. Fylkesmennene har ansvar for tilsyn også når det gjelder samiske barn. Samiske barn har rett til tilpasset opplæring. Trenger vi et eget Språktilsyn for å få en bedre vaktbikkje enn det Sametinget greier å være?

- rekruttering til lærerutdanning. Det nytter lite med rettigheter, tilsyn eller informasjon hvis ikke det er praktisk mulig å gjennomføre opplæringen. Rekruttering til læreryrkene er spesielt viktig hvis man ønsker å styrke samisk språk. Det er hard konkurranse om studenter med kvalifikasjoner i samisk. Jeg ser to veier: desentraliserte studietilbud for å nå voksne studenter, og spesielle rekrutteringstiltak som stipender. Men: styrker vi rekrutteringstiltakene her, så må vi også godta at det blir færre søkere til andre viktige studier... (vi er tross alt et lite folk)

- rekruttering til læreryrket. Ikke nok med å rekruttere til læreryrket, de ferdige kandidatene må faktisk ut i skolen - og her er det igjen knallhard konkurranse om arbeidskraften fra samisk media, samisk institusjoner og offentlig forvaltning. Har ingen andre svar enn at virket som samisk lærer må være konkurransedyktig både mht lønn og andre vilkår.

- og da kommer vi over på læremidlene. I motsetning til Ap så mener jeg at denne saken ikke er løst, og heller ikke vil bli løst med ensidig fokus på gratis læremidler.

- hva kan løses med ny teknologi? Teknologien har ikke bare gitt oss vansker med samisk tegnsett osv. Noen ganger gir den oss løsninger også. Ny teknologi åpner muligheter for fjernundervisning og digitale læremidler. Fjernundervisning gjennomført på en god måte, og med det riktig utstyret kan være en viktig del av et desentralisert samisktilbud, men må suppleres med språkbad, samiskleir, hospitering eller andre tiltak som lar elevene møte andre samiske elever og lære sammen med dem. Digitale læremidler kan raskere og billigere fornyes, men krever riktig utstyr og kompetanse hos både elev og lærer.

Den foreløpige konklusjonen er at det finnes et hav av utfordringer, og ikke ett enkelt svar på noen av dem. Men ingen kan være nærmere problemstillingen enn Sametinget. Ingen bør ha bedre kompetanse enn Sametinget på området. Har Sametinget de rette verktøyene, partnerne, ressursene, myndigheten for jobben? Har vi som samepolitikere nok politisk vilje?

Noe annet svar enn JA på det siste spørsmålet burde få oss alle til å stemme FrP...

Hva med hverdagspolitikken?

2009-08-11T15:32:00.002+02:00

Det er litt av et paradoks at samme dagen som den rødgrønne regjeringen fronter sine samepolitiske milepæler, så får vi vite at den samiske klassen som skulle opprettes i Alta fortsatt ikke er avklart. Paradoks fordi man fra Ap sin side har argumentert med at "hverdagspolitikken" skal utvikles til fordel for ubehagelige og kontroversielle rettighetssaker slik som Kystfiskeutvalget og Mineralloven.

Skole, språk, kultur - det må jo være ukontroversielt? Men, nei, ikke i Alta, der en foreldregruppe har krevd undervisning på samisk for sine barn fra høstens skolestart. Kommunen ble gjort kjent med dette kravet i november, og nå, 8 dager før skolestart er det fortsatt uklart om det blir noe tilbud.

Det er også litt vittig hvordan sametingsrådet forsøker å bagatellisere de sakene de har vært på kollisjonskurs med regjeringen i . Hvor troverdig er det av Egil Olli å være fornøyd med utviklingen av sametingsbudsjettet nå - når han ikke var det i fjor høst? I pressemeldingen fra AID om de gode lovkonsultasjonene med Sametinget har de "glemt" å nevne kontroversene om mineralloven. Det må jo være fordi det er en liten fillesak, eller hva?

Buffy i øsende regn - Riddu-rapport

2009-07-28T13:37:00.004+02:00

Ting går tregt i sommervarmen - her kommer en ti dager gammel festivalrapport fra Riddu Riđđu...

Jeg hadde helt rett når jeg spådde at Riddu kom til å slå andre festivaler på kjentfolk-faktoren! Utrolig mange kjente og kjære - og en del veldig uventede festivaldeltakere! (Pansertantene mine...) Det tok evigheter å patruljere festivalområdet, nettopp fordi det var så mange kjente man måtte ta seg en prat med. Slekt, venner, gamle skolekamerater, NSR-veteraner, tidligere arbeidskolleger - you name it! "Alle" var på Riddu.

Jeg observerte også noe artig: Riddu er blitt så etablert som festival at mange av de årvisse gjestene har opparbeidet seg sine egne tradisjoner og ritualer. ( "Vi pleier alltid å campe akkurat her", "Vi har grillmiddag fredags kveld", "Vi tar med oss både telt og lávvu", " Vi får alltid med oss Sesam-seminaret", " I 2006 (alternativt 1999, 2004, 2007) så gjorde vi det/ skjedde dette...") Noen flere antropologer på tur?

Riddu greide ikke å slå Skiippagurra på maten - de store kulinariske høydepunktene opplevde jeg utenfor festivalområdet (takk for maten, Terje!), men doene var det ingenting å si på. Korte, siviliserte køer, godt med dopapir - ingen våtservietter sånn som på Midnattsrocken, dessverre. Iallfall ikke i doene nærmest scenen. Midnattsrocken fortsatt best på do!

Det store musikalske høydepunktet var fredags-kvelden da Buffy sto på scenen. I øsende regn. Noen ivrige fans prøvde å dra meg med inn i mølja foran scenen - men der kunne jeg ikke holde paraplyen min... Ærlig talt: regn i ansiktet gjorde noe med stemninga for meg, det ble litt kjipere. Men lenger bak fikk jeg stå med paraplyen min og rocke, og da tok det seg opp! Da hun spilte Starwalker fikk jeg til og med ståplass på en benk - og det var HERLIG! Heya-heya-heya-heya!
-hey-hey! Tårene rant og brystet svulmet, og det var VÅR Buffy! Vår stemme! Vårt håp!

Sommerferien over?

2009-07-27T23:35:00.006+02:00

Dette var det siste glimtet av Hellmobotn for i år. Det betyr at sommerferien er over for meg, nå begynner valgkampen (og noen mindre familie-arrangementer innimellom...)

Egentlig skulle jeg legge ut et annet bilde fra Hellmoa, et bilde av utsikten innover når du har strevet deg opp den først stigningen fra marka. Det bildet tok dessverre kvelden sammen med mobiltelefonen min, som ikke tålte møtet med det lulesamiske kjerneområdet...

Poenget var uansett at departementet for noen år siden var veldig opptatt av å verne dette vakre området, bl.a. på grunn av furuskogen. Dette var oppstarten til en stor debatt om vern og bruk i samiske områder - en debatt som fortsatt er veldig aktuell. Nå har det vært stilt fra departementet veldig lenge - det kan være fordi selve tankegangen om samisk bruk er tung å svelge, eller det kan være fordi man ikke ønsker fokus på vernearbeid i samerettsdebatten som foregår. Eller det kan rett og slett være fordi orkanen Narve la ned store deler av den verneverdig skogen da den herjet...

Det var de glisne restene av furuskogen jeg tok bilde av. Jeg syns den første bakken opp fra marka er tøff, og når jeg andpusten har kreket meg opp, så forventer jeg å bli omsluttet av en trygg og god furuskog, med veldig godt bærterreng... Jeg blir fortsatt skuffet over synet som møter meg - altfor åpent og lyst - og med noen tynne pistrete småfuruer... Bærterrenget har ikke blitt bedre - men det har blitt mere gress.

En skjebnens ironi, spør du meg. Furuskogen skulle vernes bl.a. mot samisk bruk. Men det var naturen selv som la den flat. Det er som om noen har tenkt: komme her og komme her! Jeg skal vel vise dere hva denne skogen kan brukes til!

Nye hytter har det blitt nede på marka!

Midnattsrock i midnattssol

2009-07-16T01:00:00.001+02:00

Helt uforskyldt og nesten inkognito opplevde jeg midnattsrock i midnattssol på Brennelvneset. Og siden jeg er en ekte nostalgijunkie måtte jeg mimre litt om midnattsrocken sommeren -86 - min første festivalopplevelse. Det var før jeg lærte å kle på meg skikkelig, frøs på meg en skikkelig blærekatarr der jeg virret rundt i pastellfargede høyvannsbukser. Husker ingen do-opplevelser - kanskje jeg ikke gikk på do i -86? Eller kanskje do-nevrosene er et tegn på alderdomssvakhet?

Uansett - tilbake til årets midnattsrock, som måtte ha vært en stor opplevelse hvis man var i den rette alderen og sinnstemningen. Jeg, som allerede er ganske festivalblasert, gikk rundt med en "been there - done that"-følelse hele tiden. Musikken hadde jeg stort sett hørt før, det ble litt gammelt nytt, selv om jeg selvfølgelig ikke kunne la være å rocke litt under slagerparadene til Deep purple og Intrigue. Det var tropenatt og sinnsykt mye folk og god stemning. Men maten var bedre på Skiipagurra... Den eneste ordetlige oppturen var - ja, du gjettet riktig - doene på midnattsrocken!

Mange doer - rene doer - korte køer - alltid dopapir - og til og med våtservietter!! Full pott til Midnattsrocken! Gratulerer med innsatsen. Forklaringen kom i Finnmark Dagblad: et eget do-team bestående av damer - og tømming hver sjette time...

Jeg ser fram til å sjekke om Riddu Riđđu greier å toppe dette! Programmet har Riddu allerede vunnet på - Buffy St. Marie er det store trekkplasteret for mitt vedkommende. Nå gjenstår maten (Skiippagurra leder) og doene (Midnattsrocken). Når det gjelder kjentfolk tror jeg Riddu blir en höjdare...

Og så håper jeg at sommervarmen holder helt til Manndalen... Avreise i dag! Og hvis du tror det er bare fest og moro som står på programmet så tar du feil - vi starter med en ordentlig debatt!

Outsourcing av asylmottak og klimaproblemer

2009-07-15T01:00:00.000+02:00

Vi - og da mener jeg oss mennesker i aller videste forstand - har noe felles utfordringer som krever løsninger. Klimaendringene og flyktningeproblematikken. En ikke ubetydelig del av verdens befolkning er på flukt på grunn av krig eller sult i områdene der de bor. Etterhvert vil vi vel se at det ene problemet (klimaendringer) øker det andre problemet (klimaflyktninger).

I vårt rike, velfungerende og fredelige land så har vi funnet vår egen løsning på det første problemet: vi kan kjøpe klimakvoter fra fattigere land. Dermed kan vi ufortrødent fortsette vårt energiforbruk og salg av olje og gass til andre. Det er bedre at de andre sparer - de forurenser relativt mer med den skitne energien sin! For meg smaker dette av lettvinte løsninger og avlat - og jeg har derfor ikke kjøpt en eneste privat klimakvote - prøver bare å skjerpe meg i hverdagen.

Nå har Frp lansert en lignende løsning på flyktningeproblematikken: vi kan outsource asylmottakene til afrikanske land - som en gjenytelse for bistand! Dette er en ordentlig Kinderegg-løsning: tre ting på en gang: 1. Vi får egennytte av bistandskronene - og det er sikkert billigere å drive asylmottak i f.eks. Uganda, 2. Vi slipper å ha "dem" (asylsøkere og flyktninger) ubehagelig nær "oss" (nordmenn) 3. siden de fleste likevel er lykkejegere uten noe reelt beskyttelsesbehov, så vil vi skremme bort nye lykkejegere som ikke har lyst til å slå seg ned i afrikanske stater.

Jeg har ikke ord for å beskrive hvor provoserende og egoistisk jeg syns dette forslaget er. Derfor nøyer jeg meg med å påpeke at jeg regner med at noen asylsøkere faktisk kommer fra stater Norge gir bistand. Det er jo interessant i seg selv - hva kan vi som forkjempere for menneskrettigheter gjøre med det? Men hovedpoenget mitt var at det blir litt absurd å sende dem til asylmottak i de samme statene - drevet av myndighetene de er på flukt fra...

Uansett - dette forslaget satte for meg klimapolitikken vår i et nytt lys. Er det ikke nettopp outsourcing av problemer vi selv har skapt? Vi betaler noen andre for å gjøre den jobben vi egentlig skulle ha gjort selv? Fordi det er mer behagelig og billigere for oss...

Naturlig skjønnhet og hvordan oppnå det

2009-07-14T00:00:00.005+02:00

Det er med "naturlig" skjønnhet som med "naturlig" fødsel - oppskrytt! (Og gjerne av mannfolk som ikke har peiling på noen av delene.) Jeg er av den bestemte mening at naturen kan ha godt av litt assistanse på både den ene og den andre måten, og heldigvis lever jeg i et samfunn der mulighetene er plenty av både utvortes og innvortes hjelpemidler.

- Naturlig skjønnhet my ass! tenker jeg innbitt etter å ha fått fjeset høytrykksspylt med saltvann for deretter å ha blitt penslet med syre. Eller etter å ha blitt smurt inn med brennvarm voks for deretter - ja, dere vet hva jeg mener! Eller når jeg ser det ulekre synet av meg selv med plasthette tredd ned over ørene i speilet hos frisøren.

- Naturlig skjønnhet my ass! tenker jeg når jeg leser det Zadie Smith - eller var det Virginia Wolf - sa om hvordan vi kvinner kunne ha lært oss gresk eller tatt doktorgraden på den tiden (og energien) vi bruker på skjønnhetspleie eller på å gruble over om vi ser bra nok ut.

Og samvittigheten: Som feminist, urfolkskvinne og mor til tre døtre burde jeg vel egentlig gjøre opprør mot dette dyre og tidkrevende vestlige skjønnhetstyranniet. Så, i tillegg til ubehaget, kostnadene og tiden det tar, så føler jeg meg både utilstrekkelig fordi jeg ikke er en 1,75 m høy langbent 50 kilos ungjente - og overfladisk fordi jeg gjerne skulle vært det! Dette må være kvinnefellen de luxe...

Etter en dag på kjøpesenter, der jeg (helt uten assistanse fra noe salgspersonale) har latt meg overbevise om at jeg trenger stiletter for øyenvipper (det høres mye lurere ut på engelsk), lip-gloss som må legges i to lag med ulik farge og glans, og et nytt par av yndlings-jeansmodellen bare fordi den har kommet i en ny farge, erklærer jeg kjøpestopp og opprør mot forbruks- og skjønnhetshysteriet. Jeg skal prøve ut det der "naturlig skjønnhet"-konseptet. Med visse modifikasjoner, vel og merke. Jeg må jo bruke opp det jeg allerede har kjøpt. Og jeg gjør et unntak for duodji og kofte-stash - sånt må man kjøpe når man har mulighet til det - man kan ikke vente til man trenger det, da er det ikke sikkert man får tak i det.

Et spørsmål, jenter: hva er det dummeste dere har kjøpt eller gjort for å hjelpe naturen? Jeg nominerer følgende:

1. Strømpebukser med selvbruningseffekt
2. Batteridrevet krølltang for øyenvipper
3. Blyant til å farge neglespissen hvit fra undersiden

Er det noen som slår dette??